I går kveld postet en venn av meg følgende status på Facebook:
«Helsemyndighetene i Florida viser at menn i alderen 18–39 som har tatt mRNA-vaksine mot koronasykdom har 84 prosent større sannsynlighet for å dø av hjertesykdom innen 28 dager etter vaksinering».
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Hei og god morgen! I gårdagens utgave av ‘Krim fra virkeligheten’ så kunne dere lese om mannen som angivelig drepte president John F. Kennedy. I dagens utgave tar vi et tilbakeblikk på mannen som drepte mannen som angivelig drepte president Kennedy.
Jacob Leon Rubenstein ble født i Chicago i 1911. Foreldrene hans var ortodokse jøder av polsk herkomst. De kom til USA i 1903 og bosatte seg i det jødiske området på Chicagos vestkant. Jack var nummer fem av i alt åtte barn og disse hadde en problemfylt barndom med flere opphold i fosterhjem. Det hadde seg slik at begge foreldrene hadde alkoholproblem og ble behandlet for psykiatriske lidelser.
Jack sluttet skolen i en alder av 16 år og ble del av det kriminelle gatemiljøet på West End. I denne tiden var han blant annet ærendsgutt for mafiabossen og gangsterlegenden Al Capone. Han fikk offentlighetens søkelys på seg da lederen i fagforeningen han var medlem av, advokaten Leon Cooke, ble skutt og drept i desember 1939. Ruby var en kort tid mistenkt, men etterhvert ansett som uskyldig. Til minne om advokat Leon Cooke tok Ruby navnet «Leon» som mellomnavn.
Ruby ble innrullert i flyvåpenet i 1943. Etter tre år ble han dimittert og returnerte til Chicago hvor han drev forretningsvirksomhet sammen med sine brødre som i den tid skiftet navn fra Rubenstein til Ruby. Dette ble gjort fordi de fryktet at enkelte ikke ville gjøre forretninger med jøder. Brødrene kjøpte Jack ut, og han flyttet deretter til Dallas, hvor han begynte i nattklubbransjen sammen med sin søster.
Ruby var ekstremt voldelig og asosial. Han bar revolver som beskyttelse når han hadde kontanter på seg. Den brukte han dessuten til å konfronterte folk som ikke kunne betale for seg, eller som plaget jentene hans. Han fikk tilnavnet «Sparky» fordi han var impulsiv og aggressiv.
Fram til 1963 drev Ruby en rekke mindre vellykkede nattklubber, hvordan han kunne starte opp nye nattklubber uten å lykkes i bransjen antas å være inntekt fra kriminell virksomhet. Han ble arrestert ni ganger for småkriminalitet, før han 24. november 1963 skjøt og drepte president Kennedys antatte drapsmann, Lee Harvey Oswald.
På det tidspunktet da Kennedy ble myrdet var Jack Ruby i kontorene til Dallas Morning News hvor han leverte inn annonser for sine daværende to nattklubber. Vitner fortalte at Ruby ble meget oppbrakt over nyheten om at presidenten var myrdet.
Neste dag besøkte Ruby sin søster Eva Grant. De snakket om attentatet. Ruby var nedbrutt, fortvilet og sint. Senere samme kveld dro Ruby til politistasjonen og hørte på Oswalds pressekonferanse ved midnatt.
Det ble offentlig kjent at Oswald skulle overføres til fengsel klokken 10:00 neste dag, søndag 24. november 1963. Pressen mente dette ville bli siste sjanse til å få et blikk av attentatmannen på lenge, oppmøtet ble derfor enormt. Avhørene av Oswald dro imidlertid ut i tid. De ble avsluttet godt og vel en time etter planen. Først klokken 11:15 forlot Oswald forhørsrommet og ble ført mot den panserede bilen som ventet på ham for transport til fengselet.
Journalistene var klare. Fjernsynskameraene sto på. Fotografer tok bilder. Det var skarpt lys, og de som geleidet Oswald i håndjern, hadde vanskelig for å se. Akkurat i det øyeblikket steg Ruby fram med sin pistol. Han skjøt Oswald i magen med et eneste skudd. Jack Ruby ble der og da overmannet og arrestert. Klokken var da 11:21 og det hele ble beleilig nok vist direkte på fjernsyn. En offentlig henrettelse. Oswald ble erklært død klokken 13:07.
I det Ruby ble ført vekk etter å ha skutt Oswald sa han: «Jeg håper jeg fikk drept den jævelen, det vil spare dere for en masse arbeid». I avhør han at motivet hans var å skåne Jacqueline Kennedy fra å måtte komme tilbake til Dallas og møte sin mann (presidenten) morder i en rettssak. Flere av Rubys venner derimot, har ytret at Ruby håpet å bli betraktet som «nasjonens helt» fordi han hadde knertet president Kennedys morder.
At Ruby hadde hatt forbindelser med mafiaen er dokumentert. Det som er oppsiktsvekkende i dag er at det finnes flere bortforklaringer av motiv og konspirasjonsteorier, enn faktiske konspirasjonsteorier.
Ruby ble stilt for retten. Den 14. mars 1964 ble han dømt til døden for mordet på Oswald, men straffen ble senere omgjort. Han anket og fikk ny rettssak, men døde visstnok av blodpropp i lungene som følge av lungekreft. Dette var 3. januar 1967, før ny behandling i rettssystemet.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
For dere som lurer så kommer herved en liten oppdatering på hvordan det går med Ella nå halvveis inn i antibiotikakuren. Som noen av dere har fått med dere så merket vi at hun var slapp onsdags ettermiddag og kveld, hun hadde ikke matlyst og begynte å få skjelvinger. Det varte ikke lenge.
Dagen etter hadde hun fremdeles ikke matlyst, men var villig til å gå tur. Halen som hang ned kvelden i forveien hadde krøllet seg opp igjen. Det så da ut til å ha blitt bedre. Sent på formiddagen flyttet hun seg fra sofa og ned på gulvet og ikke lenge etter oppdaget jeg at denne skjelvingen var tilbake, og at hun etterlater væske fra underlivet. Da ringte jeg veterinær, og en time etterpå var Ella til kontroll.
Hun er så morsom den jenta, for idet hun kom inn på dyreklinikken var hun «frisk» igjen, hoppende glad og i det hele tatt. Det har hun vært siden, litt bedugget første kvelden, etter en injisering smertestillende/iinfeksjonsdempende. Men matlysten på topp, ingen skjelvinger, tøyser og tuller, alt som før. Blodprøver og ultralyd ble utført, og ikke noe galt med livmor, lever eller noe slikt. Men en liten infeksjon hadde hun og fikk en antibiotikakur som hun skal gå på i ti dager. Nå er vi halvveis, fem dager.
Som sagt, Ella har vært frisk og i tipptopp humør fra det øyeblikk hun kom inn på dyreklinikken. Det ser ut til at det kommer mindre væske fra underlivet. Men ikke greit p si sikkert, hun slikker enda mye. Men vi er optimistiske på at dette ordner seg og ikke blir verre.
Kan jo også nevne at Ariel er også hoppende frisk og glad. Så her er det bare velstand. Nå ligger begge oppå snuppen min og krever kos på magen.
Fortsatt fin kveld og riktig god natt alle sammen, og takk for titten 🥰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Tenkte jeg måtte fortelle hva jeg har spist til middag i dag, det er visst forferdelig interessant på blogg hva andre lager til og spiser til enhver tid. Så da er det jo bare å innrømme det, jeg gjorde det superduperenkelt, for jeg gadd rett og slett ikke lage middag i dag. Dermed slengte jeg en pakke med first price pytt i panne i ei steikepanne, og fire egg i en annen steikepanne. Så ristet jeg to grove brødskiver og slengte (bokstavelig talt) på hver sin middagstallerken. Hadde deretter noen striper med chilli ketchup på hver av skivene. Så delte jeg pytt-i-panne-blandingen på to, halvparten på skiven på den ene tallerkenen, og den andre halvparten på skiven på den andre tallerkenen. Krydret så med svensk (veldig viktig) ‘pommes frites’ krydder. Så toppet jeg det hele med to ferdig stekte (også veldig viktig) speilegg på hver. Voila, dét ble godt!!
Bilde sier du?? Bilde?? Er det krav til bilde også?? Hellige kaninmåne, jeg knipset ikke noe bilde. Vent litt så skal jeg prøve å finne et som ligner… sorry, jeg fant ikke noen pytt-i-panne med egg som lignet min First Price, men jeg fant en blå frosk, se her da👇🏽 var ikke den fiiiin? 😜
Yupp, og tidligere i dag ble jeg oppringt av Drammens Tidende. Jeg kjente ikke nummeret, men jeg svarte. Skjønner ikke hvorfor folk er så redde for å svare nummer dem ikke kjenner. Har man ikke lyst å prate med den som ringer likevel, så er det jo bare å si det og avslutte samtalen.
Anyways, da mannen sa han ringte fra Drammens Tidende så kom det masse tanker i hodet mitt. Det første som slo meg var at nå er det noe med bloggen. Jeg glemmer jo ikke da de for noen år siden ringte meg og fortalte at de ville lage en sak om meg, for de hadde lagt merke til at bloggen min hadde fått en oppsving og så ut til å bli noe populær. Så spurte de om hvorfor? Da jeg svarte at de innleggene som hadde fått høye antall sidevisninger var islamkritiske innlegg, så ville de ikke lage noen sak likevel. Det turde de ikke, vel vel.. Drammens Tidende holder jo til i glasshus midt i sentrum, så det er jo forsovet forståelig.
Neida, det var ikke noe med bloggen denne gang, han spurte om jeg ville abonnere, og da begynte jeg å le. Han la på. Tror dere de ringer igjen?
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
I går la VG ut en artikkel om Abida Raja der de skriver at prosessen med hennes bok «Frihetens Øyeblikk» har kostet henne mye frykt, men etter at hun stod frem med sin historie om vold og sosial kontroll i nære relasjoner har støtten, OG kritikken, vært enorm. Vel, hos meg har hun full støtte, la det ikke være noen tvil om akkurat det.
Boka har blitt beskrevet som årets viktigste utgivelse. En bok forfattet av Håkon Høydal hvor Abida selv forteller historien om et en barndom preget av vold og sosial kontroll. Boken beskriver et ekteskap preget av vold, sterk sosial kontroll og en ukultur som bør utryddes. Boken beskriver et helt liv preget av sosial kontroll, vold og grusomheter. At det har vært en stor påkjenning å dele historien legger hun ikke skjul på, men viktigheten av å fortelle har veid tyngre. Hun forteller at det er mange kvinner som lever liv som hennes var, og at jenter fortsatt blir giftet bort til menn de ikke elsker.
Barnebruder og tvangsekteskap, vold i nære relasjoner, sosial kontroll, overgrep, misbruk er ikke noe nytt og øker i omfang her i Norge. Nordmenn flest lever naivt i sin tro på at slikt forekommer ikke her til lands, det tilhører land som Pakistan og Iran. Men sannheten er at ukulturen importeres mer og mer til Norge. Og sprer seg for hver dag. Kvinner og barn blir utsatt for grusomme overgrep, mindreårige havner på akuttmottak med infeksjoner i underlivet etter de har blitt kuttet på oppdrag av sine egne foreldre. Alt dette som forties fordi det har sitt opphav og utspring fra islamsk ukultur.
Den naiviteten hos nordmenn, at så mange gjør seg blinde, vender ryggen til problemene, fornekter og bedriver hersketeknikker for å kneble de få som våger å si noe er grusom, og medvirker til flere grusomheter. Man blir anklaget for å lyve, spre fremmedfrykt, hat og rasisme, når sannheten i bunn og grunn er det motsatte. Og da er det veldig bra at stemmer som Abida Raja dukker opp og snakker ut. Vi trenger flere som henne, vi trenger en oppvåkning blant nordmenn slik at opplevelser som Abida Rajas ikke tar helt over her til lands.
Vær klar over at vi nordmenn er selve årsaken til at Abida Raja og utrolig mange som henne, fikk og enda opplever å få sin barndom, ungdomstid og sitt voksne liv destruert. Vi det norske folk nekter å konfrontere problemet, vi det norske folk fornekter, våre media dekker over og våre folkevalgte politikere er fullstendig tafatte.
Det norske samfunn er årsaken til at Abida Raja i hele 7 år som barn ble holdt i Pakistan hos slektninger for å indoktrinere henne med Islam. Hun var dypt ulykkelig, gråt hver dag, mistet det norske språket, den norske kulturen. Islamske holdninger og ukultur aksepterte ikke la henne bli integrert i norsk vestlig samfunn. Dette lot vi skje, og dette lar vi skje hele tiden.
Abida ble hentet hjem til Norge igjen da hun var 13 år gammel, men det varte ikke lenge, på nytt ble hun sendt til Pakistan og ble tvangsgiftet bort til en voldelig slektning. Norge lot dette skje, ingen satte ned foten og stanset at jentebarn blir sendt ut av landet for å indoktrineres i koranskole og bli tvangsgiftet bort til voldelige islamister. Politisk ledelse i Norge har tillatt, og tillater enda, at barn i Norge sendes til foreldrenes opprinnelsesland, over tid, blir misbrukt og islamisert.
Vi snakker om grusom frihetsberøvelse, ulovlig, men likevel tillates dette når det er islam i bildet. Når det kommer til å praktisere islam er alt lov, vi har koranskoler i Norge og det bedrives steining og forsøk på «æresdrap» på norske byers torg. Når det kommer til å kritisere islam er det et slags uskrevet forbud. Da skal en straffes på diverse vis. Det er faktisk flere i Norge som kritiserer bokbrenning enn frihetsberøvelse, tvangsekteskap, voldtekt og drap, som alt utføres i islams navn. Allahu Akbar.
Noen ganger tar jeg meg i å tenke, er folk fullstendig gale, selviske, ignorante og bortkokte?
Altså, i går leste jeg utallige blogginnlegg, artikler, innlegg og poster om at det var Verdensdagen for psykisk helse, enhver fremmet viktigheten av å sette fokus på dette. Tema i år er ‘løft blikket’ og utenforskap.
‘Løft blikket’ faktisk.
Er det bare jeg som ser ironien?
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Heisann og god morgen, i dag er det tid for å ta for seg en sak som enhver har hørt om, men nødvendigvis ikke vet sannheten om, sannheten bak…
Lee Harvey Oswalds far døde to måneder før han ble født, dermed måtte hans dominerende og strenge mor oppfostre han, og hans to eldre brødre alene, inntil den dagen Oswald ble sendt til fosterforeldre, fordi moren var for fattig til å ha ansvaret for ham og gi han hva han trengte.
Før Oswald hadde fylt 18 år hadde han bodd på 22 forskjellige steder og hadde gått på 12 forskjellige skoler. En kan trygt påstå at hans barndom var preget av uro og ustabilitet, han var tilbaketrukket og temperamentsfull i barndommen. Han ble som 14-åring satt under psykiatrisk observasjon, og der ble han journalført som forstyrret av «schizofreni med passiv-aggressive tendenser».
Lee fikk aldri mer utdannelse enn grunnskole. Selv om han hadde store problemer med å stave og skrive, så leste han godt. Som 16-åring skrev han til det stadig mer blodrøde sosialistpartiet, hvor han opplyste at han hadde studert «sosialismens grunnprinsipper» og ba om opplysninger om deres ungdomsorganisasjon.
Oswald så veldig opp til sin eldste bror John, og lot seg påvirke av han i oppveksten, dette gjorde at han vervet seg i oktober 1956, en uke etter at han hadde fylt 17 år. Det var her han fikk skytetrening og oppnådde graden skarpskytter. Selv om han senere fikk en lavere grad, så ble hans skyteferdigheter beskrevet som godt over gjennomsnitt.
Oswald tjenestegjorde som radaroperatør først i California, senere i Japan. Han ble dimittert og forlot USA i september 1959, og ingen hørte fra ham før han møtte opp i USAs ambassade i Moskva i oktober 1959, hvor han ville frasi seg sitt amerikanske statsborgerskap og søke om sovjetisk statsborgerskap, som ble avslått. Deprimert forsøkte Oswald å ta sitt eget liv, ble ansett som psykisk ustabil og farlig, dermed mot KGBs ønske, lot myndighetene ham bli i Sovjetunionen, men han mistrivdes.
På tross av mistrivsel og depresjon møtte Oswald den da 19 år gamle farmasi-studenten Marina Prusakova, som han giftet seg med. I 1962 reiste de til USA og bosatte seg nært Dallas hvor hans mor og hans ene eldre bror bodde. Han tok flere jobber som han mistrivdes med, deriblant en grafisk bedrift hvor han rakk å lage seg forfalskede identifikasjonspapirer før han fikk sparken i 1963 for dårlig jobb utført og for å starte konflikter med sine kolleger.
Ti dager etter at han hadde fått sparken, avfyrte Oswald et skudd mot høyreorienterte general Erwin Walker som jobbet for like rettigheter for fargede studenter i USA. Oswald mente Walker var «fascist» og skjøt han gjennom vinduet til sitt eget hjem. Kulen traff vinduskarmen, og Walker ble såret i armen av kulefragmenter. Politiet fant ingen spor som gjorde Oswald til mistenkt, så dette slapp han unna med.
Etter attentatet flyttet Oswald til New Orleans. Skaffet seg jobb, fikk sparken, samme leksa. Engasjerte seg politisk, spesielt i Fidel Castro og Cuba, og var pro-Castro aktivist, havnet i bråk med meningsmotstandere og havnet en natt i fengsel.
Deretter dro Oswald til Mexico, hvor han forsøkte å komme seg videre til Cuba. Han møtte opp i den cubanske ambassaden og hevdet at han skulle reise til Sovjetunionen via Cuba. Ambassaden bad om bekreftelse på dette, men Oswald hadde ingen papirer som kunne dokumentere det. Dermed var han og hans kone tilbake i Dallas igjen fra oktober 1963. Han skaffet seg jobb, men 22.november 1963 etterlot han sin giftering og 170 dollar til sin kone da han dro på jobb. Senere samme dag ble president John F. Kennedy skutt og drept av 3 skudd. Mordvåpenet ble funnet med Oswalds fingeravtrykk.
Under flukten etter drapet på presidenten ble Oswald stoppet av politimannen J.D. Tippit. Dermed ble politimannen også skutt og drept med tre skudd. Oswald rømte deretter inn i en kino, hvor han ble arrestert, han forsøkte da å skyte en annen politimann under arrestasjonen. Oswald ble ført til politistasjonen i Dallas for avhør. Han benektet alt, både at han hadde skutt Kennedy og Tippit, og at han eide en rifle. Han hadde falske identifikasjonspapirer pålydende Alek Hidell på seg.
Før Oswald kom for retten, ble han selv skutt av en nattklubbeier med langt kriminelt rulleblad (hmm..). Dette var 24. november 1963 mens han skulle eskorteres til fengsel. Oswald døde på Parkland Memorial Hospital kort tid etter.
Oswalds liv og virke som voksen, de steder han oppholdt seg, de handlinger og reiser han begikk har utgjort teorier om at drapet på Kennedy var ikke bare en enkelt manns handling, at dette var oppdrag. Teoriene styrkes av omstendigheter og at Oswald ble «henrettet» selv av en «tilfeldig» person. Oswald og rollen hans i Kennedy-mordet har vært gjenstand for adskillige teorier, ‘konspirasjonsteorier’ et ord man elsker å bruke i dagens samfunn. Men samtidig, hvem kan vel tro at en gift ung mann på 24 år, med to små barn, to små jenter den ene cirka et år og den andre nyfødt, skulle utføre handlinger som dette uten at han så at han hadde noe vinne på dette? Hvem tror det liksom? En annen teori er om Lee Oswald hadde noe med drapet i det hele tatt, at han selv var offer for noe my større.
Jeg jeg vet ikke hva jeg skal tro annet enn at her er mer enn hva vi har blitt fortalt, hva tror du?
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
I mitt forrige innlegg skrev jeg litt om psykisk helse og det faktum at det er ‘Verdensdagen for Psykisk Helse’ i dag. Derfor synes jeg det er passende å avslutte dagen med en sang fra Madonna, les teksten, lytt til sangen. Løft blikket! Ettertanke!!
Hey, you, don’t you give up It’s not so bad There’s still a chance for us
Hey, you, just be yourself Don’t be so shy There’s reasons why it’s hard
Keep it together, you’ll make it all right Our celebration is going on tonight Poets and prophets, what ending would we do? This could be good, hey, you
Hey, you, open your heart Itss not so strange You’ve got to change this time
Hey, you, remember this None of its real including the way you feel
Keep it together, you’ll make it all right Our celebration is going on tonight Poets and prophets, what ending would we do?
This could be good, hey, you Save your soul, little sister Save your soul, little brother
Hey, you, save yourself Don’t rely on anyone else
First love yourself Then you can love someone else Then you can change someone else Then you have saved someone else But you must first love yourself Then you can love someone else Then you can change someone else
If you can change someone else Then you have saved someone else But you must first Hey, you, there on the fence You’ve got a choice One day it will make sense
Hey, you, first love yourself And if you cant Try to love someone else
Keep it together, you’ll make it alright Our celebration is going on tonight Poets and prophets, what ending would we do? This could be good, hey you First love yourself Then you can love someone else Then you can change someone else Then you have saved someone else But you must first love yourself Then you can love someone else Then you can change someone else If you can change someone else Then you have saved someone else But you must first
👇🏽
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Ja, da er det bare å innse at det er blitt ordentlig høst. Snuppen min tok bussen hjem fra jobb, det høljet ned. Jentene stopper og rister pelsen dobbelt så ofte når vi tar formiddagsturen. Buskene i hagen er blitt orange og røde. Den siste chillien på balkongen må snart høstes for å sanke frø som kan såes igjen til våren. Mini-tomatene er blitt mini-mini på størrelse med ripsbær. Ja, det er definitivt høst nå!
Det er ikke til å legge skjul på at sommeren er min favorittårstid, men jeg liker godt våren og høsten også. Våren er så fin når fuglene begynner å synge og planter begynner å spire. Høsten byr på innevær som gjør det ekstra koselig på balkongen med levende lys i mørket og masse digg på bordet. Vinter klarer jeg meg godt uten, men det finnes noe sjarm med den også. Men først skal vi kose oss med høst på balkongen. Skuffen er full av telys, vi er klare.
I dag er forresten Verdensdagen for psykisk helse, noe sikkert de fleste har fått med seg allerede, på samme måte som de aller fleste har fått med seg at det er høst. I år er tema ‘utenforskap’, og er det noe jeg personlig har fått kjenne på her i livet, så er det følelsen av ‘utenforskap’. Denne uka, som hvert år i forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, så skal jeg være med på arrangement for å sette fokus på mental helse. I år da for å motivere til tiltak og initiativ som reduserer avstanden mellom oss mennesker.
Vi har alle et grunnleggende behov for å høre til og være del av et fellesskap. Men det kan være utfordrende å kjenne på tilhørighet i et samfunn hvor folk må presse seg gjennom et nåløye for å passe inn. 86 000 personer opplever alvorlig mobbing på jobb minst én gang i måneden og 5,9 prosent av norske elever sier at de har blitt mobbet av medelever, digitalt eller av voksne på skolen.
Jeg er fullstendig klar over at vi lever i en tid hvor stadig flere påberoper seg å være krenket for den minste ting, ytringsfriheten innstrammes og folk er redde for å si hva dem mener på grunn av en innført ukultur hvor man må «gå på tå» for å ikke krenke. Det medfører at folk trekker seg unna hverandre, og utenforskap blir løsningen. Det er en ond sirkel. Folk påberoper seg å bli mobbet fordi noen sa noe dem ikke likte. Et stort problem i kampen mot hva som faktisk er mobbing. For sannheten er, mobbing og utenforskap er et reelt, ødeleggende og stort problem i dagens samfunn. Førstkommende onsdag starter dagen med at snuppen min og jeg skal gå «Drammen rundt» for å sette fokus på mobbing, utenforskap og psykisk helse. Følg med!
Takk for at du leste, ha en fin kveld 🥰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Leste nettopp det siste blogginnlegget til «Fotavtrykket», en blogg jeg følger som handler mest om natur og miljø. Jeg må jo lese den bloggen, en får liksom perspektiv av å lese hva hun skriver. Dette nyeste innlegget handler om plast og søppel i naturen, menneskers holdninger, og hvordan det at hvis mange gjør nettopp litt for å forebygge forsøpling, så kan det faktisk bety veldig mye.
Innlegget er så sant som det er skrevet, og jeg ble påminnet om et innlegg jeg selv postet for noen år siden, i 2017 faktisk. Innlegget het «Bare spis plastposen med én gang, du ender med å svelge den likevel». Innlegget ble skrevet etter at en hval strandet utenfor Bergen med magen full av plastposer.
Tenke seg til at fakta viser at hvert år havner 8 millioner tonn plast i havet. Det er like mye som fem fulle søppelbokser i minuttet. Årlig dumpes 34 000 tonn søppel bare i Nordsjøen. Det blir som «Fotavtrykket» skriver, den eller de plastposene du mistet eller kastet, som du ikke orket å plukke opp, de havner ofte (i enormt omfang) i magen på dyrene.
Folk flest tenker ikke videre over det, men næringskjeden er jo slik at det dyret som spiste plasten havner på din egen tallerken, så da spiser du plasten du selv kastet. Du og dine barn spiser plasten. Og hva skjer da? Det er jo gift, så hva tror en små mengder med gift som inntas i kroppen over tid utgjør? Og da spesielt når dette starter når man er små barn.
Det er selvfølgelig da lett og tenke at det er veldig skadelig å spise sjømat, og da vil noen gjerne spise mindre av det. Det betyr at man kjøper mindre fisk og sjømat, og heller spiser mer kjøtt. Vel, noe kjøtt vi spiser er fra dyr som spiser fisk, so here we go again. En annen ting er at fisk og sjømat er en av de bærekraftige løsningene for bærekraftig matproduksjon for fremtiden, og hvis man dropper fisk og sjømat som næring betyr det mindre inntekter til mennesker som lever av fiske og høsting fra havet. Jeg minner om at vi bor i Norge.
«Fotavtrykket» hinter om viktigheten av å ikke kaste søppel og plast i naturen. Hvordan man kan gjøre store endringer hvis flere gjør litt. Jeg må være ærlig å fortelle at jeg er ingen miljø og klima-aktivist, men jeg prøver gjøre litt. Jeg kaster ikke søppel i naturen, og jeg ønsker ikke at andre skal gjøre det heller, og jeg prøver påvirke til at andre slutter med å kaste søppel hist og her. Men det må sies, det er en tøffere kamp enn man skulle tro. Jeg har en liten historie jeg vil fortelle til slutt..
For tre år siden kjøpte snuppen min og jeg leiligheten vår her på Fjell i Drammen. Som de fleste som er innom bloggen her vet så har vi to mops. Disse går vi turer med, ikke bare fordi de trenger frisk luft og trim, men også fordi de gjør fra seg ute, bæsjer og tisser. Og når de da bæsjer langs veikanten så har vi slike hundeposer som vi plukker opp avføringen med og kaster i søppeldunk.
Sommeren 2020 kom, vi hadde bodd her 8-9 måneder, og søppelboksene rundt blokka her ble fjernet. Med begrunnelse at det var ikke ønskelig at noen kastet hundeposer i søpla. Jeg reagerte jo med vantro, hvor i all verden mener man at slike hundeposer skal kastes om ikke i søppelboks?
Ironien ble desto større da man våknet opp om dagene til å se munnbind av mikroplast strødd utover området her, hele byen, sikkert hele landet, men her på Fjell syntes jeg det var ekstra ille. Når en bor to minutter gåavstand fra busstoppet og teller tosifret antall munnbind underveis, da ER det ille.
En annen ting her vi bor, hvis vi går to minutter motsatt vei fra leiligheten, så kommer vi til ei skråning, på folkemunne kalles denne skråningen for «Dumpa». For vet dere hva, der dumper folk, enda i dag, søppelet sitt. Der ligger sykkelvrak, handlevogner, ødelagte bildekk, tomme malingsspann, ødelagte vaskebøtter, hundeposer og plast, plast, plast.
Ganske ironisk å se søppelbokser bli fjernet og plast og søppel bli dumpet i et skogholt i stedet for. Men da ser man hvor mye folk bryr seg. Det er likevel helt bakvendt. Nå er det som sagt ekstra ille akkurat her vi bor, her er høy andel av mennesker fra andre kulturer hvor forsøpling ikke er hva de bryr seg mest om. De tenker mer på at det er viktig at de ikke kommer for nær hunder eller hunders etterlatenheter. Noen har det slik at de kan ikke berøre noe som hunder har vært i kontakt med, en søppelboks som har etterlatenheter etter hund må renses i jord først, så vaskes 7 ganger. Så derfor er det mye enklere å bare kaste søppelet sitt i naturen. Det gir også klarhet i hvorfor det er mye mer søppel i bydelen Fjell her i Drammen, enn til eksempel i bydelen Konnerud. Allahu Akbar.
I sommer kom søppeldunkene utenfor her omsider tilbake, men det blir ikke mindre søppel i området, for det er allviten at mest sannsynlig har boksene hatt en form for kontakt med hund, og i en bestemt ideologi, kultur, religion (whatever) er det viktigere å ikke komme i nærhet eller berøring med. Da spiser de heller plast, og mater barna sine med plast.
Poenget mitt er at for å gjøre en forskjell, så er kunnskap og opplysning viktig. Ikke bare i henhold til hva forsøpling gjør med miljø og natur, men også med dyr og oss selv, og det faktum at vi ender opp med å spise plasten selv, men en må også konfrontere indoktrinerende ideologier og holdninger som er skadelige for samfunnet, klima, miljø og natur. En kommer liksom ikke så veldig langt når slike ideologier alltid veier tyngre enn absolutt alt annet.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
God morgen, i dag er det et mysterium som skal fortelles om i dagens utgave av ‘Krim fra virkeligheten’.
Maria Rosalia Auguste Nitribitt (Rosemarie) ble født i Düsseldorf i Tyskland i 1933 og vokste opp under fattige kår sammen med to søstre. Hennes mor var alene med barna og klarte etterhvert ikke ta seg av dem. Jentene ble plassert i et ungdomshjem og deretter i fosterhjem hvor Rosemarie ble voldtatt av sin fosterfar 11 år gammel og rømte.
I tenårene begynte hun å jobbe som prostituert, ble arrestert og sendt til ungdomskriminalomsorg. Hun rømte derfra gjentatte ganger og kom seg etterhvert til Frankfurt am Main, hvor hun tok opp prostitusjon igjen og ble arrestert på Frankfurt jernbanestasjon i 1951.
I følge folk som kjente henne på den tiden, prøvde Nitribitt hardt å skjule sin ydmyke opprinnelse for å kunne fortsette samtalen i det høflige samfunnet og tiltrekke seg mer sofistikerte kunder. Hun begynte for eksempel å lære engelsk og fransk.
En av hennes faste kunder ga henne en bil i gave, andre inviterte henne med på middelhavsferier og denslags. Følgelig ble hun svært rik ganske raskt, hun gjorde rett og slett kometkarriere og byttet ut den brukte opelen hun hadde fått i gave med kjøpe seg en svart Mercedes-Benz 190SL med rødt skinntrekk.
I 1956 flyttet hun inn i en overdådig luksuriøs leilighet. Politiet estimerte senere at hun hadde tjent rundt noe som tilsvarte cirka 400 000 norske kroner, nok til å bygge 4 hus den gang.
1. november 1957 ble hun funnet død i leiligheten sin i Frankfurt, kun 24 år gammel. Hennes død skal ha skjedd tre dager tidligere. Kroppen hennes viste tegn til kvelning og skader på hode og nakke.
Hun ble gravlagt på Nordfriedhof i Düsseldorf. Hodet hennes ble imidlertid holdt i politiets varetekt som bevis og senere utstilt i Kriminalmuseum i Frankfurt, det ble til slutt begravet 10. februar 2008, 51 år etter hun ble myrdet faktisk. Morbid.
Politiets etterforskning av saken ble utført svært slurvete, med mye bevis som ble ødelagt i løpet av de første dagene. En lydbåndopptaker stod på opptak i leiligheten til Nitribitt, men båndet var, eller ble ødelagt. Flere fremtredende borgere ble avslørt som hennes personlige bekjente, altså kunder, dette fordi innhold fra hennes meget detaljerte og intime dagbok over kundebesøkene lekket til media.
Heinz Pohlmann, en forretningsmann og venn av Nitribitt, ble hovedmistenkt. Han hadde besøkt henne kort tid i forveien og plutselig hadde han masse penger, kjøpte ny bil og gjorde opp stor gjeld. Hvor pengene kom fra kunne han ikke gjøre rede for. Han ble siktet for drapet, men frikjent på grunn av rimelig tvil.
Da det ble klart at politiet ikke ville klare å finne morderen, ble det insinuert i media at høytstående personligheter forsøkte å hindre ethvert forsøk på å oppklare forbrytelsen.
Rosemarie Nitribitts liv og virke, hennes dagbok og avslørende historier ble til en stor skandale, utallige konspirasjonsteorier, med gode grunner vil jeg påstå, deretter ble det utgitt en bok, tre filmer og en musikal – men mordet ble aldri oppklart.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
