Jeg var på soverommet til min daværende ektemann og meg. Jeg husker hvilket sengetøy, gardinene og de aller fleste detaljer rundt meg. Jeg husker jeg ble som lammet i kroppen, jeg var i vantro, kunne ikke tro at dette var sant. Slik opplevde jeg også det da flyene kræsjet i tvillingtårnene, World Trade Center i New York 11. september 2001. Grusomt islamsk terrorangrep. Det har vært noen få slike hendelser i livet mitt hvor verden har stoppet opp og gått i sakte film, hvor jeg aldri vil glemme hvor jeg var og detaljer rundt meg. Men prinsesse Dianas død, er vel den sterkeste av slike hendelser jeg har hatt iht personer som har gått bort som jeg ikke kjente.
Men saken er at jeg følte at jeg på en måte kjente henne. Barndommen min, uten sosiale media, hvor ukebladene Se og Hør, Her og Nå og Vi menn alltid kom på bordet hjemme, eller hos tanter og onkler, besteforeldre og så videre inneholdt alltid noe om prinsessen. Vi så henne på NRK TV og i alle aviser. Diana var i alles hjem, og dermed også en del av det.
Andre kongelige interesserte meg lite, men jeg leste alltid om Diana. Jeg syntes hun var så vakker, så menneskelig, hadde de ærligste øyne. Jeg var mildt sagt fascinert. Andre kongelige var på en måte hevet over det å være menneskelig, mens Diana hadde en måte å være på som gjorde henne til en av oss.
Samtidig gikk Diana «all in» i sine hjertesaker. Det var dette med disse landminene, bildene av henne da hun reiste i et angolansk minefelt, iført en ballistisk hjelm og skuddsikker vest gjorde sterkt inntrykk. Dette ble omtalt verden over i alle aviser og ukeblad. Men noe som gjorde enda sterkere inntrykk. Hun var en av disse tre kjendis-kvinnene (sammen med Elisabeth Taylor og Madonna) som helt fryktløst snakket om stigmatiseringen av ofre for hiv- og AIDS. I en verden hvor hiv- og aidssyke ble skydd som pesten, dehumanisert, spyttet etter og kastet ut i kulden, så gjorde Diana det motsatte, hun tok folk i hånden, hun ga klemmer, og hun viet mye av sin tid til å spre opplysninger og kunnskap, istedet for å fordømme.
Jeg elsket Diana, jeg syntes hun var vakker både utenpå og inni. Jeg tror mange, eller jeg vet at mange følte det slik. Selv om hun ble fratatt prinsessetittelen, så ble hun omtalt som prinsesse i hele sin levetid og enda i dag. Hun var en ekte folkets prinsesse, og det vil hun alltid være.
Selvsagt var det de som ikke kunne brydd seg mindre, de som det hadde null betydning for hva Diana gjorde og ikke gjorde. Det er, og vil alltid være mennesker som ikke vil se det gode i andre, det vil alltid være mennesker som hverken kan eller vil forstå betydningen av slike forbilder som inspirerer millioner av mennesker til å ville gjøre bedre, og det vil alltid være mennesker som ikke evner å se hvor bra det var at nettopp en slik som Diana brukte sin posisjon til å spre kunnskap og fakta om hiv/aids, og hvordan hun gjorde livet bedre for mange.
I 1987 ble en venninne av meg diagnosert med hiv, som den første av de det har blitt gjennom årene. Hadde ikke slike som Diana gått foran hadde jeg muligens vært en av de som gjorde livene til min venninne og andre som ble smittet av dette viruset verre. Det hadde redusert meg som menneske og hadde nok etterhvert gjort det vanskelig å leve med meg selv.
Når noen ytrer at de ikke kunne forstå at Dianas død skulle være en så stor nyhet, at de ikke skjønner at hennes bortgang skulle være mer verdt en en bitte liten notis på slutten av en nyhetssending, så blir jeg sittende nokså perpleks. Hvordan kan man tenke, og faktisk ytre så liten forståelse om et menneske som har betydd så mye for så mange mennesker- og menneskeheten?
Det var en uttalelse om Michael Jackson som fikk meg til å reflektere over dette. Noen som skrev at de kunne ikke forstå at hans bortgang skulle være en så stor nyhet, at hans død skulle få så stor plass i media. Jeg måtte riste på hodet av denne mangelen på forståelse, jeg tenkte og følte at her mangler medmenneskelighet. Det er ikke bare forståelsen som mangler, men medmenneskelighet, rett og slett.
Michael Jackson døde 25. juni 2009, under meget spesielle omstendigheter som jeg ikke skal gå nærmere inn på nå. Jeg vil heller fortelle at han ble født i 1958 og ble frastjålet sin barndom da han ble satt i front av sine brødres musikkband som ble et datidens største band. Han fikk aldri fred, han ble psykisk mishandlet av sin far hele oppveksten og måtte jobbe hele tiden. Han ble bandets ansikt utad og levde under et enormt press, og alt ble styrt av hans ikke så hyggelige far, mildt sagt.
Dette burde være nok til å forstå at han betydde mye for mange, uten å utdype noe mer. Men likevel vil jeg det. Hvordan kan man ikke forstå at 750 millioner plater bestående av musikk, sanger som har grepet mange mennesker? At alle disse låtene er nostalgi, gode minner, såvel som triste, som står folks hjerter nære. Innvirkningen av sangen «We are the World» som samlet inn noe som i dag tilsvarer mer enn 2 353 200 000 0000 kroner, til humanitær hjelp i Afrika og USA og som bidro til nye versjoner og stadig økende bidrag til slike veldedige formål, som feks «We Are the World 25 for Haiti», etter jordskjelvet i Haiti i 2010.
Tenk på alle som syntes de var så kule da de spilte «Bad» på sin walkman. Alle som har «I just can’t stop loving you» som sin kjærlighet- og bryllupslåt. Hvilken betydning låten «Black or White» hadde iht rasisme og bekjempelsen av dette ondet. Hvordan følelser han vakte frem da han sang «You are not alone». Jeg var aldri personlig noen stor fan av Michael Jackson, men jeg var stor fan av en del av hans musikk. Jeg husker spesielt låten «Heal the World», jeg satt på trappen på skolen min og tenkte, en låt som dette kan redde verden. Det var veldig sterkt, derfor husker jeg akkurat hvor jeg var akkurat da jeg hørte den, og det vil jeg nok aldri glemme. Denne låten ble årsak til opprettelsen av «Heal the World Foundation», en veldedig organisasjon som ble designet for å forbedre livene til krigsrammede barn. Organisasjonen var også ment å lære barn hvordan de kan hjelpe andre.
Jeg tenker at når voksne mennesker ikke kan forstå at bortgangen til slike som prinsesse Diana og Michael Jackson, mtp hvor tragisk disse livene endte, og med alt de har utført, bidratt med og gjort for menneskeheten, at man ikke skjønner hvorfor dette var og ble så store nyheter som det ble, og fikk så stor plass i media. Da tenker jeg at da er det noe i hjerne, hjerte og sjel som blokkerer. Hva disse har gjort og utrettet i sin korte liv har betydd enormt mye for enormt mange! Jeg har intet annet en full forståelse for at det ble full oppstandelse da disse gikk bort på slikt tragisk vis.
Michael Jackson vant hundrevis av priser noe som har gjort ham til plateartisten med flest pristildelinger i musikkens historie. Han var også en fremstående humanitær og filantrop og donerte og samlet sammen hundrevis av millioner dollar for veldedighet samtidig som han støttet mer enn 39 veldedighetsorganisasjoner. Jeg tenker, hva har disse menneskene som ‘ikke forstår’ gjort her i livet, annet enn å ikke forstå?
En annen ting, folk er utrolig flinke til å dra frem negativt om slike storheter som prinsesse Diana som vi utallige ganger har hørt var oppmerksomhetsyk, psykisk syk, deprimert, hadde spiseforstyrrelser og ble anklaget for ha sinnslidelser. Michael Jackson ble gjentatte ganger anklaget for pedofili og overgrep mot små gutter, og det har vært mye som har bidratt til tanker rundt dette, men anklagene ble aldri bevist. Historien repeterer seg selv igjen og igjen, folk fokuserer på dritt, og drar fram dritt. Jeg ser det med Madonna i dag, hun er psykisk sterk, ingen spiseforstyrrelser eller depresjoner, ingen anklager om overgrep eller skandaler som degraderer henne som menneske, så da må man finne opp dritt, og dermed blir Madonna angrepet for sitt utseende og sin alder. Og det faktum hvor mye hun har gjort for så mange mennesker, ikke bare med sine låter og konserter, men også i den enorme støtten til kreft-forskning, til å dele kunnskap om hiv/aids og finne en kur, kampen mot homofobi, skolene hun har bygd for å gi titusenvis av barn skolegang og utdannelse, barnehjem har hun bygd, sykehjem og sykehus.
Dette snakker vi lite og ingenting om, og igjen sitter ignorante mennesker igjen med sin manglende medmenneskelighet og forståelse. Veldig rart egentlig, for jeg selv er jo ikke en av de skarpeste knivene i skuffen, likevel forstår jeg hvorfor det ble slik som det ble da Diana og Michael døde, og jeg vet at når Madonna går bort, så vil det bli på samme vis. Når en har gjort så mye for så utrolig mange, da er det på sin plass. Selv jeg skjønner det.
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#diana #princessdiana #princessofwales #michaeljackson #kingofpop #madonna #queenofpop #wearetheworld #charity #hiv #aids #education #bunnytrash #bunny
