I dag fikk jeg dette smykket i posten. Livets tre. Har lenge ønsket meg et slikt smykke, men det er så mange forskjellige og det har vært vanskelig å bestemme seg for å kjøpe et. Ikke alle er like fine, og noen er veldig små. For ikke så lenge siden fant jeg dette dere ser på bildet. Fin størrelse, nesten som en liten medaljong.
«Livets tre» er opprinnelig jødisk. I gamle Midtøsten fra cirka 2000 år før vår tidsregning var det allerede en forestilling om at planter kunne gi evig liv, en kan lese om dette i tekster fra gamle Sumer, altså bystater på den tid, hvor blant annet myten om Huluppu-treet oppstod. I det bibelske eventyret om Edens Hage og visdommens og kunnskapens tre er det mange likhetstrekk med disse tidligere ytringer fra gamle Sumer. Ifølge fortellingene i første mosebok viste Jahve (Gud, iflg Talmud) de første menneskene ut fra hagen i den uttrykkelige hensikt at de ikke skulle få anledning til å spise av livstreets frukt og derved oppnå evig liv.
Livets tre har paralleller inn i folketro og religion på kryss og tvers. Hellige trær finnes i jødedommen, kristendommen, islam, nyreligioner og så videre. Min fascinasjon er fordi disse symbolene er så gamle, eldre enn religion, og jeg føler de betyr mer enn vi har fått forklaring for. Jeg er ikke religiøs, bare fascinert. Livets tre representerer for meg ganske enkelt livet, fra det starter til det ender, det representerer styrke og vekst, at en ikke er alene underveis i livet, men at en er knyttet til verden rundt seg og avhenger av den for å vokse og blomstre.
Dette smykket jeg har kjøpt har en tekst bak selve treet, der står det på engelsk: «Family is like the branches of a tree. We all grow in different directions, but our roots keep us together».
En dråpe er også et symbol som brukes, ganske mange har tatoveringer av dråper, selv har jeg fire på høyre arm. Dråper kan være symboler på åndelighet. Dråper kan også være symboler på håp, en ny holdning til livet. Det å bære en eller flere dråper er symbol på savn for noen vi ikke lenger har rundt oss i fysisk form.
Istedet for å forsøke poste bilde av mine tatoverte dråper har jeg over her postet et dråpebilde jeg selv har knipset fra da jeg var på «dråpejakt» inspirert av Margrethe bak bloggen «Utifriluft». Og hvis dere klikker på linken HER kan dere se flere dråpebilder jeg har knipset.
Som sagt så er jeg fascinert av gamle symboler, jeg vet ikke hvor mange smykker jeg har med diverse symboler, det er utallige kors, korset er favoritten, jeg har livets tre, noen davidstjerner, en del norrøne symboler, tao/dao-symboler og så videre. Om jeg ikke er religiøs, så føler jeg at disse gamle symbolene forteller meg noe, at det er noe mer, hvilket noen opplevelser jeg har hatt har bekreftet for meg. Det er på en måte skremmende, men samtidig finner jeg en kjærlighet i dette, og det gleder meg.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Jeg har ingen hobby som jeg diller og daller med flere timer daglig, men der var en periode jeg hadde behov for å holde på med noe som kunne gjøre meg preokkupert, stenge ute omverdenen, holde «støy» på avstand, unngå tankevirus. Jeg satt i dritt til oppover ørene og ble satt i kontakt med en terapeut som jobbet i lavterskeltilbud i kommunen. På huset der ble det tilbudt flere aktiviteter en kunne delta på, blant annet golf. Så jeg spilte golf en stund, det var greit så lenge det var et tilbud jeg fikk, men etterhvert var ikke dette noe jeg kunne holde på med over tid. Dyrt, og vanskelig komme seg til og fra.
På huset som jeg snakker om hadde de også et atelier, malegruppe, som jeg meldte meg på. Jeg begynte å male, og etterhvert brukte jeg atelieret for meg selv noen timer hver uke. For meg fungerer det å male, liker det veldig godt. Være kreativ, bruke farger. Jeg ble også mer oppmerksom på ting rundt meg, hjernen min lette automatisk etter inspirasjon og motiver. Jeg kjøpte meg så et eget staffeli som jeg nylig satte klart på kjøkkenet. Jeg har et nytt lerret, så etterhvert blir det nok et bilde. Det er noe med å male, jeg forsvinner inn i min egen «boble», og tiden bare flyver av sted. Ganske befriende. Omverdenen bare forsvinner.
En annen hobby er planter. Så frø, ta stiklinger, få dette til å gro. Vokse til. Det er ikke slik at hele leiligheten her er full av planter, men vi har en liten innglasset balkong med en utesalong, dill og dall og et lite musikkanlegg. Der har jeg drevet fram masse planter, og på sommeren blir det etterhvert ganske frodig. Som en slags oase, en liten jungel. På vinteren blir det litt stusseligere. På sommeren blir en innglasset balkong veldig varm, som et drivhus, mens på vinteren kan det bli riktig så kaldt.
De årene vi har bodd her har jeg fint fått til å overvintre plantene på balkongen. De kommer liksom alltid sterkt tilbake på våren. Men denne vinteren tabbet jeg meg ut. Da sprengkulden var her for noen uker siden, så tok jeg ikke plantene inn i leiligheten for å holde dem trygge. Jeg var naiv og trodde jeg skulle greie holde alle plantene gjennom de få iskalde dagene. Ettersom det har gått bra før. Men nei, -34,5 grader ute gjorde sitt inne på balkongen. Palmen min er død, min Strelitzia Nicolai, som er like høy som meg har blitt voldsomt frostskadd. Kuttet nylig stilker og blader av den, så den ser ganske deplorabel ut. Det ble flere plantedødsfall, og jeg synes det er trist. Planter gjør noe med meg, planter og liv rundt meg gjør meg glad. Nå blir jeg litt trist, for det er ganske stusselig her nå.
Så ja, planter er jo på en måte en hobby. Men ikke så enkel sådan. Dårlig utvalg og veldig dyrt på vanlige blomsterbutikker her i byen. Ikea, Hageland, Plantasjen, gartnerier og denslags ligger et godt dykke fra hvor jeg bor, og et godt stykke fra sentrum og utenfor kommunen. Fordi jeg ikke kjører bil så er det liksom vanskelig å gjøre innkjøp. Store grønnplanter er ikke akkurat noe man farter ned i kollektivtrafikken. Jeg liker heller ikke mase på folk om noen har lyst å ta en tur, få noen som har bil til å kjøre. Og etter det som har skjedd i vinter, så føler jeg ekstra behov for å få nye planter inn her. Skulle gjerne vært litt rundt på Ikea, gartnerier og sånn og kikket, og kanskje funnet noe nye planter stelle med her.
Planter som hobby gjør godt, det skaper liv og stemning der en er. Gjør ihvertfall balkongen vår mye triveligere. Men men.. jeg liker også godt å bare tusle rundt inne på Hageland å bare se på alle vekstene. Er mye flott altså. Ulempen er jo når ting er som nå, at jeg har lyst å få noen flere planter hjem, da er det ikke like hyggelig å bare se. Hadde vært bedre å samle på såper som hobby, hehe.. men nei, det gir meg ingenting.
Alle bildene i innlegget her er mine, knipset på forskjellige tidspunkt under frodigere tider. Kanskje noen leser dette innlegget og føler seg inspirert til å dra å kjøpe fine planter til hjemmet, og da plukker meg opp på veien. Er jo ekstra hyggelig med sosialt samvær, det synes ihvertfall jeg.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Hei alle sammen, er bare innom bloggen og hilser på. Tenker ikke skrive så mye. Jeg ligger på sofaen her og har et «Shameless»-maraton. Shameless? Det er en TV-serie på 11 sesonger. Jeg holder nå på med sesong 7 episode 11. Serien handler om en familie som bor i et ghetto-strøk der eldste datter tar seg av sine 5 yngre søsken fordi foreldrene er noen sinnsyke gærninger, kriminelle narkomane som finner på de mest absurde ting. I episoden jeg ser på nå har altså disse to foreldrene fornyet ekteskapsløftene, og barna deres som egentlig ikke vil være tilstede i dette bryllupet, har da blitt gitt ecstacy av sine foreldre uten deres viten, og nå begynner dopet å virke, så da får vi se hva som skjer. Det skjer alltid noe!
Serien er kategorisert som en dramaserie, men dette dramaet er ikke sånn snufs-snufs og buhu, for hele greia er bare så snickers og twist og full med fart at nå avslutter jeg her for å se videre på serien. Dere finner forresten alle sesongene på HBO Max.
Jeg orker ikke skrive så mye i dag for jeg prøver å distansere hodet mitt fra tankevirus. Mye som skjer i toppetasjen for tiden. Øverst i innlegget her ser dere bilde av en rosa hoppe, postet for å henge med på (link 👉🏽) Frodiths utfordring dag 26 (hoppe) og 27 (rosa). Så kommer jeg tilbake etterhvert med dag 28 (hobby).
Ella, eldstejenta (12) må gå med krage i et par uker.
Ganske dopet her da, blir sterke medisiner en stund fremover. Her sammen med yngste, Ariel (10).
Ikke bare bare å si hva Ella tenker selv, men hun følger med på det som skjer, sånn sett er hun seg selv.
Ariel følger også med selvfølgelig, kan ikke gå glipp av noe i tilfelle det er godbiter i luften.
Ella ser ut som hun har vært i krigen. Det smerter hjertet mitt å se henne slik. Aner ikke hvor mange sting som er sydd. Det står ikke i epikrisen. Fint sydd da.
Jeg er så utrolig stolt av Ella. Hoppende glad gikk hun inn på klinikken. Ble stukket flere ganger med kanyler helt inn. Ikke en lyd fra henne. Sitter helt stille og lar veterinærer gjøre det dem skal. De har bemerket det overalt, hvor fenomenal hun er, råtøff jente!
Matlysten er på plass. Ikke så lett med den kragen, men den må være der. Hun tømmer skålen sin likevel. Det er liksom ingenting som stopper henne uansett hva det gjelder. Men det er helt klart tøffe dager, vet jo ikke hva som skjer fremover nå.
Rådyrene lusket utenfor her i dag. Det var et gledelig syn. Ikke sett dem siden før nyttårsaften.
Det er stille og rolig på nedsiden av leiligheten, så her kan man egentlig se dem ofte. De ser heldigvis ut til å klare seg fint på tross av snømengdene.
De har funnet noe å gnofse på inni buskene der. Det er tre av dem inni der, det ser vi ikke på bildene her. Men de koser seg visst.. det er bra.
Ella har funnet favorittplassen sin igjen. Lagt seg der helt selv. Laget nettopp nå skikkelig godlyd, første gang etter hun kom fra klinikken i går. Det varmet hjertet mitt. Nå skal jeg pusle litt i hjemmet litt her, så blir det noen drinker på balkongen i kveld, koble av, vi trenger det nå. Stå dere vel der ute 🐰
Følg gjerne bloggen i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Ikke helt med for tiden, hverken når det kommer til bloggen eller irl, so to speak. Det henger et mørke over oss her nå, litt frykt, litt angst – ganske mye egentlig. Bare skribler her nå for jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til. Er i en situasjon som er utenfor mine hender, kan ikke gjøre annet enn å vente. Vært slik noen dager nå, men i dag er det verst. Hvert minutt føles som timer. Vil ikke fortelle akkurat nå hva det handler om, men er langt ifra det beste humøret.
Hadde egentlig tenkt at jeg skulle bruke tid på Hageland og denslags for å få tiden, dagen, til å gå. Men her snør det tett, bussene går ikke sine faste ruter, det er shuttlebusser, mellomstopp og ventetid på hvert stopp. Det blir bare irriterende, noe som ikke er bra når humøret allerede er på feil side av skalaen.
Leste en artikkel her om dagen, en eller annen såkalt influencer som syntes det er så dumt at alle i «Hver gang vi møtes» forteller bare triste ting, om det er slik at alle artister bare har hatt det fælt. Finner ikke igjen den artikkelen, men jeg tenker at vi mennesker kan være mer tilstede for hverandre hvis man deler når man ikke har det bra, at man kan få mer forståelse for hverandre. Når det kommer til musikk, kunst, hobby, så er det måter å uttrykke seg på, bearbeide og formidle følelser. Det er en vei å gå i tøffe tider.
Noe av den beste musikken som er laget, de mest fantastiske kunstverker, er laget i «mørket». Det er ofte slik at kunst laget i tunge stunder med sterke følelser er hva som gjør mest inntrykk og beveger oss andre.
Men slik er det, hvis noen forteller at man har det veldig bra, så vil man bli kritisert for å skryte, hvis man forteller om at man har det kjipt, så blir man kritisert for å synes synd på seg selv og at man ønsker sympati. Ovenfor enkelte gjør man feil uansett.
Selv blir jeg veldig lei når folk gjentar og gjentar om diagnoser de har, og ustanselig skyver problemer foran seg, skylder på sykdommer hele tiden, stakkars meg, meg, meg, eller motsatt, hele tiden maler glansbilder, se på meg, meg meg. Vi vet alle sammen at livets reise er som en berg- og dalbane. Vi mennesker har gode dager OG triste dager. For å oppleve glede MÅ man ha det trist innimellom, og for å oppleve sorg MÅ man oppleve kjærlighet. Farger både den ene eller andre veien gjør at alt ikke bare blir grått og monotont hele tiden. Så nå går jeg tilbake og velter meg i tristheten, mens jeg venter på gleden.
Stå dere vel folkens!
Følg gjerne bloggen i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Til sine 613 000 følgere på Instagram og deretter resten av Norges befolkning har Sophie Elise ytret at hun skal spise kake, ikke bare en hvilken som helst marsipan- sjokolade eller bløtkake. Neida, i oppmerksomhetens navn har hun gått ut med at hun skal spise sin egen morkake når hun føder sitt første barn. Og det er ikke lenge til, hun er høygravid nå og venter en sønn til våren.
Morkaken i en kvinne veier nok rundt et drøyt halvt kilo og ser ut som en flatbanket kjøttkake. All kommunikasjon mellom mor og barn skjer gjennom morkaken. Denne kommer ut kort tid etter fødselen. Flere kjendiser har ytret at de har, vil eller ønsker, å spise sin egen morkake. Motivasjonen til de fleste som ytrer at de skal, eller har gjort dette, er nettopp å unngå fødselsdepresjon. Det er det man kaller den «medisinske» motivasjonen. Men saken er at man har gjort forskning med tanke på fødselsdepresjon, uten å ha funnet noe som helst dokumentasjon på at det hjelper. Derimot har man har funnet dokumentasjon på at det kan være farlig. Morkaken fungerer som et filter mellom mor og barn, og i morkaken samler det seg opp bakterier som mor får i seg, og kan gi videre til fosteret. Å spise morkake er ikke bra.
Man vet at mange dyr gjør dette. Jeg hadde katt som fikk unger, og hun hadde spist dette, morkaken, før jeg engang visste at kattungene var født. I all stillhet hadde pus født 3 barn under sofaen. En gang tok jeg imot 4 valper, oppdretteren og veterinæren jeg hadde kontakt med rådet meg til å gi mor til valpene én morkake og det fikk hun. En kan derfor argumentere for at dette er normalt, å spise morkake, men det er også normalt at katter og hunder slikker seg i rompa kort tid etter å ha bæsjet.
Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er ikke fordi dette er spesielt interessant, men at jeg er med på en medbloggers utfordring om å poste et bilde daglig som kan relateres til et bestemt stikkord. Av grunner jeg ikke skal gå inn på nå så fikk jeg ikke gjort utfordringen i går der stikkordet var ‘kake’, og i dag er stikkordet ‘rar’. Så med å poste et bilde av Sophie Elise så har jeg i dag fullført utfordringen for to dager.
Med det sagt så håper jeg Sophie Elise spiser morkaken når barnet kommer, måtte hun gjerne få det filmet og poste det på instagram-kontoen sin også. Kanskje blir det stille fra henne en stund. Hadde ikke det vært bra?
Følg gjerne bloggen i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Verden er i endring og samme er kosten vår, noen matprodukter forsvinner, og nytt kommer til, styrt av Verdens helseorganisasjon (WHO) og EU som har gått ut med at mer enn 2100 insektarter er spiselig for mennesker.
Produkter av insekter har mange bruksområder og såkalt «larvemel» vil etterhvert brukes som kjøtt-erstatning, og inneholder visstnok mange viktige mineraler og aminosyrer som kroppen visstnok trenger.
Både miljøvernaktivister, politikere og matprodusenter har klokkertro på insekter som menneskemat. På Voss avles millioner av småkryp frem for å bli ingredienser i alskens retter.
Hussirisser og melorm blandes ut i noen matprodukter og erstatter annen mat, dette i regi av EU og WHO.
Melorm vil snart bli vanlig i svært mange matvarer og er nå godkjent av EU for bruk i flerkornsbrød og -boller, kjeks og brødpinner, kornbaserte snacksstenger, ferdigblandinger til bakverk, pastabaserte produkter og retter, sauser, bearbeidede produkter av poteter, retter av grønnsaker og belgfrukter, pizza, prosessert kjøtt, supper og suppekonsentrat/-pulver, øllignende drikkevarer, sjokoladevarer, snacks, frokostblandinger, grøt, nudler, chips, jordnøttsmør, sandwich, kjøttetterligninger, melke- og etterligninger av meieriprodukter og kosttilskudd.
Å spise larver er en god kilde til mange viktige mineraler som jern, magnesium, kalium, sink og fosfor. Gründerselskapet Larveriet i Voss her i Norge har siden 2016 avlet opp larver ment for matproduksjon. Bedriften er blant de mange produsentene av insekter i verden som tar del i å endre menneskers kosthold. Insekter smaker også godt, påstår daglig leder for selskapet.
Samtidig er det blitt en greie at «menn» føder babyer, og disse vil jo da bli fostret opp på morsmelkerstatning og grøt av insekter og larver. Hva gir dere meg? Velkommen til 2024, er dere sulten på litt larvesuppe?
Jeg er kommet et stykke inn i tv-serien «Shameless» en meget underholdende tv-serie som tar opp en rekke samfunnsaktuelle tema og livets absurditeter. Underveis i «Shameless» så er det en av karakterene vi følger litt som blir oppringt av en yngre halvsøster som er cirka 8-10 år. Et barn ihvertfall. Moren har omkommet og jenta ber om hjelp av slektninger om et sted å bo, så hun slipper bli hentet av barnevernet og plassert i fosterhjem. Storesøster drar da og henter sin yngre halvsøster for å hjelpe henne finne et hjem hvor hun kan være.
Den søte lille jenta, nå foreldreløs, går i blomstrede kjoler og har musefletter. Så kommer en scene hvor hun går på do og da står og tisser. Vedkommende som ser dette blir helt satt ut, og det blir de egentlig alle. Den lille jenta blir forundret og skjønner at det er «jentepenisen» hennes de reagerer på.
Greia er at den lille «jentas» mor har oppdratt henne som jente, fordi hun ville ha en datter, ikke sønn. Kledd sin sønn som jente og fortalt han at han er en jente med «jentepenis».
Nei, dette er ikke bare på film. Dette skjer faktisk i vår gale gale verden hele tiden. Nylig så jeg en liten video postet i sosiale media, hvor en nybakt mor holder babyen sin i armene og gjentar «du er homo, du skal være homo, jeg elsker deg min lille homobaby», hun var ikke åpen for noe annet enn å ha en homofil sønn, så det blir babyen fortalt fra fødsel av, at han er homo, og noe annet er ikke greit.
Det florerer med slike historier. Foreldre og andre personer barn har i livet sitt, som forteller dem at de er noe de ikke er. At de har sykdommer, at de er født i feil kropp og så videre. Jeg skrev nettopp DETTE innlegget som blant annet handler transaktivisme. Det er faktisk slik at det begås mengder «kjønnskorrigerende» operasjoner og «medisinering» av barn for å skifte kjønn. Som oftest heter det seg at det er barnet selv som ønsker skifte kjønn. Så plutselig er prosessen i gang.
Barnet er ofte ikke gammel nok til å ta egne avgjørelser om noe som helst annet, ikke gammel nok til å røyke, ikke til å ha sex, se actionfilmer på kino, ikke gammel nok til å kjøre bil, ikke myndig til å ta egne bestemmelser om noe som helt egentlig, unntatt noe så alvorlig som å skifte kjønn. Jeg klarer ikke forestille meg at barnet egentlig vil dette, og faktisk forstår konsekvensene.
Gypsy Rose og Dee Dee Blanchard.
Så kommer alle historiene om de som har gått gjennom dette. Barn som har fått «medisiner», det har blitt gjort inngrep, byttet navn og blitt et annet kjønn. Så vokser de til og da finner de ut at dette var ikke riktig, de ville ikke dette. Hele deres liv, hele deres verden, faller i grus.
Det er skremmende.
Hva er dette for slags foreldre?
Har dere hørt om Gypsy Rose Blanchard? Det hadde ikke jeg før jeg så en miniserie på Netflix som heter «The Act». Patricia Arquette spilte Dee Dee i denne serien og vant både Emmy og Golden Globe for rollen. Dee Dee var moren til Gypsy Rose. Og dette var absolutt et oppsiktsvekkende drama som mange tror tilhører sjeldenhetene.
Historien om Gypsy Rose og Dee Dee, datter og hennes mamma, er en sann historie. Gypsy Rose hadde ifølge sin mamma, vært alvorlig syk hele livet. Moren Dee Dee Blanchard, hadde jobbet som sykepleier, og hun fortalte sin datter at hun, datteren altså, led av muskelsvinn, leukemi (blodkreft), epilepsi og astma, at hun ikke kunne gå selv, og at hun ville for alltid ha intelligens som en syvåring.
Men sannheten var at Gypsy Rose slett ikke var syk. Hun hadde ingen muskelsykdom og var fullt ut i stand til å gå selv. Hun hadde heller ikke leukemi eller andre sykdommer. Men moren overbeviste henne, og delvis tvang henne til å sitte i rullestol og å gå med oksygenslange i nesen. Dee Dee barberte håret av datteren for å simulere kreft og lot henne opereres flere ganger, blant annet fikk hun fjernet spyttkjertler, samt trukket ut tenner.
Lenge var Gypsy Rose den smilende jenta som snakket med et barns stemme, selv som ung voksen. Riktignok skal moren ha løyet på alderen, og sagt at datteren var yngre enn hun var, men like fullt hadde Gypsy Rose en barnlig fremtoning. Hun hadde aldri fått leke med andre barn, og moren var alltid med og trillet henne i rullestol. Så tok det hele en vending, på vei inn i voksenlivet kom Gypsy Rose gjennom en chattekanal i kontakt med en ung mann, Nicholas, og snart ble de kjærester, et forhold som etterhvert resulterte i å få Gypsy Rose til å innse hva hun var offer for, og til å ønske seg bort fra moren.
Gypsy Rose og Dee Dee Blanchard. Omsorg?
Den 14. juni 2015 ble Dee Dee Blanchard (48) funnet drept med 17 knivstikk i ryggen i sengen i sitt eget hjem. 23 år gamle Gypsy Rose var ikke å finne. Samme dag postet hun en melding på Facebook-siden hun delte med moren: «That Bitch is dead!».
Knapt to døgn senere ble Gypsy Rose og Nicholas pågrepet, og tiltalt for å ha drept Dee Dee. Nicholas ble siden dømt til livstid fengsel for drap, mens Gypsy Rose ble dømt til ti års fengsel for medvirkning til drap.
For cirka én måned siden, altså i desember 2023 ble Gypsy Rose Blanchard prøveløslatt, etter å ha sonet sju av ti år. Hun overlevde nådeløs barnemishandling, ble drevet til drap, og måtte sone 7 år i fengsel på grunn av sin grusomme mor. Eller grusom og grusom.. Det har i ettertid blitt slått fast at Dee Dee led av Münchausen by proxy. Begrepet brukes når en person, oftest omsorgsperson, påfører en annen, oftest et barn, sykdom eller skade for at vedkommende selv kan få oppmerksomhet og medfølelse på grunn av dennes skade eller sykdom. Så den dag i dag forsvarer Gypsy sin mor og sier at det er en stor misforståelse at moren hennes var en ond person. Hun sier moren var psykisk syk, og hun tror ikke moren med vilje ønsket å skade henne. At det var utenfor hennes kontroll.
Men likevel får dette meg til å tenke på alle disse andre foreldrene i denne verden, denne greia hvor foreldre forsøker å bestemme sine barns legning og kjønnsidentiteter. Denne galskapen hvor barn presses til «kjønnskorrigeringer» og kjønnskifter. Har disse foreldrene Münchausen by proxy? Folk må gjerne påstå at dette er et amerikansk fenomen og problem, at det ikke er slik her i Norge. Men nå er det nå engang slik at jeg vet av tilfeller hvor unge tenåringer har påbegynt såkalte «kjønnskorrigeringer», så..
Mitt spørsmål er da, hvor involverte er barnevernstjenesten og ppt (pedagogisk-psykologisk tjeneste) i slike tilfeller hvor barn ber om såkalte «kjønnskorrigeringer» og inngrep og operasjoner? Og hvor involvert er psykiatrien iht barnas foreldre? Blir de utredet? Slik jeg ser det så snakker vi her grove og særdeles alvorlige overgrep!!
Følg gjerne bloggen i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Dette er noe jeg aldri kommer til å være med på, disse herskemetodene for å få folk til å være med på å gi næring til menneskers illusjoner, ideologier, vrangforestillinger, indoktrinering og eventuelle psykiske lidelser.
I den offentlige debatten handler det ofte om tema om ideologier forkledt som kjønnsidentitet og religion. Det pågår en propaganda som utføres iht disse temaer, at det daglig skal tres merkverdige ideer, til tider helt absurde ting over hodet på folk, og at det kreves at enhver skal underkaste seg disse ideene.
Et eksempel er den politiske doktrinen islam, en ideologi forkledt som en religion. Islam brer seg ut i samfunnet og stadig flere hopper på bølgen og omtaler ideologien som «freden og kjærlighetens» religion. Det er forestillinger om at de som følger denne ideologien bare tror på en slags gud, Allah, at det er noen enkle leveregler en følger hvor man faster under ramadan, at det er et sunnhetstegn å ikke spise svinekjøtt og denslags. At man gjør i moskéer som man gjør i kirker, bare synger salmer og ber.
At islam faktisk er en doktrine som rangerer mennesker, at kvinner ikke er mer en fødekasser og homofile ikke er som mennesker å regne, at islam består av islamske lover (sharia) som bryter med menneskers rettigheter, at ideologien oppfordrer til vold og drap, det skal man ikke prate så mye om.
Mange ignorante kaster seg med i debatten og sier at slik er det feks i kristendommen også, men nei, så ille er det ikke i kristendommen. Kristendommen har blitt reformert flere ganger, og vi ser aldri kristne stille seg opp på noe torg med bibelen i hånden og roper til andre mennesker at «de skal brenne i helvetesilden». Vi ser ikke prester som går ut i sosiale media og oppfordrer til drap på eksempelvis jøder. Men i dagens Norge har vi sett nettopp dette fra mennesker som har underkastet seg islam, imamer som oppfordrer til jødedrap.
På torget her i byen har det ved flere anledninger samlet seg folk som har stått med koranen i hånden og skreket «dere skal brenne i helvetesilden», og i sosiale media har det blitt oppfordret til drap på mennesker som ikke tror på islam. Stadig oftere hører vi om folk som blir knivstukket, skutt og drept hvor gjerningspersonene skriker «Allahu Akbar». Når hører man slike ugjerninger blir begått under kristne krigsrop? «Jesus Akbar» eller «Den hellige ånds Akbar» eller noe sånt?
Det heter seg at de som følger islam i Norge er en liten minoritet, likevel er det ingen som tar så mye oppmerksomhet, og ingen som er så ekstreme i omfanget. Hvis majoriteten i Norge er kristne, så må det være den mest lavmælte og stille majoriteten en kan finne. Slik jeg ser det.
Organisasjonen Islam Net reiser rundt i byene i Norge og forkynner til dagens ungdom at «Jesus er en muslim». Det står det med store bokstaver på teltene de setter ut på torgene i byene hvor de deler ut gratis koraner. Det er mange som biter på, og på TikTok ser man unge norske foreldre som indoktrinerer barna sine med koranvers. Hvordan de har greid å la seg overbevise til at jøden Jesus var muslim skjønner ikke jeg.
Profeten Mohammed og ordene muslim og islam eksisterte ikke før rundt 600 år etter Jesus tid. Mohammed ble syk, fikk feber, satt i en hule og hadde hallusinasjoner hvor han pratet med steiner og trodde dette var «engelen Gabriel» som ønsket at han skulle grunnlegge islam. I dag hadde sådan overbevisning medført tvangsinnleggelse, eller i det minste en omfattende psykiatrisk evaluering, noe som med tanke på hvordan Mohammed ble etter sine samtaler med steinene, ville medført tvangsinnleggelse.
Å stille spørsmål ved, å kritisere, å påpeke, galskapen med islamsk politikk, å belyse problematikken rundt islamiseringen av vårt samfunn, konsekvensene med å rangere mennesker, undertrykke kvinner, fordømme de som ikke underkaster seg, fengsle eller avlive dem som er annerledes enn narrativet i islam. Da blir man kalt for rasist. I Norge har det nå blitt slik at de som kritiserer islam er rasister. Det å bli kalt rasist vil man ikke, for alt hva virkelige rasister har gjort gjennom menneskets historie på planeten forteller oss at rasister er fordomsfulle og ondskapsfulle mennesker. Så det vil vi ikke forbindes med, da blir vi redde, og tause.
Jeg sliter selv med å bli omtalt med slike karakteristikker. For det skjer, jeg har kritisert til eksempel president Recep Tayyip Erdoğans politikk. Han er en islamsk despot som styrer 9 moskeer og 15 imamer i Norge, kanskje flere tilogmed! Han har en stor følgerskare her i Norge, her jeg bor blir han hyllet med parader og fest. Etter det siste tyrkiske valget var det ikke måte på feiring her i byen, storfest, det pågikk i timesvis. Og jeg liker det ikke, jeg er det motsatte av begeistret for den nåværende tyrkiske presidenten og hans venner. Det har jeg ytret før, i bloggs form, og da kom det beskyldinger om at det har med hudfarge å gjøre, og at jeg er rasist. Slik benyttes hersketeknikker for å bringe islams kritikere til taushet. Stygge graverende beskyldninger, usanne karakteristikker og denslags.
Det samme ser vi nå med aktivismen rundt trans-ideologien. For hver dag blir det diktet opp ord og utrykk iht forskjellige legninger og kjønnsidentiteter. Mennesker som sliter med egen identitet, kjønnsdysmorfi, som trenger noen å prate med, en terapeut, psykolog whatever.. hvor vi andre mennesker får trådt dette over hodet med beskjeden å underkaste oss deres merkverdige ideologi, en ideologi som har vokst siste årene, og virkelig fått utspille seg til det vannvittige.
Det er så ille nå at jeg ble sittende å se på en diskusjon eller debatt, fra Amerika vel og merke, men det er faktisk derfra det meste innad transaktivisme og denne ideologien kommer fra. Denne debatten handlet om å få egne toaletter, jeg fikk ikke med meg helt om dette var i det offentlige i sin helhet, eller om det var «bare» i skolene, altså High School og College, at transaktivistene ønsket at der skulle være gratis bind, altså sanitetsbind, ofte kalt menstruasjonsbind, mensbind, damebind, vatterte stoffbind som skal suge opp blod og utflod, særlig under mensen, den månedlige menstruasjonen hos kjønnsmodne jenter og kvinner som ikke er gravide.
Greit nok, gratis sanitetsbind behøver ikke være så dumt, tvert imot, men i dette tilfellet var debatten at dette skulle være på egne toaletter for transpersoner, gutter/menn som har blitt jenter/kvinner. De påstår altså nå at gutter som har operert seg for å bli jenter, faktisk menstruerer. Menstruasjon er en månedlig blødning fra livmoren hos kvinner i fruktbar alder, så hvordan de kan mene at mennesker uten livmor menstruerer blir helt absurd for meg. Men dét kan jeg ikke si høyt, for da vil jeg bli omtalt som transfob!
Sist sommer, juni 2023, la Dagbladet ut en artikkel som heter «Gravid mann lager rabalder», og etter denne artikkelen har det blitt stadig oftere at det skrives om gravide menn. Transmenn, altså kvinner som har operert seg, gjort diverse inngrep, tar diverse medisiner og så videre for å se ut som menn.
Stadig leser jeg at kvinner sier dem «føler seg som» menn, og menn som «føler seg som» kvinner. Derav starter prosessen med å skifte kjønn. Jeg stiller spørsmål ved hvordan noen kan føle seg som noe som dem aldri har vært? Det går bare ikke, jeg vet ikke hvordan kvinner føler seg, jeg har aldri vært noen kvinne! Jeg vet ikke hvordan en katt føler seg heller, jeg har aldri vært noen katt!
Å påstå ting man umulig kan vite blir for dumt, men om det er slik at en mann liker å kle seg i dameklær, javel greit. Om en mann liker å sminke seg, javel greit. Om noen liker sex med noen av samme kjønn, javel greit. Jeg kan fortsette i det uendelige, men det endrer ikke det faktum at man ikke kan føle seg som noe en aldri har hatt kjennskap til. Det går bare ikke. Jeg er ikke noen kvinne fordi jeg som barn lekte med dukker sammen med nabojentene. Jeg er ingen kvinne selv om jeg tiltrekkes av samme kjønn. Jeg er heldig som vokste opp da jeg gjorde, for hadde jeg vokst opp i dag så hadde jeg garantert blitt utsatt for ideologien om å operere vekk kjønnet mitt og masse andre greier som skulle gjort meg til noe jeg ikke er, ei heller kan bli, og jeg hadde risikert bli veldig traumatisert av det.
Hvorfor bry seg med dette? Hvorfor ikke bare ignorere det helt og holdent? Nei, det klarer jeg ikke. For disse aktivistene er ute i media hele tiden med ideologien sin og forlanger at vi andre skal underkaste oss disse ideene dem har som en sannhet, og det er hva jeg ikke går med på. For her påvirkes unge sårbare mennesker til å gjøre helt absurde ting som er så sinnsykt at jeg har ikke ord. Usikre barn og ungdom, som er i faser der de er nettopp usikre og ukomfortable med seg selv, sin kropp eller legning. Noe som er helt normalt!! Likevel blir de faktisk påvirket til å utføre «kjønnskorrigerende» operasjoner, bruke farlige «medisiner» og denslags i stedet for at man har disse samtalene om at det er greit å være usikker, det er slik vi mennesker er. Istedet for å få hjelp til å bli trygg på seg selv, akseptere seg selv, så kommer transaktivismen inn hvor gutter fjerner penis, og jenter fjerner pupper og gror skjegg. Og konsekvensene av dette er grusomme.
Det er altså slik at i hovedstrømsmedia og i det politiske landskap, til og med i møte med helsevesenet så kan man bli fortalt «ååå.. du er født i feil kropp». Unge sårbare sjeler blir påvirket og overbevist, starter prosessen og «endrer» kjønn. Så stemte det ikke likevel, men så må de leve med de feil som er blitt utført på kroppene deres, og den psykiske belastningen dét kan medføre.
Jeg har aldri behandlet noen som har begynt å kle seg som det motsatte kjønn, eventuelt gjort fysiske endringer, noe dårligere eller bedre enn andre. I mitt liv har det vært en del, både drag-queens og trans, innom. Hatt det mye gøy, vært nære venner med, personer som alltid vil forbli i mitt hjerte. Jeg har aldri blandet meg i hvordan de har valgt å leve livene sine, jeg ønsker dem bare alt godt, og jeg skjønner at mange av dem ikke har det så lett. Jeg har selv vært vitne til en del ting og tang. Første transpersonen jeg kjente, tok livet sitt. Men som sagt, det er deres privatsak hvordan de vil leve livene sine. Men når det blir en offentlig debatt, at aktivister går ut for å promotere og påvirke, krever at de skal omtales med helt egene pronomener som er stikk i strid med språk og rettslære (de/dem), menn skal få gratis sanitetsbind, at det skal nikkes samtykkende til at menn kan bli gravide. Det narrativet går ikke jeg med på. Kvinner menstruerer, kvinner føder barn, menn er ikke kvinner, det er bare kvinner som er. Folk må gjerne omtale seg som hva de måtte ønske, men ikke KREV, at andre skal gjøre det. Ikke bedriv påvirkning av sårbare mennesker til medisinering og operasjoner for de har en tøff pubertetsperiode.
TV2 var ute med en sak her om dagen, «Alex er den første transmannen som skal bli mor», javel. Det var jo overskriften sin det. Greit, dette er en transperson, men det er altså en kvinne, det står jo mellom linjene i overskriften at vedkommende har livmor, er gravid og skal bli mor. En kvinne som kler seg ut som en mann. En transperson. Det er jo ikke verre enn det. Litt interessant er det jo at et hovedargument er at transpersoner føler seg som det motsatte kjønn, men likevel ja utfører handlinger som tyder på det motsatte.
Ingen mennesker er like, noen jenter er litt maskuline, noen gutter er veldig feminine. Det betyr ikke at man «føler seg som» som motsatt kjønn, «ikke-binær» og alle disse ordene og utrykkene som er diktet opp underveis. Det hyles om kjønnsidentiteter og at man kan bestemme dette selv, hvorfor er det nå blitt slik at andre har bestemt at jeg er «cismann»?
Plutselig en dag våknet jeg opp og ble fortalt at jeg er «cismann» og at det må JEG akseptere. Jeg er ikke «cis» noesomhelst. Skal jeg bli tvunget inn i denne propagandaen så er jeg i min fulle rett til å si hva jeg mener. Og det jeg mener er at uansett hvor mange «korrigeringer» en gjør med kroppen sin, så endrer en ikke kjønn, en endrer på utseende, sin fysiske tilstedeværelse, en skaper en illusjon, lager et drag-show. Man tar ikke på seg en kilt og blir en skotsk mann, man tar på seg en kilt og er en norsk mann i et skotsk plagg.
Her om dagen medførte mine meninger til at jeg ble kalt transfobisk. Jeg fikk beskjed at det er dobbeltmoralsk med skeive som er transfobiske. Med andre ord så er hersketeknikken her at jeg ikke kan mene som jeg gjør vedrørende transaktivisme, fordi jeg selv er homofil. Det er helt koko hersketeknikk, homofile velger ikke, det er ikke slik at homser velger å være noe annet enn hva man er, faktisk tvert imot så velger man å være nettopp den en er! Homofile har måttet leve med at ganske mange mennesker ikke aksepterer oss for hvem eller hva vi er, selv om vi er naturlig og skapt slik, på lik linje med heterofile. Nå er det altså blitt slik at det kreves aksept for noe man ikke er?? Man skal også akseptere at det påvirkes fra alle kanter til å bli noe man ikke er og aldri kan bli?!! Jeg har ingen fobi mot transpersoner, men jeg har fobi mot propagandaaktivismen og hva den vil gjøre i det lange løp.
Aktivismen for islamisering og trans er helt ekstrem. Det er store organisasjoner som jobber hardt for å presse dette på folk, og jeg legger merke til hvor drøyt det er hvordan de kan gå til verks for å rett og slett ødelegge folks liv hvis man ikke er med på propagandaen og narrativet de forsøker indoktrinere folk med. Man blir hengt ut som homofober, rasister og transfober. Man blir stemplet som hatefulle personer, og media og sosiale media brukes for å få flere til å hate på de som ikke underkaster seg narrativet. Aktivistene gjør mot folk de verste ting de kan komme på.
En blogg jeg har lagt merke til poster stadig «screenshots» fra kommentarfelt hvor det legges fokus på at folk sier ganske stygge ting. Disse kommentatorene henges ut for sin «homo- og transfobi». Det går igjen og igjen i den bloggen, sjelden det er innlegg om andre ting. Disse utklippene fra kommentarfelt er blitt et «varemerke». Men vi får aldri se de hele samtalene, dialogene, bare klippet og limt hva «homofobene» og «transfobene» sier, men aldri motpartens ytringer. Og det kan være veldig stygge ytringer!!
Å bli kalt for noe man ikke er, og da veldig graverende karakteristikker, kan faktisk fremprovosere mye. Jeg har selv prøvd, uten ufinheter, og forklare mitt syn på ting til vedkommende, på flere måter, satt ting på spissen for at vedkommende skal forstå perspektivet, jeg ble da stemplet som dobbeltmoralsk (siden jeg er homo) og transfob (fordi jeg mener at man ikke kan vite hvordan føle seg som noe man aldri har vært).
Det er slik denne type aktivisme fungerer. Man kan ikke diskutere med dem, det vil straffe seg. I et kommentarfelt en gang ble jeg skjelt ut og kalt homofob fordi jeg skrev at jeg synes ikke det er riktig å presse noen til å flagge med pride-flagg. De fleste husker vel hvordan aktivismen presset Thon-hotellene til å måtte flagge for Pride? Da ble hele Thon stemplet som homofobisk, noe de selvsagt ikke er.
Psykiatrien her til lands må rustes opp noe helt vanvittig, her må det skytes inn milliarder av kroner, for nå fremover vil vi se at det vil bli masse mennesker som vil trenge omfattende profesjonell hjelp. De som ikke sliter psykisk kommer til å slite, og de som allerede sliter, kommer til å slite enda mer. Sann mine ord! Opp blir ned, og ned blir opp. Jorden skal ikke være rund lengre, den skal bli flat igjen og rosa enhjørninger skal danse rundt oss. Den som ikke aksepterer dette skal henges ut som homofobisk, rasistisk og transfobisk. Yupp…opp med flaggene og velkommen til 2024.
Følg gjerne bloggen i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Lørdag kveld hadde vi et par venner på besøk og vi koste oss med rødvinspølse, chillidip og potetgull. Variert musikk og noe godt i glassene også, veldig god stemning, så tok vi en tur ut på byen. Der ble vi ikke lenge, hadde fått nok innabords kan man si. I går drakk jeg 2 liter melk og 1 liter sjokolademelk. Kroppen trengte det, haha..
I går skulle jeg følge opp en utfordring her på blogg, stikkordet var snøengel, og en kan trygt si at har var det ikke noen ork for å hverken lage noen snøengel, eller se etter noen. Så den dere ser på bildet under er fra Guideposts. Hehe.. fin da!
Bildet under er av meg, et bilde fra den gang jeg meldte meg på en annen utfordring som Frodith hadde her på blogg. Litt «lånte» bilder og litt gjenbruk måtte til for å ta igjen det forsømte iht «Frodiths januarmoro» en utfordring som går over hele januar måned. Jeg gleder meg til januar er over, ikke på grunn av utfordringen, men fordi jeg er ikke noe glad i januar. Og denne januar synes jeg har vært skikkelig ille iht til vær, kulde og whatever..
I dag har jeg ingen planer, bare holde meg hjemme. Det er store vanndammer rundt her, vært et skikkelig herlig vær i natt. Blåst godt rundt hushjørnene, fikk skikkelig «hyttestemning». Må si jeg er ganske lei av krisemaksimering av alt iht dette været. Stengte skoler og barnehager. Folk har fått beskjed om å ha hjemmekontor. Kansellerte busser. For hva? Dette?
Jeg lurer på hva som skjer med oss mennesker? Skal man ikke ha noen utfordringer her i livet? Farevarsel for noen centimeter snø, farevarsel for litt vind, farevarsel for litt regn, farevarsel når det blir frost og is! De barna som vokser opp nå skal bli litt av noen tøffinger, tror dere ikke!
Shameless på HBO Max.
Nåvel, det blir som det blir. Jeg holder meg uansett hjemme i dag, har ingenting med «farevarsel», is eller noe slikt å gjøre. Jeg synes det er fint ute nå, blå himmel, solen på vei opp, 7 plussgrader. Nei, jeg er bare sløv etter helga. Driver og ser en serie på HBO Max, en serie jeg synes er helt rå. «Shameless», jeg så flere sesonger av den for noen år siden, så mistet vi HBO og jeg husker ikke hvor langt jeg var kommet da det skjedde, så nå ser jeg alt på nytt igjen. Serien er knallbra, så det er bare moro. Anbefales virkelig! Stå dere vel folkens!!
Følg gjerne bloggen i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
