Odontodactylus scyllarus er mantisreker. Mantis er en kneler. Kneler er et insekt. Reke er et krepsdyr. Krepsdyr er et marint leddyr som (stort sett) lever i havet. Disse navnene er til tider så forvirrende at det ofte kan være vanskelig å lære om, eller huske, hva det egentlig er snakk om. Mantisreker blir også omtalt som harlekinreker, klovnereker, regnbuereker og påfuglreker. Bare velg et navn, så er du uansett sikker på forvirring om du snakker om dem i plenum.
Sjøknelere (Stomatopoda) er et annet navn, men det er hele gruppen av storkrepser. Påfuglreke (Odontodactylus scyllarus) er én art av hele gruppen sjøknelere som er hjemmehørende på havbunnen over hele Indo-Stillehavet, fra Marianene til Øst-Afrika, og så langt sør som Nord-KwaZulu Natal i Sør-Afrika. Den er en av omtrent 480 arter av mantisreker, som er godt kjent for sine rovklør, eksepsjonelle syn og sin unike måte å samhandle med andre marine arter på.
I handelen med marine akvarier er den både verdsatt for sin attraktivitet og ansett av andre som et farlig skadedyr.
Påfuglreke er en av de større, mer fargerike mantisrekene som ofte sees, og varierer i størrelse fra 3–18 cm. De er hovedsakelig grønne med oransje ben og leopardlignende flekker på den fremre ryggskjoldet. Deres evne til å se sirkulært polarisert lys har ført til studier for å bestemme om mekanismene som øynene deres fungerer med kan replikeres for bruk i lesing av CD-er og lignende optiske lagringsenheter. Hahaha.. ja nå snakker vi avansert..
Øynene deres har 12 typer fotoreseptorer, det største antallet hos noe dyr. Disse fotoreseptorene lar disse sjødyrene skille mellom farger og lineært og sirkulært polarisert lys. Med disse lever denne arten i korallrev, da de er fulle av farger. Påfuglrekens øyne består av ventrale og dorsale regioner som er atskilt av et midtbånd. Dette midtbåndet inneholder 6 rader med ommatidier (individuelle enkeltøynene som utgjør et fasettøye). Rad 1–4 involverer fargebehandling, mens 5–6 involverer sirkulært og lineært polarisert lys.
Påfuglreker har et kølleformet rovdyrvedheng som brukes som våpen. Denne reken er et smidig og aktivt rovdyr og foretrekker snegler, krepsdyr og muslinger som mat. Den vil gjentatte ganger utøve stump kraft på byttedyrets eksoskjelett inntil den kan få tilgang til det underliggende bløtvevet for å spise. Det er rapportert at den har et «slag» på over 80 km/t, det raskeste registrerte slaget av noe levende dyr. Akselerasjonen er lik den i en 22 LR-kule avfyrt fra en pistol.
Hastigheten på rovdyrvedhengets støt forårsaker kavitasjonsbobler. Når disse boblene sprekker, frigjør de en stor mengde varme, noe som midlertidig øker temperaturen og svekker byttedyrets rustning. I tillegg er overflaten på hammerkloen laget av ekstremt tett hydroksyapatitt, laminert på en måte som er svært motstandsdyktig mot brudd og kan knuse vanlige glasstanker. Høres helt vilt ut spør du meg..
Noen saltvannsakvarier holder påfuglreker i fangenskap da den er spesielt fargerik og ønsket i handelen. Dere ser bildene ikke sant?! Helt utrolig hva som lever på denne planeten!!
Mens noen akvarister verdsetter påfuglreker, anser andre dem som skadelige skadedyr fordi de er glupske rovdyr som vil spise andre ønskelige innbyggere i akvariet. Noen av de største eksemplarene kan knuse akvarieglass ved å slå på det og kan gjøre ytterligere skade ved å grave seg ned i levende stein (marine organismer som koraller).
Levende stein med påfuglrekehull anses som nyttige av noen i akvariebransjen, og samles ofte inn. Det er ikke uvanlig at et stykke levende stein bærer med seg en levende reke i et akvarium. Når de er inne i tanken, kan de spise fisk, reker og andre innbyggere. De er notorisk vanskelige å fange igjen når de først har etablert seg i et velutstyrt akvarium, og det finnes beretninger om at de har knust glasstanker og skadet koraller når de ønsker å slå seg ned i dem.
Fantastisk flotte å se på, men det var da fanden til styrke??!! Har drevet med akvarium i mange år og ikke hørt om påfuglrekens styrke før. Tenke seg til å komme hjem til et knust akvarie og flere hundre liter vann utover leiligheten, og en krakilsk reke «flyvende» rundt med en hammer!! Hahaha.. jeg dævver!!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Gylden Blåflue (Chrysomya incisuralis) er en art av Calliphoridae som her til lands er mest kjent som spyfluer og tilhører en insektfamilie i ordenen Diptera, med nesten 1900 kjente arter. Familien er kjent for å være polyfyletisk.
Begrepet “polyfyletisk” refererer til en gruppe organismer som har forskjellige evolusjonære forfedre. Polyfyletiske grupper kan være problematiske i biologisk klassifisering fordi de ikke representerer en klar evolusjonær linje. Derfor skal jeg ikke begi meg utpå et langt innlegg om Gylden Blåflue, eller Gylden Grønnflue som den også blir omtalt som, fordi plutselig skriver jeg om feil flue og gir feil informasjon. Jeg vet lite og ingenting om fluer, haha..
Dette er en blåflue hunn.
Grunnen til at jeg skriver om denne fluen i dag er noe fargerike Frodith skrev i bloggen sin i helga. På et spørsmål om hva hun foretrekker å lese om når hun leser blogginnlegg, så svarer hun (sitat): «Jeg har ikke noe favoritt-tema egentlig. Jeg liker best at en blogg er variert, og MÅTEN innleggene er skrevet på er det viktigste egentlig. Noen kan skrive om FLUER for den saks skyld, hvis de bare gjør det på en fengende eller morsom måte. Ord kan være magi».
Personlig synes jeg fluer er mest irriterende. Kun 8 mm og kan irritere SÅ mye!! Når en først har fått en eller to «vanlige» fluer inn i hjemmet sitt så er det som om de gjør alt de kan for å irritere. De er på hele tiden, gir seg liksom ikke. Surrer rundt hodet på deg, setter seg her og ser på kroppen din, og noen biter også. Sikkert mange som kjenner igjen dette? Jeg vet jentene mine (les: mops) er veldig enige, spesielt Ella, hun har forsøkt i snart 14 år og utrydde dem.
Grønn- og Blåflue.
Men så nevnte Frodith ordet magi, og da kom jeg til å tenke. Har dere sett nærmere på fluer? Det kan være ganske magisk, naturen er jo helt klart magisk, og ved å studere enkelte fluer kan man faktisk virkelig se det. Spesielt ved å se på gyldne blå- eller grønnfluer. Som skrevet, dette er en art av fluer som tilhører familien Calliphoridae som er kjent for sin metalliske glans og kan da være farget i grønne, blå eller svarte nyanser.
Disse fluene er ofte assosiert negativt med forråtnelse og sin tiltrekning av døde dyr. Men de (larvene) bidrar jo til nedbrytning av organisk materiale, og disse filene spiller jo en viktig rolle i økosystemet, da de bidrar til nedbryting og resirkulering av næringsstoffer. De er faktisk også av interesse i rettsmedisin, ettersom tilstedeværelsen av disse fluene på åsteder kan hjelpe etterforskere med å estimere tid for død.
Orientalsk Blåflue (Chrysomya megacephala).
Generelt sett er Gylden Blåflue (Chrysomya incisuralis) et fascinerende eksempel på biologisk mangfold, men også et utmerket eksempel på naturens magiske skapelse. Ser dere bildene? Er ikke denne fluen fantastisk flott. Hvis noen mener at naturen ikke har servert et stykke magi her, så vet ikke jeg.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
I helgen har jeg lest masse om disse flygende revene, og det har vært utrolig vanskelig å korte ned til et innlegg med relevante og interessante opplysninger, for disse dyrene har langt mer ved seg enn en skulle tro. Litt lengde på innlegget, men..
Pteropus (underorden Yinpterochiroptera) er en slekt av megaflaggermus som er blant de største flaggermusene i verden. De er ofte kjent som fruktflaggermus eller flygende rever. De lever i Sør-Asia, Sørøst-Asia, Australia, Øst-Afrika og noen oseaniske øyer i Det indiske hav og Stillehavet. Det finnes minst 60 nålevende arter i slekten.
Flygende rever spiser frukt og annet plantemateriale, og av og til også insekter. De lokaliserer ressurser med sin skarpe luktesans. De fleste, men ikke alle, er nattaktive. De navigerer med skarpt syn, da de ikke kan ekkolokalisere. De har lang levetid og lav reproduksjonskapasitet, og hunnene av de fleste arter produserer bare ett avkom per år.
I likhet med andre flaggermus er flygende rever relevante for mennesker som en kilde til sykdom, ettersom de er reservoarer for sjeldne virus. Men de er også kilder til medisinsk bruk.
Typearten til slekten er den mauritiske flygereven, (Pteropus niger), beskrevet som ‘Vespertilio vampyrus’ i 1792. Navnet «flygerev» har blitt brukt for å referere til Pteropus-flaggermus siden minst 1759.
Flygerevarter varierer i kroppsvekt, fra 120–1600 gr. Hannene er vanligvis større enn hunnene på tvers av alle arter. ‘Den store flygereven’ har den lengste underarmslengden og det største rapporterte vingespennet av alle flaggermusarter, men noen flaggermusarter overstiger den i vekt.
Vingespennet er opptil 1,5 m, og den kan veie opptil 1,1 kg. ‘Den indiske’ og ‘den store flygereven’ er tyngre, med henholdsvis 1,6 og 1,45 kg. Utenfor denne slekten er ‘den gigantiske gullkronede flygereven’ den eneste flaggermusen med lignende dimensjoner. De fleste flygerevarter er betydelig mindre og veier vanligvis mindre enn 600 gr. Mindre arter som ‘temmincksrev’, ‘guamrev’ og ‘dvergflygerev’ veier alle mindre enn 170 gr.
Pelsen er lang og silkemyk med en tett underpels. Hos mange arter har individer en «kappe» med kontrasterende pelsfarge på bakhodet, skuldrene og øvre del av ryggen. De mangler haler. Som det vanlige navnet «flygende rev» antyder, ligner hodene deres på en liten rev på grunn av de små ørene og store øynene.
Hunnene har ett par mammaer (pupper/bryster) plassert i brystregionen. Ørene deres er lange og spisse i tuppen og mangler tragi (bruskutstikker foran øregangen), der den ytre kanten av hvert øre danner en ubrutt ring. Tærne har skarpe, buede klør. Mens mikroflaggermus bare har en klo på hver tommel på forbena, har flygende rever i tillegg en klo på hver pekefinger.
Hodeskallene til Pteropus-flygende-rev-arter består av 24 bein, snuten er laget av 7, kraniet av 16 og mandibelen er et enkelt bein. Den har en stor og bulbøs hjernekasse. Som alle pattedyr har flygende rever tre mellomørebein som hjelper til med å overføre lyd til hjernen. Flygende revers hodeskaller fortsetter å utvikle seg etter at de er født. Sammenlignet med voksne har unge flygende rever veldig korte snuter; Når de når modenhet, forlenges maxillaen (overkjeveknokkel) og får bein mellom hjørnetennene.
Basert på utviklingen til ‘den gråhodede flygereven’, blir valpene født med noen melketenner som allerede er frembrutte: hjørnetenner og fortenner. Innen 9 dager gamle har alle melketennene kommet frem, med en tannformel på totalt 20 tenner. Innen 140 dager gamle har alle melketennene falt og blitt erstattet av permanente tenner. Den voksne tannformelen er totalt 34 tenner.
Flygerever har store hjerter og en relativt rask hjertefrekvens: hvilende individer har en hjertefrekvens på 100–400 slag per minutt. De har enkle fordøyelseskanaler; tiden mellom inntak og utskillelse er så kort som 12 minutter. De mangler blindtarm. Magesekken har markerte hjerte- og fundusregioner.
Megaflaggermusene, inkludert flygende rever, har den største hjernestørrelsen i forhold til kroppsstørrelse av alle flaggermusfamilier. Flygende rever viser atferd som indikerer en avhengighet av langsiktig informasjonslagring. Selv om de har omfattende bevegelser og dekker tusenvis av kvadratkilometer årlig, er de konsekvent i stand til å finne de samme ressursområdene og hvilestedene. De vil besøke disse ressursområdene konsekvent.
Flygende rever er sterkt avhengige av luktesansen sin. De har store luktlør for å behandle dufter. De bruker duft for å finne mat, for at mødre skal finne ungene sine, og for at partnere skal finne hverandre. Hannene har forstørrede androgenfølsomme talgkjertler på skuldrene som de bruker til å luktmarkere territoriene sine, spesielt i paringssesongen. Sekretene fra disse kjertlene varierer fra art til art – av de 65 kjemiske forbindelsene som er identifisert fra kjertlene til fire arter, ble ingen forbindelse funnet hos alle arter. Hannene driver også med «urinvask», som betyr at de dekker seg med sin egen urin.
Flyvende rever bruker ikke ekkolokalisering, og er derfor avhengige av synet for å navigere. Øynene deres er relativt store og plassert på forsiden av hodet, noe som gir dem kikkertsyn. Flygende rever er tilpasset å se under dårlige lysforhold.
Flygerever stammer sannsynligvis fra det asiatiske fastlandet og det finnes over 60 nålevende arter av flygerever. De finnes nå fra det vestlige Indiahavet midtveis gjennom Stillehavet så langt øst som Cookøyene. De finnes i tropiske og subtropiske klimaer.
Mange arter av flygerev er polygynandriske, som betyr at hvert individ vil pare seg med flere andre individer. Samoa-flygereven er et bemerkelsesverdig unntak fordi den er monogam. Flygerevens seksuelle atferd inkluderer oralsex i tillegg til samleie, med fellatio og cunnilingus observert mellom motsatte kjønn, samt homoseksuell fellatio (de suger hverandre) hos minst én art, Bonin-flygereven.
Flygerevens drektighetslengde varierer mellom arter; drektighetslengden er 4,6–6,3 måneder. Hunnene har en kullstørrelse på én unge om gangen, kalt en valp. Tvillinger har imidlertid av og til blitt dokumentert hos noen arter. Valpene er relativt små ved fødselen og veier omtrent 12 % av morens vekt. Flaggermus i andre slekter kan få valper som veier så mye som 30 % av morens vekt ved fødselen.
De klamrer seg til morens buk og griper tak i pelsen hennes med tommelklør og tenner; hunnene bærer ungene de første ukene av livet. Etter dette kan hunnene la ungene bli igjen om natten mens de leter etter mat. Som med nesten alle flaggermusarter, hjelper ikke hannene hunnene med foreldreomsorgen. Minst én art, Bismarck-maskeflygereven, har hanner som faktisk også ammer.
Valpene flyr fra de er 3 måneder gamle, men kan bli hos mødrene sine til de er ett år gamle. Flygerever når ikke seksuell modenhet før de er 1,5–2 år gamle. Hunnene kan få opptil to kull årlig, selv om ett er normen på grunn av den lange avvenningsperioden.
Flygerever, som alle flaggermus, er langlivede i forhold til størrelsen. I naturen er gjennomsnittlig levetid sannsynligvis 15 år. Imidlertid kan individer som er en del av populasjoner som står overfor overdreven forstyrrelse ha en levetid så kort som 7,1 år. I fangenskap kan individer leve omtrent 20–28 år. Den lengstlevende flygereven var en indisk flygerev ved navn Statler, som bodde på Bat World Sanctuary de siste årene. Han ble født i en dyrehage i 1987 og var 34 år gammel da han døde.
De fleste flygerever er selskapelige og danner store grupper av individer kalt kolonier eller «leirer». ‘Den store flygereven’ danner kolonier på opptil 15 000 individer, mens ‘den lille røde flygereven’ danner kolonier på opptil 100 000 individer.
Flygerever spiser 25–35 % av kroppsvekten sin daglig. Matvarer inkluderer frukt, blomster, nektar og blader. Noen ganger vil de også bevisst spise insekter som sikader. I Australia er eukalyptusblomster og pollen foretrukne matkilder, etterfulgt av Melaleuca- og Banksia-blomster. De lever også av et bredt utvalg av avlinger, noe som forårsaker konflikter med bønder. Avlinger som spises av flygende rever inkluderer cashewnøtter, ananas, jackfrukt, papaya, sitrusfrukter, fiken, mango, banan, avokado, guava, sukkerrør og druer. De fleste flygerevartene er nattaktive og søker føde om natten. Noen få øyarter og underarter er dagaktive, men dette antas å være en respons på mangel på rovdyr.
Flygerever kan bevege seg med 6 m/s i tre timer eller mer, og kan nå topphastigheter på 8,6 m/s. De har viktige roller som frøspredere og pollinatorer. De hjelper til med å spre frøene i frukten de spiser ved å kaste dem i utkastede pellets eller gjennom guanoen sin. Selv om flygerever kan ha en tarmtransittid så rask som 12 minutter, kan frøene holdes i tarmen i så lenge som 20 timer. Siden flygerevene reiser lange avstander, kan frøene avsettes opptil 20 km fra modertreet.
Av de 62 artene som ble evaluert av IUCN per 2018, regnes 3 som kritisk truet. Ytterligere 7 arter er oppført som truet. 20 er oppført som sårbare. 6 som nær truet. 14 som lite truet og 8 som ‘mangelfulle data’. Ytterligere 4 er oppført som utryddet. Over halvparten av artene er i dag truet av utryddelse, og spesielt i Stillehavet har en rekke arter dødd ut som følge av jakt, avskoging og predasjon av invasive arter. Seks flygerevarter antas å ha dødd ut fra 1864 til 2014.
Individuelle arter har ulik juridisk beskyttelse mot jakt og innenlands handel som gjenspeiler miljølovene i landene der de finnes. I noen land, som Bangladesh, Sri Lanka og Thailand, er flygerev absolutt beskyttet. I Thailand forekommer imidlertid krypskyting av flygerever og ulovlig handel har fortsatt utenfor verneområder.
I andre land, som Australia, Japan og USA, er noen arter av beskyttet under nasjonal miljølovgivning, mens andre ikke er det. I Australia kan bønder søke om tillatelse til å drepe flygerever når de forårsaker avlingsskader. Bonin-flygereven har vært et naturmonument i Japan siden 1969, noe som betyr at det er ulovlig å fange eller forstyrre den uten nødvendige tillatelser. Flygerever er ikke utpekt som vilt i Japan, og kan derfor ikke lovlig jaktes i henhold til loven om dyrelivbeskyttelse og jakt. Videre er salg eller overføring av levende eller døde individer, helt eller delvis, også forbudt uten tillatelse. Til tross for at de ikke forekommer i det kontinentale USA, er flere arter og underarter oppført under loven om truede arter fra 1973.
I land som India og Pakistan har flygerever eksplisitt ingen juridisk beskyttelse. I India er de oppført som «skadedyr». På Mauritius var flygerever tidligere beskyttet, men er nå lovlig avlivet i stor skala. I 2015 legaliserte de avliving av den mauritiske flygereven. De avlivet over 40 000 mauritiske flygerever i løpet av en toårsperiode, noe som reduserte bestanden med anslagsvis 45 %. I Malaysia kan flygende rever jaktes med tillatelse, hver tillatelse er på opptil 50 flygende rever som kan drepes. Tillatelser koster 8 amerikanske dollar per stykk. I Sarawak er alle flaggermusarter oppført som «beskyttet», og det er ikke lovlig å jakte på dem.
Flygende revearter er i tilbakegang eller utryddes som følge av flere menneskelige påvirkninger på miljøet, i tillegg til naturfenomener. Populasjonene deres er spesielt sårbare for trusler fordi kullstørrelsen vanligvis bare er individuell, og hunner vanligvis bare har ett kull per år. Mange flygerevarter er truet av overjakt, og at mennesker tar livet av dem for å beskytte avlinger av frukt etc. Klimaendringer oppgis også som trussel.
Mange flygerevarter blir drept for kjøttet i flere land i Sørøst-Asia, Sør-Asia og Oseania, inkludert Indonesia, Malaysia, Papua Ny-Guinea, Filippinene, Bangladesh, Kina, Fiji og Guam. Spising av flygerev er spesielt vanlig i land med lav matsikkerhet og mangel på miljøreguleringer.
Flygerever blir også drept for bruk i tradisjonell medisin. ‘Den indiske flygereven’ har for eksempel mange antatte medisinske bruksområder. Noen tror at fettet er en behandling for revmatisme. Stammer i India spiser det kokte kjøttet til den indiske flygereven for å behandle astma og brystsmerter. Healere fra Kanda-stammen i Bangladesh bruker hår fra indiske flygende rever for å lage behandlinger for feber.
Flygende rever er naturlige reservoarer for flere virus, hvorav noen kan overføres til mennesker. Lyssavirus, som forårsaker rabies. Flygerever er også reservoarer for henipavirus som Hendra-virus og Nipah-virus. Mens andre flaggermusarter har blitt mistenkt eller implisert som reservoar for sykdommer som SARS og ebola, mistenkes ikke flygerever som verter for noen av de forårsakende virusene. Mennesker har også laget dødelige virus i laboratorier og gitt skylden på flaggermus, et godt skalkeskjul for menneskers ondskap og nye måter å terrorisere og krige på.
Flygerever finnes i mange urfolkskulturer- og tradisjoner. I Tonga regnes flygerever som hellige. Alle flygerever er kongens eiendom, noe som betyr at ikke-kongelige personer ikke kan skade dem på noen måte. Tongansk legende sier at en koloni av flygerever ved Kolovai er etterkommere av et par flygerever som ble gitt til kongen av Tonga av prinsessen av Samoa.
I den indiske landsbyen Puliangulam tror landsbyboerne tror at flygende rever er under Munis beskyttelse derfor tør de ikke skade dem, men beskytter dem. Om de feiler ved å beskytte, om de finner en flyvende rev som er skadet må de utføre puja, en slags seremoni.
Det finnes moderne og historiske referanser til biprodukter fra flygevev brukt som valuta. I Ny-Caledonia ble flettet flygevepels en gang brukt som valuta. På øya Makira, som er en del av Salomonøyene, jakter urfolk fortsatt flygerev for tennene deres så vel som for matkjøtt. Hjørnetennene er tredd sammen på halskjeder som brukes som valuta.
Flygerever og andre flaggermusarter i Sørøst-Asia blir ofte drept og solgt som «mumier». De mumifiserte kroppene eller skjelettene til disse flaggermusene sendes ofte til USA, hvor de selges i suvenir- eller kuriositetsbutikker eller på nett gjennom leverandører som Etsy eller eBay. Fra 2000 til 2013 ble over 100 000 døde flaggermus importert til USA.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Orkidé-kneleren (Hymenopus coronatus) er naturens ultimate bedrager. La dere merke til den på bildet over FØR dere leste dette? Dette bemerkelsesverdige insektet bruker aggressiv etterligning, en rovdyrstrategi der rovdyret imiterer harmløse eller attraktive arter for å lokke byttedyr direkte inn i sitt grep. Orkidé-knelerens evne til å etterligne orkideblomster lar den fange insektbyttedyr med spesialiserte jaktteknikker, ved å bruke sitt utseende og oppførsel til å legge et bakholdsangrep på intetanende ofre.
Hymenopus coronatus er en mantis/kneler fra de tropiske skogene i Sørøst-Asia. Den er kjent under forskjellige vanlige navn som vandrende blomstermantis, orkideblomstmantis, rosa orkidékneler, orkidékneler og (rosa) orkidemantis. Jeg synes det er passende å starte uken med å skrive om denne i dag. Fra før har jeg skrevet mye om blomster her i bloggen, og jeg tenker fortsette skrive om blomster, men litt mindre enn før, frem til våren, og heller skrive mer om eksotiske dyr. Dere kan følge med på bloggen i en egen gruppe på FB som dere finner her: «Bunny – rett fra levra». Så i denne overgangen, meget passende å skrive om den rosa orkidékneleren. Jeg elsker orkideer som mange av dere vet, og jeg er ekstremt fascinert av denne kneleren, bare les videre..
I motsetning til kamuflerte kneler-arter som bare blander seg inn for å unngå å bli oppdaget, forfører orkide-kneleren aktivt sine byttedyr. Pollinerende insekter forveksler den vandrende blomster-kneleren med faktiske blomster og nærmer seg villig. Orkidé-kneleren fanger byttet sitt ved hjelp av raske angrep og bakholdstaktikker, og griper raskt insekter som kommer for nærme. Denne aggressive etterligningsstrategien gjør orkide-kneleren til et av de mest effektive rovdyrene i vår verden.
Forskning viser noe ekstraordinært: orkidéknelere tiltrekker seg nesten dobbelt så mange pollinatorer som faktiske blomster. Hehe.. helt rått å lese faktisk, fascinerende at et insekt bokstavelig talt kan lure andre insekter såpass. Dette demonstrerer hvor perfekt orkidé-kneleren etterligner blomster. Etterligningen er så effektiv at den tiltrekker seg naturlige pollinatorer, som bier, fler og sommerfugler, som tiltrekkes av orkidéblomster. Denne aggressive etterligningsstrategien representerer et evolusjonært våpenkappløp der rovdyrbedrag overgår naturlige byttedyrtiltrekkende mekanismer som er raffinert over millioner av år.
Orkidékneleren ser ikke bare ut som en blomst, den kringkaster blomster-ultrafiolette signaturer. Altså, pollinatorer er avhengige av ultrafiolett syn for å finne nektarkilder, og orkide-kneleren produserer ultrafiolette reflektansmønstre nesten identiske med faktiske blomster. Dens spesielle forlokkende farger, inkludert nyanser som etterligner (hovedsakelig) rosa orkidéer, forbedrer ytterligere dens evne til å tiltrekke seg byttedyr og lure både pollinatorer og rovdyr.
Dette ultrafiolette bedraget lar orkidé-kneleren utløse pollinator-tilnærmingsatferd på sensorisk nivå. Flygende insekter kan ikke skille mellom den og ekte blomster-ultrafiolette signaturer. Dette pollinator-bedraget representerer konvergent evolusjon der en insektkroppsplan utviklet seg for å speile plantens optiske egenskaper. Orkidékneleren utviklet seg i hovedsak til å fremstå som den mest uimotståelige blomsten i skogen.
Orkidekneleren viser ekstrem kjønnsstørrelsesdimorfisme uten sidestykke blant de fleste insektarter. Hunnlige orkideknelere når 4–6 centimeter i lengde, og skaper robuste, brede rovdyr. Hannlige orkideknelere er dramatisk mindre, ofte bare halvparten av hunnens størrelse eller mindre.
Denne ekstreme kjønnsstørrelsesdimorfismen gjenspeiler fundamentalt forskjellige økologiske roller. Hunnlige orkidéknelere fungerer som stasjonære bakholdsrovdyr, og bruker sine større kropper og kraftige forbena til jakt. Hannlige orkidéknelere prioriterer smidighet og fart, og bruker sine korte liv på å søke make i stedet for å jakte noe særlig. Altså, de er mest bare ute etter sex, haha.. typisk mannfolk!
Hunner av orkidéknelere viser levende hvite og rosa blomsterfarger som perfekt speiler blomstrende orkideer. Fargen på de rosa blomstene endres avhengig av temperatur, lyseksponering og omkringliggende vegetasjon. Hunnene kan gradvis justere seg mellom rent hvitt til mykt rosa og dypere rosa nyanser. Dens ben ligner sterkt på blomsterblader, og den etterligner deler av orkideblomsten for å forbedre kamuflasjen.
De synlige kronbladene på hunnene skaper visuelle illusjoner så overbevisende at selv trente observatører sliter med å få øye på dem. Dette hvite og rosa blomstermønsteret gir ideell kamuflasje blant faktiske blomstrende planter. Orkidé-kneleren utfører i hovedsak den samme visuelle funksjonen som ekte blomster, og tiltrekker seg pollinerende insekter samtidig som den virker helt ufarlig for potensielle rovdyr.
Sammenlignet med hunner, viser hannlige orkide-knelere brun eller blekrosa farge i stedet for det livlige hvite og rosa blomstermønsteret hos hunner.
I motsetning til hunnlige orkide-knelere mangler hannene de fremtredende kronbladlignende benflikene som skaper den blomsterlignende formen. Hannlige orkide-knelere er derfor avhengige av smidighet og fart for å overleve i stedet for den aggressive etterligningsstrategien som brukes av hunner.
Orkidé-knelere har den bemerkelsesverdige evnen til bevisst å endre farge over flere dager. Denne fargepolymorfismen lar individuelle orkide-knelere tilpasse seg forskjellige blomstermiljøer. En orkide-kneler som lever blant hvite blomster blir gradvis lysere, mens de blant rosa blomster utvikler en dypere rosa farge. Denne fargeendringen er ikke øyeblikkelig slik kameleoner har. Orkidé-kneleren gjennomgår snarere langsomme fysiologiske prosesser som involverer pigmentjustering. Temperatur, lysintensitet, kosthold og miljømessige omgivelser påvirker alle den rosa fargeendringshastigheten.
Orkidé-kneleren bruker ren bakholdspredasjon som sin primære jaktstrategi. Kneleren sitter ubevegelig blant blomstene, noen ganger i timevis, og venter tålmodig på at et passende bytte skal nærme seg. Denne jakt- og kamuflasjestrategien er avhengig av tålmodighet kombinert med eksplosiv fart.
Når byttet nærmer seg i den tro at det har funnet en blomst, slår orkidékneleren til, innen 50 millisekunder. Om en blinker med øynene når en prøver å observere dette, så er det for sent, da er kneleren allerede i gang med å spise offeret sitt. Denne gripemekanismen er helt enkel da kneleren har forbein med pigger som forhindrer byttet å slippe unna. Denne bakholdspredasjonsteknikken gir orkidékneleren en suksessrate på over 50 %, noe som langt overgår de fleste andre katte- og insektrovdyr.
Orkide-kneleren er utelukkende hjemmehørende i tropiske regnskoger over hele Sørøst-Asia. Primær utbredelse inkluderer Malaysia, Indonesia og Thailand. Den forekommer også i Myanmar, Filippinene og deler av India.
Disse geografiske områdene deler kritiske kjennetegn: høy luftfuktighet, varme temperaturer mellom 25–35 °C og tett blomstrende vegetasjon. Orkidéknelere trives i nærheten av våtmarker, inkludert sivområder, myrer og områder med rikelig blomstrende planter. I motsetning til arter som er tilpasset tørre habitater, er orkidékneleren absolutt avhengig av fuktige regnskogforhold. Sørøst-Asia gir de spesifikke miljøparametrene disse spesialiserte rovdyrene trenger for å overleve.
Orkidékneleren regnes som en mantis/kneler som er sjelden i naturen, noe som bidrar til dens attraktivitet blant samlere.
Hunn-orkidéknelere kan leve i opptil åtte måneder, mens hann-orkidéknelere vanligvis bare overlever tre til fem måneder. Denne forskjellen i levetid gjenspeiler direkte hunnenes kritiske reproduktive rolle. Hunn-knelere produserer flere egg gjennom hele levetiden, noe som sikrer bestandsbestanden til tross for høy dødelighet av unger.
Fruktbarheten fra hunnene avhenger helt av hunnenes overlevelse og reproduktive investering. Hunnlige orkidéknelere legger egg i beskyttende skummende hylser kalt oothecae som fester seg til vegetasjon. Flere egghylstre representerer artens evolusjonære strategi for bestandsvedlikehold i miljøer der overlevelsesraten for unger forblir gjennomgående lav. Hunnlige orkidéknelere bærer i hovedsak byrden av artens overlevelse gjennom sin utvidede levetid og flere reproduksjonssykluser.
Orkidékneleren gjennomgår ufullstendig metamorfose, og går gjennom tre forskjellige livsstadier: egg, nymfe og voksen. Nyklekkede nymfer i første stadium er mørke, vingeløse og svært mobile, og ligner miniatyrsnikmorderinsekter (reduviidae) med slående rød-oransje og svart farge. Denne reduviidae-etterligningen gir beskyttelse gjennom advarselsfarger, ettersom rovdyr lærer å unngå disse illesmakende, bitende insektene.
Etter hvert som nymfer utvikler seg gjennom omtrent seks mytesykluser (stadier), får de gradvis sin karakteristiske blomsterlignende form. I andre stadie begynner det dramatiske fargeskiftet – de mørke varselfargene falmer og erstattes av de hvite, rosa og gule fargetonene fra deres voksne blomsteretterligning. Denne utviklingsprogresjonen fra insektlignende nymfe til blomsterlignende rovdyr representerer et fullstendig skifte i rovdyrstrategi. Ungdyr gjemmer seg gjennom artsetterligning av farlige insekter; voksne gjemmer seg gjennom blomsteretterligning.
Selv om den ikke offisielt er oppført som globalt truet, står orkidéknelere overfor økende bevaringspress. Tap av habitat gjennom ødeleggelse av tropisk skog, drenering av våtmarker og landbruksutvidelse eliminerer den blomstrende vegetasjonen disse rovdyrene er avhengige av. Avskoging i Malaysia, Indonesia og Thailand fragmenterer orkidéknelerpopulasjoner i isolerte grupper.
Den ulovlige handelen med eksotiske kjæledyr forverrer disse bevaringsproblemene betydelig. Orkidé-kneleren har høye priser blant samlere på grunn av sitt slående utseende. Det nøyaktige antallet er ukjent, men det er svært sannsynlig at mange individer av villfangede eksemplarer eksporteres årlig til tross for juridisk beskyttelse i mange jurisdiksjoner.
Orkidé-kneleren er en delikat regnskogart som hører hjemme i sitt opprinnelige økosystem, ikke i fangenskap. Å samle dem fra naturen bidrar til populasjonspress og nedgang i habitat. Den beste måten å sette pris på dette bemerkelsesverdige insektet er å støtte habitatbevaring og beskytte dem i naturen, ikke å eie dem.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Rosa beltemus (Chlamyphorus truncatus) blir også kalt ‘kappebeltedyr’, mens i andre land blir den omtalt som «the pink fairy armadillo» som betyr «det rosa fe-beltedyret»». Dette er den minste arten av beltedyr, det er 90–115 mm langt og veier vanligvis rundt 120 gram.
Dette ensomme, ørkentilpassede dyret er endemisk for ørkenene og krattmarkene i det sentrale Argentina. Den rosa beltemusen er nært beslektet med den eneste andre rosa beltemusen, den ‘store rosa beltemusen’ (the greater pink fairy armadillo).
Rosa beltemus har små øyne, silkemyk gulhvit pels og fleksible ryggskall. De har en spatelformet hale som stikker ut fra den butte baksiden av skallet. De viser nattlige og ensomme vaner og lever i stor grad av insekter, ormer, snegler og forskjellige plantedeler. Den rosa beltemusen har en unik evne til å grave seg ned i løpet av sekunder, ved å bruke sine spesialiserte klør til å grave seg ned i sandholdig eller leirholdig jord. Denne oppførselen bidrar til å beskytte beltedyret mot rovdyr og ekstreme temperaturer, samt spare fuktighet i det tørre habitatet.
Bevaringsstatusen til rosa beltemus er usikker, og den er oppført som datamangelfull på rødlisten over truede arter. Nedgangen i bestanden for denne arten har generelt blitt tilskrevet jordbruksaktiviteter og rovdyr, inkludert hunder og katter. Rosa beltemus finnes sjeldnere enn de var for noen tiår siden, og feltobservasjonene har vært svært sjeldne og tilfeldige.
Rosa beltemus er nattaktive, gravende pattedyr som er endemiske i det xeriske miljøet i det sentrale Argentina. De er funnet sør for Mendoza-provinsen, nord for Rio Negro og sør for Buenos Aires. Dette smale området inneholder et unikt og viktig habitat for den rosa beltemusen. Den lever i krattete gressletter hvor det vokser små busker om våren og sommeren. Den holder også til i sandsletter og sanddyner.
Den rosa beltemusen er klassifisert som et underjordisk beltedyr som er ekstremt følsomt for miljøendringer og stress. Som et eksempel inkluderer plutselige miljøendringer som kan påvirke beltemusens temperatur og jordkvalitet. For at de skal overleve og opprettholde stabilitet, må de oppta uforstyrrede steder som inneholder tilstrekkelige mengder kompakt sand og gjemmesteder.
Den rosa beltemusens viktigste matkilde er maur og larver, mens de lever under jorden. Selv om disse er dens primære matkilder, er beltedyr kjent for å også spise mark, snegler og diverse insekter. Hvis disse insektene og virvelløse dyrene ikke kan finnes, er planteblader og røtter et godt sekundært kostholdsalternativ for deres underjordiske livsstil. I fangenskap ble dette dyret observert til villig akseptere mat som vannmelon og avokado.
Den fine pelsen er gunstig for termoregulering i et miljø med svært varierende temperaturer. Natttemperaturene på argentinske sletter kan bli veldig lave, og siden beltemusen er nattaktivt, trenger det pelsen for å spare varme mens det er aktivt utenfor hulen sin.
Beltedyr er velkjente for læraktige skall som dekker mesteparten av ryggsiden. Den rosa beltemusen har også denne egenskapen, men skallet er mye mykere og mer fleksibelt. Selv om skallet er nær nok kroppen til at blodårene kan sees gjennom rustningen, er denne beskyttende delen av dyret bare festet via en tynn membran langs dyrets ryggsøyle. Arten har et unikt integumentært system der ryggskjoldet, eller ryggskjoldet, bare er koblet til kroppen langs en midtre rygg, slik at hele kroppen under skjoldet kan dekkes av kontinuerlig pels som antas å gi varmeisolasjon. Denne beltemusen kan krølle seg sammen for å beskytte den sårbare myke undersiden, dekket med tett hvitt hår.
Det pansrede skallet består av 24 bånd som lar dyret krølle seg sammen til en ball, og rustningen er flatet i den bakre delen av dyret slik at det kan komprimere jord bak seg mens det graver. Denne kompresjonsstrategien antas å bidra til å forhindre tunnelkollaps. Til slutt antas selve skallet også å hjelpe med termoregulering. Siden de underliggende blodårene er så nær overflaten, kan dyret kontrollere mengden funksjonell overflate som er eksponert for miljøet for å beholde eller miste varme. Som de fleste beltedyr er de hovedsakelig avhengige av luktesansen for å finne hverandre og byttet sitt.
Beltdyret har to massive sett med klør på for- og bakbena, som hjelper det å grave huler i komprimert jord veldig raskt. Den rosa beltemusen har kallenavnet «sandsvømmeren» fordi det sies at den kan «grave seg gjennom bakken like fort som en fisk kan svømme i havet». Klørne er relativt store for dyrets størrelse, noe som hindrer dets evne til å gå på en hard overflate.
I tillegg til disse unike egenskapene har den rosa beltemusen sterkt reduserte øyne og er sterkt avhengig av berøring og hørsel for å navigere. Den har også en torpedoformet kropp som reduserer mengden luftmotstand den kan møte når den arbeider i tunneler, og en tykk, hårløs hale som den bruker for balanse og stabilitet mens den bruker de andre lemmene til å grave.
Som en underjordisk beboer er beltemusen tvunget til å forlate hulene sine når kraftige stormer ruller inn, dette på grunn av trusselen om drukning og risikoen for å fukte pelsen. Hvis pelsen er våt, kan ikke beltedyret temperaturregulere ordentlig og kan oppleve hypotermi i nattetimene. Når det er over bakken under et regnvær, er beltemusen sårbart for en rekke rovdyr. Hunder har jaktet mye på disse beltemusene. Selv deres underjordiske hjem er ikke helt trygge for hunder, katter og villsvin.
Disse beltedyrene trives ikke i fangenskap. Overlevelsesraten er så lav at mange dør under transport fra der de ble fanget til sitt nye fangenskapsområde. Beltemus som settes i fangenskap, lever vanligvis ikke lenger enn noen få timer eller maksimalt åtte dager. Ikke et eneste eksemplar har overlevd mer enn fire år. Til tross for den høye dødeligheten forbundet med fangenskap, selges mange ulovlig på svartebørsen, ofte som kjæledyr.
Rosa beltemus er svært utsatt for klimaendringer, tap av habitat, bruk av plantevernmidler på jordbruksland og overjakt. Fordi de bor i tempererte og varme områder, kan kalde temperaturer utslette bestandene deres på grunn av deres lave metabolisme og manglende evne til å lagre fett.
Etter hvert som antallet mål som omdannes til jordbruksland øker, blir ikke bare beltedyrenes huler pløyd over, men landet er ikke lenger beboelig for dem. Bruken av plantevernmidler på jordbruksland er svært bekymringsfull fordi disse plantevernmidlene fester seg til maur, beltedyrenes primære matkilde. Inntak av nok av disse plantevernmiddelinfiserte maurene kan være skadelig for helsen deres. Overjakt er en faktor som definitivt har bidratt til at dyrene er i faresonen. Mange mennesker i Amerika fortsetter å jakte på beltedyr for konsum, som sies å ligne svinekjøtt i tekstur og smak.
I 2006 ble beltemusen plassert i kategorien ‘nær truet’, i 2008 ble det flyttet til kategorien ‘datamangel’, på grunn av mangel på vitenskapelig informasjon om populasjonsdynamikk og naturhistorie. Observasjoner ble bekreftet å være sjeldne og mindre vanlige enn før, selv om den rosa beltemusen allerede er vanskelig å observere på grunn av sin nattlige fossillivsstil.
Denne beltedyrarten, «beltemus», finnes i flere verneområder, inkludert Lihué Calel nasjonalpark. Både nasjonal og provinsiell lovgivning er på plass som spesifikt beskytter arten. Igjen, beltemus dør under transport fra sitt ville habitat, og mange flere har bare overlevd noen dager i fangenskap. Totalt sett finnes det bare tre rapporter om hold av den rosa beltemusen i fangenskap som anses som vellykket, dette var i 1970, 1985 og 2009, som rapporterte individer som levde i fangenskap i henholdsvis minst 30 måneder, 22 måneder og 8 måneder.
Den rosa beltemusen er ekstremt sjelden, de tror det finnes kun maks 100 igjen av dem på jorden.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Bildet øverst dukket opp i feeden min på sosiale media med følgende tekst: «Har du venner som er redd for å svømme i havet, send dem dette bildet». Morsomme, ikke sant? Hahaha.. men jeg måtte jo dykke meg i info og søke opp hva i all verden dette er for noe. Det viste seg å ikke være helt enkelt, men dette fant jeg ut..
«Bildene du har lagt frem viser en type tunikat (kappedyr), som er marine organismer innenfor rekken Chordata. Gitt de visuelle egenskapene, spesielt det karakteristiske «ansiktslignende» utseendet med tydelige kroppsstrukturer, ser det ut til at dette er en art av ascidianer, ofte referert til som «sea squirt» (sjøspruter) som i Norge omtales som sekkdyr.
Det kan være utfordrende å identifisere den nøyaktige arten basert utelukkende på fotografier, ettersom mange arter viser lignende visuelle trekk. For å bestemme arten nøyaktig, vil mer spesifikk informasjon, for eksempel habitat eller en nærmere undersøkelse av fysiske egenskaper som ikke er synlige på fotografier, være nødvendig. Hvis du ønsker presis identifikasjon, anbefales å konsultere en marinbiolog som er ekspert på tunikater/kappedyr».
Så langt kom jeg at jeg fant ut at disse er en art av sekkdyr (Ascidiacea) som er en klasse av kappedyr som lever som fastsittende filterspisere, men har et fritt larvestadium som likner på et lite rumpetroll.
Sekkdyrene utgjør de «typiske» kappedyrene, og omtaler av egenskaper hos kappedyr henviser vanligvis til denne klassen, og ikke til de mer spesialiserte gruppene. Sekkdyrene som klasse representerer den primitive formen av kappedyr, og gruppen er trolig parafyletisk.
Sekkdyr spiser ved å suge sjøvann inn gjennom en kort, rørformet struktur. Vannet kommer deretter inn i munnhulen og svelget og gjennom en serie gjeller som er dekket av slim der partikler i vannet blir sittende fast. Vannet samles utenfor gjellene i et atrium og forlater dyret gjennom et mindre rør. Slimet i svelget beveger seg langs gjellebuene ved hjelp av flimmerhår, og entrer til slutt selve tarmen hvor partiklene slimet har fanget opp fordøyes. Anus åpner ut i atrium og avføringen følger med vannet ut av utløpsrøret.
Sekkdyrene har et todelt liv med et tydelig larvestadie der hvert enkelt individ er frittsvømmende med en liten hale som er homolog med halen til virveldyr. Ved metamorfosen vil flertallet av disse dyr gå over til å bli filterspisere. Disse danner store kolonier på havbunnen.
Sekkdyr er tvekjønnede, og formerer seg ved å gyte egg og spermier rett ut i vannmassene. Befruktede egg vil utvikle seg til frittlevende larver som svømmer og driver rundt fram til de slår seg ned. Larvestadiet hos kappedyr er først og fremst en spredningsmekanisme, og er særlig viktig for de fastsittende gruppene.
Helt foran har nerverøret en fortykning som fungerer som en primitiv hjerne, (bare) ett øye og ett balanseorgan (øre). Som hos alle ryggstrengdyr fortsetter kroppen bak anus i en langstrakt hale. Hos sekkdyrlarver er denne svært velutviklet og utgjør det aller meste av dyrets lengde. Den svømmer fritt i noen timer, og søker opp et sted der den kan feste seg. Der gjennomgår den en metamorfose, hvor halen, ryggstrengen, øyet og øret blir tapt, og bare en liten del av nervesystemet blir bevart.
I 2010 oppdaget man at sekkdyrene består av mer enn 50 % proteiner og kunne egne seg som mat til oppdrettslaks. I ettertid har det blitt mer fokus på deres byggemateriale for å rekonstruere vev og organer. Med nanoceller fra sekkdyr kan organer gjenoppbygges med pasientens egne celler, i stedet for bruk av donorer. Forsøk med rotter og mus har vist seg lovende til slikt medisinsk bruk.
Ikke bare var dette et morsomt dyr å se, men jaggu var det et interessant dyr også. Ikke sant?
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Møt den rosa Empusa-mantisen, et av de mest surrealistiske og delikate insektene på planeten vår. Med sine myke pastellfarger og hornlignende topper ser denne mantisen mer ut som en skapning fra en annen verden enn en jordisk art. Da jeg først så denne skjønte jeg ikke hva jeg først så, dermed måtte jeg se nærmere.
Når du ser disse bildene av dette ekstraordinære vesenet, så vil en bli tilgitt for å tro at en ser et utenomjordisk vesen fra en helt ny sci-fi-film. Altså, nærbildet fikk meg først til å tenke på de gamle Alien-filmene som først kom i 1979. Kan det være denne disse filmene er inspirert av?
Det du egentlig ser på er en rosa empusa-mantis (Empusa pennata), og den er på en eller annen måte utsøkt vakker i sin særegenhet. Altså, dere ser jo selv, selv om den kanskje ser skummel ut, så er den jo også vakker.
Knelere (Mantodea) er en gruppe med insekter og kneler (Mantis religiosa) er et insekt jeg kjenner til. Jeg ser at mange her i Norge sier Bønnespiser, og det påstås at det er det mest vanlige og utbredte navnet her til lands, men jeg har hittil bare hørt kneler. Uansett, i verden er det omtrent 2300 arter, fordelt på 15 familier, de fleste fra tropiske strøk i alle verdensdeler. Ingen arter finnes i Norge, kanskje derfor det er uenighet om navnet? Noen skriver også bare Mantis. Navnet Kneler har den på grunn av den særegne måten å holde frambeina på, det ser ut som om den kneler og ber, og det vitenskapelige navnet Mantis er hentet fra et gresk ord som betyr profet.
Akkurat denne kneleren, «den rosa empusa-matis» er en innfødt art i Middelhavsregionen i Europa. Derfor finnes den i Portugal, Spania, Sør-Frankrike og Italia. Den forekommer også på Middelhavskysten i Marokko, Algerie, Tunisia, Tyrkia, Libya og Egypt. Jeg selv har aldri sett denne i virkeligheten, på tross av å ha vært i nesten samtlige land hvor den lever. Men det er imidlertid ganske sjeldent å se den i naturen leser jeg.
Den rosa empusa-matisen har en stor, tynn kropp og et stort par vinger, som de bruker til å fly. Hunnene kan bli rundt 7,5 cm lange, noen steder står det inntil 10 cm, og at hannene er litt kortere og slankere.
En kan også lese at denne spesielle skapningen blir kalt en kjeglehode-mantis (conehead mantis). Dette er fordi den har en utstikker fra kronen. Både hanner og hunner har denne utstikkeren, og den er der fra fødselen av. Deres ganske oppsiktsvekkende utseende skyldes kryptisk farge, også kjent som kamuflasje, som er vanlig blant mantisarter. Fordi de tilbringer mesteparten av tiden sin på flerårige urter og busker, har de utviklet seg til å ligne blomstene og stilkene til disse plantene. Dette hjelper mantisene med å unngå rovdyr (inkludert frosker, øgler, fugler og edderkopper) som ville prøve å spise dem, de blir nesten usynlig for både rovdyr og byttedyr.
Kryptisk farge er også veldig nyttig når det gjelder å fange byttedyr. Denne mantisen lever av små skapninger som sirisser. De er særdeles dyktige jegere som tålmodig bakholdsangriper små insekter med lynrask presisjon. De forfølger byttet sitt eller ligger på lur og griper målet med forbena. De jakter bare levende byttedyr og spiser det umiddelbart!
Den rosa empusa-mantisen er et bemerkelsesverdig eksempel på evolusjonær kamuflasje og tilpasning, og en påminnelse om at selv de minste skapningene kan romme kosmisk skjønnhet, som om naturen selv lånte inspirasjon fra fjerne verdener, og samtidig være bestialske morderiske kannibalistiske vesener, muligens med opprinnelse fra ytre rom?
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Luzon blødende hjertedue eller Luzon bloddue? Eller kanskje blødende hjertedue eller punaydue? Ikke mange har hørt om den før, men noen har, under forskjellige navn. Det vitenskapelige navnet er ihvertfall Gallicolumba luzonica, og dette er en art av jorddue i slekten Gallicolumba.
Mest vanlig er navn som inneholder «blødende hjerte» på grunn av den karakteristiske røde flekken denne duen har på brystet. Det har skjedd at noen har trodd at den har vært skadet, skutt eller stukket. Den var derfor også kjent som paloma de punalada «stukket due», men i dag blir den oftere referert til som bare punalada. Den lever kun på Filippinene, og der kjenner de fleste til den nå.
Luzon blødende hjertedue er den arten der «blodet» er mest fremtredende, at det faktisk ser ut som duen blør fra sitt hjerte. En due som ligner er Mindanao blødende hjertedue, som har en større rød flekk, men Luzon blødende hjertedue har en mer blodrød fargetone som strekker seg nedover magen, noe som forsterker illusjonen av en blodflekk.
Det er ulovlig å jakte på, fange eller eie Luzon blødende hjertedue i henhold til filippinsk lov RA 9147. Men den er dessverre truet av tap av habitat og utsatt for jakt for dyrehandel og kjøtt.
Det er en mellomstor jorddue. På oversiden er Luzon blødende hjertedue skifergrå i fargen, men på grunn av iriseringen kan den se lilla, kongeblå eller flaskegrønn ut med varierende lysforhold. På vingene er det svarte bånd, mens magen og undervingene er lysebrune eller kastanjebrune. Den har en hvit hals, bryst og mage, men den mest karakteristiske delen er nettopp det knallrøde «blødende hjertet» i midten av brystet som har en svak rosa farge rundt som gir inntrykk av falmende blodflekker.
Det er en noe svak seksuell dimorfisme; hannene har en tendens til å være større og ha en mer uttalt rød flekk, mens den hos hunnene er litt mattere. Kroppsformen er typisk for slekten, med en rund kropp, kort hale og lange ben.
En hund bjeffer, en katt mjauer, mens en fugl kvitrer, synger eller kraxer. Fuglers lyder varierer etter art, men er typisk lyder som kvitring, sang eller kraksing. Lydene fra Luzon blødende hjertedue beskrives som en gjentatt, sørgmodig kurring som varer i 1 til 2 sekunder og som stiger og synker. Den har også et 5- og 3-toners kraks som fremføres bryskt.
Luzon blødende hjertedue har tre underarter som er anerkjent. Det er Gallicolumba luzonica luzonica, som finnes på sentrale og sørlige Luzon og Polilloøyene. Gallicolumba luzonica rubiventris, som finnes på nordlige Luzon. Den har et mørkere og mer omfattende «hjerte», blekrosa brun mage, lysere underhale og er mindre enn førstnevnte. Så er det Gallicolumba luzonica griseolateralis, som finnes på Catanduanes. Den har mørkere panne, krone og skulder. Hunnene har mørkere flanker og underhale, men brystet og magen er hvitere.
Disse blødende hjerteduene spiser frø, bær og larver. De er sjenerte og hemmelighetsfulle, og veldig stille, og forlater sjelden bakken unntatt når de hekker. I motsetning til de andre blødende hjertene legger de vanligvis to egg i hvert kull, og de hekker i mai og juni.
Luzons blødende hjerteduer lever i urskog eller sekundærskog, og kan finnes i høyder som varierer fra opptil 1400 meter over havet. Arten er definert som nær truet, med en bestand i tilbakegang. Den er truet av ødeleggelse av habitatet sitt gjennom ulovlig hogst, omdanning til jordbruksland gjennom hugg-og-brenning og gruvedrift. Altså, den er kort sagt truet av oss mennesker. Dens attraktive fjærdrakt gjør den ekstremt utsatt for ulovlig handel med dyreliv. Den blir også ofte bifanget og fanget i snarer av jegere som jakter på rød jungelhøne og skinner.
Luzons vakre blødende hjerter forekommer i noen få verneområder som Northern Sierra Madre naturpark, Kalbario–Patapat naturpark, Angat Watershed Forest Reserve, Bulusan vulkan naturpark, Mount Makiling, Mounts Palay-Palay–Mataas-na-Gulod vernede landskap og Quezon vernede landskap. Imidlertid er den faktiske beskyttelsen mot ødeleggelse av habitat og jegere fortsatt slapp, og disse truslene vedvarer dessverre selv i verneområder.
Selv om det er strengt forbudt holdes og avles hjerteduene mye i fangenskap, men den genetiske renheten til populasjoner i fangenskap er ukjent, og det er mulig at flere underarter har krysset seg. I 2020 sendte Singapore Zoo tilbake 10 individer for til slutt å bli sluppet ut i naturen på et ukjent sted. Fra og med 2024 har det ikke kommet noen oppdateringer om hvorvidt dette prosjektet har blitt gjennomført, hvilket resultat dette har medført. Kanskje vi hører mer om dette snart?
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Hornnattravn (Lyncornis macrotis) dukket opp i feeden min. Jeg leser stadig om dyr og fugler rundt om i verden, men denne har jeg ikke sett før, men det er kanskje ikke så rart. Denne tilhører nattravnfamilien (Caprimulgidae), og sees sjelden på grunn av sin bemerkelsesverdige kamuflasje og hemmelighetsfulle oppførsel. En veldig fascinerende nattfuglart, og har man hørt om den før, så er den kjent for sin store størrelse, slående øretufter og sin definitive og bestemte gåtefulle natur.
Hornnattravnen ble første gang beskrevet i 1849, og når man først ser den er den lett å identifisere, nettopp på grunn av de berømte øretuftene, som gjør at enkelte omtaler den som «den lille dragen», for den minner veldig om drager, slik drager ser ut i filmer. Nettopp på grunn av disse øretuftene.
Hornnattravnen er regnet som en middels til stor fugl, med en gjennomsnittlig lengde på omtrent 31–41 cm. Fjærdrakten er kryptisk, det vil si at den har ikke noe bestemt mønster eller sådan som gjør alle disse ravnene like, men de er hovedsakelig brun og grå, noe som gjør at de glir sømløst inn i omgivelsene, spesielt i skogkledde miljøer. Dens kryptiske farger er en av dens mest fascinerende trekk. Dens evne til å forbli fullstendig usynlig for rovdyr og byttedyr er et under av naturlig utvalg.
Vingespennet er på hele 58–68 cm, mens den veier bare omtrent 120–190 gram. Fjærdrakten er marmorert med nyanser av brunt, svart og grått, noe som gir utmerket kamuflasje. Undersiden er lysere med mer intrikate markeringer. Det mest bemerkelsesverdige trekket er de store øretuftene (avlange fjær) som gir fuglen navnet sitt. Disse tuftene skiller seg ut når fuglen er våken, men kan flates ut mot hodet når den hviler. Den har store øyne som er tilpasset for utmerket nattsyn. Nebbet er kort, men bredt, ideelt for å fange insekter midt i flukten. De er kjente for sin stille flukt, som lar dem snike seg innpå flygende insekter uten å bli oppdaget.
Hornnattravnen er hjemmehørende i Sørøst-Asias tette tropiske skoger. Utbredelsesområdet strekker seg over India, Indonesia, Malaysia, Thailand, Vietnam og Filippinene. Den foretrekker fuktige lavlands- og fjellskoger og er ofte funnet i tett, skyggefullt kratt, hvor den kryptiske fargen hjelper den med å unngå å bli oppdaget. Den er funnet opptil 2200 meter over havet, men den holder seg vanligvis i lavereliggende områder.
Hornnattravnen er en svært hemmelighetsfull nattfugl, mest aktiv i skumringen og om natten. Den tilbringer dagene med å hvile på skogbunnen eller i lave grener, og er avhengig av kamuflasje for å unngå rovdyr. Den blir mer aktiv om natten og flyr gjennom skogen på jakt etter mat. De er kjent for å fly lydløst, de er helt stille, en egenskap nattravner deler. De brede vingene tillater langsom, manøvrerbar flukt gjennom tette skogkroner. De tilhører en gammel gruppe fugler som har utviklet seg over millioner av år for å spesialisere seg i nattlig jakt. Flyvingen og deres kryptiske fjærdrakt og store øyne er tilpasninger til deres nattlige livsstil.
Hornnattravnen produserer en rekke vokaliseringer, inkludert lave, strupelyder og sporadiske skarpe plystrelyder. Disse lokkene brukes ofte under territoriale demonstrasjoner eller for å kommunisere med potensielle partnere. Det heter seg også at lydene de lager er budskap mellom to verdener da de skal være budbringere mellom om vår verden og åndeverdenen.
Denne ravnen er en insekteter som hovedsakelig spiser flygende insekter, hovedsakelig møll, biller og andre nattaktive insekter, som den fanger i flukt med sin brede, gapende munn. Den jakter ved å fly lavt gjennom skogen, og bruker sitt utmerkede nattsyn og smidige flukt for å fange insekter i luften. Den kan også jakte fra en sitteplass og fare ut for å fange forbipasserende byttedyr.
Det er ikke mye man vet om hekkevanene til hornnattravnen, ettersom den er svært hemmelighetsfull i hekkesesongen. Den bygger vanligvis ikke forseggjorte reir. I stedet legger hunnen 1–2 egg direkte på bakken, ofte i en liten fordypning eller midt i en løvansamling. Det er hunnen som er ansvarlig for å ruge på eggene, mens hannen er vakt i nærheten. Rugeperioden antas å vare rundt 20–21 dager. Etter klekking er ungene dekket av dunfjær og godt kamuflert. De forblir ubevegelige når de blir truet, og blander seg perfekt med omgivelsene til de kan fly.
På grunn av sin utmerkede kamuflasje har hornnattravnen få fiender blant naturlige rovdyr. Imidlertid kan bakkelevende rovdyr som slanger, små pattedyr og store rovfugler av og til jakte på egg eller kyllinger. Men selvfølgelig, naturlige rovdyr tar disse også, men det er ikke slik at de er spesielt jaktet på.
Ødeleggelse av habitat på grunn av avskoging utgjør den største trusselen mot denne arten, ettersom tap av skogdekke kan redusere egnede hekke- og beiteområder. Dette er noe jeg leser nesten hver gang det handler om sjeldne dyr og fugler, at menneskers ødeleggelse av naturen er hva som truer dyrelivet mest. Hornnattravnen heter seg å være en lite truet art på IUCNs rødliste, men som sagt, mennesker ødelegger skogene hvor den lever, det utgjør en potensiell risiko for bestanden. Å bevare hornnattravnens naturlige habitat, spesielt tropiske skoger, er avgjørende for overlevelse.
De har spesialiserte fjærstrukturer som demper lyd under vingeslag. De har karakteristiske «ører» som ikke er faktiske ører, men snarere fjær som skaper utseendet til ører. Tufter. Som de fleste fugler er dens virkelige ører små åpninger på sidene av hodet. Hornnattravnen har mange finurlige egenskaper som gjør at man sjelden og aldri oppdager eller ser dem. De er observatører, og budbringere.
Mennesker ser ikke ofte hornnattravn, ikke bare på grunn av egenskaper, men på grunn av dens unnvikende og nattaktive natur. De uhyggelige lokkene har imidlertid gitt opphav til folklore og myter i områder der den er mer rikelig. I noen sørøstasiatiske kulturer er nattravnens rop forbundet med ånder eller varsler. De omtales som om de har kontakt med de døde og mørkets krefter. Disse fuglene antas ofte å være budbringere fra åndeverdenen på grunn av deres nattlige vaner og mystiske vokaliseringer.
Hornnattravnen er en ekstraordinær fugl som perfekt legemliggjør nattens mystikk og skjønnhet. Med sine unike fysiske egenskaper, nattlige livsstil og utrolige kamuflasjeevner er den en art som er godt tilpasset livet i de tette skogene i Sørøst-Asia. Selv om den for øyeblikket ikke er betydelig truet, er det viktig for dens overlevelse å bevare skoghabitatet. Etter hvert som vi fortsetter å lære mer om denne gåtefulle fuglen, fungerer den som en påminnelse om naturens kompleksitet og undre, og en budbringer mellom vår verden og åndeverdenen – for de som tror på det.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Folk på nettet er delte i sine meninger om dette, og noen kaller denne observasjonen et varsel. Et varsel om hva har jeg ikke funnet ut av enda, men personlig synes jeg dette er fascinerende. Moro å være oppdager av noe som ikke er blitt oppdaget før. Skulle ønske noe slikt kunne skje meg, tenk dere Bunny «oppdageren av seilende flaggermus».
Tull til side.. det var 29 år gamle Ángel Hidalgo, som jobber på en byggevarefabrikk i Spania, som oppdaget noe ingen har dokumentert før. Nemlig en leucistisk iberisk gaupe. Jeg vet ikke om det er riktig i Norge å skrive iberisk gaupe, men det er hva de omtaler den som i Spania.
Pantergaupe eller iberiagaupe (Lynx pardinus), også kalt «iberisk gaupe» og tidvis «spansk gaupe», er et monotypisk rovpattedyr i kattefamilien (Felidae), der den inngår i gruppen ekte gauper (Lynx). Arten er i dag endemisk til den iberiske halvøy, men har tidligere hatt en større utbredelse i Sør-Europa.
Det er uklart om det offisielle norske populærnavnet på arten er pantergaupe eller iberiagaupe. Begge navnene er i bruk, men ifølge Fauna Europaea er iberiagaupe det offisielle norske navnet på arten. Ifølge EUNIS Biodiversity Database er imidlertid pantergaupe det offisielle norske navnet på arten. Arten er ikke oppført i Artsdatabanken.
Pantergaupen slik den egentlig ser ut.
Ángel Hidalgo oppdaget pantergaupen først på kamerafellen sin og trodde det var en feil. En kamerafelle er en type automatisert kamera som brukes til å ta bilder eller video av dyr i naturen. Disse kamerene er ofte utstyrt med bevegelsessensorer og kan aktiveres når et dyr passerer foran dem. De brukes mye i dyrelivsforskning, naturforvaltning og bevaringsprosjekter for å overvåke dyrelivet og samle data om dyrenes atferd, populasjoner og leveområder.
Den iberiske pantergaupen er allerede en av de sjeldneste kattedyrene på jorden, med bare rundt 2000 igjen (passerte 2000 i 2023), etter å ha nesten dødd ut for to tiår siden. Men denne gaupen som ble fanget opp av kamerafellen var annerledes. Pelsen dens var helt hvit på grunn av leucisme, en genetisk tilstand som reduserer pigmentering samtidig som den beholder normal øyenfarge. Ingen slik gaupe har noen gang blitt fotografert før.
Hidalgo brukte måneder på å prøve å se den personlig. Timer med venting. Dager alene i regnet. Mange ganger ga han nesten opp. Så en morgen så han den. En hvit skikkelse som beveget seg lydløst gjennom middelhavskogen. Han beskrev den som «et spøkelse laget av lys».
Hidalgo holder den nøyaktige plasseringen hemmelig for å beskytte dyret fra jegere. Observasjonen er bekreftet som den første i sitt slag.
Den genetiske avviket vitner om den gode fremgangen i bevaringsplanene for denne katten, etter at prosjektet og utsettingene startet i 2011 da arten var på randen av utryddelse. Det er viktig å hindre arten for utryddelse for å holde bestanden av kaniner nede på den iberiske halvøy, for mange kaninen kan sette naturen der i ubalanse. Anyways, denne enestående oppdagelsen fant sted 22. oktober i provinsen Jaén. Nøyaktig hvor, holdes hemmelig. Til tross for spanske og portugisiske myndigheters bevaringsarbeid er den iberiske gaupen fortsatt oppført som «sårbar» av Den internasjonale naturvernunionen (UNI).
Er det ikke fantastisk dere? Flotte kattedyr, men ser litt skumle ut også da, og denne hvite ser litt mer skummel ut en arten ellers, synes jeg da.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
