Begynte å skrive daglig inne på et nettsted for homofile, «Gaysir», og da var konseptet som en dagbok å regne, og flere og flere begynte å følge med å kommentere. Så greide jeg å få hele profilen slettet, og support den gang kunne ikke gjenopprette profilen med tekstene mine, de var gått tapt. Jeg forhørte meg litt hist og her hos andre om hvor jeg burde skrive. Jeg ønsket fortsette, og jeg ønsket mer kontroll over tekstene, at jeg kunne skrive åpent om ting, uten at jeg hele tiden måtte holde meg innenfor et regelverk hvor jeg hele tiden måtte sjekke at jeg var «innafor».
Nå er det jo en gang slik at livet handlet den gang mye om å «finne meg selv», og det kom mye fram i hva jeg postet. Den gang handlet det derfor også mye om sex. Det var egentlig tabu å skrive så mye om homoseksualitet den gang, egentlig tabu å snakke om. I nordnorge, lille «byen» Harstad hvor jeg kommer fra, var «homo» det eneste jeg var etter jeg ble åpen om det. Intet annet. Jeg gikk fra «han narkisen» til «han homoen».
Det var som om homofile aldri hadde eksistert før. Da min daværende og jeg giftet oss, så hadde vi i lang tid lokale media etter oss, de ønsket intervju med det homofile paret som var de første til å gifte seg der oppe. Det gikk faktisk over et år før de ga seg. Jeg sa nei hele veien. Livet mitt hadde nettopp «restartet», jeg hadde mer enn nok, og det tok tid før jeg klarte være meg selv. Det gjør noe med en når en står i skolegården og noen roper homo ut av vinduene, når en kommer inne et sted og får beskjed at her kan du ikke være, du er jo homo. Å gå på toalettet på et av byens utesteder og «våkne» i sitt eget blod. Mye kjedelig. Men det ble bedre når en kunne heve hodet, huske hvem en er, og ta igjen.
For noen få år siden begynte folk å gå i pride-parade i Harstad. Haha.. det er noe som aldri kunne skjedd før millenniet den gang på midten og slutten av 90-tallet, da måtte en være på offensiven hele tiden. Hadde jeg ikke hatt den bagasjen jeg hadde fra før iht oppvekst, rus og det kriminelle nettverket jeg hadde vært en del av, så hadde jeg nok ikke håndtert det like bra. Det er noe positivt med alt, når man reflekterer over det.
Nylig var jeg innom en butikk her på Gulskogen kjøpesenter. Partyland heter butikken. Der hadde de slike figurer, bryllupskakefigurer. De hadde faktisk flere med to menn. Homofile bryllupskakemenn!! Det var første gang jeg har sett irl i en fysisk butikk faktisk. Den gang jeg giftet meg, så var det slik at når vi skulle fylle ut papirarbeidet, så stod der en rubrikk for mann, og en for kvinne. Vi måtte da fysisk selv sette strek over ordet ‘kvinne’ og skrive ‘mann’. Selv om det i flere år hadde vært lov for to av samme kjønn å gifte seg, lov om registrert partnerskap. Fordommene hang høyt, en skulle ikke slippe å kjenne på utenforskapet selv på bryllupsdagen sin liksom.
Anyways, nå skrev jeg meg bort. Tilbake til bloggen. Ei venninne anbefalte meg å kjøpe et eget bloggerdomene på en plattform. Så det gjorde jeg, og så var jeg igang igjen. En gang i året betalte jeg for domenet, inntil de gjorde noen endringer med betalingsmetoden og jeg faen ikke fikk til. Jeg styrte masse med det, men fikk det ikke til innen fristen, så da ble jeg sperret eller utestengt. Fikk ikke tilgang til min egen blogg. Det var slik jeg havnet på blogg.no.
Jeg har aldri benyttet bloggen til reklame, aldri hatt sponsorer eller forsøkt tjene penger på bloggen. Når en inngår slike avtaler så er det enda strengere for hva en kan skrive om. Og min misjon var å skrive om tema som var mer eller mindre tabu. Slik tenkte jeg at jeg fikk bearbeidet mine opplevelser i livet, bedrevet selvterapi ‘so to speak’ og kanskje nå ut til andre som satt med lignende erfaringer, opplevelser og hva det måtte være, og jeg kanskje kunne påvirke til at flere åpnet seg om bestemte temaer. Jeg skrev masse om overgrep, mishandling, vold, rus og rusmisbruk, homofili, sex og så videre. Jeg begrenset meg ikke, postet linker til homseporno og la inn lettkledde bilder av meg selv, og ganske på kanten innlegg. «Be yourself, be who you are, stay true to yourself». Folk ble rasende, haha, slik er det enda den dag i dag, folk blir provoserte.
Jeg var sen med å begynne bruke internett, diverse plattformer og sosiale media. Jeg begynte med tekstskriving og blogging egentlig før alt annet. Jeg så fort at nettvett var det lite av, hadde vel egentlig ikke noe nettvett selv, den gang. Det var jo bare tekster, ikke mennesker. Det tok sin tid før det virkelig gikk inn at det er ekte mennesker som sender og mottar de skrevne ord. At man faktisk provoserte, såret, skadet og på en måte ødela hverdagen for andre når en skrev til dem. Legg merke til ordvalget mitt «skrev til dem». For dette er viktig, når jeg skriver en blogg som «Bunny – rett fra levra» og DU ikke liker hva jeg skriver, så kan du enkelt bare drite i å klikke inn på denne bloggen. Det er straks noe annet når en oppsøker noen for å skrive dritt og stygge ting til dem, da er man bare rasshøl, ondsinnede insekter.
Det er også noe med at det skrevne ord mange ganger også, ikke blir mottatt og tolket som det var ment når en skrev det. Og selvsagt, den gang jeg begynte å skrive, så var det mye mobbing på nettet. Flere kampanjer dukket opp om å stoppe nettmobbing. Dette med å oppsøke andre for å skrive nedsettende ting og dritt til dem. Så mye for de kampanjene.. nå er det mer slik «når en stikker hodet frem, så må en tåle at noen går inn for hugg». Joda, delvis enig.. delvis.
Selv hadde jeg mye «tykkere hud» den gang, når det kom til netthets, mobbing og denslags. Like fort som noen skrev ting til meg som kunne være sårende, krenkende, graverende og whatever, så skrev jeg en tekst, så var det bearbeidet, det var over, det prellet av. I dag er det annerledes, gjennom pandemien og tiden vi har hatt etter, så opplever jeg personlig at netthets og mobbing har blitt mye verre, samtidig som jeg lar det gå mer innpå meg. Livet på planeten har jo alltid vært kampen om at folk skal kunne være seg selv når det kommer til noe man selv ikke kan styre eller kontrollere, altså slike ting som etnisitet, hvor en kommer fra, hudfarge, legning og hvem man elsker.
Kampen for å få andre til å akseptere annerledeshet har vokst hos meg. Nå får man hat for den minste ting. Det har fullstendig eskalert siste årene. Uansett hva man skriver så blir det et eller annet. Det er ille når en ikke kan si at den og den vaksinen har ikke jeg tatt, og den kommer jeg ikke til å ta, så blir man bombet med hat og de styggeste kommentarer, karakteristikker og anklager. Ingen brydde seg om slikt før, ingen hevet et øyebryn om noen skulle si at den eller den vaksinen har ikke jeg tatt. Man ble ikke vendt ryggen til og vennskap gikk ikke i oppløsning av den grunn.
Når man i dag ikke engang kan si at man skulle ønske kommunen brøytet fortauene her bedre, det er faktisk mennesker med nedsatt funksjonalitet som faktisk må gå for å komme seg til og fra her i samfunnet. Ikke alle kan kjøre bil. Å få beskjed om at man da bare kan gå og henge seg, eller at man skulle vært drept, da sier det litt om hvordan ting er blitt. Altså så gale er folk. For et års tid siden så kom det en kommentar her i bloggen hvor jeg ble anklaget for å ha seksuelt forgrepet meg på ei jente på Drammensbadet. Folk bruker nettet til å produsere og plante løgner for å ødelegge andre mennesker. Knuse og ødelegge med hat og hets. Jeg har forresten aldri mitt liv vært på Drammensbadet. Det finnes ikke et menneske på hele planeten som har sett meg der, så det så.
En person har forfulgt meg på bloggen i flere år, daglig i flere år fikk jeg stygge meldinger, natt og dag, om hvor grusom jeg er, hvor patetisk jeg er. Har omsider fått hacket en «plug-in» som hindrer vedkommede å kommentere i bloggen min nå, så da opererer vedkommende i andre kommentarfelt. Nå er bloggverdenen slik at når en «henger» her på blogg.no som jeg gjør, så er det et miljø av medbloggere og faste lesere. Alle har fått med seg at denne personen bedriver grusom harselering mot meg, at «stikkene» i deres kommentarfelt er til meg, ikke dem, men ingen bryr seg. Det er så vanlig med netthets og mobbing at ingen sier noe lengre. Svært få ihvertfall er det som bryr seg og forsøker gjøre noe med nettmobbing og denslags.
Det er også blitt slik at man ser ikke selv hva en selv bedriver. Det er som om folk tror det skal være slik. At man skal lyve, tråkke på og forsøke ødelegge hverdagen og livet for andre. Jeg leste i dag en som skrev at: hin aldri har hatt som mål å erte på seg folk, samtidig forstår hin ikke at folk har så liten toleranse for å motta den minste form for kritikk! Dette fra en person som har skrevet de mest graverende usannheter, løgner og fæle karakteristikker om andre. Men hin sier det jo selv, at hin skjønner ikke! Det sier jo alt, når voksne folk ikke selv skjønner hva de bedriver. Selv tror jeg også at noen ganger vil enkelte ikke skjønne, man liker «å erte». Liker å være ondskapsfull og slem, det er de mest riktige ordene, for man er hva man liker.
Siste årene som har gått har virkelig vært en berg- og dalbane når det kommer til blogging. Noen går virkelig langt for å fremstille konstruerte virkeligheter, offentlig ble jeg anklaget for trusler så ille at vedkommende ytret at hin skulle anmelde meg, det ble framlagt at vedkommende hadde kontakt med noen som kjenner meg, at hin vet alt om hvem jeg er og hva jeg er. Alt for å skape et narrativ om meg. Det ble så, i mine øyne, psykopatisk, at jeg gikk til politiet selv og anmeldte denne personen. Saken gikk til konfliktrådet og møtet varte et par timer. Det hele skulle vært filmet og publisert, kanskje det da hadde blitt slutt på noe som ikke er bra, for handler det ikke om meg, så er det noen andre, og det er veldig ødeleggende for den som blir utsatt og hengt ut på sådan vis.
I 2023 måtte jeg flere ganger legge bloggen vekk. Ta pauser, fordi det blir psykisk belastende etter alt. En blogger beskrev hvordan jeg skulle dø, det ble tatt som en drapstrussel og blogg support fjernet innlegget før jeg fikk kommentert. Vedkommede skriver mørke, dystre innlegg, og en bare skjønner at der er et farlig mørke hos den personen. En galskap som råder. Jeg har konkludert med meg selv at vedkommede skriver fra en institusjon eller et fengsel. Det er ikke en blogg å lese, innlegget om meg var vel muligens det mest leste blogginlegget fra den bloggen, litt over hundre sidevisninger. Likevel på tross av all galskapen her inne, så klarer ikke jeg legge bloggingen helt vekk, slik som for eksempel bloggeren Kokkejævel har gjort. Han også kjente det psykisk belastende å blogge, og ga seg derfor.
Jeg er for glad i å blogge, det er en del av meg, jeg har kjærlighet til blogging, og har noen hendelser bak meg hvor jeg vet jeg har gjort godt for noen mennesker. Jeg vet jeg har bidratt på den måten jeg ønsker. Jeg klarer nok ikke endre verden, ikke et lite samfunn engang, jeg får ikke omskrevet lovverk, men jeg vet at jeg har nådd ut til noen. Jeg har hatt, og har kontakt med flere som har slitt med ting, seg selv og andre som har kontaktet meg, takket rett og slett.
Når det kommer til nevnte Kokkejævel, så leste jeg nettopp et nytt angrep på han. Det var underlig lesing, i den ene setningen står det, som så mange ganger før, at vedkommende er ferdig med han. Og i noen andre setninger står det noen stygge anklager rettet mot han. Der har man det igjen, man ser ikke hva man selv bedriver på nett, enten det er blogg eller whatever. Hele tiden angrep for å slite på psyken til andre. Men det er som sagt så vanlig at folk bryr seg ikke, og du/jeg/vi/oss ser ikke selv hva vi driver med. Hvor skadelig det er. Hvor gale vi er! Ja, vi blir jo påvirket av hverandre her inne, ikke sant influensere?!
Folk ER gale på nettet. Noen burde vært innesperret på lukket avdeling slik jeg ser det! Så ja, jeg pauset bloggen flere ganger i 2023. Og jeg kommer nok til å ta et par korte pauser i 2024 også. Hente meg inn, ikke la meg påvirke FOR mye. Min psykiske helse er viktigere enn bloggen, men ikke misforstå, jeg har stor kjærlighet for bloggen. Kjærlighet for de jeg har møtt gjennom bloggen, de opplevelsene og erfaringene jeg har gjort på grunn av nettopp bloggen, reiser jeg har vært på som ikke hadde blitt uten bloggen. Det er bare at jeg er blitt mer og mer følelsesmenneske med alderen, jeg bryr meg. Jeg er ikke helt som de fleste andre, jeg sitter ikke her følelseskald og ignorerer hva som foregår. Jeg klarer ikke la ting fare uten gjøre noe forsøk på å nå frem for at stygge ting skal opphøre. Jeg bryr meg om andre, og jeg bryr meg om den urett som skjer, jeg sitter ikke her upåvirket.
Aldri har jeg blitt noen toppblogger, men suksess har jeg, for det har så absolutt vært en berikende reise. En berg- og dalbane jeg selv har vært årsaken til. Jeg har ALDRI fått drahjelp for at bloggen min skal nå ut, min suksess er bare meg. De ganger innleggene mine har gått viralt, så er det ikke fordi Sophie Elise, Kokkejævel eller Sraad har omtalt bloggen min. Og likevel er jeg den bloggeren som eksisterer på topplisten til blogg.no i dag som har oppnådd flest antall sidevisninger og lesere i løpet av et døgn. Og det har vært helt meg, uten å nevne noen kokker, kaniner eller rosabloggere i desperate forsøk for oppmerksomhet. De gangene dét har skjedd, at innlegg har tatt helt av, så har det vært bare Bunny, sjefskaninen himself, og dere lesere selvfølgelig!
Livet handler ikke om å finne seg selv, men heller om å skape seg selv, bli den man ønsker å være. En skaper litt og litt hver dag. Gratulerer med dagen bloggen!! Mucho love 💜
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#kjærlighet #blogg #bunnytrash #bunny
