Stortveblad (Neottia ovata) er en plante i orkidéfamilien og heter seg å være en av Norges vanligste orkidéer. Denne orkidéen er stor og karakteristisk med to store, eggformede og motstående blader og en lang stengel med mange grønngule blomster. Den finnes i nesten hele landet, har nektar som belønning for pollinatorer, og ifølge de mest anerkjente botanikere kjennetegnes Stortveblad for å ha en av de mest bemerkelsesverdige metodene for plassering av pollen på pollinatoren.
Plantene har to eggrunde, motstående blader som sitter noe nedenfor midten av stengelen. Stengelen er fra 20-60 centimeter høy og er besatt med korte hår. Blomsterstanden består som regel av mer enn ti grønngule blomster og den starter blomstringen på forsommeren. Blomstringen varer i flere uker fordi blomstene modnes gradvis oppover i blomsterstanden og hver blomst kan stå lenge før den visner.
Blomstene har tre blomsterblader samlet som en «hjelm» over arr og pollinier og to blomsterblader som står ut til siden. Disse fem blomsterbladene er grønnlige, ofte med brunlige kanter. Det siste blomsterbladet, leppen, er mye lenger enn de andre og peker nedover. Leppen står ofte skrått innover mot blomsterstengelen. Leppen er delt i to parallelle fliker med en lengde som er omtrent en tredel av hele leppens lengde. Midt på leppen er det en fure der nektar som er åpent tilgjengelig for besøkende insekter, skilles ut.
Stortveblad finnes i urterik skog, beiter, slåttemark, hei og myrkanter på noe baserik/kalkrik grunn. Den finnes over det meste av landet helt nord til Porsanger, men siden den trenger kalk mangler den flere steder i Sør-Norge. Den vokser spredt, og er ikke veldig vanlig noen steder selv om den opptrer ganske hyppig spesielt på kalkområder i Nord-Norge hvor den er ganske vanlig, særlig i kyststrøk og dalfører til Troms. Den er ikke registrert i Vest-Agder og er sjelden i Aust-Agder og Rogaland. I tillegg er Stortveblad funnet i Alta og Tana i Finnmark. Verdensutbredelsen er Europa og Vest-Asia.
Stortveblad pollineres av insekter og har nektar som belønning. Insektene tiltrekkes av blomstenes duft, som ligner på duften fra blomstene til hundekjeks og andre skjermplanter. Insektet starter besøket nederst på underleppen og kryper oppover leppen mens det spiser nektar fra den langsgående nektarfuren på leppen. Dette sikrer at pollinatoren kommer i helt rett posisjon til å utløse det helt særegne opplegget for å feste polliniene på insektet. Idet insektet når enden av leppen og presser hodet mot et bestemt punkt på griffelsøylen, utløses mekanismen som først plasserer to limdråper på hodet og deretter ett eller begge polliniene.
I prosessen der polliniene utløses, vil den delen av griffelsøyla som er berøringssensitiv, svinge nedover. Dette gjør at polliniene, som nå er festet på hodet til besøkeren, ikke vil kunne komme i berøring med arret som ligger under. Det tar flere timer før denne delen av griffelsøylen svinger tilbake slik at arret er eksponert, og dermed vil neste besøker ikke bli beskutt med pollinier, men heller avsette noe av pollenet det forhåpentligvis har med seg på arret.
Yupp, kompliserte greier…
Mekansimen sikrer presis plassering av pollen på pollinator og reduserer sjansen for at pollen avsettes på blomstens eget arr i løpet av besøket. Dette øker sjansene for krysspollinering og reduserer muligheten for selvbefruktning via pollinator. Imidlertid har det vist seg at mekanismen som utløser lim og pollinier er så sensitiv at den kan utløses av insekter som er altfor små til å frakte pollinier. Derfor er det ikke uvanlig å se små insekter som ender opp fastlimt til blomsten.
Stortveblad er en ganske stor og grov plante, mye større enn sin nære slektning Småtveblad. Den er allikevel ganske anonym på grunn av fargene den har. Den er nemlig grønn og gulgrønn, og derfor ikke alltid så lett å legge merke til på tross av størrelsen. Stortveblad kan opptre i store mengder der den vokser, men likevel bli oversett. En livskraftig plante!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Småtveblad (Neottia cordata) er en plante i orkidéfamilien som er ganske vanlig i store deler av landet. Dette er små anonyme planter med brungrønne blomster som kan være veldig lett å overse. Den ligner på sin større slektning Stortveblad, i det at begge har to motsatte blader og den samme særegne metoden for overføring av pollen til besøkende insekter, men Småtveblad er betydelig mindre.
Som skrevet, dette er en veldig liten orkidé, stort sett mellom 5 og 15 centimeter høy, noen ganger inntil 20 centimeter. Ikke bare er den liten, den er heller ikke spesielt fargerik. Den opptrer som regel i små grupper. Ved basis av stengelen har Småtveblad to små, hjerteformede blader, derav det norske slektsnavnet tveblad. Øverst har planten noen få, rødbrune/brungrønne blomster. Ved nærmere studier ser disse blomstene ut som små alver, og de er ganske spesielle. Den blomstrer på forsommeren, men som hos mange orkidéer kan blomstringen vare ganske lenge.
Blomstene har, som hos de fleste orkidéer, tre ytre og tre indre blomsterblader. De tre ytre er grønnlige og danner sammen med to, brunlige indre blomsterblader et stjerneformet senter rundt polliniene. Det tredje av de indre blomsterbladene er leppen som er lengre enn de andre og peker nedover. Leppen har en dypt delt spiss, og midt på finnes den langsgående nektarfuren som er karakteristisk for slekten.
Småtveblad vokser stort sett i alle former for skog, og den er omtalt som den vanligste orkidéen i norske skoger. Den er ikke avhengig av mye kalk eller næring i bakken, og den kan også vokse helt opp i snaufjellet. Den ser ut til å trives best på mosefylte steder i skog og i lyngheier og finnes over hele Norge, selv om den er litt sjeldnere i ytre strøk på Sørlandet, Vestlandet og i Finnmark. Den finnes i det tempererte skogsbeltet rundt hele den nordlige halvkula.
Som de fleste orkidéer er også denne arten avhengig av insekter for pollinering. Opplegget ligner den hos Stortveblad. Insektene beveger seg oppover langs leppen mens de spiser nektar, og når insektet når griffelsøylen i sentrum av blomsten, utløses to dråper lim og ett eller begge polliniene, slik at polliniene fester seg på insektets hode.
Småtveblad lukter ikke godt, den sender ut lukt som ligner på råtnende dyr eller råtnende sopp. Det gjør den populær hos insektene og små insekter fra flere insektgrupper er observert som besøkere, men de viktigste pollinatorene er trolig soppmygg. Dette er en livskraftig orkidé.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Korallrot (Corallorhiza trifida) er en plante i orkidéfamilien. Denne orkidéen er liten og er lett å overse med sine små blomster og gulgrønne farge. Den heter seg å være en av Norges vanligste orkideer og den finnes over hele landet. Korallrot er nærmest uten klorofyll og er avhengig av næringsstoffer fra soppen den danner sopprot med.
Korallrot har opprett stengel som blir 10-20 centimeter høy. Plantene mangler utviklede blader, det er kun én til to bladslirer som omslutter stengelen. Korallrot har ikke ordentlige røtter, men en korallformet jordstengel, derav navnet.
Orkidéens manglende klorofyll varierer, derfor blir noen planter rent gulbrune, mens andre er mer eller mindre grønne. Som alle orkideer har korallrot sopprot som bringer vann og mineralnæring til planten, men fordi korallrot kun i liten grad bedriver fotosyntese, er den avhengig av å skaffe karbohydrater også fra sopp-partneren. Karbohydratene fra soppen kommer i hovedsak fra grønne planter soppen har sopprot med.
Går en nærmere inn på planten og beskuer blomstene, ser en at de er ganske så spektakulære. En hvit underleppe med røde prikker, omkranset av gule kronblader, gjør blomsten til en skjønnhetsopplevelse. Korallrot har rundt 10 blomster i aks på hver stengel.
I toppen av stengelen er en klase av fire til tolv små blomster som etter hvert henger ned. Blomstene har den vanlige dreiinga av blomsterstengelen som de fleste orkideer har, slik at leppen peker nedover. Leppen er rundt en halv centimeter lang, hvit og har noen røde prikker. I enden er leppen delt i tre grunne fliker. De resterende fem blomsterbladene er grønn-brune og tre av dem er samlet som en «hjelm» over griffelsøylen, mens de to siste står ut på sida av blomsten. Blomsten har en meget kort, indre spore, men produserer ikke nektar.
Korallrot finnes i sumpskog, myr og våte deler av eng og beiter. Den kan også finnes langs stier og på veikanter. Korallrot er ikke krevende med hensyn til jordsmonnet og den finnes over hele landet, men den ikke er lett å få øye på. Korallrot vokser i tempererte strøk på den nordlige halvkulen.
Korallrot selvpollinerer, og selv om blomstene besøkes av ulike små insekter, bidrar disse trolig lite befruktningen fordi blomstene pollineres av eget pollen før blomstene åpnes. Hefteskivene som er festet til polliniene, og som hos de fleste orkideer kleber polliniene til besøkere, mister tidlig sin klebrighet, og insektbesøk vil ikke kunne fjerne polliniene. Polliniene som sitter over arret, faller ned på dette og sjølpollinering skjer.
Det er observert en rekke insekter på korallrot, blant annet flere arter blomsterfluer, andre fluer som ulike arter dansefluer og mindre biller.
Som sagt finnes Korallrot i hele Norge, og er nok en av de vanligste orkidéene vi har. Men den er liten og «blender» seg inn i mengden, derfor er den nok ikke den orkidéen her til lands som får mest oppmerksomhet. Regnet som livskraftig.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Her om dagen fikk jeg en fiks idé. Jeg bestemte meg for at en av dagene skulle jeg ta toget inn til Oslo og gå fra sentrum og opp til Frognerseteren for å besøke Roseslottet som står der.
Roseslottet er en kunstinstallasjon laget av kunstnerbrødrene Vebjørn og Eimund Sand. Installasjonen markerer 80 år siden Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland og 75 år siden frigjøringen. Det er bygget opp av fem lysende søyler på 30 meter, som sett ovenfra er plassert som en stjerne, og skal symbolisere de fem krigsårene Norge var krig mot Tyskerne under okkupasjonen av Norge i årene 1940-1945.
Etter å ha kikket på nettet ombestemte jeg meg angående å gå til Frognerseteren og Roseslottet. Jeg vet jeg ville surret og vaset vekk halve dagen og muligens mer, på å komme meg dit. Se for dere en kokt kanin fra ei øy i Troms som svetter seg opp gjennom sætra forbi Holmenkollen og whatever.. hellige kaninmåne.
Så da ble det slik at jeg gikk hjemmefra her på Fjell i Drammen, i dag morges, ned til sentrum og tok toget til Oslo S og videre tok jeg T-bane linje 1 (Frognerseteren) fra Oslo S og av på stasjonen Frognerseteren. Når en da går av T-banen på Frognerseteren så er det bare å se opp, og der står Roseslottet.
Jeg sitter igjen med utrolig masse bilder som jeg knipset i Roseslottet, men jeg orker ikke dele alt med dere her nå, men jeg skal dele noe. For det må jeg si, det var veldig sterkt å gå der oppe disse timene. Det har seg slik at mange som gikk bort under krigen er blitt «levendegjort» gjennom denne kunstinstallasjonen av Sand-brødrene.
Bildet over er av Edith Notowich (Holocaust-overlevende). Hun var 14 år den gang i mai 1944 da hun og familien hennes ble deportert fra hjemmet sitt i Ungarn til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz-Borkenau. På perrongen ble de møtt av Dr. Josef Mengele som sorterte fangene og pekte i hvilken retning de skulle gå. Edith ble skilt fra familien sin. Det var siste gang hun så dem. Dr. Mengele hadde plukket henne ut til medisinske eksperimenter. Han forsøkte blant annet å finne nye metoder for sterilisering, slik at jøder ikke kunne formere seg. Edith ble tvangssterilisert uten bedøvelse. Ett år senere, da krigen var over og Edith slapp ut av fangenskap, hadde hun mistet alle slektningene sine og hele livet hun kjente. Hun flyttet til Israel, jobbet i et reisebyrå, og der traff hun mannen i sitt liv. Sammen flyttet de til Norge (Trondheim).. mon tro hva hun tenker om det massive hatet som nå nordmenn viser Israel og jødene, hennes folk.?
Dette neste bildet ser dere ansikt etter ansikt av helter og ofre for krigen. Etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933 begynte en systematisk forfølgelse av jødene i landet. Nazistene ville tvinge jødene til å flykte ved å gjøre livene deres uutholdelig. I juli 1938 var representanter fra 32 land samlet på en konferanse i Evian i Frankrike for å finne en løsning på utfordringen med strømmen av jøder som flyktet fra naziregimet. Det viste seg at ingen land ønsket å ta imot et større antall jødiske flyktninger. Norge var også representert på konferansen, men de norske representantene signaliserte at de ikke ønsket motta flere enn de få man allerede slapp inn. Nazistene var bestemt på å gjøre alle tyskkontrollerte områder «judenrein» (fritt for jøder). Når jødene ikke hadde noe sted å flykte, var man kommet nærmere «den endelige løsningen».
«Aldri mer» ble det sagt etter krigen, jødeforfølgelsen og alle grusomhetene. Men enda i dag så forfølges jødene. De fikk sitt Israel, men forfølges fremdeles. Stadig angrepet av islamistene som under annen verdenskrig samarbeidet med nazistene. Og vi nordmenn og Norge har igjen og igjen sviktet jødene – i gatene våre i dag ser vi folk bære islamistiske symbolplagg, jødene og enhver som måtte finne på å høylydt støtte dem, opplever hatet.
«Aldri mer», tidenes løgn.
Babyen på bildet over er av Gerd. Hun var barnebarn av Karl Wenner som måtte oppleve å komme til sin sønns hus i Haugsbygd på Ringerike, og se det nedbrent. Ved husets mur satt familiehunden og tittet mot kjelleren. Der nede i ruinene fant Wenner sitt lille barnebarn, Gerd, drept og forbrent, sammen med foreldrene. Under de intense kampene på Ringerike 15. april 1940, hadde familien gjemt seg i kjelleren. Huset lå rett ved veien. Tyske soldater fant familien og skjøt dem. Deretter tenkte de på huset. Lille Gerd og foreldrene, Magma og Hermann Adolf, var blant de 25 sivile som ble drept under kampene på Ringerike. De tyske soldatene gikk amok etter å ha møtt sterk motstand i sitt mål å gjøre verden «judenrein».
Ja det var sterkt å lese alle disse historiene, se alle disse ansiktene. Reflektere over hvordan mennesker faktisk ikke lærer av historien, men heller gjentar den.
Bildet over er av rosen midt inne i roseslottet, og bildet under viser en kar mange sikkert kjenner igjen. Leiv Juster hadde også sin rolle under krigen, han nektet å delta i nazistisk propaganda og ble derfor arrestert og satt i fengsel noen måneder.
Neste bilde igjen er Lalla Carlsen fra Svelvik. Jeg ser statuen av henne hver gang snuppen min og jeg drar dit for å stelle på gravene til familien vår. Lalla var en heltinne. Hun talte nazistene midt imot og sang «nå skal møkka vaskes ut av landet». Med ‘møkka’ mente hun jødehaterne, nazistene. Hun var nær ved å bli arrestert hun også.
De neste bildene er av meg i stjernen som er sentrum for Roseslottet. De fleste kjenner vel til Davids stjerne og at den er et religiøst symbol for jødedommen og jødene. Jeg er litt opptatt av slike symboler og går ofte med kors, livets tre, Davids stjerne og denslags. Men jeg bærer aldri symboler for islam og nazisme.
På et bilde lengre ned får dere se Roseslottet ovenfra, da ser dere stjernen, og disse blå bildene sitter jeg i kuppelen inni stjernen. Meget spesiell kunstinstallasjon må jeg si, men jeg er glad for å ha vært her, alt dette skal jo fjernes snart.
Etter å ha vært i Roseslottet, sett og lest, vært inne i Ellinors Hus og i sentrum av stjernen, så takket jeg for meg på denne utstillingen og tok meg en tur i området. Det er en flott område å utforske, så jeg vil i tillegg til å anbefale utstillingen på slottet, også påpeke muligheten til å nyte den vakre naturen der!
Jeg tok meg en tur til Frognerseteren Restaurant, og der var det flott, kjempefin utsikt, og i dag har det jo vært blå himmel, varmt og sol hele dagen, så kunne ikke vært bedre for min del. Disse bildene dere ser herfra er fra restauranten, både inne og ute.
Jeg var veldig fristet til å kjøpe meg en matbit på restauranten, men i tillegg til at det var veldig dyrt, så har jeg fastedag i dag. Jeg forsøkte å finne sukkerfri brus, men det hadde dem ikke (unntatt Cola Zero), så jeg forsøkte finne den med minst kalorier. Da fant jeg denne perlende blåbær fra Risør. Den hadde 30 kcal pr 100 ml. Den kostet 69 kroner!!! Heldigvis var den god!!Ellers bare satt jeg og koste meg før jeg gikk opp i skogen og tok banen ned til Nationalteatret. Derfra gikk jeg ned Karl Johan og tok toget fra Oslo S til Drammen, så gikk jeg hjem. Utrolig sigen i øynene etter sol, inntrykk, varme og i det hele tatt. Men en super dag så absolutt, så derfor avslutter jeg med å takke «Solliv» for tips og inspirasjon 😜
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Forleden dag var det stadige oppdateringer rundt omkring i grupper på Facebook da det viste seg at påfuglen «Roger» som bor på Gulskogen Gård her i Drammen, hadde stukket av.
Det var litt av en ferd denne karen var på da han ble observert i Pølsesvingen, ved Smithestrøm gård og på kirkebesøk hos Strømsgodset kirke.
Drammens Museum og politiet ble varslet. Og Gulskogen Gårds venner skriver at de på et tidspunkt fant denne røveren og forsøkte å fange den, men den ble for stresset og forsvant opp i buskene.
Påfugler hopper gjerne opp i trær på kvelden og natta, og når de reiser på utflukter (rømmer), så finner de som oftest veien tilbake av seg selv. Men det er fint om man sier fra til Gulskogen Gårds Venner om man ser påfugler på vift i Drammen.
Rømlingen er kommet hjem igjen og kan på nytt treffes på Gulskogen Gård. Husk at det er Gulskogen Gårds Dagen nå førstkommende søndag 25. mai!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Hvitkurle eller Kvitkurle (Pseudorchis albida) er en plante i orkidéfamilien. Den er liten og en av de mer uanselige orkideene. Den har små, ganske anonymt hvite blomster og en mørkere grønnfarge enn den nære slektningen Fjellhvitkurle. Den har en svak vaniljeaktig duft på blomstene. Man finner den i kulturmark på kalkrik grunn i lavlandets kyst og dalstrøk.
Hvitkurle er registrert over store deler av landet unntatt Finnmark og i østlige deler av Sør-Norge, men den har gått sterkt tilbake i sørlige Norge. Den er funnet noen få steder i Troms. Hvitkurle er funnet 1220 meter over havet i Ulvik. Verdensutbredelsen er Europa.
Den har en svak vaniljeaktig duft, er insektspollinert, og blomstene besøkes av en rekke insekter som suger nektar. En rekke insekter fra flere ulike grupper er observert som besøkere, deriblant sommerfugler, møll, solitære bier og dansefluer.
Hvitkurle er ofte mellom 10 og 30 centimeter høy og blomsterstanden har gjerne mer enn 20 gråhvite blomster, men antallet blomster varierer mye. Blomstene hos Hvitkurle er generelt lysere enn hos den nære slektningen Fjellhvitkurle som har gulhvite blomster, men hos Hvitkurle er ofte de tre ytre blomsterbladene lysere enn de tre indre som kan være noe gulhvite. De seks blomsterbladene er organisert med en underleppe som er tydelig delt i tre fliker. Underleppas midtflik er betydelig bredere og noe lengre enn sideflikene. Dette er en viktig skillekarakter mot Fjellhvitkurle hvor leppen er delt i tre like store fliker. De øvrige blomsterbladene hos hvitkurle er tre samla i en hjelm over pollenkøllene og to står på sida av åpningen til nektarsporene.
Hvitkurle er plassert i kategorien VU, sårbar i Rødlista av 2021. Dette er en oppgradering fra tidligere rødlister der den var plassert i kategorien NT, nær truet. Årsaken til dette er oppdatert informasjon om artens tilbakegang.
Selv om Hvitkurle er i tilbakegang, har den fortsatt relativt store forekomster i Norge. Den finnes i alle fylker bortsett fra Finnmark, helt fra Kristiansand i sør til Karlsøy i nord. Planten har en viss hovedtyngde i utbredelsen i dalstrøkene på Østlandet.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Nå har jeg endelig satt meg i sofaen på egen balkong hjemme. Nettopp luftet jentene. De ble veldig fornøyde, har kjedet seg litt sikkert, fordi de ble hjemme alene ekstra lenge i dag. For først på dagen bega jeg meg ut på tur, og da jeg kom hjem måtte jeg stelle i stand på møterommet i blokka her.
Det har seg slik at det er utskiftning av låser i blokka, så da var det avsatt 3 timer på møterommet hvor styret satt og leverte ut nøkler til beboerne som måtte signere for at de hadde mottatt nøkler. Det jeg ikke hadde fått med meg var at jeg måtte være tilstede under dette. Jeg har dessverre glippet da dette har blitt sagt, jeg har ikke fått det skriftlig ihvertfall. Litt rart at det må være tre personer for den jobben. Men men.. så da var jeg der mer enn tre timer, og nå er jeg trøtt som en dupp.
Men dagen har vært knallbra den. Jeg gikk hjemmefra og ned til sentrum. Fra Strømsø torg og over elven til Bragernes torg. Ordnet meg ei flaske Solo Super og gikk så min første tur i år opp til Spiraltoppen.
Som nevnt i tidligere innlegg så synes jeg spiraltoppen er oppskrytt. Det er liksom den berømte severdigheten i Drammen. Folk som bor her og masse turister kjører eller går opp dit for å beundre utsikten over Drammen. Men det er litt sånn at utsikten blir sperret på flere utkikksteder av store trær og naturen generelt, og vinkelen gjør at man ser ikke Bragernessiden av byen. Derfor liker jeg bedre å være på toppen av Nordbykollen, jeg får mer ut av utsikten der.
Anyways, jeg gikk opp fra Bragernes torg, derfra til Åspaviljongen, som er halvveis opp i åsen brukte jeg et kvarter. Ytterligere et kvarter så var jeg på Spiraltoppen. Og nei, jeg gikk ikke «De eldres vei», det hadde tatt lengre tid. Jeg gikk opp zikk-zakken, den tyngste løypa. Det ble brattere og brattere, men det var null problem. Det er deilig at kroppen samarbeider for tiden!
Som utsiktstopp synes jeg Spiraltoppen er oppskrytt, men løypa opp er fin for de som ønsker å komme i form. Et par turer opp og ned der daglig er god trening.
Det jeg liker best er naturen opp der. Det dufter godt av syriner på veien opp, og mange små blomster i forskjellige farger. Der er utrolig masse «Gullregn», jeg tror der er mer i år enn det har vært siste årene. Det er et kult syn.
Artig å se ned på den nye bybroen også, den er bred, og det er bare å glede seg til høsten når den står ferdig. Da blir bybildet SÅ mye triveligere.
Så da ble det topptur på meg igjen i dag. Ikke noen topp som ligger mange hundre meter over havet, bare 213 meter. Men å gå hjemmefra, som ligger i høyden på en side av elven, ned til sentrum og over til andre siden, for så å gå til Spiraltoppen, og samme ruta i retur, det er god trim. Det ble noen timer, og jeg har fått bevist for meg selv at jeg er klar for turen som skal foretas i midten av juni. Ei venninne, snuppen min og jeg skal gå opp til et fjellplatå på nordsida av Lysefjorden i Strand kommune i Rogaland der fjellet skyter fram dette platået 604 meter over fjorden og stuper loddrett i sjøen.
Gleder meg, og er veldig tilfreds 👍🏾
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Dramatisk overskrift. Men slik er det, det er hva jeg tenker etter nyhetene jeg fikk slengt på bordet i dag. Det har seg nemlig slik at nedsnødde politikere har nå gitt sin støtte til å reise en ny stormoské i Oslo sentrum, på hele 6000 kvadratmeter. Slik jeg forstår det blir dette en moské større en selveste rådhuset i hovedstaden. Korriger meg gjerne om jeg har misforstått. Prislappen for den nye stormoskeen er satt til 350 millioner kroner. Jeg tør anta at det kun er et overslag og at det blir en høyere sum. Men penger til side, det er ikke det som er problemet her..
Plan- og bygningsetaten sa nei til dette massive bygget som propaganderer for islam. Ap-ledet byrå sa ja, så derfor blir det nå en moské større enn noen annen hittil, midt i den norske hovedstaden. Det er uhyre skremmende å få vite hvem som står bak, for her snakker vi faktisk om den totalitære verdensomspennende organisasjonen fra Midtøsten: Det muslimske brorskapet! Brorskapet er tilogmed forbudt i en rekke arabiske land, fordi de søker maktovertakelse og å innføre sharia på alle samfunnsnivå!
De har vært smarte disse folkene, og politikerne ekstremt lettlurte. Islamistene har solgt inn prosjektet gjennom den klassiske argumentasjonen som vi kjenner fra før. Samme greia som her jeg bor hvor de forsøker å kjøpe ungdommens bygdehus og gjøre til moské under forkledningen «aktivitetshus». Vi vet at om Drammen moské får kjøpt ungdomshuset så blir der en ny moské. Det har allerede imamen røpet!
Vi kjenner bedrageriet fra hele Vest-Europa. De kaller det aktivitetshus, kulturhus, bibliotek, møteplass, sportslige aktiviteter for barn, kulturelle arrangement, leksehjelp, sosiale arenaer med tilknyttet kafé/restaurant. Listen er lang, så dere må gjerne fylle ut listen videre, men dere skjønner tegningen? De fremstiller det som at moskéen/kulturhuset er åpent for alle, at dette skal være bra for integreringen og skape fellesskap. Det er så tåredryppende sukkersøtt og vakkert, helt til moskeen spretter fram og stadig flere ungdommer blir indoktrinert i voldskulturen via moskéen.
Det politikerne ikke skjønner, sammen med folk flest, er at moskéer er symboler for erobret land, og de som bevandret moskéene er de mest ekstreme. Vi snakker ikke om hyggelige Ali nedi gata som aldri er i noen moské, vi snakker hardcore følgere av islam.
En moské i «hjertet av Oslo med en enorm verdi for både oss og byen». Slik beskriver daglig leder av Rabitamoskéen den nye moskéen de nå bygger i Oslo sentrum. Leder av Islam Net, salafisten Fahad Qureshi, gikk tidligere i år ut og ba om økonomisk støtte slik at Norge skal bli hovedbase for islam i Europa, slik at det herfra kan ekspanderes islamsk samfunn. Han skrøt av å ha fått bygget dette Jihad-senteret («aktivitetssenter») i Oslo, og forklarte videre hvordan utvidelsen av dette ENORME prosjektet skal fortsette i hjertet av Scandinavia, i Norges hovedstad, Oslo. Han avsluttet med å si at enhver som bidrar til saken vil bli belønnet med et hjem i Jannah, islams paradis. Dette er samme framgangsmåte som denne stormoskéen som allerede har 4.000 medlemmer nå. De driver nå med kampanjer internasjonalt for å hente ut penger fra Midtøsten til den nye stormoskeen.
Hva skal vi frie nordmenn gjøre med denne islamiseringen? Alternativet er å mobilisere en ideologisk motkamp og kreve at politikerne setter foten ned for mer islam i Norge. Men skjønner folk at det må handles nå? Når denne nye stormoskeen står ferdig i hovedstaden, så er det spikeren i kista for Norge slik vi kjenner det. Som sagt, når en moské står ferdig er det et signal om erobret land.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Myggblom (Hammarbya paludosa) blir sjelden særlig mer enn ti centimeter høy, de fleste steder en leser om den beskrives den som 10-12 centimeter og en spinkel plante som er lett å overse. Den vokser ute på mykmatter, ofte farlige blaute myrer, og en må være en botanisk entusiast, eller spesielt interessert, om en skal finne den. Myggblom har ikke spesielle krav til næringsrike forhold.
Den er sjelden og spredt i lavlandet og dalene nordover til Balsfjord og Tromsø, med ganske mange funn på Østlandet og i Møre og Trøndelag, men med få funn i Agder og Rogaland. Den går ikke spesielt høyt, men er funnet på 720 meter over havet i Oppdal. Den viktigste globale utbredelsen er i Europa, med bare noen få, spredte funn ellers i tempererte deler av Nord-Asia og Nord-Amerika.
Hele planten er grønn eller gulgrønn, inkludert blomstene. Myggblom har to stengelknoller (pseudobulber) ved basis som fungerer som lagringsorgan gjennom vinteren. Den øverste bygges opp gjennom sesongen, og under finnes fjorårets som gir næring til årets vekst. Plantene har ingen egentlige røtter, kun rothår med sopprot.
Ved basis har plantene to til tre små, avlange og ganske tjukke blader. Stengelen er kantete, glatt og uten hår. Blomsterstanden har en ganske tett samling av små blomster. Myggblom har blomster som er «opp ned» med leppen pekende oppover. Hos de aller fleste orkideer er blomsterstilken vridd 180 grader slik at leppen som er opp i knopp, peker ned i den modne blomsten. Hos Myggblom går denne vridningen hele veien rundt slik at leppen peker opp.
Leppen er avlang og nærmest kremmerhusformet med brunlige striper innvendig. Fire av de andre blomsterbladene er ganske smale, og to er bøyd vannrett bakover og to peker oppover sammen med leppen. Det siste blomsterbladet er noe bredere trekantet og peker nedover. Dette blomsterbladet fungerer som landingsplattform for besøkere slik den egentlige leppen gjør hos de fleste orkideene.
Den ene fungerende pollenbæreren er delt i to rom, og hvert av dem inneholder to pollinier. Siden blomsten er «opp ned» i forhold til det normale, befinner arret seg over polliniene. Blomsten har ingen spore, men utskiller trolig nektar langs stripene i den oppstigende leppen. Blomstene avgir en svak, agurklignende lukt.
Myggblom er et navn laget av botanikere og viser trolig til pollinatorer, men det har vært diskutert hvordan denne vesle planten bestøves, pollineres, og pollinering av mygg har blitt foreslått. Blant annet er flere arter soppmygg og sørgemygg observert. Mesteparten av reproduksjonen (eller all reproduksjon) skjer trolig aseksuell gjennom de små yngelknoppene som kan spres med vann når myrene er oversvømt, og kanskje med fugler fra myr til myr.
Den eneste andre planten som kan forveksles med Myggblom er Knottblom, som også har en leppe som vender oppover, men som er en større plante. Begge er fredet og på rødlisten, Knottblom som sterkt truet og Myggblom nært truet (NT).
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Knottblom (Malaxis monophyllos) er en liten orkidé som finnes i kalkrike, fuktige områder på sørøstlige deler av Sør-Norge. Blomstene hos denne arten er svært små og planten er inkludert i den store slekten Malaxis, som har rundt 200 arter totalt, deriblant noen ganske frapperende fremtoninger i tropiske strøk.
Knottblom er mer beskjeden enn sine tropiske slektninger, men med en 10-25 cm rund, glatt og hårløs stengel er den egentlig ganske elegant, og gjør litt mer av seg enn Myggblom, en annen orkidé som vokser i Norge. Ingen av dem er lette å oppdage der de gjemmer seg blant vierkratt, bukkeblad og starr. Knottblom har ett avlangt, spisst blad som omslutter stengelen. Ved basis har plantene en knoll (pseudobulb) som fungerer som lagringsorgan gjennom vinteren. De små blomstene pollineres av knott og småmygg – derav navnet.
Knottblom har mange, svært små gulgrønne blomster i en lang, smal blomsterstand. Blomstene er «oppned» med leppen pekende oppover. Hos de aller fleste orkideer er blomsterstilken vridd 180 grader slik at leppen som normalt er opp i knopp peker ned istedet for. Vridningen går altså hele veien rundt slik at leppen ender opp. Leppen er hjerteformet og to av de andre blomsterbladene står opp ved siden av leppa og de tre siste peker nedover.
Den ene fungerende pollenbæreren er delt i to rom og hvert av dem inneholder to pollinier. Siden blomsten er oppned i forhold til det vanlige hos orkideer, befinner arret seg over polliniene. Blomsten har ingen spore og det er usikkert om det finnes noe nektar. Knottblom kan trolig reprodusere aseksuelt ved hjelp spredning fra jordstengelen. Blomstene avgir en svak lukt.
Knottblom er en varmekjær plante som er knyttet til ekstremrike myrer på Sørøstlandet. Den vokser i sumpskog, rikmyr og kilder på baserik (kalkrik) grunn.
Artens kjente utbredelse har vært Østlandet fra Vestfold nordover til Dovre og kanskje Oppdal, men de fleste av de tidligere kjente voksestedene er nå utgått. Etter år 2000 er det registrert en håndfull voksesteder i Øvre Eiker og Ringerike, og ellers 6-7 svært spredde lokaliteter fra Holmestrand i Vestfold til Stor-Elvdal i Hedmark. Knottblom har ellers en vid utbredelse rundt hele den nordlige halvkule. De amerikanske plantene regnes som en egen underart. Knottblom er altså overalt sjelden. I dag er Knottblom rødlistet i kategorien sterkt truet (EN).
Ser man denne planten i naturen skal man ikke røre den, men studer den gjerne, den heter seg å være svært vakker på nært hold.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
