Som mange av dere vet så er jeg utrolig glad i dyr, de har en skjønnhet og lojalitet som hos mange mennesker er totalt fraværende. Jeg har ofte sagt at jeg liker dyr bedre enn mennesker, og jeg har dyr jeg er mer fascinert av enn andre. Hunder er jo blant de mest trofaste og godeste dyrene på planeten, menneskets beste venn, og det er noe eget med mops, hundeklovnene. Panda, koala, ekorn og slanger. Edderkopper, marsvin, kampfisk, flodhester og kaniner selvfølgelig. Det er mange flotte dyr nevnt i bloggen her. Og disse er blant favorittene.

Artig er det når det dukker opp helt spesielle dyr som jeg aldri har hørt om før, da må jeg lese meg opp om dem, lære om dem, og skrive om dem. Det anslås at det kan være rundt 8,7 millioner forskjellige arter dyr på planeten, hvorav rundt 2,16 millioner arter har blitt beskrevet og katalogisert av vitenskapen. Med andre ord finnes det millioner av dyr vi ikke vet noe om. Noen dyr blir avskrevet som fantasidyr, fordi kun en neve mennesker har sett eller opplevd dem. Som for eksempel den mystiske Chupacabraen, og hva man ikke vet om drager. I bloggen her har jeg skrevet en del innlegg om helt spesielle dyr som Axolotl, de er fantastisk skjønne. Tenrecs er kule. Jeg hadde katter alle mine år i nordnorge, naturlig nok er det mange innlegg i bloggen her om katter. De fleste har med hvor dårlig vi i Norge behandler katter, men også andre innlegg. Jeg har til eksempel skrevet om den listige Svartfotkatten, som heter seg å være den minste katten vi har på planeten.

Jeg har skrevet om alt fra Portugisiske Krigsskip til hamstere, sjiraffer, lunder og pingviner. Jeg har aldri hatt noen spesiell interesse for fugler i oppveksten, det har kommet med årene. Grunnen kan være plagsomme, skrikende måker, og det å ha blitt angrepet av ørn. Men pingviner derimot, har jeg alltid vært fascinert av, jeg elsker dem.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nylig oppdaget jeg Shima-enagaen, en liten fugl med en overdimensjonert sjarm, siste dagene har jeg lest masse om den. Lite informasjon å finne på norsk, så derfor måtte jeg bare skrive dette innlegget. Det er et langt innlegg ser dere, skrevet mest for min egen del. Ved å skrive, så husker jeg bedre og lærer mer. Repetisjon fungerer! Og kanskje er det noen av dere der ute som også synes dette er interessant?!

En jeg følger på Facebook postet bilde av Shima-enaga, og den var så utrolig søt at jeg bare måtte lære om den, først og fremst sjekke at den virkelig var på ekte. Jeg hadde hverken sett eller hørt om den før. Rart, for den har vunnet hjerter langt utenfor de snødekte landskapene den har som hjem.

Shima-enaga er ofte kalt «Snow Fairy» (snøfeen) eller «Japans søteste fugl», så da skjønner dere hvor den kommer fra. Den er en unik underart av langhalemeisen (Aegithalos caudatus japonicus) som utelukkende finnes på Japans nordligste øy, Hokkaido.

Dens mest definerende og berømte trekk er det plettfrie hvite ansiktet. I motsetning til andre underarter av langhalemeiser, inkludert de som finnes på Japans hovedøyer Honshu, Kyushu og Shikoku, som har mørke, øyenbrynslignende flekker, har Shima-enagaen et ansikt som er så rent hvitt at det ligner en liten, fjærkledd snøball, spesielt sett rett forfra. Den har et utrolig sjarmerende utseende, spesielt når den blåser opp fjærene mot kulden. Dette uberørte ansiktet kompletteres av den lille runde og usedvanlige «fluffy» kroppen, et lite trekantet svart nebb, lyse svarte øyne og ofte stilig subtile rosa eller gule øyelokk.

Den måler i gjennomsnitt omtrent 14 cm i lengde, hvorav en betydelig del kommer fra den imponerende lange halen på 7-9 cm, som effektivt kan doble kroppens lengde. Det mest forbløffende er muligens vekten: bare 7 til 9 gram. Denne utrolig lette vekten gjør dens overlevelse i Hokkaidos iskalde vintre bemerkelsesverdig. Temperaturene der kan falle godt under -10 grader (celsius). Vingespennet til denne vakre fuglen varierer fra 16 til 19 cm.

Interessant nok har ikke unge Shima-enagaer umiddelbart det ikoniske helhvite ansiktet. De har i utgangspunktet mørke «øyenbryn», lik andre underarter av langhalemeis, som de mister etter sitt første skifte til voksen fjærdrakt. Fordelen de har med dette helhvite ansiktet i de snødekte omgivelsene på Hokkaido er kamuflasjen som gir skjul for rovdyr i snøomgivelsene.

Shima-enagaen er en ekte Hokkaido-endemisk art, den finnes ikke noe annet sted i verden. Ergo er denne spesielle underarten en unik skatt på Japans nordlige øy. Den overlever først og fremst på et bredt utvalg av små insekter, edderkopper, deres egg og larvene deres. Kostholdet inkluderer små byttedyr som løvhopper, trehoppere, bladlus og diverse larver. De viser en spesiell forkjærlighet for eggene til store møll og sommerfugler. Som mange ressurssterke skapninger er kostholdet deres ikke statisk, men tilpasser seg de skiftende årstidene.

Disse små fuglene er utrolig aktive og akrobatiske matsamlere. De kan sees flakse gjennom grener, mens de omhyggelig plukker insekter fra kvister og løvverk, ofte hengende opp ned i sin nådeløse leting etter mat.

En av deres mest bemerkelsesverdige spisemønstre involverer inntak av tresaft, spesielt fra arter som sagtannet eik og lønn. I overgangsperioden fra senvinteren til tidlig vår oppstår et artig fenomen: saft som siver fra skadede tregrener kan fryse til søte istapper, i dagligtale kalt «saft-iser», haha.. Shima-enaga har blitt observert svevende for å slikke i seg den dryppende, sukkerholdige saften fra disse «saft-isene». Denne oppførselen er ikke bare sjarmerende, den gir en viktig kilde til sukker når annen mat er knapp og energibehovet er høyt. Disse fuglene reiser ofte og søker etter føde i små flokker, en strategi som kan øke effektiviteten i matsøking eller oppdagelse av rovdyr.

Disse fuglene foretrekker løvfellende og blandede skoger, skoger, fjellregioner, og kan også finnes i parker, hager, krattmark og langs hekker. De viser en preferanse for kanthabitater og områder som tilbyr et velutviklet busklag, som gir både muligheter for å søke etter mat og dekning. Til tross for deres voksende berømmelse og særegne utseende, er de imidlertid utrolig vanskelige å få øye på. Deres lille størrelse, forsiktige natur og konstante, raske bevegelse fra tre til tre, ofte i blandede flokker med andre småfugler, gjør dem til unnvikende mål selv for erfarne fuglekikkere.

Det beste er vel å vite hvor sjansene er størst for å kunne se dem. Kjente hotspots inkluderer Maruyama Park i Sapporo og den vidstrakte Shiretoko nasjonalpark.

En økende bekymring for denne eksklusive Hokkaido-arten er virkningen av klimaendringer. Det heter seg at Hokkaido opplever klimaendringer som er veldig tydelige allerede, og disse endringene kan endre Shima-enaga-artens habitat og tilgjengeligheten av matkilder betydelig. En rapport fra vinteren 2024-25 bemerket at uvanlig varme temperaturer førte til endringer i deres atferd og spisevaner, noe som gjorde dem fraværende fra sine vanlige tilholdssteder.

Shima-enaga er svært sosiale skapninger, spesielt utenom den krevende hekkesesongen, som vanligvis går fra juli til februar. I løpet av disse kaldere månedene danner de kompakte flokker, vanligvis bestående av rundt seks til tjue individer, men noen ganger flere. Disse flokkene er ofte bestående av foreldrefuglene og deres avkom fra forrige hekkesesong, ofte sammen med andre voksne fugler som kanskje ikke har hekket vellykket selv.

Shima-enaga danner monogame par. Altså de er trofaste mot hverandre fra de danner par, til døden skiller dem ad.

En av de viktigste overlevelsesstrategiene i kulden er felles hvilested. For å bevare kroppsvarmen samler flokkmedlemmene seg tett sammen.

Det kanskje mest fascinerende aspektet ved deres sosiale struktur er samarbeidende avl. Det er vanlig at hekkende par får hjelp av nære slektninger eller i å forsyne ungene, bringe mat til barna, og forsvarer reiret. Dette er styrken hos arten, de drar nytte av økte matforsyninger og bedre beskyttelse mot rovdyr.

Reirkonstruksjon er en forseggjort affære, noe som resulterer i en bemerkelsesverdig, sfærisk eller kuleformet struktur. Både hannene og hunnene av Shima-enaga samarbeider om å bygge dette koselige tilfluktsstedet, en prosess som kan ta opptil tre uker. De vever omhyggelig sammen mose, silke, dyreull og hår, og kler deretter interiøret med et forbløffende antall myke fjær, noen ganger opptil 2000 fjær, som da skaper en varm, elastisk ball som er perfekt egnet for å isolere egg og unger. Reirets elastisitet gjør at det kan utvide seg etter hvert som barna vokser.

Shima-enaga oppdretter vanligvis kun ett kull per år, da hele 6 til 15 hvite små egg med rosa-røde flekker. Rugingen varer i 13 til 17 dager og er utelukkende hunnens ansvar, der hannen flittig forsyner henne med mat. Når de er klekket, flyr ungene ut, eller forlater reiret, etter ytterligere 14 til 18 dager.

Livet for Shima-enaga er fullt av farer. Vinteren som nevnt. Den er iskald. Predasjon av reiret er en annen stor utfordring, med skriker, kråker og småhauker som jakter på dem. Derfor overlever bare én fjerdedel av reirene. Til tross for disse høye dødelighetsfaktorene, kan Shima-enaga-populasjonene ofte komme seg relativt raskt, takket være den store kullstørrelsen og fordelene med samarbeidende avl. Levetiden deres i naturen er vanligvis kort, i gjennomsnitt bare 2 til 3 år.

Langhalemeis er oppført som en art med «minst bekymring» på IUCNs rødliste over truede arter noe som indikerer at arten på globalt nivå for øyeblikket ikke står overfor en umiddelbar trussel om utryddelse. Den gitte informasjonen spesifiserer imidlertid ikke en separat, distinkt bevaringsstatus for underarten, altså denne søte hvite Shima-enagaen i Hokkaido. Det bekymrer mange. Nettopp på grunn av den isende kulden og nevnte rovdyrfugler. En fremvoksende og mindre forstått trussel er klimaendringer, og da særlig endringer i snødekket, som kan redusere effektiviteten av deres hvite vinterkamuflasje.

Shima-enaga har blitt svært berømt siste årene da det har blitt tydeligere for japanerne at denne lever kun på Hokkaido. Den er usedvanlig sjarmerende og vakker, og dermed har den blant tradisjonelle fugletittingskretser gått videre og utviklet seg til et slags kulturelt fenomen. Den omtales som verdens vakreste fugl, den omtales som unik, den omtales som ikonisk. Og nettopp denne oppstigningen til ikonisk status er jo ikke tilfeldig med dens iboende, nesten tegneserieaktige søte trekk som en liten rund og «fluffy» søting med et perfekt hvitt ansikt, og den moderne digitale tidsalderen hvor dens fotogeniske trekk gjør noe som fører til utbredt anerkjennelse som strekker seg langt utover ornitologisk interesse.

Dette innlegget var først over dobbelt så langt som dette, haha.. jeg har redigert og redigert så langt det har latt seg gjøre. Veldig hyggelig at du/dere leste til enden. Var det interessant? Har dere hørt om denne fuglen før? Sett den? Er den ikke søt og sjarmerende? Det synes ihvertfall jeg! 🐰

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#shimaenaga #dyr #fugl #bunnytrash #bunny