Det er nå ikke helt sant, men det føltes slik en liten stund. Det føltes ubehagelig, men jeg klarte bare ikke la denne lille hunden gå der for seg selv alene i trafikken.
Det har seg slik at i går formiddag var jeg på vei til Sota, et badested forbi Rundtom og mot Svelvik her i Drammen. Snuppen min hadde gått tidligere dit, og jeg var på vei til han da jeg hadde ordnet med mat til han. Kylling- og pastasalat.
Bilde tatt fra Sota.
Så traff jeg på denne lille hunden da, en chihuahua eller en blanding. Tuslet der alene i trafikken mellom Drammen og Svelvik. Jeg sjekket de biler som var parkert i området etter tegn om den kunne være tilhørende. En matskål, et bånd, et eller annet. Ingen tegn. Jeg møtte to mennesker, ingen av den eide hunden eller visste hvem den var. Hunden hadde hålsband på seg, men intet navn, telefonnummer eller noe.
Like i nærheten er der et bakeri, jeg gikk inn og spurte der om de hadde kjennskap. De hadde ikke sett hunden før. Der fikk jeg også hyssing og laget så et bånd. Jeg fikk gitt den vann, og tatt noen bilder av den. Lydig som den var tuslet den sammen med meg mot Sota. Det var ikke langt igjen, så da kunne jeg få gitt snuppen min salaten sin, så kunne jeg poste bilder i Facebookgruppen «Drammen hjelper Drammen» for å forsøke finne eier. Neste steg ville da ha vært å ta den med til dyreklinikken for å sjekke om den var chippet eller noe.
Dette er den lille hunden.
Dette var ei lita tispe, lydig, tillitsfull, flink å gå i band. Tydeligvis var hun ivaretatt og sådan. Festlig jente. Ble glad i henne den korte tiden vi var sammen, haha.. det som skjedde var at der jeg skulle svinge ned til Sota, badestedet ved elva, så stoppet en bil på siden min. En lettere irritert mann peker på hunden og sier «Du kan ikke.. den er min!». Før jeg visste ordet av det hadde han kalt på hunden og tatt den inn i bilen. Jeg sa til han at jeg fant den i trafikken og kunne bare ikke forlate den. «Takk» sa han og trådte inn gassen. Brummmm.. så var dem borte!
Sota.
Jeg er helt sikker på at dette var eier, likeså er det litt ekkelt at jeg ikke fikk med meg registreringsnummer på bilen. Jeg har null peiling på biler og kan ikke si annet enn at bilen var mørk blå. Men han fikk meg virkelig til å føle at jeg hadde stjålet eller kidnappet hunden. Den var tydelig ivaretatt, til en viss grad, altså hvem lar hunden sin tasse løs umerket i trafikken? Det hadde aldri jeg gjort ihverfall.. surrealistisk opplevelse..
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Skogstjerne (Lysimachia europaea) er en lav, glatt flerårig plante med krypende jordstengel. De fleste av bladene sitter i en enkelt krans nær toppen, og er lansettformede og skinnende grønne.
Skogstjerne er en beskjeden, men vakker liten plante i fredløsfamilien som lyser opp på skogbunnen. Ofte kan du se den forsøke å stikke de hvite blomsterbladene opp over blåbærlyngen. De hvite bladene er formet som en stjerne og sitter lengst ut på stilken. Skogstjerne trives godt inne i skogen, men kan også ses på enger og myrer i marka.
Planten blomstrer i juni-juli, og fra stengelen utløper én, eller sjeldent to, lange blomsterstilker. Blomstene sitter enkeltvis, og er hvite eller sjeldent rosa med dype fliker og 5-9 utsperrede kronblad. Den vokser på surt jordsmonn på fuktige enger og i barskoger, og finnes i hele Norge samt i det meste av Nord-Europa.
Skogstjerne ble tidligere regnet til skogstjerneslekten (Trientalis), men nyere taksonomiske funn har ført til at den har blitt flyttet til fredløsslekten (Lysimachia).
Søt!
Sjekk ut denne siden med masse blomster og planter:
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
I går tidlig dro snuppen min og jeg sammen med ei venninne til Sverige via Sandefjord med båten over til Strømstad for å handle godterier og kose oss.
Dette var forretten min.
Først da i plaskende regn på veien fra Drammen til Sandefjord. Var litt skummelt der noen øyeblikk, virket som om bilen ville flyte eller skli av veien. Brede dekk, fart, masse vann. Det gikk bra, godt å produsere litt adrenalin, da våkner man.
Hovedretten min.
Kjempekoselig å finne på noe sammen med venninna vår igjen. En stund siden sist, og hun er alltid en som har mye å meddele, mye på hjertet, så i går hadde vi DEN underholdningen hele veien. Hun er veldig vimsete også, så det hele ble jo rene skjære barne-tv. Hun forlenget livet mitt et par ganger, for jeg holdt på å kikne åt i latterkrampe.
Anyways, vi hadde bestilt lunsjbuffét på Fjordline, så ombord med oss. Båten var hakke smeise peise full, så der var kø inn i restauranten. Slik kø man ikke har sett makan til ombord før. Men koselig ble det, masse god mat, deilig softis til dessert, en tur på tax-free. Fikk kjøpt alkohol, røyk og parfyme og litt til. Veldig fornøyd!
Softis til dessert.
På tross av kø og folk, dårlig vær fra Drammen til Sandefjord, så har jeg heller aldri opplevd at den båtturen har gått så fort. Altså at tiden har gått så fort! Det var superkult, ingen dødtid, og ingen venting for å komme seg av båten. Det var liksom rett fra A til B. Og da vi kom i land i Strømstad var der jo flott vær.
Systembolaget i Strømstad neste, deretter matbutikkene og godtebutikken i Svinesund. Det ble mye god mat, drikke og godterier altså. Både til oss og jentene som ventet hjemme. Og fra Svinesund bar det med full last, høyt tempo og rock’n roll på full guffe!! Yuhuuuu!! Ja til livet!!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Sist lørdag var en fantastisk flott dag som jeg for all tid vil minnes. Snuppen min og jeg var i Bergen. I forkant av turen hadde jeg lagt ut en utfordring på bloggen til Vibbedille. Å gå opp til toppen av Fløien i Bergen. Dama kastet seg umiddelbart rundt pakket bagen og fikk et av sine avkom med make til å kjøre seg. Så sendte jeg melding til Mamma på hjul, altså Vivian, hun nølte ikke et sekund. SELVFØLGELIG skulle hun komme, derom ingen tvil! Herlig, kremen av kremen skulle samles igjen ❤️
Vi venta nedenfor Fløien, og det var snuppen min som oppdaget Vibbedille der hun ankom med avkommet sitt og avkommets oppladningskabel. Vibbedille er lettkjennelig dame, det skal hun ha, snuppen min hadde aldri møtt henne før. Man skulle tro vi fem hadde kjent hverandre årevis (Vibbedille og jeg har jo på en måte det) der skravla gikk samtidig som vi svettet oss opp trapper og stier opp til toppen av Fløien. Altså, det krever sin kondis å ta hele veien opp der med munndiaré, haha.. Vibbedille helte vann over hodet for å kjøle seg ned, og jeg fikk små tørkekluter av henne for å holde saltsvetten unna øynene i 26 grader og sol.
Vibbedille, meg og Eirik (Vibbes svigersønn).Vibbe og meg.
På toppen blir man overveldet som alltid av slik en spektakulær utsikt over en av Norges desidert flotteste byer. Bergen på finværsdager er som en reise til utlandet, og vi fikk noe jeg tror vil forbli de flotteste dagene der i år.
Etter kort tid gjorde Mamma på hjul éntre, altså Vivian. Hun hadde med seg egen entourage, sin lille kosevoffse Simba, assistent, denne festlige mannen velkjent her på blogg som «Gubben» og hennes yngste lille avkom Isak. Som ikke er så liten lengre, stor gutt blitt, mye har skjedd fra vi møtte han i høst, og til nå. Så blid og fornøyd kar.
Bunny & Snuppen.Bergen sentrum.
Vi fant bord og benker på tross av folkemengden på Fløien. Stedet er som en liten landsby, med «kokonger» i trærne som man kan bo i. Frittgående geiter, kjempefin lekeplass for barna med nye lekeapparater, troll og i det hele tatt. Helt nydelig var det å sette seg ned der og spise softis. Beste softis på lenge. Det er noe med å spise softis i slikt vær, i slike omgivelser, i godt lag etter å ha gått opp disse trappene og stiene gjennom skogen.
Vi skravla og lo vi. Japp, japp, japp.. altså her snakker vi de mest utpregende dialekter fra Norges langstrakte land samlet rundt et bord. Altså, det er vanskelig å finne bergensere som kan holde kjeft så mye som fem minutter, samme gjelder siddiser, når en da får tromsværinger og finnmarkinger rundt samme bord så blir det liv, rai rai.. og snuppen min oppi det hele, som har vært i sangkor i sin oppvekst, da blir det nesten allsang da.
Mamma på hjul, altså Vivian og jeg fant oss et lite stille sted for oss selv borte ved lekeplassen. Vivian kan ikke si så mye under støy, så vi fikk skravlet litt der. Hun er så skjønn, det herlige glimtet i øynene når hun følger guttungen sin på lekeplassen med blikket sitt. Dama er våken, og guttungen livlig. Vivians yngste er ikke en gutt som kjeder seg. Han leiker sammen med andre, alene, skravler med hvemsomhelst, han fant seg en kompis i svigersønnen til Vibbedille, og de holdt på med geitene, og besøkte kokongene som jeg nevnte, disse man kan «bo» i oppe i trærne.
En «kokong» og geiter.
Vivian vet og overraske også, hun har overrasket meg flere ganger, og mens vi var for oss selv der ved lekeplassen og fikk pratet litt, så tok hun meg fullstendig på senga. Det var på så mange måter så herlig, om det er lov å si. Vivian vet hva jeg snakker om nå. Det er noe med de små gleder i livet. Hvorfor ikke?! Altså, jeg mener WHY NOT??!! Livet kan være så skjørt og kort, få vet vel det bedre enn Vivian som lever med påminnelser hver dag. Og det er vel i stunder som dette man kan koble ut disse påminnelsene. Man må leve mens en lever!!
Vivians yngste og trollet.
Ahh.. nei, det var en fantastisk flott dag, da spesielt der oppe i høyden sammen med disse genuint flotte folkene som var hundre prosent seg selv. Trenger ikke tenke på noe slikt som at to dager etterpå kommer det sårende uttalelser på blogg. Derimot kan jeg henvise til Vibbedilles innlegg om denne turen HER, og Vivians innlegg HER.
Etter noen timer i landsbyen dro vi i samlet flokk sammen ned Fløibanen. Det er en fin måte å runde av på. Klem og farvel og takk for denne gang utenfor inngangen til Fløibanen som var pyntet i rødt og er slikt et flott tilskudd til Bergen by. Vi møtes igjen, drar ikke til Bergen igjen uten å kontakte Vivian. Og Vibbedille har allerede klare planer (les:Ulriken). Vibbedille var med oss litt til, for å dra til Bergen uten å besøke restauranten «Rebel» var ikke snakk om!!
Tusen takk for en perfekt dag Vivian og Vibbedille med familier. Alle tiders gjeng, løvv U all – tusen takk!!
❤️
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
«Dragons Breath» het planten jeg kjøpte hos blomsterforhandleren på torget her i Drammen for noen år siden. Flammerød og iøynefallende. Den var til ei venninne som snuppen min og jeg var invitert til, en vertinnegave. Den bar så flott at jeg måtte kjøpe en til meg selv noen dager etter. En annen venninne kjøpte den også. Alle syntes denne planten var så flott. Noen måneder etter, jeg kan ikke si nøyaktig hvor lang tid, så stod vi opp en morgen og alle bladene hadde lagt seg ned, den var død. Ingen poeng å gi den vann eller noe. Den var død!! Det underlige her var at vi fant ut at akkurat det samme skjedde hjemme hos begge våre venninner som også hadde planten. Akkurat samtidig! Det var bare helt rart..
Celosia (Celosia argentea, Celiosa cristata, Celiosa spicata, Celiosa plumosa) er navnet. Den tilhører amarantfamilen og man kan finne den under navnet «Sølvamarant» eller «Hanekam». Jeg liker «Dragons Breath». Den er opprinnelig fra Afrika, har tynne, myke blader (typiske amarantblader). Blomsterfargen var opprinnelig hvitrosa, men den er kultivert slik at nå finner msn mest at den blomstrer i sterke farger, vanligvis lillarød, men også oransje eller gul.
Denne er ettårig og kan stå både inne og ute. Ute står den til frosten tar den, inne til den er avblomstret. Jeg har aldri sett denne etter den gang jeg og mine venninner hadde den. Jeg har sett etter den, den er utrolig flott, fantastisk sterke flotte fine farger. Og jeg er jo såååå nysgjerrig på om det er slik at denne planten bare over natten, faktisk dør?!
Nå vet jeg jo at den ikke tåler frost, men det var ikke det den døde av, nå vet jeg også at den er ettårig, det kan jo ha vært årsaken til at den døde, men så brått?? Meget spesielt.. Den holder seg også best om det er lyst og ikke for varmt. Vannes når potta kjennes lett ut. Den tåler ikke å stå tørr lenge.
Jeg har lest meg opp om at plantene som selges i butikkene er allerede på slutten av livet. Så.. kanskje derfor jeg ikke har sett den på all denne tid? Kanskje folk ikke kjøper den på grunn av kort levetid, eller at blomsterforhandlere mener den ikke er verdt arbeidet? Jeg skulle gjerne hatt denne igjen, den er verdt noen måneder, så kul og tøff er den å se på, selv om det er trist at den bare brått takker fir seg. Men fordi den allerede er på slutten av livet når en kjøper den, så trenger ikke gjødsel eller omplanting.
Celiosa plumosa.
Dermed er det ellers slik at planten ellers har ingen spesielle krav. Celosia er ettårig, og vil uansett dø etter blomstring. Blomstrer på sensommeren. Det går an å ta frø av planten og så dem til neste år, akkurat dét skulle jeg visst/tenkt på den gang
Til slutt, planten er faktisk spiselig, og blir dyrket som bladgrønnsak i Afrika og Asia. Særlig i Nigeria er den populær. Plantene som selges i norske butikker kan være sprøytet, så de er ikke egnet som mat.
Det latinske navnet Celosia kommer av et gammelt gresk ord for ild. Det viser mest sannsynlig til formen og fargen på blomsterstanden, og navnet «Dragons Breath» som jeg fikk oppgitt den gang, og ikke minst navnet «Hanekam».
Noen som har frø? Jeg ønsker meg denne planten, da spesifikt den dere ser på øverste bildet, den som blir omtalt som «Dragons Breath»!
Sjekk ut denne siden med masse blomster og planter:
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Noen barn er brune som et nystekt brød
Noen barn er gule og noen barn er rød
Noen barn er hvite- noen nesten blå
Meget er forskjellig men det er utenpå
Noen barn har trehus
Noen bor i båter
Noen bor i steinhus
Noen bor på flåter
Noen barn har hytter som er bygd av strå
Meget er forskjellig- men det er utenpå
Noen barn si’r “yes”
Noen sier “ja”
Noen sier “oui”
Og noen sier “na”
Noen sier “si”
Og noen sier “så”
Meget er forskjellig- men det er utenpå
Noen barn er finske
Noen fra Sudan
Noen barn er norske
Noen fra Japan
Ja det finnes barn i hvert et land og rike
Meget er forskjellig
Men inni er vi like
Tenk om vi kunne leke sammen alle sammen
Da fikk vi en rekke fra Afrika til Drammen
Noen ville le og noen ville skrike
Meget er forskjellig
Men inni er vi like
Denne sangen lærte mange av oss da vi var barn, en velmenende sang, selv om utsagn som «brune som et nystekt brød» høres litt «hæ» ut i dag. Sangen fungerte nok bedre i et klasserom på 80’tallet bestående av hvite barn. Men når sant skal sies, selv i dag, i 2023 så ser man mennesker som er veldig opphengt i dette med hudfarge. Det underlige er at retter man kritikk mot et menneske som oppfører seg dårlig i Norge, så blir man umiddelbart, av noen hvite, stemplet som rasist om den man kritiserer kanskje muligens skulle være brun. Er den man kritiserer hvit, da er det greit. Er ikke det rart?
Jeg synes ikke hudfarge som tema og rasiststempling hører noen sted hjemme i vår tid. Skulle tro vi var kommet lengre. Men det har vi ikke. I «min» verden burde man kunne påpeke og kritisere dårlig adferd for å kunne forbedre den, fortelle hva som er rett og galt.
Jeg følger en frivillig organisasjon som kalles «CARE». Der skrives det mye om kjønnsbasert vold. I dag dukket artikkelen om 35 år gamle Diogene opp. Han forteller «Da jeg var liten trodde jeg at menn skulle slå kona si. Min far var mitt forbilde og jeg ville bli som han når jeg ble stor». Diogene kom fra et hjem hvor det alltid var bråk. Faren hans hadde tre koner og han slo dem alle. Det ble Diogene og de andre barna vitner til.
Vi har en nabo, vi vet han banker kona si. Der han kommer fra er det vanlig. Det er slik det skal være. Ingen forteller han noe annet, han blir hver dag fortalt at her er hans tro og praksis velkommen. Her i Norge vedvarer denne volden som er vanlig i islamske kulturer. Nå nevnte jeg islamsk, men det er slik det er. Ikke engang fuglene vet hvordan denne nabodamen ser ut under niqaben sin. Ingen kan kreve at hun kler den av seg, man kan ikke fremlegge bevis på volden. Man kan ikke snakke om den, om hvor volden kommer fra, blodrød politikk forhindrer dette. Islamsk voldskultur skal ikke belyses for hva det er, men tabulegges og skjønnmales. På bekostning av menneskeliv. Den som ytrer seg skal henges ut og rasiststemples. I velkjent blodrød politisk stil. Plutselig endrer hele debatten seg til å handle om hudfarge.
Vi har på høyt nivå hatt en ikke-fungerende integrering i Norge nettopp på grunn av dette. Jeg selv lever i et ghettosamfunn, et parallellsamfunn, et samfunn som på høyt nivå består av ikke-vestlig ukultur. Adferden er så horribel at det er skremmende. Slik er det fordi man ikke kan påpeke rett og galt når noen utøver islamsk ukultur, adferd som ikke hører hjemme i vår tid i den vestlige delen av verden. Vi bygger heller moskeer til dem og sier «fortsett sånn»!
Vi har forstått likeverd her i «vår» vestlige kultur, vi har forstått at vold er galt. Hvorfor er det så galt å formidle dette til disse menneskene som kommer hit fra andre kulturer? Hvorfor sitter vi nå i 2023 og skaper et voldssammfunn som vil ende i kaos? Hvorfor velger vi å ødelegge de tingene som var bra i vårt samfunn?
Det har intet med hudfarge å gjøre, det er utrolig fordummende og ødelegger enhver debatt. Hva som gjør et menneske er de holdningene og kulturen en vokser opp under, intet annet.
Skjønner dere hva jeg skriver?
Takk for at du leste! Ha en fin dag 🥰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Tiriltunge (Lotus corniculatus) ble dagens plante her på bloggen i dag, så dette må jeg ta kjapt. Snuppen min og jeg står på farten og skal ut på tur med ei venninne. Tjohoo.. dette er jo da en plante som er godt kjent, og har også fått andre lokale navn som for eksempel Maria gullsko. Det er en flerårig plante med gule, ofte rødlige, blomster som gjerne sitter 3-4 sammen i en karakteristisk form. Den kan bli opptil 30 cm høy, men som regel holder den seg tett til bakken, og gjerne i små tepper. Tiriltunge vokser på steder med ikke for høy vegetasjon rundt, for eksempel langs grusveiene, på enger eller andre lysninger, den er faktisk i skogen over hele Oslomarka.
Tiriltunge har en nedliggende til oppstigende vekstform, noen steder blir den 5–20 cm høy, andre steder 30 cm, men stengelen kan bli 50 cm lang hvis den blir holdt oppe av andre vekster. Bladene er spredte og trekoblete, og har en eggformet utseende med en spiss tupp. Begge sider er glatte med en gressgrønn farge.
Blomstene har som nevnt en gul farge, men som regel med et anstrøk av oransje eller rødt. De 3-4 og noen ganger opptil 7 blomstene er samlet sammen i skjermer på hodet av stengelen. Tiriltunge blomstrer fra juni til august. Etter bestøvning og avblomstring vokser fruktlegemene ut. Disse kalles belger, og det er i de frøene sitter. Belgene er i begynnelsen grønne, men går over til en mer rødlig tone og er brune når frøene er helt modne. Belgene spretter fra hverandre og vrir seg slik at frøene spretter langt bort. Belgen som er igjen har vridd seg rundt sin egen akse og ser ut som noen antilopehorn. Det er mest sannsynlig at tiriltunga har fått sitt vitenskapelige navn på grunn av hornene. Corniculatus betyr små horn.
Arten hører hjemme i Europa, Nord-Afrika og i tempererte områder i Asia. I Norge er den vanlig til Troms, men sjelden nordenfor. Tiriltunge vokser fortrinnsvis i næringsfattig jord, på solåpne lokaliteter som heier, veikanter, skrenter og enger.
Tiriltunge har hatt flere bruksmål i gamle tider. Blant annet i folkemedisinen ble den tørket og enten lagt på brennevin eller brukt i te, denne brennevinen og teen ble brukt som magemedisin. Rota har blitt brukt som et blodrensende middel. Dessuten ble tiriltunge lagt rundt jurene på kyrne for det var bra mot jurbetennelse. Planten skal også gi en meget pen gul farge ved farging av garn.
Tiriltunge er en flerårig urt i erteblomstfamilien. Den er kommuneblomst i Fredrikstad kommune og tidligere Vågsøy kommune.
Den er jo søt da?!!
Sjekk ut denne siden med masse blomster og planter:
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Bare litt intern humor to bloggere imellom, all is good, scroll videre til DETTE innlegget og le litt 😜
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Snart er det pride-parade i Oslo. Og planen er at snuppen min og jeg skal innover for å se den. Ingen vet bedre enn meg at jeg har kritisert hvordan giftige organisasjoner og aktører har infiltrert pride og ødelegger bevegelsen, hvordan de har greid å gjøre pride til noe det ikke var ment som. Likevel, er vi her, er vi hjemme så drar vi innover for å se paraden. Pride er fremdeles en bevegelse, en markering i kampen for likeverd, retten til å elske den man elsker som samtykkende voksne mennesker. For oss handler dette om aksept og likeverd for oss alle. I 69 land er det kriminelt å være homofil, de siste årene har hatet mot homofile økt, ikke motsatt. Kampen fortsetter, og nå må vi kjempe mot islam i Norge i tillegg. Islam hater homofile!
Nå har følgende skjedd siste tiden. Det er avklart at terrorangrepet mot homofile i Oslo 25 juni i fjor kunne vært avverget. Politiet var der, de visste om dette, men gjorde ingenting. Mannen som skjøt og drepte gikk fra sted til sted i homsekvartalet med våpen i sin bag, flere runder, før han tok våpene fram og gjorde hva han gjorde. Dette var planlagt med flere involverte, i tillegg til Zaniar Matapour som skjøt er hittil tre andre siktet. PST-sjef Beate Gangås har beklaget. PST nedjusterte terrortrusselen fra ekstrem islamisme i Norge så seint som 16. juni 2022. Trusselnivået i Norge var vurdert som «moderat». Det hele er patetisk, når det snakkes om høyreekstreme terrorister så blåses det opp, selv om dette er nærmest en ikke-eksisterende fare i Norge, mens islamsk terror hysjes ned, samtidig som islamiseringen av Norge har tatt springfart og ødelegger liv hver dag.
Igjen har følgende skjedd, terroristen som skjøt knyttes direkte til Rabitamoskéen til Det muslimske brorskapet i Oslo. Få timer før terrorangrepet var Zaniar Matapour i Rabitamoskeen.
Zaniar Matapour er en av mange, i en stadig lengre rekke terrorister som har hatt og har tilhold i denne moskeen. Men dette bryr ikke politikerne våre seg om. Rabitamoskeen er inne i den politiske varmen som en vennligsinnet dialogpartner. Dette snakkes ikke høyt om, og folk i Norge innbiller seg at hva som foregår i moskéene i Norge er religiøs praksis. De møtes og ber til sin Allah, koseprater og sprer budskapet til «freden og kjærlighetens» religion. Ja de sprer sine budskap ja, men det handler ikke om tro og religion, det handler om en politisk ideologi som settes i praksis.
Rabita-moskeen inviterer ekstreme foredragsholdere, som vil forby og straffe homofile og lenker fast kvinner til hjemmet, det burde folk ta til seg, vite om og forstå nå, dette burde vekke bestyrtelse. Folket og politikerne burde handle, men faktisk er det ingen som gjør noe. Islam behandles som et fredsælt bedehus, tross terrortilknytningene. Når noen blir voldtatte, knivstukket, skutt og drept så feller man en tåre, sier «huffameg så trist, tenk at dette kan skje her i Norge». Vi kan ikke peke på islam, de naive, indoktrinerte godtroende, blodrøde politikere og deres støttespillere lar oss ikke. Da blir vi uthengt og stigmatisert som rasister og i hverdagen vår skal vi utpekes som verre enn terroristene selv. Dette er «de godes» tyranni.
Om vi får ny regjering, vil nok ikke dette endre seg. Politikerne aner ikke hvordan de skal forholde seg til volden i islam, for ikke å si at de forstår ingenting av islam. Det samme med folket, det er nordmenn først som må sette foten ned, men omtanken for sine medmennesker er tydeligvis ikke så stor. Så ja, iblant oss er frykten økt, ikke bare under pride, men ellers også. Men klart, under pride og store forsamlinger så er faren større. Likevel tar vi kampen videre, vi drar innover til Oslo. Vi har all grunn til å være stolte, det er hva pride betyr – stolt!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Nei, jeg er ikke ferdig med Bergen enda. Jeg skrev i går om den fantastiske maten på restauranten «Rebel», i dag vil jeg nevne restauranten «India Gate» hvor snuppen min og jeg var og spiste fredag ettermiddag/kveld. Også denne restauranten besøkte jeg forrige gang jeg var i Bergen, da spiste jeg den beste «Mango Duck» jeg noen gang har fått servert.
Mange tenker at indiske restauranter er like, de samme rettene, de samme sausene. Men joda, det kan så være. Men råvarene, kvaliteten på kjøttet til eksempel kan være veldig forskjellig fra sted til sted. Hos India Gate er det mørt og godt saftig kjøtt. Når jeg sammenligner indiske restauranter bruker jeg gjøre det utfra retten som ofte kalles «mixed grill». Retten med litt av hvert, kylling, lam, okse, scampi og kebabkjøtt marinert og grillet i tandoori ovn. Hos India gate er dette rett nummer 11 og de kaller den «India Gate Special». Denne spiste jeg denne gang. Snuppen min valgte også denne.
Han ba om mild saus, jeg ba om medium pluss. Vi valgte «Paneer» nanbrød til. Det er fylt med hjemmelaget ost og krydder og bakt i tandoori ovn.
Vi spiste opp alt, rubbel og bit. Noe vi ikke skulle gjort, vi ble så mette at det ble ubehagelig. Haha.. må sies at vi har bedre «mixed grill» på «Safran» her i Drammen. Estetisk ser det bedre ut også, men det er «ubetydelig». Mørt, godt og saftig kjøtt, digg naan og perfekte krydret saus med riktig tykkelse. Ikke for lite saus heller. Nydelig. Og som nevnt, India Gate har servert meg den beste «Mango Duck» jeg har fått. Anden og sausen var perfekt!
Lokalet er litt klønete, det har alltid vært smekkfullt av folk når jeg har vært der. Har måttet snakket meg til et bord, og det har gått, men da kun fordi vi bare har vært to eller meg alene. Så her burde man bestille bord om man virkelig vil spise her, ihvertfall i helgene. Man får ikke mange smil eller ekstra service fra betjeningen, men her jobber de flittig og hardt, de har meget å gjøre, de er superflinke. Så oh yes, dette er én av de to restaurantene i Bergen jeg har funnet som jeg gjentar å besøke.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
