Tidlig nå sist mandag dro snuppen min og jeg inn til Oslo for å kose oss og ha det hyggelig i litt andre omgivelser enn til vanlig. Det å gå ut og spise og shoppe er noe vi begge to liker, så da er det ikke så mye som skal til for å kose seg når snuppen nettopp har fått lønning, haha..
Første stopp i Oslo var Jensens Bøfhus i Stortingsgata 2. Jensens Bøfhus var helt nytt og uprøvd for oss, så vi bestemte oss for å spise lunsj der. Først spiste vi en Bruchetta med solmodne tomater hver. Den var crispy og veldig god på smak. Så spiste vi en liten lunsjbiff av mørbrad hver, med hvitløksmarinerte champignon, tykke fries og favorittsaus. Vi var begge enige om at det smakte fortreffelig.
De to servitørene som hadde skift da vi var der var kjempehyggelige, servicen var super. Det var et hyggelig lokale med utsikt til stortinget og parken ved. Og ikke minst var det greie priser der. Så det er helt sikkert at vi skal tilbake dit. Jeg har allerede bestemt meg for å prøve deres Grillede Laks og restaurantens favoritt: Jensens Steakburger 😜
Noen som har lyst å være med?
Etterpå var vi å shoppet litt i sentrum. Snuppen fikk kjøpt seg noe klær, blant annet en anorakk fra den nye kolleksjonen til Moschino. Og jeg kjøpte tre kuli-ål og tre kampfisker til akvariet hjemme. Etter shoppingen var snuppen en liten tur innom frisøren før vi dro til Sea Sushi i Brugata og fikk oss en liten dagens hver. Så returnerte vi til Drammen. Gode, fornøyde og mette!
Dette er ikke et annonse/reklame-innlegg som jeg får betalt for. Jeg reklamerer ikke for penger, jeg har ingen sponsorer, og jeg tjener ikke på klikk. Dette er en ærlig blogg for meg og deg. Grunnen til dette innlegget er at jeg vil anbefale Jensens Bøfhus (ved Stortinget) som et rimelig og godt alternativ til alt annet. Rett og slett!!
Menn elsker å ta dama i toern, men ikke alle damer er like lystne. 4 av 10 kvinner har likevel prøvd analsex. Noen elsker det, noen hater det. Også finnes det enkelte menn som er livredde for å bli homo hvis de har analsex. Slapp av, analsex er like vanlig blant heterofile som homofile.
Og det er ikke noe galt i å være homo, det kan faktisk ha sine fordeler 😜
1. Det gjør ikke vondt!
Ja, de første gangene er det kanskje en litt rar følelse, men det skal ikke være vondt. Hvis du kjenner en sviende smerte er det rett og slett noe galt. Det er uansett lurt å begynne forsiktig og prøve seg frem med fingre eller sexleketøy – for eksempel en buttplugg.
2. Kvinner får lettere orgasme ved analsex!
En undersøkelse gjennomført ved et universitet i USA viste at 94 prosent av kvinner som hadde analsex sist gang de hadde sex fikk orgasme, mens det kun var 65 prosent av de som hadde vaginalsex.
Menn kan også få orgasme av å bli penetrert i analen. Årsaken er at g-punkt finnes et stykke inn i analåpningen, noe som beviser at analen også er til for sex.
3. Det er ikke noe å skamme seg over!
Har du lyst til å prøve analsex, men er sjenert for det? Det er ingen grunn til å la være, alt er lov når det kommer til sex. Det eneste ubehagelige du kan komme ut for er hvis noen forsøker å presse deg til det. Vil du ikke, så må du bare si klart ifra.
4. Noen kvinner liker det, noen liker det ikke. Begge deler er normalt!
I en spørreundersøkelse hos Side2s lesere på hva de mente om analsex. Da svarte 38 prosent av kvinnene at de likte analsex, mens 30 prosent svarte at de så absolutt ikke likte det. Som sushi!
5. Hvis du begynner å føle at det blir ukomfortabelt, be ham ta det roligere!
Hvis det virkelig gjør vondt, noe det ikke skal, må du selvsagt be ham stoppe og trekke penis helt ut. Men vanligvis hjelper det at han tar det litt mer rolig, eller stopper opp litt – med penis fortsatt inne i analen.
6. Det går an å ha analsex i misjonærstilling!
Men det er ikke så lett i begynnelsen, for du har ikke like god kontroll over penetreringen. Prøv dere frem.
7. Redd for at du rett og slett skal drite på deg? Det skjer ikke!
Det eneste som kan skje, er at det kommer littegrann på hans penis og det er ikke noe farlig.
8. Har du først prøvd det én gang, får de fleste lyst til å gjøre det oftere!
Hvis du ikke likte opplevelsen, må du selvsagt bare si nei på en tydelig måte, og det bør han respektere.
Takk for at dere leste, håper dette medførte ytterligere kunnskap og kan hjelpe til mer åpenhet rundt sex, og uansett legning så er det beste for alle å nyte den sex man liker best.
Mange mennesker blir mobbet om sin seksuelle legning. Mange mennesker er vokst opp i konservative eller religiøse hjem hvor sex er tabu. Når det gjelder sex så er det helt feil. Bi, hetero eller homo, det er helt greit. Sex er normalt, og alle har sine preferanser eller fetisher. Man må bare tillate seg til å utforske og nyte. Så værsågod, til dere heteroer, fra en homo!
I dag har jeg fullført ti ukers angstmestringskurs i regi av Psykiske Helsetjenester, Drammen Kommune. Hver tirsdag i ti uker, i dag var siste møtet, med unntak av at jeg skal lage meg en oppsummering og konklusjon som jeg skal ta med meg i en one-on-one samtale med psykologen som ledet kurset.
Jeg følte en periode at jeg ikke fikk så mye ut av kurset, men nå når det er fullført, jeg har vært med på alle møtene og vært grundige med alt hjemmearbeidet og nå tenker over det, så har jeg lært mye om både meg selv og andre. Jeg har helt klart mer forståelse innen psykisk helse, og jeg har kunnskaper om hjelpemidler, «verktøy» og teknikker som kan brukes ved forskjellige typer angst. Jeg innehar informasjon om lavterskeltilbud (og høyterskel) innen psykiatrien og hvor de foregår. Og jeg har blitt kjent med en gruppe helt forskjellige mennesker som jobber med helt forskjellige typer angst og psykiske lidelser, og har enda større forståelse for spekteret og utfordringer enn jeg allerede hadde
Dette kommer godt med videre i livet oppå de kunnskapene jeg har ved å blant annet ha studert barnepsykologi, jobbet på institusjoner som sykehus og sykehjem, samt vært forbrukerkontakt og pedagogisk medarbeider i barnehage. Dette i tillegg til en bred erfaring personlig også.
Jeg minner om at livet er ikke en lek. Det er ikke for ‘amatører’ for å bruke litt humor. Livet er tøft og man må være sterk. Mennesker har syv følelser som er grunnleggende og som er de samme på tvers av kulturer – med andre ord likt for alle mennesker.
Dette er: Sinne, tristhet, redsel, skam, avsky, glede og interesse.
FEM av syv primære følelser er smertefulle følelser. Det at de fleste av de primære følelsene er smertefulle betyr at vi skal ha det mye vondt!
Bare det å være bevisst om emosjoner og følelser er mye til hjelp for meg. Håper det kan gi dere noe også!
Jeg bruker en del tid på internett. Leser politikk og nyheter og ellers hva jeg finner som interessant. I tillegg følger jeg en del kjente personer, politikere og bloggere, av forskjellige årsaker.
Når jeg føler for det så kommenterer jeg i kommentarfeltet til det jeg har lest. Kommentarfeltene er ment til å komme med meningsytringer, så når jeg leser noe som jeg føler jeg har noe å si noe på, så skriver jeg en kommentar; en kommentar til forfatteren, en betrakning over det aktuelle temaet som artikkelen, innlegget eller bloggen tar opp. Er det et åpent kommentarfelt, så er det fordi en ønsker tilbakemeldinger. Stiller man spørsmål, så er det fordi en ønsker svar.
Så skjer det noe. Det er ikke forfatteren selv som svarer på kommentarene. Det er de «politisk korrekte», eller de som mener at det finnes kun et riktig svar, deres, og det er gjerne det svaret forfatteren ønsket. Hvis forfatteren spør om leserne synes h*n har fint hår, så er det eneste riktige svaret «ja». Hvis en person svarer «nei det synes jeg ikke du kledde», da begynner det å koke.
En ting jeg har lært: Noen har svært lite til overs for andres meninger enn deres egne. Og noen synes de kan si hva de vil til andre, samtidig som de skal belære og beordre andre om hva de skal og ikke skal kommentere.
Siste kommentarfeltet jeg skrev i endret diskusjonen seg fra tema til å handle om meg. Jeg blir spurt om jeg ikke har bedre å gjøre enn å kommentere. Altså, har ikke vedkommende selv bedre å gjøre enn å kommentere? Vi gjør jo det samme, bare det at jeg som er saklig ikke skal få lov. «Hold kjeft», skriver en annen og tagger navnet mitt inn i diskusjonen. Vedkommende sier med ord at h*n ikke ønsker mine meninger i diskusjonen, men handlingen med å tagge meg inn i diskusjonen igjen sier noe annet. Mange som deltar i diskusjoner er så usaklige at det blir skammelig. Plutselig skriver noen i tråden om meg, det er også greit mener dem, samtidig som det ikke er greit at jeg skriver min mening om det som faktisk er tema i diskusjonen. Skjønn den som kan. «Har dere sett bildene av han der han poserer i bar overkropp med trutmunn og diverse, og bildene som er tatt når han sitter på do?», skriver ei jente om meg. Skal latterliggjøre meg, det er også greit. Alt er greit unntatt å ha en annerledes og ærlig mening om det som er tema.
Altså, det saklige nivået i diskusjonen er skremmende lavt, altså de fleste kommentarene handler ikke om saken, og baserer seg ikke på saklig argumentasjon. De går ofte på usakelige sammenligninger, forenklinger og fornektninger med liten basis i fakta. Samt at kommentarfeltet begynner å leve sitt eget liv og til slutt handler det ikke lenger om den opprinnelige saken i det hele tatt.
Det er ikke rom for annerledes tenking, meninger og ytringer. Da starter hylekoret, med sin dobbeltmoral, eller mangel på moral kveler de saklighet med masse støy. De som faktisk prøver seg med å kommentere saklig og med basis i fakta blir ofte «downrated», kommentert med personangrep og «stilt til veggs».
Dette er direkte årsak til at mange ikke tør å kommentere, ikke tør å ytre dine meninger. All debatt blir drept, og temaer en burde snakke ihjel blir tiet ihjel. Disse menneskene skaper et slags forbud, en forestilling om at en gjenstand, et begrep, en person eller en gruppe ikke må nevnes eller røres ved. Tabu!
Jeg kommer aldri til å la meg kneble til taushet. Men jeg undres, siden når er det negativt å ikke se verden i svart hvitt? Siden når er det negativt å være annerledestenkende og ha egne meninger? Det er ikke alltid det en tenker først som er det mest riktige. Og det er heller ikke alltid at slik en tolket noe først er det riktige. Noen kommentarer og svar er lurt å tenke over først, hva vedkommende faktisk mener. Noen ganger kan de beste råd komme fra den en minst forventer det fra. Slutt å tenk det verste om folk først, slutt å følg flokken, tenk selv og tillat andre det også. Egne meninger og friheten til å ytre dem er noe vi bør kunne unne hverandre, alle sammen!!
Dagen og kvelden i går ble meget spesiell for å si det mildt. Vi lå lenge på morgenen og utover formiddagen og bare slappet av. Det var vel ikke før i ett to tiden vi sto opp på ordentlig, spiste og gjorde det som gjøres må i hjemmet. Det ble ryddet og vasket og det ble en liten tur med hundene i det elendige været. Tiden fløy og vi fikk dusjet, ordnet og stelt oss. Klokken 19:00 var det tent levende lys i hele stuen, bacon- og potetgullsnacks på bordet, og en god stemning i leiligheten før vi laget oss drinker og tok imot gjester.
En venninne fra tilbake til da snuppen min og jeg flyttet hit til Drammen kom på besøk. Ei vi vanket og hadde det mye moro sammen med den gang. Hun og kjæresten hun hadde på den tiden har vi mye historie med. Vi har reist kort og langt sammen. Tog, båt og fly. Festet med, vært på severdigheter og så videre. Men så tok forholdet deres slutt og begge flyttet til andre byer. Nå er hun tilbake, med ny kjæreste.
De var allerede på en «snurr» da de kom. Fortalte så mye rart om hvor mange de har hatt sex med. Hun skulle kysse på meg hele tiden, noe jeg ikke lot henne da jeg følte det ekkelt etter hva de satt å la ut om hvor mye anal og oral sex de har sammen med utallige tilfeldige andre. Han dro fram pikken flere ganger og uttalte at han hadde lyst å knulle meg og at en dag skulle det skje. Jeg tok opp dette med grenser, men det gikk på ingen måter inn. Han fortalte at i hans verden er det ingen grenser «før politiet kommer». Jeg uttalte at jeg regner med han vet og skjønner hvor grensene går når han er på besøk hjemme hos andre. Men nei, plutselig dro han opp pikken sin igjen, halvrunket den og holdt den over et telys. Han skulle varme den opp for å få den stiv. Det hele ble totalt surrealistisk. Den ble ikke stiv, så plutselig skulle han bestille kokain. Da fikk dem litt vodka og blandevann i en pose, så sendte vi dem hjem. Selv da skulle han kline med meg, og foreslo firkant. De var helt på tur de to der, helt klart.
Trist å se gamle kjente forville seg inn i en slik livsstil, får prate med henne om det når hun er litt mer på landejorda. Snuppen min og jeg orker ikke leve slik eller bli innblandet i en «sex/drugs» tilværelse. Det er ikke oss, så farlig vil vi ikke leve. Been there, done that, den tid er over.
Så da plutselig ble det bare snuppen min og jeg igjen. Vi kikket på hverandre og ristet på hodet. For et sirkus!
Vi tok et par drinker til så tok vi bussen inn mot byen. Fremdeles et tragisk vær. Det plasket ned og vi bestemte oss for å dra på Palmen Pub. Der var det en del kjentfolk, hyggelige kjentfolk, så vi koste oss vi. Men også der ble vi utsatt for noen spesielle hendelser.
Først da jeg var ute å skulle røyke så var det en som skulle være ufyselig i kjeften mot meg, selvfølgelig med noe dritt som stammer fra Strømsø Sportspub som jeg har skrevet noen blogginnlegg om for en tid tilbake siden. Han beklaget etterpå, men da vet jeg at han har et horn i siden på meg. Det er ikke noe koselig. Men det er ikke bare meg, han var ufin og truende mot flere inne på puben. Småfrekk mot betjeningen også, men med noen tusenlapper i handen fikk han servering etter han ble forklart at han ikke fikk mer servering.
Det er spesielt å se hvordan enkelte kan oppføre seg ute uten at det får konsekvenser. Moralen er så lav at det handler rett og slett kun om hvor mye penger folk slenger i kassa. Jeg kommer aldri til å bruke masse penger på noen som helst pub for å bli behandlet bedre. Slikt gjør bare at jeg mister respekt.
Den mest ubehagelige episoden ute på puben i går var denne afrikaneren som kom til bordet vårt og fortalte at noen hadde vært ufin mot han, og han mente at det var riktig å gjøre slik som dem gjør der han kommer fra, at det er greit å kutte strupen på mennesker en ikke liker.. Bare det at noen sier noe slikt gjør vedkommende ustabil og utilregnelig i mine øyne. Da føles det ikke mye trygt å sitte med ryggen til. Alt kan skje. Grøss..
Klokken ti på ett kom betjeningen bort til bordet vårt og sa at de stenger serveringen klokken ett. Jeg kvakk til. Hadde jeg visst det så hadde jeg jo allerede kjøpt meg en ny øl i stedet for å sitte å nippe på den jeg hadde. De har jo normalt stengt serveringen halv ett. Jeg ble forklart at de har fått innvilget en prøveordning at de kan ha åpent til halv tre hvis de ønsker. Men siden folk kjøpte så lite i går hadde de tatt avgjørelse å stenge ett. Merkelig opplegg.
Hadde vi visst om den utvidete åpningstiden så hadde vi jo kjøpt mer å drikke. Jeg satt og drakk forsiktig mellom halv ett og ett fordi jeg trodde serveringen var stengt. Det var det flere andre som trodde også. Så da skulle de altså stenge pga dårlig salg. Noe som ikke var rart da de ikke hadde opplyst gjestene sine. Hahaha.. vi var 20 stk der, så jeg tenker at hvis de ønsker å kunne ha oppe like lenge som de andre utestedene, så lønner det seg ikke å stenge klokken ett. Da kommer ikke kommunen til å gi dem medhold hvis dem får kunnskap om at puben stenger klokken ett uansett. Puben vil heller ikke tiltrekke seg noe mer kunder på kveldstid når de ikke har stabil åpningstid. Vi drar jo ikke dit klokken ett på kvelden hvis vi ikke vet om de faktisk har åpent lengre, eller om de skulle finne på å stenge rett etter vi kommer inn døra.
Det jeg mener er, bestem dere, og ha bestemte stabile åpningstider, ikke driv å tull med oss!
Etter palmen ble det en snartur på Oskar. Der var lite folk, og vi var blitt våte i regnværet, så det var mye hyggeligere å komme hjem enn å være ute på byen. Vi laget oss ostesmørbrød og noe godt i glasset før vi la oss etter en innholdsrik og delvis surrealistisk kveld.
Den 13. januar 2017 besvarte jeg en oppringning på mobilen min fra et nummer som var helt ukjent for meg. Etter samtalen ble jeg sittende her hjemme med høy puls og en stor klump i halsen. Jeg begynte å grine, og jeg greide liksom ikke helt å samle meg etter samtalen. Jeg er ikke den som har hatt lett for å begynne å grine. Mine emosjoner har vært mye i ubalanse i min oppvekst, så mine reaksjoner på urettferdighet, overgrep, traumer, fæle opplevelser og så videre har som oftest vært sinne.
Samtalen var fra politiet i Harstad. Byen jeg ble født i, og flyttet fra for litt over nærmere 12 år siden.
Jeg ble fortalt at det er blitt en sak, en stor sak der flere berørte har anmeldt en mann. Der var blitt gjort beslag, og mannen hadde blitt arrestert og anklaget for seksuelle overgrep mot mindreårige. Politiet ønsket at jeg skulle anmelde, og selvfølgelig ønsket jeg selv å gjøre det. Det har jeg alltid ønsket, men før den dagen aldri turt. Jeg hadde skrevet om dette i bloggen min, første gang i 2011, men jeg nådde ikke helt fram den gang. Jeg fikk kommentarer fra blant annet ei som jeg husker heter Mathilde, hun skrev hvor fæl jeg var som kunne anklage noen for å være overgripere uten å ha bevis for det. Slike mennesker som henne er det mange av.
Men endelig, den dagen da politiet kontaktet meg øynet jeg en mulighet for rettferdighet. All tid før denne dagen hadde jeg stått alene i dette, ingen støtte, ingen bevis, ingen som kunne styrke min historie og det jeg hadde opplevd. Fra den dagen var jeg ikke alene lengre, vi var flere.. et lite lys i det store mørket.
Ti uker senere satt jeg i avhør. Jeg hadde med meg terapeuten min, og for første gang i livet mitt fortalte jeg hele sannheten. Om overgrepene, hvordan jeg forsvant dypere og dypere inn i et belastet rusmiljø, om hvordan alt gikk galt i livet mitt mens jeg i flere år ble forfulgt av en manipulerende pedofil psykopat.
Jeg klarte å holde meg ‘kald og rolig’ under avhøret. Det var veldig greit å ha terapeuten min der. En person som tror på meg og støtter meg. Jeg har ikke hatt mange slike i livet mitt. Hun har valgt å følge meg videre og er min støtte enda, selv om hun sluttet jobbe som terapeut før sommeren. Min sak og meg er den eneste hun tok med seg i sin nye stilling. Hun var tydelig affektert etter avhøret og møtene mine med psykiatrien.
Grunnen til at jeg skriver dette i dag er at jeg kan ikke huske fra avhøret, hverken under selve avhøret, eller når det ble avsluttet at politiet forklarte meg noe som helst om foreldelsestid. Jeg hadde sittet der å gjenopplevd et helvete, prøvd å huske hendelser jeg har jobbet med å legge bak meg. Jeg ble forespeilet, og jeg trodde at snart skulle rettferdigheten seire.
Jeg ordnet meg advokat her i Drammen og har i to år forberedt meg på rettsak, jeg har gjenopplevd og gjenopplevd ting jeg ikke unner andre mennesker å oppleve i det hele tatt. Alle møtene med advokat, psykologer, psykiatere, dps, oppringinger fra journalister, overskrifter i aviser, meldinger og spørsmål fra ukjente og gamle bekjente. Uttalelser og stygge utsagn fra vilt fremmede og til tider anonyme troll. Alt dette fordi ‘i enden av tunnelen’ skulle rettferdigheten seire.
Sist i dag var jeg i nytt møte med min advokat.
Jeg så aldri for meg at saken skulle hales ut i det vide og det brede. Jeg har hele tiden fryktet at politiet i Harstad, systemet eller korrupsjon kanskje skulle ødelegge saken på noen måte. At noe skulle skje for å stoppe etterforskningen, eller at saken skulle bli henlagt. Tiden har gått, og det har ikke skjedd. Nå inn i tredje året i etterforskningen har politiet nylig satt inn flere etterforskere. Når saken nå har kommet til offentligheten er det mange som reagerer på hvor lang tid etterforskningen har tatt.
Jeg ble forklart helt i begynnelsen av dette året at 23. mars 2018 skulle etterforskningen være over og saken sendes over til påtalemyndighetene. Den datoen har jeg notert meg! Helt til nylig trodde jeg faktisk at det var slik, at saken var til påtale. Jeg har i perioder vært helt knust følelsesmessig, syk og dårlig – den 23. mars var jeg klar til kamp, mitt indre forberedte seg til å få en dato. Møte i retten. Bli ferdig med elendigheten og komme meg videre med livet mitt. Men tiden gikk og det jeg trodde skulle skje, skjedde ikke.
Så havnet saken i media, masse oppslag, anonyme intervjuer med berørte. Spekulasjoner om antall berørte. Ufine journalister som kontaktet både advokaten min og meg. Kopier av utsagn i bloggen min og deler av den ble lagt ut i lokalavisen i Harstad uten min tillatelse. Livet mitt har siden da vært kaos. Det har roet seg litt siste ukene, men denne berg- og dalbanen fra helvete virker som den ingen ende vil ta. Den styrken jeg hadde bygd opp ble nok en gang tatt fra meg. Jeg holder hodet over vannet, men klarer ikke svømme. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt «voldtatt» av systemet. Og samtidig som systemet fortsetter å «voldta» meg og de andre berørte i saken så står Marianne Bremnes, ordføreren i Harstad fram og lover at vi alle skal få hjelp. Jeg ville ha holdt kjeft hvis jeg var henne. Hun har faktisk ingen hjelp å gi!
Saken er nemlig slik at den er ikke sendt til påtalemyndighetene enda. Etterforskningen er kanskje muligens ferdig nå?! Politiet har gått ut i media og etterlyst flere potensielt berørte. Advokatene jobber med å holde sakene aktive, det vil si at de leter etter løsninger slik at sakene til de berørte, altså oss som anmeldte i 2016 og 2017 ikke går under foreldelse. For det er nemlig slik at mange og de fleste som har anmeldt kan falle under lov om foreldelse, såfremt det ikke finnes dokumentasjon, konklusjon/diagnose, på at de berørte faktisk er berørt.
Så her blir man «voldtatt» av systemet igjen: det er slik at menn som har blitt utsatt for utukt, seksuelle overgrep og voldtekt i gjennomsnitt ikke åpner seg om det før det har gått 17 år. Så noen av oss i denne saken faller under en lov der systemet forteller oss at en må få dokumentert eventuelle psykiske, emosjonelle eller fysiske skader flere år før en faktisk greier å åpne seg og fortelle om overgrepene en er blitt utsatt for.
Altså en annen, utdannet person må signere for at en person som har blitt utsatt for seksuelle overgrep eller voldtekt har blitt berørt av det en er blitt utsatt for. Hvem skulle det være? En blir utsatt for alvorlige overgrep, holder det for seg selv hele livet på grunn av skamfølelse, frykt, angst og enorme psykiske belastninger, så skal en ikke få rettferdighet fordi det ikke er dokumentert at en er preget av og eller har tatt skade av det?!
Jeg skrev om resultatet av KrFs valg som endte med at Hareide går av som partileder og at KrF da skal gå inn i regjering med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet.
Jeg skrev om Facebook-uttalelsen som FrP-profil og tidligere medlem i Nobelkomiteen Inger-Marie Ytterhorn la ut, som ende opp med at hun ble stemplet som rasist av halve Norge.
Og jeg skrev om regjeringen i Tanzania som hadde offentliggjort at de nå er klare for å starte en massejakt på homofile og prostituerte for å utrydde dem. Homofili og prostitusjon betyr livstid i fengsel der de blir sett på og behandlet som uverdige, blir mishandlet og torturert til deres dager er talte. Det er grusomt og umenneskelig. Ondskap på høyeste nivå!
På Facebook ble det mange diskusjoner og kommentarer, men gjett hva folk hengte seg opp i, hva kommentarene handlet om?! Alle kommentarene handlet om Ytterhorns Facebook-uttalelse!!?!! Ikke én kommentar var om KrFs valg. Og til min store skuffelse var ikke én kommentar om frykten, torturen og massejakten på mennesker i Tanzania.
Homofile blir av veldig mange i Norge sett på som halvnakne skapninger som kun løper rundt i pride-parader for å vise seg frem og skriker etter oppmerksomhet. Dette av mennesker som gjør seg blinde og ikke vil ha eller ønsker å ha kunnskap om, eller evne til, å bry seg om andre. Det er mennesker, noens bror, søster eller barn i disse paradene, og det kjempes for livet!
Jeg husker for vel seks år siden så skrev jeg om Putin og hans forbud mot «homofil propaganda», om fengslingen av Pussy Riot og arrestasjonene og tortureringen av homofile. Det var knapt reaksjoner i landet her før det hadde gått et par år, og enda da var det et tema som ble tilsidesatt. Putin ble etterpå hyllet for sin innvandringspolitikk, og mottok nylig et gratulasjonsbrev fra vår statsminister Erna Solberg for at han var blitt «gjenvalgt» som president. Det samme kunne vi se i Tsjetsjenia der homofile blir bortførte og torturerte. Det fikk et par overskrifter i begynnelsen av 2017, så var det glemt her til lands til fordel for søndagsåpent, bensinpriser, bomringer og bompenger.
Året før skjedde bombingen av en nattklubb i Orlando i Amerika. 49 mennesker ble drept, 53 skadet. Amerikansk media gjorde en sak av det, resten av verden fulgte etter, også Norge. «We Are Orlando» og regnbueflagget ble brukt som profilbilde på Facebook av «alle». I 2015 ble kunngjorde USA høyesterett at likekjønnet ekteskap er grunnlovfestet i alle deres stater. Dermed var det «politisk korrekt» å bry seg om, vise støtte og medmenneskelighet til de 102 i Orlando. I Russland, Tsjetsjenia og Tanzania er det ikke «politisk korrekt», derfor bryr vi oss ikke om de mange mange mange tusen som tortureres der.
I Norge bryr vi oss lite om hverandre rett fra hjertet, vi skal være og er som oftest «politiske korrekte». Vi tyr til snillisme når andre ser på oss. Ubåten Kursk sank i Nordishavet i år 2000 med 118 omkomne. Det var samme året som den andre intifada brøt ut og Aqua-Lene fikk silikon i puppene. Gjett hva som fikk mest fokus og flest overskrifter i vårt flotte Norge?
Nok et eksempel er innvandringspolitikken her til lands. Alle disse menneskene her til lands som bedriver «snillisme» og ønsker at vi skal ta imot enorme mengder flyktninger og lykkejegere til Norge for det tar seg pent ut å mene slikt offentlig. Det er «politisk korrekt», selv om det faktisk er totalt umenneskelig. Ved å si ja til 2000 flyktninger til Norge sier man samtidig nei til én million mennesker som kunne fått hjelp.
Så mye bryr vi oss egentlig, at kun når det er «politisk korrekt» så viser vi «omsorg, omtanke, kjærlighet og medmenneskelighet»!
I dag er dette to år siden. En dag jeg aldri glemmer. Jeg opplevde det som helt forferdelig, som et langt mareritt, bare at det var ikke et mareritt, det var virkelig.
Det var en helt vanlig dag, jeg sto opp tidlig for å dra til atelieret for å male. Jeg var der litt over ti på morgenen og holdt på til ti over halv ett. Da ble jeg hentet av «golfgjengen». Den gang var vi en liten gruppe som brukte dra en gang i uka til Imjelt Golfsenter for å spille golf.
Halv fire på ettermiddagen var jeg hjemme igjen, og jentene hadde da vært cirka seks timer alene hjemme. Da var det ikke snakk om å slenge seg på sofaen for å hvile litt før noe annet. Neida, da var det å kle på jentene hver sin genser og rødt lys. Så gikk vi til Rema og pantet flasker og handlet middag. De får være med når jeg skal kjapt inn og ut og kan ha dem under oppsyn hele tiden. Vi tuslet hjem med varene, og gikk deretter til skaterparken. Der var det helt stille, vi hadde hele området for oss selv. Jeg slapp så jentene løs slik at de kunne løpe litt rundt, aktivisere seg og leke.
Å leke i parken hadde vi gjort så mange ganger før. Vi bor rett ved, og det er veldig fint for jentene å kunne løpe fritt der. Det gule huset dere ser på bildene, det er der vi bor (beklager bildekvaliteten). Men denne dagen ble ikke som noen av alle de andre gangene vi har lekt i parken. Jentene løp rundt 'rampen' eller 'banen' som er under bakkenivå. Er ikke sikker på hva det heter jeg, men det er som et stort dypt hull i bakken der man står på skateboard. Plutselig løp Ella ned i hullet. Det har hun aldri gjort før, og det har hun heller ikke gjort i ettertid.
Nederst i hullet var det is. Rundt isen var det løs snø og minusgrader under. Ella prøvde å komme seg opp. Igjen og igjen. Hun kom seg ikke opp. Hun skled ned igjen. Hun hadde ikke den minste sjanse, hun var for liten, og for baktung. Jeg la meg ned og prøvde strekke armene for å få tak i henne når hun kom løpende, men jeg hadde heller ikke sjans til å rekke tak i henne. Armene mine var for korte. Da begynte jeg bli fortvilet.
Jeg bandt så Ariel til en benk. Hun skjønte sikkert ingenting da jeg forsvant ned i hullet og hun ikke så meg mer. Jeg prøvde å løfte Ella opp av hullet, men heller ikke det gikk. Jeg fikk henne ikke opp over kanten. Jeg turte ikke 'kaste' henne opp heller, da kunne hun skadet seg. Fortvilelsen og frustrasjonen bare bygde seg opp mer og mer inni meg. Det var ingen annen råd enn å prøve få tak i hjelp.
Så forverret situasjonen seg. Jeg kom meg ikke opp av hullet selv. Det var så glatt at det føltes nyttesløst. Sint, frustrert og maktesløs undret jeg meg over alle barna som ruller og hopper opp og ned i dette hullet. Men da er det jo selvfølgelig ikke is og glatt nedi hullet. Og dem kan jo uansett ta mer sjanser med hjelm, kne og albuebeskyttere.
Jeg måtte få tak i noen som kunne hjelpe, men jeg kjenner ikke mange i nærheten med bil, de få var enda på jobb eller utilgjengelig. Jeg la ut bilder og en bønn om hjelp på Facebook, til ingen nytte. Snuppen min var også på jobb. Jeg ringte han og ba han ta taxi når han var ferdig. I tilfelle vi ikke kom oss opp av hullet før han kom hjem. Så sto vi der og ventet. Det var kaldt, vondt, og vi frøs.
Typisk nok, akkurat denne dagen dukket det ikke opp noen i parken. Ikke engang romfolket var å se. Der kom ingen som kunne hjelpe. Ikke én kjeft hverken på sosiale media eller in real life. Ariel som sto bundet begynte å pipe. Hun begynte å bli litt redd. Hun var enda veldig valp den gang. Jeg ble så frustrert og på en måte sint at jeg fikk til et hopp og rakk få tak i kanten på 'hullet' og fikk heiset meg opp. Ringte så til snuppen min og oppdaterte han. Deretter tok jeg Ariel med meg og løp hjem med henne. Angsten var langt oppi halsen. Selv om vi bor rett ved, så måtte vi rundt to store eiendommer for å komme oss hjem, og samme tilbake tilbake til Ella igjen. Jeg var så bekymret for henne, for at hun skulle få et anfall av seperasjonsangst, panikkangst, eller at hun skulle bli helt desperat når jeg var borte, så redd at hun faktisk skulle greie å komme seg opp. Hadde hun det gjort, og ikke sett meg kunne hun ha løpt ut i trafikken.
Tankene og følelsene var i kaos. Jeg ble kvalm og dårlig, hadde jeg greid, så hadde jeg begynt å grine.
Hjemme hentet jeg et filleteppe vi har liggende på kjøkkengulvet. Da jeg kom tilbake til hullet var Ella hverken desperat eller virket redd. Hun bare satt der og ventet hun. Søteste fine og gode Ella. Jeg tok teppet og holdt ned i hullet, hun løp og fikk tak i det og fikk klatret nok opp til at jeg fikk tak i henne. Så løftet jeg henne ut og vi var overlykkelige. Også koste vi masse før vi gikk hjem igjen. Og enda mer kos hjemme.
I skrivende øyeblikk ligger jentene på hver sin side av meg. Her er det kun snakk om ekte kjærlighet. En kjærlighet jeg unner dere alle ❤
Takk for at dere leser, håper dere vil dele med meg og alle som leser her hvis dere har opplevd å komme i situasjoner som dette hvor dere har fryktet for livet og helsen til deres nære og kjære.
