Når jeg først hadde klikket meg inn så kunne jeg like gjerne lese, og da kom historien om pappaen som var sjømann og var lenge på havet av gangen. Historien om det håpet barn har, om at når far kommer hjem så vil han være edru, tilbringe tid med familien sin, at man har det fint sammen. Men som vedkommende beskriver, så ble det aldri slik..
Min barndom var et sant helvete preget av alkohol og vold. Det stanset aldri opp. Min far var sjøkaptein, og da han kom hjem var det samme greia hver gang. Eller faktisk, det ble bare verre. Det sitter sterkt i minnet da han fløy etter mamman min med øks, hun låste seg inn på soverommet mitt, og mens han økset soveromsdøren i fillebiter hoppet hun ut vinduet.
De ble skilt. Ved dom. Han flyttet fra nordnorge og til Svelvik. Fremdeles levde håpet om at ting ville bli bedre. I måneder og år holdt jeg meg unna, men så, fordi man er barn og ungdom, naiv og godtroende, så håpte man jo på, og trodde på, bedre dager. Så da hendte det at man reiste og skulle være hos han i ferier og denslags innimellom. Hver gang ble et riktig sant helvete.
En sommer ble jeg med ombord på lastebåten han var skipper på den gang, jeg ble plukket opp i Harstad. Han måtte jo være edru da. Hahaha.. båten kantret langt der ute i uværet, jeg sov og våknet med at jeg smalt i dørken, vann fosset inn ventilen på lugaren min. Jeg kom meg ut og tilbake til min stebrors lugar, han satt i sjokk i sin køye og så på vannet som fosset inn. Jeg fikk han ut, og vi klatret oppover dørken og kom oss ut på dekk der mannskapet, deriblant min far, hadde fått ut redningsflåten og var på vei avgårde. Jeg fikk stebror med meg og satt i redningsflåten i min lille våte blå underbukse og lo. Det var da jeg oppfattet at de var på vei til å etterlate oss at jeg gikk i sjokk. Derfor lo jeg. Stuerten ba meg holde kjeft flere ganger, og jeg lo.
Redningsmannskap kom, og vi ble hentet inn til Fedje utenfor Bergen. Vi ble der den natten og noe utover dagen, så kom frk Johansen og hentet oss og fikk oss til flyplassen. Slik havnet vi i Svelvik, og helvetet var i gang igjen. Uten annet enn de klærne jeg fikk tildelt på Fedje tasset jeg en tid rundt i Svelvik alene. Inntil den kvelden jeg kom ut av soverommet en kveld og skulle lage meg ostesmørbrød. Fem ostesmørbrød ble stekt i ovnen til osten var smeltet og jeg var på vei til soverommet igjen. Da plutselig stod et monster av en mann foran meg, han tok tak i halsen min og kastet meg veggimellom på kjøkkenet før han lå over meg og kvalte meg. Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg unna, men jeg fikk låst meg inn på et rom. Etter en tid turte jeg gå ut igjen. Ostesmørbrødene satt enda fast i kjøkkenveggene. Jeg fikk på meg klær og sko og rømte avgårde.. det tok mange uker før halsen min og kroppen ikke var blålilla, og enda lengre tid før jeg kunne puste ordentlig.
Underlig nok, mange mange år etter flyttet jeg selv til Svelvik og Drammensområdet. Da satt min far inne for nokasranet, og han skulle sitte inne en god stund. Dessverre ble han tilbudt å delta i et nytt prosjekt, en type alternativ soning. Dermed ble soningstiden hans relativt mye redusert. Hadde litt med han å gjøre en periode, men slike folk endrer seg ikke. Så siste årene hadde vi ingen kontakt. Jeg var innom sykehuset en gang han lå der, med noen ukeblader og en dabradio liksom..
For noen år siden døde han. Han ble funnet i en blodpøl på sitt eget bad. Det var noe med omstendighetene og han ble obdusert. Han hadde angivelig ingen ytre skader. Pussig tenkte jeg, hvor kom alt blodet fra? Han hadde psykedelisk narkotika i blodet, enda mer underlig da mannen hele sitt liv var fullstendig anti-drugs. En sånn type anti som kan gå løs på folk som har brukt noe. Han hadde ikke noe røyk i leiligheten, en mann som hadde røyket hele sitt liv, ingen kontanter, som han alltid brukte ha. Mobiltelefon til lading hadde bare et par ubesvarte anrop, da fra min søster i nordnorge. Ingen anrop fra hans kjæreste gjennom mange mange år, og han hadde ligget død over en uke. Jeg bare synes det hele var merkelig, men aldri laget noen sak av det.
For meg var det en befrielse at han hadde forlatt. Han ligger nå i en umerket grav. Ingen poeng å ordne et eget gravsted hvor ingen vil stelle eller besøke.
Uansett, mitt poeng her. Jeg synes det er helt greit å kutte bånd og ta farvel med mennesker en har i livet sitt som er som han var. Det å håpe og tro, gå i samme felle igjen og igjen, slikt et helvete, det unner jeg ingen. En må kutte bånd skal en ha et godt liv selv, jeg ser ingenting egoistisk eller sådan i det. Det er når en kutter slike bånd en kan leve sitt liv, ta lærdom av hva som har vært, og bruke historien, erfaringene til å hjelpe andre som sliter under lignende situasjoner. Det er hva jeg mener ihvertfall.
Takk for du leste.
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#bunnytrash #bunny
