I mange av kommentarene som kommer inn i bloggen min blir det stilt spørsmål. Jeg svarer så godt jeg kan, men noen ganger har jeg følelsen av at mitt svar ikke har nådd fram til rette vedkommende. Men likevel, uavhengig av det, så skal jeg her legge ut de fem siste spørsmålene jeg fikk her i bloggen min, og svare på dem.
1). Hvorfor har du så mye i mot småbarnsforeldre?
– Whuuut liksom!! At noen velger å misforstå i så stor grad er helt utrolig. Skulle nesten tro at de som har valgt å tolke mine blogginnlegg på den måten faktisk VIL at jeg ikke skal like småbarnsforeldre.
Det jeg ikke liker er ENKELTE barneforeldre. Og det jeg har skrevet om her i bloggen er foreldre som eksponerer barna sine ustanselig og bruker dem som «clickbaits» og oppmerksomhet på sosiale medier og i blogg. Slikt liker jeg ikke, og derfor ikke dem som begår handlingene. Hvis ikke de to linkene under gir god nok forklaring på dette, så vet ikke jeg..
– Ja det har jeg faktisk. Kylie Minogue med «Dancing». Jeg har hørt bedre fra den kanten, men denne er ny, gjør meg glad – og jeg har helt dilla på den klappe/knipsegreia, hehehe..
Også bloggere blir gravide og formerer seg. Det vet vi jo alle, for en stor andel av blogger i dag er dessverre mammablogger, og noen pappablogger. Leser stadig ingresser og overskrifter som «22 år og mamma til tre», «ble mamma som tenåring», «Gravid» og «23 år og mamma til to». Foreldre som eksponerer barna sine som «clickbaits» for alt dem er verdt, legger ut bilder av dem og utsetter dem for potensielle store traumatiske opplevelser.
Mye av det disse bloggerne gjør blir for dumt. Latterlig dumt, men samtidig tragisk. Tragisk fordi de enten ikke tenker på eller skjønner konsekvensene det kan medføre.
Men så fant jeg denne teksten da, som jeg har «lånt» fra en persons Facebookside. Jeg synes den var litt morsom. Den handler om en bloggers graviditet fra begynnelse til slutt.
GRAVID!
Dag 1: Hei folkens, jeg er ny her som blogger og kan slenge ut den store nyheten om at jeg er gravid. Det har vært nesten umulig å holde på hemmeligheten, men der! Nå er det offisielt. Jeg er gravid i det 4. minuttet nå. Min kjære har akkurat levert varene. Jeg kan nesten føle det sparker der inne.
Jeg tror jeg skal skifte blogg til Hingst-frue.
Dag 2: I dag er jeg skikkelig kvalm. Og er utrolig fysen på lungemos med kanel og substral. Nå er det bare 40 uker igjen til prinsessen er her. Føles som om svangerskapet startet i går. Har vært og kjøpt babyklær i dag.
Dag 3: Vært gravid i hele to dager nå. Har vært på omvisning på fødeklinikken. De eier ikke stil. Har dere sett gardinene der???
Der skal jeg IKKE føde!!!
Min prinsesse skal ikke komme til verden og tro hun er russisk. Hun vil jo få sjokk når hun kommer og ser seg omkring.
Dag 4: I dag flyttet min samboer ut. Så jeg vet ikke om jeg må utsette fødselen et par måneder eller noe. Jeg trenger litt tid for meg selv nå. Tror jeg er deprimert, kanskje jeg kan ringe Sophie Elise å få det bekreftet?!
Dag 5: Nominert til Airhead Vixen Nonsens Award i dag, for beste blogg, men prisutdelingen er samme dag som jeg har tremenning eller terrin eller termin eller hva det heter. Showet starter klokken 18, og jeg har termin klokken 17. Flaks!! Jeg rekker det! Gleeeeeder meg!!
Dag 6: Er depressiv i dag, eller muligens bipolar, det mente Sophie Elise jeg kanskje var. Har sjekket almanakken, jeg hadde ikke termin klokken 17.
Men den 17.
Er det noe big Deal da??? Sikkert andre gravide som er lysten på å bytte dato.
Dag 7: Vært gravid i en uke nå. I dag skal jeg ut og handle vogn. Bare 39 uker igjen!
Uke 2: Vært på butikken. Kjøpt babygulrøtter. Lille prinsessa må jo få noe sunn mat. Spurte om de hadde babynugatti jeg kunne dyppe de i. Fikk ikke svar på dét. Butikken tar ikke babyer på alvor!!
Uke 3: Har funnet navn til lille gullet. Måtte bli noe enkelt og stødig, så prinsessen skal hete Leahthea Victoriallis Susannemichelle Marthebellinda Randidoris.
Så lite og søtt!
Uke 4: Min mor spurte om jeg ikke skulle ta graviditetstest. Hallooooo??? Hva vet vel hun om å være gravid lissom????
Uke 6: Har bestilt barnehageplass. Spurte om de ansatte i barnehagen hadde peiling på å passe andre sine barn. Er det noe jeg har kunnskap om, så er det barn! Jeg har tross alt vært gravid i 6 uker nå.
Uke 7: Har begynt å lage sunn og billig mat. Finner oppskrifter på «matfrabunnen» og i dag lagde jeg en nydelig rett jeg fant der. Det var Tanjas hevefrie Fløtmarinerte kremfløte med Creme fraiche , og en boks til med Creme fraiche. Garnityr er 500gram margarin og noen spiseskjeer salt. Kjempebillig, kjempeenkelt, kjempesunt.
Uke 8: Er sykemeldt da jeg ikke kan løfte tungt. Så hvis noen her inne sender meg noe jeg må skrive ut, så ikke bruk caps lock. Jeg må passe ryggen.
Uke 9: Har booket sånn røntgentime hos barnefødselslegen. Blir kult!
Edit: ultralyd kalte han det. Sikkert innleid fra bemanningsbyrå. Skal dit om tre uker. Det er ikke lenge! Bare tre uker til det!
Uke 10: Har ringt rundt og spurt andre gravide om noen er interessert i å bytte termindato slik at jeg rekker blogg-awarden. Venter spent på svar.
Uke 11: Har kjøpt skolesekk til lille prinsessen. Kunne nesten ikke la være, den var aaaaaltfor fin til å ikke kjøpe.
Uke 12: Våknet med smerter i magen i dag. Ble redd. Skal heldigvis avgårde for å ta prinsessens første selfie! Yay!!!!!
Sånn ultralyd greier.
Edit: på vei til legen fik jeg stadig større smerter i magen. Og jo mere jeg gikk jo mere press ble det og plutselig kom en kjempefjert.
Kom meg til legen, og fikk tatt ultralyd. Da kom den nedslående beskjeden.
Nei, du er ikke gravid sa han.
Jeg beit meg i leppa og gikk ut. Jeg stod utenfor og hylgrein. Jeg har fjertet ut lille prinsesse midt i gågata, og nå er hun borte. Helt borte. Som en fis???
Snuppen min og jeg var egentlig invitert på middag og etterpåkos i går, men det ble avlyst. Det var litt trist da en barndomsvenninne av snuppen min tok kontakt og ville komme på besøk og vi måtte si at det får bli en annen gang siden vi allerede hadde en middagsavtale. Et vennepar fra Oslo ville også komme på besøk. Og det er jo typisk – når vi har andre avtaler tar folk kontakt, hahaha..
Middagen ble som sagt avlyst, og vennene våre som egentlig hadde lyst å komme til oss hadde da gjort andre avtaler. Så da ble det snuppen min og meg her i går kveld. Til tross for hvor selskapssyke vi er på slike frikvelder, så koste vi oss vi, med gode drinker, fireball og epleshots.
Etterhvert som formen steg tok vi turen ut på byen. Første stopp var Palmen, stampuben.. det var spesielt, for der var det masse innvandrere. Et gjeng rundt biljardbordet, og en flokk ved bordene som satt og spilte kort faktisk. Snuppen min satte seg ved dem og prøvde få kontakt, men det ville de ikke.. de vil ikke integreres med oss og vårt samfunn, bombe!!
Så stakk vi over elva, der passerte vi McDonalds, utenfor satt en romfolktigger, han pekte på oss og kom med nedsettende homsebemerkninger. Snuppen min reagerte og ba han holde kjeft og pelle seg hjem. Dette fikk et gjeng ungdommer med seg og skulle da begynne bråke med oss. Det er ironien i Norge, vi skal kunne bli hetset i vårt eget hjemland, mens ulovlige innvandrere og svindlere skal beskyttes. Galskapen lenge leve…
Så gikk vi til Unique som nylig, for et par måneder siden ble åpnet med nytt konsept. Indisk restaurant på dagtid. Partysted på kveldstid. Men der var dørene stengt lokalet tømt. Nedlagt.
Så gikk vi til et sted som heter Corner. Der var det ingen gjester. Kun daglig leder. Singh fra India.
Hadde det ikke vært for snøen så kunne en faktisk begynne å tro at vi var i et annet land.
Siden snuppen skulle på jobb på kveldsvakt i dag måtte han dra hjem tidligere enn meg i går. Så da dro jeg til utestedet «Oscar» og da fikk jeg følelsen av å være i Norge igjen. Møtte mange venner og bekjente, og tok helt av på dansegulvet.
Så etter alt tok jeg taxi hjem, og den somaliske sjåføren ble sur for at jeg skulle betale med TT-kort. Det syntes jeg faktisk var litt moro da, lol.
Dette innlegget handler om barn. Små barn som til stadig blir tatt bilder av og lagt ut på internett. På sosiale media, Instagram, Facebook og i blogger. Små barn som ikke skjønner konsekvenser av det å bli lagt ut bilder av slik. Små barn som ikke skjønner det å samtykke, og sier ja det er greit mamma, vi kan legge de bildene ut i bloggen. Små barn som bare svarer ut fra hvem som spør og dagsform, ikke fordi de skjønner hva det hele handler om.
Sylvi Listhaug snakker om monstere. Og dem er det mange av. Vi vet om at barnepornografi eksisterer. Vi vet at pedofile eksisterer. Vi vet at det advares mot å legge ut bilder av barn på internett.
Bilder av barn blir klippet og redigert. Nettopp det bildet du tok og la ut av ditt barn har noen klippet. Ansiktet av ditt barn er blitt «klippet og limt», og dermed eksisterer det nakenbilder av nettopp ditt barn som pedofile overgripere bruker for å tilfredsstille seg selv.
En blogg jeg var innom skrevet av en ung tobarnsmor inneholdt bilder av hennes to barn i nesten hvert eneste blogginnlegg. Innimellom alt fant jeg et innlegg der hun hadde skrevet hvor «vondt hun får inni seg» av pornobransjen.
Vel da er det på tide å våkne opp, for hvis en får vondt av voksne frivillige som blir «brukt» i pornobransjen. Da bør en tenke litt på hvordan det er for barn som vokser opp. Noen ganger blir disse «klippede og limte» bildene spredt på nettet. Det finnes faktisk noe så usselt som pedofile miljøer som deler slikt.
Og noen ganger kommer slike bilder på avveier.
Jeg sendte denne bloggerdama en link til en side som forklarer hvorfor man ikke skal legge ut bilder av små barn – hun bloggeren skjønte ikke hva jeg mente og besvarte min kommentar og link med spørsmålstegn. To små gutter har hun.
(skjermdump: nouw.com/siljestavne)
I går skrev jeg om en pedofil overgriper som jeg har kjennskap til fra egen barndom. Og jeg skrev om hvordan jeg oppdaget at han var på sosiale medier og Facebook for å komme i kontakt med folk. Barnefamilier.
Slike ting vet vi om. Så hva er det med foreldre som må dele alle disse bildene av barna sine? Hva er det med alle disse bloggerne som må fortelle at de har så og så mange barn, på så og så mange år, og legger ut bilder av dem ustanselig. Bruker barna sine som trekkplaster for egen vinning uten å tenke på konsekvensene.
Når en gjør dette så lager en stor fokus på barna. Det kan være grunnen til at nettopp ditt barn blir «siktet ut». Nettopp fordi du eksponerer barnet ditt, eller fordi du er eller vil bli kjendismamma- eller pappa. Og gjennom samme sosiale media, og spesielt i blogger, finner en ut hva foreldre heter, adresse til hjem, skole og barnehage – og bilder fra disse stedene.
Jeg har begynt å lese i godt skrevne blogger. Dyktige bloggere som plutselig overeksponerer barna sine i bloggen. Må bare slutte lese disse bloggene. Jeg kan bare ikke støtte slik idioti!!
Det er mange syke folk der ute. Det vet jeg alt om. I neste måned, i mars måned skal jeg i møter for å forberedes til rettsak, og ikke minst forberedes til å konfrontere, sitte i samme rom som en pedofil overgriper.
Så hva er det som får foreldre til å eksponere sine barn på denne måten i sosiale media? Hvorfor må dere skrive at dere er alenemødre med to eller tre barn? Hvorfor må dere legge ut bilder av barna? Hvorfor må dere sette fokus på dem? Bruke dem?!
Har dere ingen begreper på hvor grusomt overgrep og misbruk er? Dere tar faktisk del i det, og om det virker så uskyldig i dag, så kan det bli et helvete i morgen!
Det var 13 januar i fjor jeg ble første gang kontaktet av politiet i Harstad om dette. Bang – så hadde fortiden innhentet meg. Noe jeg hadde prøvd å fortrenge og glemme var plutselig virkeligere enn noengang før.
Jeg hadde selvsagt aldri greid å fortrenge eller glemme. Overgrep gjør noe med en, så jeg greide ikke fortrenge det. Men jeg greide å leve med det. Jeg flyttet fra Harstad for elleve år siden, og det gjorde det lettere.
Etter noen år dukket overgriperen opp på Facebook, og jeg la merke til at han la til mange kjenninger av meg i vennelisten sin, folk jeg visste han ikke kjente. Jeg ante ugler i mosen. Mange av disse folka har barn. Jeg kjente sinnet tok meg, angst og frustrasjon. Frykt for hvordan mannen kunne bruke internett og da særlig Facebook til å lure, utnytte og misbruke.
Jeg skrev derfor den gang to blogginnlegg til skrekk og advarsel til folk i Harstad. Det var det innleggene var ment til, å advare. Jeg visste mange i Harstad leste bloggen min og kunne dele innleggene. Jeg ønsket at de som hadde lagt han til skulle fjerne han. Være obs på han, be sine barn holde seg unna han. Jeg prøvde så godt jeg kunne å få folk til å forstå, men jeg turde ikke bruke hans navn i selve innleggene, i tilfelle det kunne 'smelle' tilbake på meg.
Folk flest brydde seg ikke. Når jeg endelig begynte å åpne meg litt om dette, for muligens redde andre barn fra hva jeg selv har gått gjennom, så viste det seg at folk var likegyldige. Noen spurte i ren nysgjerrighet hvem mannen var, men de beholdt han som venn på Facebook. Slik at deres barn, deres venner og bekjente kunne tro at de faktisk var venner.
Jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre. Tidlig i mine tenår anmeldte jeg en onkel for vold. Politiet reagerte med å henvise meg til barnevernet. Barnevernet forsøkte å sende meg på institusjon. Hadde jeg kommet ut den gang og fortalt om disse overgrepene hadde jeg blitt tvangssendt til institusjon. Ironisk nok av de som skal verne barn, men faktisk verner overgripere.
Men jeg hadde rett, mannen var enda aktiv overgriper etter jeg kom meg vekk (les link under).
Etter politiet kontaktet meg første gang 13 januar i fjor dro snuppen min og jeg sammen med venner på en tur med Stena-båten fra Vippetangen i Oslo til Fredrikshamn i Danmark. Den turen ble jeg hentet på min lugar av vakter ombord, utsatt for vold og tortur på en celle før jeg ble kastet i land i Fredrikshamn sammen med to ungdommer. Det gjorde ikke situasjonen bedre. Til jeg var hjemme igjen handlet jeg instinktivt. Men da det var ‘over’ knakk jeg sammen.
Siste året og litt til har vært knalltøft for meg. Sykdommer, en stalker her i Drammen, blind vold på byen, trusler fra min far og hans omgang. Også disse sakene. Jeg anmeldte vaktene på Stena Saga, saken ble henlagt uten avhør av vitner eller etterforskning. Jeg har klaget saken, og jeg kommer til å kreve voldsoffererstatning pga hvordan politiet og jurister har håndtert saken.
Jeg kontaktet organisasjoner som jobber med andre som har vært utsatt for overgrep. Fikk flere tips om advokater. Ordnet meg advokat. Har vært i politiavhør, samtaler med Bris, psykiater og jeg har ukentlig kontakt med psykisk helse, Drammen kommune hvor jeg har fast terapeut. I en periode gikk alt ‘i ett’. Jeg tror jeg aldri før delt ut så mange falske og uekte smil som jeg gjorde i 2017. Eller.. nesten så.
Etter noen måneder i fullstendig stillhet fikk jeg nå tirsdag 13. februar følgende melding fra min advokat:
«Hei! I dag har jeg sendt anmodning om å få tilsendt nye saksdokumenter. Jeg har også spurt om når vi kan forvente en påtaleavgjørelse. Jeg tar kontakt med deg når jeg har fått tilsendt saksdokumentene, så møtes vi for å gjennomgå dem sammen.»
I dag morges fikk jeg følgende melding:
«Hei igjen! Jeg har fått saksdokumenter fra politiet. Det er mye å gå gjennom. Kan ta et møte XX mars hvis det passer? Kan jo bare kort si nå at politiet jobber aktivt med saken, de har enda flere mulige fornærmede og har satt seg som mål å være ferdig med etterforsking til 23. mars (påske). Så vet du det.»
Jeg hadde lenge bekymringsangst for at politi eller rettsvesen skulle ødelegge denne sakens slik at den ble henlagt eller noe, eller at de skulle holde på så lenge med etterforskningen at faenskapet rekker å dø før han må stå til rette for hva han har gjort. Nå ser det ut til at vi rekker rettsak. Akkurat når jeg har lært meg å slappe av og ikke er så psykisk plaget av dette – så er det igang igjen.
Men dette må gjøres, det er det jeg vil!
Står nå som nummer 1 og 2 i venteliste på forskjellige angstmestringskurs. I tillegg har jeg min lille familie, mine få gode venner, terapeuten min som er en utrolig støttespiller, malekurset som er terapeutisk fantastisk, og småroller og statistoppdrag som gjør både meg og tankene mine litt «opptatt».
Det er ikke "vår ungdom" selv om de er født i Norge! De er ikke norsk ungdom oppdratt med norsk kultur og norske holdninger. Det er slik Sverige trikser med tallene, sier at noen er svenske fordi de er født i Sverige. Taktisk statistisk triksing. Villedelse og på mange måter ren løgn.
Slik er det ikke bare i Sverige. Offentlige personer, politi og media i Norge lyver også ustanselig i forhold til tall og statistikker. Da særlig for å skjule hvor mye elendighet innvandring har ført til Norge. Knivstikking hører vi om hele tiden. På busser og trikker, i bakgater og hvor det måtte være. Voldtekter. Narkotikakriminalitet. Vold i nære relasjoner. Og så videre.
De skumle tallene er plutselig ikke SÅ skumle lengre når offentligheten og media misviser, og greier å skjule den riktige statistikken. Det gjør de ved hjelp av annen generasjons innvandrere. Man er liksom ikke innvandrer om man er født i landet, ifølge dem. Da er man norsk!
Det er der jeg og mange andre er uenige. For kulturelt er man innvandrer da også!
Innvandrere flest vil jo ikke oppdra sine barn til å bli Norske. De vil ikke integreres i norsk kultur eller at barna deres skal vokse opp med norske holdninger.
Selv om en har fått norskt statsborgerskap, eller er mindreårig og da under kriminell lavalder så gir ikke det noen legitim grunn til forføring, misvisende og direkte lyve for egen befolkning. Det trenger vi ikke. Og det må vi få slutt på!
For et par måneder siden var snuppen min og jeg på en champagnefest. En gang i løpet av kvelden ble det snakk om kino og nye filmer. Vertinnen fortalte så at hun hadde hørt at filmen om Utøya skulle komme snart på kino, og hun undret om noen hadde tenkt å se den. Hun nevnte også at filmen skulle hete «Utøya 22. juli». Det var da jeg svarte at det var sikkert bare en midlertidig tittel og at det blir enda en GOD stund til filmen kommer på kino.
Vertinnen sto på sitt og sa at hun hadde hørt fra sikre kilder at filmen skulle settes opp snart.
I dag leste jeg i et blogginnlegg hos en for meg ukjent blogger, Bitte-Louise, at det nå har vært premiere på filmen «Utøya 22. Juli». Selve hovedpremieren var på filmfestivalen i Berlin i Tyskland. Og jeg tenker at det er forsovet greit. For mange er det for tidlig å rippe opp i den delen av Norsk historie. Ofrene som overlevde på Utøya er jo enda i livet, og enda unge.
Anyway, det jeg skjønte i dag var at det altså er flere filmer om Utøya. Denne som blogger Bitte-Louise og vertinnen på champagnefesten er den samme, den heter «Utøya 22. juli» og er en film av Erik Poppe.
Beklager min uvitenhet, men dette er det første jeg hører om denne filmen, og nå har den altså hatt premiere.
Så da kommer det altså flere filmer om Utøya. Det var derfor jeg argumenterte med vertinnen på champagnefesten. For jeg hadde vært to dager i Oslo under innspillingen av en annen film om Utøya av regissør Paul Greengrass (Jason Bourne, Captain Phillips). Den skal visstnok hete «Norway» og selve innspillingen er nettopp ferdig.
(Paul Greengrass)
Så da er det altså slik at det blir flere Utøyafilmer. I hvertfall to som jeg vet om. Så da er det å forberede seg til mye Utøya-drama fremover. Vi blir nok meget preget av dette – som vi alle her i Norge har vært hele tiden etter de grusomme hendelsene.
Mine tanker går til de som overlevde, deres familie og venner, og familie og venner av de som omkom ❤
I dag har vært en fantastisk dag. Skulle være på malekurs klokken 10:00 i morges. Jeg våknet klokken 10:12 og var på kurset en halvtime senere. En skulle tro at når dagen starter slik, med å forsove seg, så blir ikke humøret det beste. På meg hadde det motsatt effekt. Ihvertfall i dag. På kurset sang jeg på de rareste sangene mens jeg malte, og av og til kunne jeg høre mine kolleger le.
Og alle som arbeider her er glade for hjelpen din. Å, Bertha, kjære Bertha det ække noen som deg, og når vi programmerer deg, så går det i en fei, du sier aldri nei, vi vet vi kan stole på deg!
Om dagen er det klirr, om natten røde blink fra en glad computer-hjerne. Noen har sagt at du er et geni, og jeg tror på det så gjerne, gjerne.
Å, Bertha, kjære Bertha. Ja, du er noe for seg. Å, Bertha, kjære Bertha det ække noen som deg … og når vi programmerer deg, så går det i en fei, du sier aldri nei, vi vet vi kan stole på deg!».
I dag prøvde jeg ut en ny maleteknikk, og det var skikkelig morsomt. Ikke bare ga jeg meg selv nye utfordringer, men jeg ble mer enn fornøyd selv. Det var faktisk flere på huset som var innom atelieret, og når de passerte meg og disse to bildene jeg jobber med akkurat nå, så stoppet de bare opp og sa: WOW!!
DET er ‘boost’ for selvtillitten det!!
Jeg har bare SÅÅÅ lyst å legge ut bilder her i bloggen av de nye maleriene mine. Men jeg gjør det ikke. Og årsaken til det kan dere lese her:
Etter malekurset hadde jeg et møte med fastlegen min og terapeuten min. Uten å gå inn på hva vi snakket om, så var det ihvertfall slik at alle var enige og møtet var kort og greit. Jeg forlot møtet med et enda større smil enn da jeg kom.
På hjemveien var jeg innom puben for en kaffe, og vel hjemme hadde jeg fått to pakker i postkassen. CD-plater med musikk som jeg hørte mye på den gang jeg var i tidlige tenår.
Her hjemme har det bare vært god gammel musikk, blogging, TV-serietitting.. snuppen min laget middag. Kjøttboller med store opphøgde poteter, løk og peppersaus.
En ganske vanlig dag, men allikevel en fantastisk dag!
På postkassen min er det klistremerke der det står «reservert» mot reklame. Det fungerer (stort sett), og det er jeg glad for. Jeg synes at man burde respektere hverandres ønsker og ikke prakke på hverandre ting man har null interesse for.
Det er ikke slik at jeg bryr meg så meget om at det kommer reklame i postkassa, men at den skal fylles med søppel hver dag er unødvendig på mange måter.
En annen ting er å bli prakket på religioner, ideologier, kort fra «sekter» og så videre. Og for eksempel informasjonshefter om lovlig barnehandel.
Ikke nok med at man blir stoppet på gata et par ganger i året av Jehovas Vitner, og at de tropper opp på dørene til folk. Ved et tilfelle stod plutselig en mann midt på gulvet i lekerommet i barnehagen jeg jobbet. Der skulle han «forkynne» til oss. Hadde mest lyst å reise han dit der risen gror, men vi fulgte han vennlig ut døren han kom inn. Noen ganger slipper de et sånt lite kort i postkassen her. Om Vakttårnet og møter. Jeg bruker gjøre det enkelt, riste på hodet og kaste i søpla.
Men nå kjenner jeg at jeg begynner bli noe provosert. Her i byen er det seks-sju lokaler og bygninger som brukes som Moské. Rett ved her jeg bor er bygget som var ment som «Ungdommens hus» i bruk som Moské. Slik har det vært i flere år nå. Det eksisterer helt sikkert flere uoffisielle Moskéer her også. Og jeg vet at det er planlagt å bygge nye. Blant annet ble et kapell solgt til et muslimsk par for at de skulle bedrive «veldedig arbeide med barn, unge og eldre mennesker».
Så dumpet det ned i postkassen her et hefte på seks sider med tekst på begge sidene. Overskriften lyder «Bønnetider for Drammen». WTF??!! Her står bønnetider for hver dag, klokkeslett, hele året og adresse til to moskeer her i Drammen og en i Lier.
«Bønnetider for Drammen»?? For Drammen?? Så nå er det avgjort at hele byen skal konverteres inn i denne ideologien. Drammen er ikke norsk lengre?? Denne propagandaen er skremmende!!
Én by av gangen – Norge er ikke stort!
Hadde det vært opp til meg hadde vi fjernet og lagt inn forbud mot moskeer og all islamsk praksis i Norge!! Håper noen tar til vett og gjør at vi får gjennomslag for et slik forbud på tinget!
I mellomtiden får jeg ordne et nytt klistremerke til postkassen min, for søppel som dette må jeg be meg frabedt!!
«Herregud, i dag opplevde jeg noe sånt man aldri tror man skal få se i virkeligheten.. En mann ble knivstukket på bussen jeg og Kasper satt på hjem.. Alt skjedde liksom på busstoppet rett nedenfor huset vårt, og stoppet vi går av på hver dag. Det var åpenbart en skummel opplevelse og spesielt ekkelt var det da hele bussen ble mørklagt og man ikke fikk opp dørene, sikkert fordi gjerningsmannen ikke skulle få kommet seg ut – hele bussen ble stille og rar, og jeg var så stressa. Men så snart dørene gikk opp kom han seg unna, til tross for at politiet kom på stedet med en gang. Håper virkelig han blir fanget og at han som ble skadet klarer seg.»
Fra Sophie Elise selv: http://m.sophieelise.blogg.no/1519067883_en_utrolig_skummel_opplevelse.html
Jeg tenkte jeg ville kommentere dette med å si:
Til Sophie Elise. Trodde du virkelig ikke at du skulle oppleve å få se noe som dette i virkeligheten?? Du som stemmer for åpne grenser og kulturkrasj. Mener du virkelig å påstå at du ikke ser hva slik politikk medfører? Er du virkelig så naiv? Det er nå noen år siden jeg ble overfalt av fem nye landsmenn som truet meg med kniv. Allerede da var det ille. Det er verre nå. Det utvikler seg. Og jeg ser og opplever enda masse konsekvenser av venstrevridd politikk. Det er ikke lenge siden jeg ble hetset av en muslim, det skjer faktisk med jevne mellomrom, oftere og oftere.
Vi opplever økende narkotikakriminalitet, tyveri, knivstikking og voldtekter – og så står du som har vært Norges mektigste mediekvinne frem og sier at du trodde aldri du skulle få oppleve noe som dette i virkeligheten?? Kanskje på tide at du får noen virkelighetsopplevelser da!!!
Du påvirker masse barn til å tro at dette er ikke virkeligheten, og får dem til å tro at det ikke den vei det utvikler seg hvis man følger din politikk.
