Robert Christian Hansen ble født 15. februar 1939 i Estherville i Iowa. Hans far var Christian R. Hansen som utvandret fra Danmark da han var 20 år, og moren var Edna Hansen fra Iowa. Disse drev en bakerforretning i den lille byen Pocahontas i Iowa, i et område med mange skandinaviske innvandrere.
Som ung hadde Robert problemer med stamming, kviser og akner. Med liten selvtillit og utsatt for mobbing holdt han seg mye for seg selv. Han tilbragte mye tid i foreldrenes bakeri, var læregutt, og ble selv baker. Han likte også å gå på jakt. Fra 1957 til 1958 tjenestegjorde han ett år i United States Army Reserve.
I mai 1960 giftet han seg med en lokal kvinne, men hun forlangte skilsmisse da han måtte sone en fengselsstraff på tre år etter å ha blitt dømt for å ha satt fyr på skolebussgarasjeanlegget i Pocahontas i desember 1960. Han ble løslatt fra fengselet etter 20 måneder. Mens han satt fengslet ble han imidlertid undersøkt av en psykiater, som ga ham diagnosen bipolar (den gangen var «manisk-depressiv» den medisinske betegnelsen) og for øvrig mente at han led av en personlighetsforstyrrelse, som ga seg utslag i en umodenhet. Psykiateren fastslo også at Hansen var besatt av å få hevn over alle som han mente hadde gjort ham urett.
Han giftet seg igjen i 1963 med Gloria Deacon, og paret fikk to barn. Etter at Hansen hadde blitt dømt flere ganger for nasking flyttet paret til Nord-Dakota, og deretter til Minnesota. I 1967 flyttet de til Alaska, både for å starte på ny frisk og fordi Alaska bød på rike muligheter til å drive jakt. De bosatte seg i Anchorage, der Robert Hansen drev bakerforretningen Hansen Bakery. Han ble godt likt av naboene, og som jeger satte han flere rekorder. Med forsikringspenger etter et påstått tyveri kjøpte han seg et lite privatfly.
I desember 1971 ble han arrestert to ganger. Den første gangen var han mistenkt for å ha bortført og voldtatt en lokal husmor; den neste for å ha voldtatt en lokal prostituert. I saken som gjaldt husmoren erklærte han seg skyldig i å ha begått et overgrep ved å true med et dødelig våpen; voldtektsanklagen som gjaldt den prostituerte kvinnen ble henlagt til gjengjeld for at han hadde gått med på å erklære seg skyldig i den første saken (en såkalt «plea bargain»). Han fikk en dom på fem års fengsel, men etter å ha sonet seks måneder av straffen ble han overført til en åpen soningsanstalt.
I 1977 ble Robert Hansen dømt til fem års fengsel for å ha stjålet en motorsag. Haha.. fem år faktisk!! Dommen omfattet også tvungen psykiatrisk behandling for den bipolare lidelsen. Alaskas høyesterett reduserte imidlertid straffeutmålingen, og Hansen ble løslatt. Allerede på det tidspunktet hadde han faktisk begått atskillige drap, men ingen av dem ble oppklart før i 1984.
I årene omkring 1980 forsvant det en del kvinner fra Anchorage, som var en by med svært mange innflyttere. Restene av tre kvinners lik i Alaskas ødemark langt derfra kunne i to av tilfellene identifiseres som unge kvinner fra byens strippeklubbmiljø, deriblant Sherry Morrow, som ble funnet i 1982 delvis nedgravd i en ødemark ved Knik River, etter hun med tre skudd tilsynelatende var blitt myrdet med bind for øynene på flukt.
Robert Hansen.
Den 13. juni 1983 lyktes det den 17-årige Cindy Paulson å flykte fra 44-årige Robert Hansens bil mens han var i ferd med å klargjøre sitt privatfly i Merrill Field-lufthavnen i Anchorage. Til tross for de dramatiske omstendigheter, at hun skulle ha blitt truet med en pistol, bortført til hans hjem, lenket med et kjede om halsen, torturert, voldtatt og holdt til fange mens han tok seg en lur innen han fortalte henne at han med sitt fly ville bringe henne til sin hytte, så oppgav politiet siktelsen mot ham, fordi han hevdet at hun kun ønsket å volde ham problemer, etter at han hadde nektet å gi henne penger for avtalt oralsex. Helt spinnvilt mener nå jeg, men oppå det hele gav en god venn ham et alibi.
Støttet av Cindy Paulsons vitneutsagn og av FBIs utarbeidede profil for en eventuell seriemorder i de tre kjente mordsakene, oppnådde politiet omsider dommerkjennelse til å foreta ransakelse av Robert Hansens fly, biler og hus.
Under husransakelsen 27. oktober 1983 fant etterforskerne i soveværelset et bemerkelsesverdig flykart med 26 inntegnede kryss som de mente kunne peke på forskjellige gjerningsåsteder i Alaskas ødemark. Godt skjult i et hjørne i husets loftsrom fant man også smykker som hadde tilhørt de forsvunne kvinner og forskjellige skytevåpen. Det viste seg at det faktisk lå et lik gravd ned samtlige steder hvor Hansen hadde krysset X på kartet.
Etter ballistiske prøver av det antatte mordvåpen erkjente Robert Hansen endelig siktelsene for mordene på fire kvinnelige lik og kidnapping og voldtekt av Cindy Paulson, mot å inngå forlik med anklagemyndigheten om at han skulle avsone i et føderalt fengsel (det fantes den gang ikke noe i Alaska) og diskresjon fra pressen.
Den 18. februar 1984 erklærte Robert Christian Hansen seg skyldig i fire overlagte mord, og dommerjuryen idømte ham 461 års fengsel og livstid med soning i det føderale fengsel i Lewisburg i Pennsylvania, mens alle andre anklager ble avvist.
I 1988 ble han sendt tilbake til Alaska med kortvarig opphold i fengselet i Juneau, innen han ble sendt til det helt nybygde høysikringsfengsel Spring Creek Correctional Center i Seward, der han sonet til sin død 21. august 2014 på Alaska Regional Hospital i Anchorage.
Baker Hansen begikk en lang rekke voldtekter, kidnappinger og mord. Ofrene hans var kun kvinner, med nødvendigvis intet annet til felles enn at de kunne gå, krype, voldtas og drepes. Konen forlangte skilsmisse og flyttet fra Alaska. Hun besøkte aldri Baker Hansen, noe vå tenke på neste gang dere skal få dere brød hos Baker Hansen.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Ønsker med dette å si noen ord, til den flotte dama som bor i en fjord. Hun med øyne som glitrer, og utrykk som kvitrer. Jeg er i målløs beundring for din styrke og ditt pågangsmot. Ditt vakre hjerte og din gode sjel. Jeg er takknemlig for å ha fått lært deg litt å kjenne, ha møtt din festlige finnmarking og din veloppdragne og sjarmerende lille gutt – og fine lille bissevovven da. Takk for at du for meg åpnet ditt hjem, og tusen takk for at jeg fikk stjele en klem!
Denne dagen den er din, jeg håper virkelig at den har vært fin. Når livet er som livet har blitt, jeg vet at du ikke tar noe for gitt. Jeg skulle gjerne gitt deg den mest ønskede gave, men jeg kan ikke mer enn meddele at jeg er ditt hjertes slave. Jeg støtter deg så godt jeg kan, du er uforglemmelig og unik, og jeg håper bursdagen din også ble slik!
Klin gærn pervers psykopat på frifot, har gjort mye faenskap de siste dagene. Blant annet bæsjet foran folks inngangsdører og lagt muselorter i postkasser. Mange har lagt vedkommende til på Facebook de siste årene, men ingen vet hva vedkommende faktisk er istand til. Nå kan det være for sent å angre, kanskje har vedkommende siktet deg ut allerede som sitt neste offer. Ingen vet hvor i landet vedkommende befinner seg nå. Hvis du har lagt til denne vedkommende og dere er venner på Facebook – slett!!
Heisann og god formiddag. I dagens krim fra virkeligheten handler det om en seriemorder hvis historie var så grusom og omfattende at det nærmest er et umulig oppdrag å skrive et kortfattet innlegg fir å få frem hvor intenst og spesielt dette faktisk var. Det er liksom ikke noe som skjedde for flere hundre år siden, men i vår levetid, helt åpenlyst egentlig.
Andrei Romanovich Chikatilo ble født i oktober 1936 og vokste opp i en landsby i Ukraina. Han var en sovjetisk seriemorder, seksualforbryter og pedofil som gikk under kallenavnet «bukspretteren fra Rostov», født inn i en fattig familie som bodde i en hytte med kun et rom. Foreldrene hans var gårdsarbeidere som ikke fikk betalt for arbeidet sitt, men i stedet fikk de rett til å dyrke en tomt bak familiehytta.
Senere i livet innrømmet Chikatilo at han og familien ofte måtte spise gress for å unnslippe sult. Når han snakket om barndommen sin, beskrev han den som å være plaget av fattigdom, latterliggjøring, krig og sult. I løpet av sine unge år fortalte moren Anna ham gjentatte ganger at han hadde en bror, Stephan, som døde før Andreis fødsel. Hun hevdet at gutten ble kidnappet og kannibalisert, altså spist av sultne naboer i en alder av fire. Imidlertid har det aldri blitt fastslått at denne hendelsen noen gang fant sted, eller at en Stephan Chikatilo noen gang har eksistert.
Under andre verdenskrig, da nazistene okkuperte Ukraina, var Chikatilo vitne til bombeangrep og skyting som han og moren hans ville gjemme seg fra i grøfter eller kjellere. Faren hans gikk til krig og ble senere tatt til fange og ble såret.
Som barn var Chikatilo en kronisk sengevæter og ble slått av moren hver gang det skjedde, eller noe annet hun mente som ikke var greit.
Chikatilo fikk etterhvert en liten søster kalt Tatyana. Det var etter faren Chikatilo hadde gått i krig, så den lille jenta hadde en annen far. Det ble spekulert i at hun var et resultat av voldtekten av en tysk soldat som fant sted foran unge Andrei.
På skolen var Andrei et flittig og sjenert barn som ofte svimte av på skolen på grunn av sult. Han ble mobbet konstant av de andre barna på grunn av sin lille og magre vekst. Misbruket fra moren hans fortsatte, og hun ble senere beskrevet av Tatyana som en utilgivende og barsk mor.
Andrei utviklet en lidenskap for lesing og data, han ble ansett for å være en utmerket student av professorene sine. I tenårene var han en modellstudent og en dedikert kommunist. Senere ble han president for elevenes kommunistpartikomité og redaktør for skoleavisen i en alder av 14.
I tenårene oppdaget han at han led av kronisk impotens, noe som forverret hans sosiale oppførsel og selvhat. Han var veldig sjenert og engstelig sammen med jenter, og han fant aldri motet til å be sine noen jenter ut. Hans første møte med vold fant sted da han hoppet på en 11 år gammel jente og la henne i bakken. Kroppen hans reagerte på en uventet måte, og han fant seg opphisset og traff klimaks da han så henne kjempe mot.
Han fortsatte livet med et forsøk på å melde seg inn ved Moscow State University, men kom ikke inn. Deretter flyttet han til Kursk hvor han begynte på en yrkesskole for å bli kommunikasjonstekniker i 1955. I løpet av samme år engasjerte han seg i sitt første forhold med en jente, men klarte ikke å få ereksjon når de prøvde å ha samleie. Forholdet ble avsluttet etter 18 måneder.
Etter at han fullførte den obligatoriske militærtjenesten, returnerte Andrei til hjembyen hvor han startet et forhold med en skilt kvinne i 1960. Forholdet ble avsluttet på grunn av hans manglende evne til å få ereksjon. Vennene hans og jevnaldrende fant ut om hans impotens, og han uttalte senere at alle hvisket bak ryggen hans at han var impotent, og som et resultat prøvde han å henge seg selv. Han ble reddet av moren og naboene og forlot deretter hjemlandet og flyttet til Rostov-on-Don. Til slutt, i året 1963, giftet Chikatilo seg med Feodosia Odnacheva, to uker etter at han møtte henne. Sexlivet deres var minimalt, og hun klarte kun å bli gravid ved å bli kunstig inseminert. De hadde to barn, Lyudmila og Yuri.
På 1970-tallet oppnådde han en grad i litteratur og filologi ved Universitetet i Rostov. Deretter begynte han sin karriere som lærer i russisk språk og litteratur. Som lærer var han stort sett ineffektiv, ikke på grunn av mangel på kunnskap, men på grunn av sin vanskelige oppførsel. Han ble ofte mobbet av elevene og klarte ikke å opprettholde disiplin i klassen.
Andrei Chikatilo begikk sitt første seksuelle overgrep i 1973 på en av sine elever. Han slo jenta mot en vegg, og mens han berørte kjønnsområdet hennes og brystene hennes, nådde han klimaks mens hun kjempet mot grepet hans.
Noen måneder senere overgrep han en annen student seksuelt som han hadde låst inne i klasserommet sitt. Han var også ansvarlig for jentas avdeling på internatet studentene bodde og gikk ofte inn på rommene deres uanmeldt i håp om at han ville se dem nakne. Han ble aldri siktet for noen av disse hendelsene, men på grunn av det økende antallet klager, rådet derfor skoledirektøren ham til å trekke seg frivillig, ellers ville han få sparken. Andrei fant deretter jobb på en ny skole i Shakhty, en by nær Rostov-on-Don.
Chikatilo begikk sitt første dokumenterte drap den 22. desember 1978 i byen Shakhty. Der lokket han den 9 år gamle Yelena Zakotnova til et hus han kjøpte i hemmelighet. Han prøvde å voldta henne, men fikk ikke ereksjon. Deretter ble hun kvalt og han knivstakk henne tre ganger i magen. Han nådde klimaks mens han knivstakk jenta. Deretter fortsatte han med å dumpe kroppen hennes i Grushevka-elven. Hun ble funnet 2 dager senere.
Til tross for at det var bevis som knyttet Chikatilo til forbrytelsen, inkludert personer som ga en beskrivelse av en mann som liknet han og at det ble funnet blod i nærheten av huset hans, ble Aleksandr Kravchenko (en mann som sonet fengsel for å ha voldtatt og drept en tenåringsjente) arrestert for forbrytelsen selv om han hadde et sterkt alibi. Aleksandr ble deretter dømt for drap og dømt til døden.
Etter sitt første drap, skjønte Chikatilo at han var i stand til å nå det beste klimaks kun ved å knivstikke kvinner og barn i hjel. Selv om han hevdet at han i utgangspunktet slet med å motstå disse trangene til å drepe, overveldet trangen til å stimulere seg selv han, og han ga etter hver gang.
Etter flere klager på overgrep mot barn og overgrep mot begge kjønn, tok lærerkarrieren slutt i 1981. Deretter tok han jobb som forsyningskontor for et byggefirma. Denne jobben som at han reiste over Sovjetunionen, til helt nytt sted.
Den 3. september 1981 møtte Chikatilor 17 år gamle Larisa Tkachenko på et busstopp. Han tilsto senere at han lokket henne inn i et nærliggende skogområde under påskudd av å drikke vodka og slappe av. Så snart de kom dit, dyttet han henne i bakken og forsøkte å voldta henne. Igjen, han kunne ikke få ereksjon, så han kvalte henne til døde. Uten kniv lemlestet han kroppen hennes med tennene og en pinne. Til slutt dekket han kroppen hennes med blader og gamle avissider. Kroppen hennes ble likevel funnet dagen etter.
Den 12. juni 1982, ni måneder etter drapet på Larisa, møtte Chikatilo 13 år gamle Lyubov Biryuk. De gikk på fortauet sammen, og så snart de kom til et mer tilbaketrukket sted, dyttet han Liubyov inn i et skogholt og drepte henne ved å knivstikke og kutte henne i hjel. Kroppen hennes ble funnet den 27. juni, og legen oppdaget bevis på 22 knivsår i hodet, nakken, brystet og bekkenområdet hennes.
Mellom juli og september 1982 drepte Chikatilo 5 andre ofre mellom 9 og 18 år. Han hadde et mønster med å nærme seg vagabonder, rømlinger eller barn på bussholdeplasser eller togstasjoner, lokke dem inn i skogen eller bortgjemte områder og knivstikke og kutte dem til død. Han begynte å fjerne innvollene på dem med en kniv (dra de indre organene deres ut).
Hans voksne ofre var kvinnelige prostituerte eller hjemløse kvinner, mens barnofrene hans var av begge kjønn.
Den 10. desember 1982 møtte Chikatilo 10 år gamle Olga Stalmachenok i en buss. Han overbeviste henne om å gå av bussen med ham. Deretter fortsatte han med å stikke henne 50 ganger rundt hodet og kroppen, kuttet henne opp og skar ut livmoren og nedre tarm. De samme stripene på øyehulene hennes ble funnet.
Chikatilo drepte ikke igjen før i juni 1983 da han myrdet 15 år gamle Laura Sarkisyan og etterlot kroppen hennes nær en jernbaneplattform nær Shakhty. Han drepte fem til innen september samme år.
Likhetene mellom drapene og det økende antallet ofre tvang sovjetiske myndigheter til å erkjenne at dette var arbeidet til en seriemorder. Det sovjetiske politiet teoretiserte at personen bak disse drapene må være psykisk syk, homoseksuell, en pedofil og lignende. Altså en person som tilbrakte tiden sin på psykiatriske avdelinger og som må ha vært skrevet inn i et arkiv.
Denne etterforskningen medførte at mer enn 1000 ikke-relaterte forbrytelser, inkludert 95 drap, 140 grove overgrep og 245 voldtekter ble oppklart. Så takket være Chikatilo ble mange forbrytere tatt, men på den annen side, mens politiet fortsatte etterforskningen, tok andre mindre farlige kriminelle, økte haugen med lik fortsatt og Chikatilo var på jobb.
Den 27. oktober 1983 tok han ut kroppen til en 19 år gammel prostituert kalt Vera Shevkun. De samme utførelsene ble funnet på offeret. To måneder senere, den 27. desember, lokket Chikatilo av et tog en 14 år gammel gutt ved navn Sergey Markov. Deretter myrdet han ham på en landlig togstasjon. Sergey ble maskulert og pådro seg over 70 knivsår i nakken og overkroppen før han ble fjernet.
I januar og februar 1984 fortsatte Chikatilo med å drepe to andre kvinner i Rostovs park. Den 24. mars drepte han 10 år gamle Dimitry Ptashnikov. Flere vitner så ham gå med gutten før drapet og de var i stand til å gi politiet klare, nøyaktige beskrivelser av Chikatilo. Den 25. mai drepte Andrei Chikatilo en kvinne kalt Tatyana Petrsyan og hennes 10 år gamle datter, Svetlana. I slutten av juli hadde han drept ytterligere 3 unge kvinner mellom 19 og 21 år og en 13 år gammel gutt.
Den 2. august drepte han en 16 år gammel jente ved navn Natalya Golosovskaya. Den 7. august drepte han 17 år gamle Lyudmila Alekseyeva. Hun pådro seg 39 kutt før han lemlestet og fjernet henne. Han påførte jenta sår med vilje som han visste ikke ville være umiddelbart dødelige. Kroppen hennes ble funnet dagen etter med overleppen inne i munnen.
Innen 15. august 1984 hadde han drept en annen kvinne og en 10-åring. Etter ytterligere 2 uker ble liket av en 11 år gammel gutt funnet bare noen få meter unna der liket av Alekseyeva ble funnet en måned før. Gutten var blitt kvalt og kastrert og fått øynene stukket ut. Den 6. september drepte Chikatilo en ung bibliotekar ved navn Irina Luchinskaya.
Etter å ha sonet tre måneder i fengsel for småkrim, var Chikatilo ute og klar til å drepe igjen i desember 1984. Han fant en ny jobb og holdt en lav profil i noen måneder. I august 1985 startet drapene igjen.
Den første august, mens han var på forretningsreise til Moskva, møtte han 18 år gamle Natalia Pokhlistova på en togstasjon. Han lokket henne til skogen hvor han knivstakk henne 38 ganger og deretter kvalte henne til døde. Fire uker senere, den 27. august, hadde Chikatilo drept en annen ung kvinne ved navn Irina Gulyaeva.
Etter hvert som politiets etterforskning ble mer alvorlig, la Chikatilo seg lavt og begikk ikke et nytt drap på et helt år. Den 18. august 1986 ble liket av en ung jente funnet begravet på eiendommen til et kollektivt gårdshus. Det samme mønsteret av sår var til stede på offeret, og saken ble knyttet til seriemorderen. Offeret var en 18 år gammel sekretær ved navn Irina Pogoreyelva. Kroppen hennes var skåret opp fra halsen til kjønnsorganene, det ene brystet ble fjernet og begge øynene ble revet ut. I løpet av resten av 1986 drepte ikke Chikatilo lenger.
Året 1987 kom og Chikatilo hadde drept tre ganger. Hvert drap fant sted mens han var borte fra byen sin på forretningsreise. Den 16. mai, møtte han 12 år gamle Oleg Makarenkov på en togstasjon. Liket av gutten ble ikke funnet før i 1991. I juli 1987 drepte Chikatilo en annen 12 år gammel gutt ved navn Ivan Bilobetsky og i september drepte han den 16 år gamle Yuri Tereshonok.
I 1988 drepte Chikatilo tre ganger. Han myrdet en uidentifisert kvinne i april og to gutter i mai og juli. Kvinnens nese ble kuttet av ansiktet hennes og det ble funnet flere knivsår i nakkeområdet. Hun ble til slutt drept av et betongslag mot hodet hennes. Gutten han drepte i mai 1988 het Aleksey Voronko og en 15 år gammel gutt ved navn Jevgenij Muratov be også drept, men ikke ble funnet før i 1989.
Chikatilo drepte ikke igjen før 1. mars 1989. Den dagen drepte han en 16 år gammel jente i datterens ledige leilighet. Han partert henne og restene av henne i kloakken. Drapet var ikke knyttet til seriemorderen på grunn av stor forskjell på utføringen av drapet fra hans andre drap. Mellom mai og august 1989 drepte Chikatilo ytterligere 4 ofre.
Den 14. januar 1990 møtte Chikatilo 11 år gamle Andrei Kravchenko utenfor teatret. Hans flere ganger knivstukkede kropp ble funnet i den påfølgende måneden. Syv uker senere, den 7. mars, drepte Chikatilo en 10 år gamle gutt, Yaroslav Makarov. Liket hans ble funnet dagen etter. Andrei hadde drept ytterligere tre ofre innen august 1990. Den 4. april drepte han 31 år gamle Lyubov Zuyeva. Kroppen hennes ble funnet i august. Den 28. juli drepte han 13 år gamle Viktor Petrov og den 14. august drepte han 11 år gamle Ivan Fomin.
I 17. oktober drepte Chikatilo 16 år gamle Vadim Gramov og fortsatte med å kastrere ham, knivstikke han 27 ganger, kutte tuppen av tungen og knivstikke venstre øye. Han ble funnet 30. oktober. Samme dag som Vadim ble funnet, knivstakk Chikatilo en annen gutt, 16 år gamle Viktor Tishchenko, 40 ganger. Hans siste drap var den 6. november 1990. Han drepte og lemlestet den 22 år gamle Svetlana Korostik. Dette var hans siste offer og det som førte politiet til hans pågripelse.
Chikatilo ble arrestert 20. november 1990 og tilsto drapene 29. november 1990. Han ble deretter stilt for retten i Rostov i 1992 og siktet for 53 tilfeller av drap og fem seksuelle overgrep mot mindreårige. Den 15. oktober 1992 fant dommer Akubzhanov at Chikatilo var skyldig i 52 av de 53 drapene og dømte ham til døden for hvert drap. Han ble dømt til døden pluss 86 år. Den 14. februar 1994 ble Andrei Chikatilo henrettet med et enkelt skudd bak høyre øre og ble gravlagt i en umerket grav på fengselskirkegården.
I de nærmere 80 innleggene jeg nå har skrevet om alvorlig kriminelle gjennom historien har jeg aldri hatt en slik ‘oppramsing’ av ofre før. Dette for å fremheve det absurde, for det burde egentlig vært umulig at noen skulle kunnet gjennomføre dette i vår tid, men der er det altså. En kan danne seg tanker om hvor lett en kan slippe unna med drap.. faktisk. Eller hva tenker dere?
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Eksplosjon i Polen etter russiske raketter traff landet, noen døde, all togtrafikk på Oslo S er stanset, Atle Antonsen legger seg langflat etter Sumaya Jirde Ali gikk ut i media, det blir knallbra vær og sol i Bergen over en hel uke mens det bare blir uggent vær i Tønsberg og Drammen. I et kommentarfelt leste jeg at alle bloggere bør avlives, og slik går nå dagene.
Selv var jeg ganske dårlig i går, noe bedre i dag, men holder meg hjemme, det er ikke over enda. Det er tåkende utendørs og det er tåkete i hodet mitt. Har vel kommet inn der via et høl. Men jeg lever enda på den fantastiske helga som har vært, og det ser ut til at kommende helg blir ganske bra også.
Fredag kommer vesle Liv på besøk og skal bli her til lørdag. Liv er en liten voff som dere helt klart skal få hilse på når hun er her. Lørdag kveld skal vi på besøk til ei god venninne som vi ikke har vært på besøk hos siden juli, og det blir da første gang vi skal ha et lag det med mat og drinker efteråt.
Dette er jo helt tragisk lesing. Det har seg slik at debattant Sumaya Jirde Ali og ei venninne var på et velkjent utested i Oslo hvor den kjente komikeren, Atle Antonsen kom til bordet deres, og er nå blitt anmeldt av Jirde Ali etter å ha opptrådt som fullstendig idiot og muntlig berserk ha angrepet Sumaya Jirde Ali med en mer enn en knyttneve av skjellsord, inkludert noe så lavmål og patetisk som at hun er «for mørkhudet» til å være på utestedet.
Jirde Ali har selv gått ut fortalt om sitt, mildt sagt, lite hyggelige møte med Atle Antonsen. Da jeg først leste overskriftene så tenkte jeg at nå er Jirde Ali i gang med noe fanteri igjen, for det er for meg ingen nyhet at hun uttaler seg nedsettende om nordmenn og vårt samfunn, kommer med anklager og tolker litt for mye i verste mening, og tillegger folk onde hensikter de ikke har. Jeg personlig har ikke noe positivt bilde av henne og vil heller tillegge henne karakteristikker som kverulant og provokatør, fremfor debattant. Men så tonedøv som denne oppførselen til Antonsen er det faktisk ikke lov å være. Ikke dritings engang. Han har passert en grense og tråkket laaaangt over!! Laaaaangt laaaaangt over!!!
Sumaya Jirde Ali forteller: Antonsen satte seg overfor meg. Det var et lite bord mellom oss. Jeg husker gliset, jeg husker glimtet i øyene hans. Jeg er ikke fremmed for berusede menn. Jeg er ikke fremmed for berusede menn som snakker engelsk til meg. «What are you… how are you», sa Antonsen. Jeg humret og svarte «æ kan norsk assa.»
På sekundet skiftet Antonsen ansikt. Han gikk fra å være en smilende mann til en som skrek «SHUT THE FUCK UP» til meg slik at jeg fikk spytteklysene hans i ansiktet. Jeg glemmer aldri kraften i stemmen, jeg glemmer aldri aggresjonen som kom ut av intet. Jeg forsøkte å rygge bakover, men vi satt mot veggen. «Jeg vet hva du driver med, jeg vet hva du prøver på», gjentok Antonsen. Når jeg forsøkte å spørre hva det er han mener, skrek han igjen og igjen, på engelsk, at jeg må holde kjeft. Cathrine, som satt ved min side, spurte om hvorfor han skrek og oppførte seg som en «dust» mot meg. Da ba han henne også om å holde kjeft. Jeg tror det er da, mens venninna mi forsøkte å støtte meg, at jeg hadde en ut-av-kroppen-opplevelse. Jeg så på situasjonen som om jeg selv ikke satt der, jeg så på ham, jeg så aggresjonen i kroppsspråket, forakten i ansiktet, og det var da jeg ble redd. Antonsen er en stor og kraftig mann.
I et forsøk på å roe ned situasjonen ble Jirde Ali og venninnen helt stille, de sluttet å snakke, men Antonsen ga seg ikke.
«Du får ikke lov til å snu situasjonen», sa han til Jirde og når hun prøvde spørre han hvilken situasjon, brølte han igjen: «SHUT THE FUCK UP» så hadde han grepet tak i armen på 24-åringen og hun måtte rive seg løs. Ved enhver anledning Jirde Ali sa noe fikk hun brølt til seg på engelsk om å holde kjeft. Antonsen fikk fortsette uten at noen grep inn, til slutt sa han, mens han så henne rett i øynene og med foraktfullt mine, ifølge Jirde Ali: «du er for mørkhudet til å være her».
Dette er så utrolig grusomt stygt at jeg gremmes. Dette er ikke greit. Det som også er synd med saken er at folk er så dritt lei av at alt kalles rasisme, at rasismekort brukes hele tiden, at man slutter å bry seg når det gjelder. Kampen mot den virkelige rasismen ødelegges av mennesker som roper «ulv, ulv» ustanselig. Jirde Ali har ropt «ulv, ulv» mange ganger, jeg selv har opplevd å bli kalt rasist her på bloggen av et par medbloggere og anonyme nettroll. Det er svært ødeleggende og direkte årsak til reell rasisme. Helt tragisk!!
Sophie Elise og Nora Haukland:
Sophie Elise og Nora Haukland var invitert til Lustrabadet for å promotere stedet med bilder og moro inne på badet. De ble betalt for å være der og legge ut i sosiale media for å promotere stedet. Men Sophie Elise og Nora ville ikke lage vanlige bilder og promotere med klasse, neida de bestemte seg for å bryte alle regler som enhver vet slike steder har. På hvilken måte de tenkte at de promoterer stedet med en adferd som ikke er tillatt for noen, klarer jeg ikke helt å se. De drakk vin, røyket og badet naken. Det kunne jommen meg jeg også tenkt meg, å dra til et bad der jeg også kunne slappe av med en sigarett og noe godt i glasset. Slippe å tenke på badebukse og bare let it all hang out. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde blitt arrestert.
Det er trist at disse kalles for influensere, men de kalles jo det fordi det er hva de gjør, påvirker ungdom med sin adferd, plastikk og kirurgiske inngrep, uakseptabel oppførsel og i det hele tatt. At Sophie Elise sitter å pimper vin inne på et sted som dette, hvorfor er det nødvendig? For få uker siden var hun narkoman med rusproblemer, og nå dette. Alkohol i en svammehall. Den jenta er ikke til å tro. Hun kan bli sammen med Atle Antonsen, flotte forbilder for de unge her til lands!!
Märtha Louise og Durek Verrett:
Snakker om bli sammen.. jeg vet folk er drita lei av hele dureken, men jeg blir så absolutt forundret, altså medaljonger og reptiler til side, og jeg vet han har levd i et forhold med en mann, men at Märtha ikke skjønner at denne figuren er 100 prosent homo, det forstår jeg bare ikke.
Vi er noen som har sett på et par videoer dureken har postet, spesielt DENNE (Se den!!). Ei lik skjorte hadde jeg faktisk da jeg var 12 år. Og når mannen attpåtil skruller som bare skruller gjør, hellige kaninmåne…
(skrulle er utrykk brukt i bestemte miljøer, ikke brukt nedsettende, men humoristisk, kan oppfattes som nedsettende når personer utenfor disse miljøene bruker det, derfor er det ikke greit å bruke da).
For oss hersker det dessverre uten noen tvil om at Durek Verret er homo!
Blir morsomt når den dagen kommer, etter inngått ekteskap, når den norske prinsessen blir omtalt i verdenspressen som hun som giftet seg med en homofil reptil 😂😂😂
Regner med mange er både enig og uenig med meg i hva jeg har skrevet om disse sakene. Så jeg spør bare hvem, hva og hvorfor?
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Som de fleste bloggere er jeg også generelt aktiv på sosiale media, men det er blogg jeg bruker mest.
Facebook: Når det gjelder venneforespørsler på Facebook, så har jeg flere ubesvarte forespørsler der enn jeg har venner i vennelista. Det er fordi at jeg på Facebook kun gir tilgang, kun godkjenner folk jeg kjenner, til min private profil. Jeg er ikke spesielt glad i Facebook, men plattformen er nyttig når ting fungerer. Det er der jeg har den største gruppen av følgere til bloggen min. Den kan alle joine: «Bunny på Facebook».
Når det kommer til min private profil så orker jeg ikke folk som prøver legge meg til kun fordi dem er nysgjerrige, eller samler på «venner». Jeg har liten og ingen forståelse for å ha totusen venner der. Masse folk som aldri sier et ord, bare sniker og snoker. Hvis man skriver om et seriøst tema, inviterer til fest eller besøk eller whatever, så leser alle, men ingen svarer. Det er så overfladisk at jeg får helt mark.
Jeg godkjenner heller ikke folk som tidligere har sletta meg, og plutselig sender ny venneforespørsel fordi noen blogginnlegg plutselig har gått viralt. En gang fikk jeg over 100 000 sidevisninger på et innlegg og våknet opp dagen etter med haugevis av venneforespørsler. De trodde vel jeg var på vei til å bli kjendis da. Glem det. Når man ikke kan være venn med meg for den jeg er, men for en potensiell status, fuck off! Noen har også sett meg i film, serier og reklamer. Glem det. Jeg godkjenner venneforespørsler kun fra folk jeg har møtt i det virkelige liv. Det er minstekravet.
MeWe: Selv om ikke utviklingen er nådd like langt hos MeWe, så liker jeg MeWe veldig godt fordi de står opp for ytringsfriheten, de blokkerer ikke brukere og sensurerer hverken kunst eller «andre siden» av det politiske meningsmangfoldet. Jeg mener MeWe er en bedre plattform for den offentlige debatten og demokratiet. Plattformen har vært en hel del år nå, og dessverre ser den ikke ut til å vokse noe særlig. Men det er lov å håpe. Jeg har ihvertfall profil der, og der også har bloggen en egen gruppe, den finner dere her: «Bunny på MeWe».
SnapChat bruker jeg også. Men ikke som «alle» andre. Jeg liker filterfunksjonene der, de er enkle å bruke og lett tilgjengelig.
Til eksempel så var jeg i Bergen i helga. Ankom tidlig på fredag, ruslet rundt hele dagen, var på pub på kvelden, drakk en del øl, var på homseklubb på natta, danset på diskoteket, stod opp tidlig på lørdag, ruslet rundt litt i byen, møtte medblogger og venninne «Vibbedille», vi spiste lunsj og dro så på markeringen til medblogger og venninne «Mammapåhjul» hvor vi gikk i fakkeltog for å fremme ALS.
Etter det igjen var det en ny runde på pub med ei venninne jeg ikke hadde sett på 20 år, og tidlig opp dagen derpå, altså søndag, for å treffe Vibbe igjen og reise på besøk til Vivian (aka Mammapåhjul). Øyelokkene var tykke og hovne, hang nedover øyet, og jeg ville ha bilde av Vibbe og meg på tur, så da brukte jeg SnapChat-filter. Jeg synes det er en praktisk, flott og fin løsning. Men når det kommer til å sende snapper og bilder med SnapChat, det gjør jeg sjelden og aldri. Er man heldig får man kanskje tilsendt én snap fra meg i året, hehe.. Min SnapChat: «bunnytrash SnapChat».
Instagram legger jeg ut et bilde innimellom når jeg husker det. Gjerne fra ferier og turer, opplevelser, bilder av jentene mine eller idoler. Fra konserter jeg har vært på og den slags. Det er da snakk om kun et eneste bilde, ikke en hel serie i slengen. That’s it. Jeg kommuniserer ikke der, å sende meg meldinger på Insta er håpløst.
Jeg har ved et par anledninger plutselig oppdaget meldinger folk har sendt meg der for dager, uker og måneder siden, og da er det vitterlig for sent å svare. Så folkens ikke send meg meldinger på Instagram. Letteste måten å få tak i meg på er faktisk i bloggens kommentarfelt, haha! Det er som sagt på blogg jeg er mest! Men hvis dere likevel er interessert å se bildene mine på Instagram så er dem her: «Bunnys Instagram».
Telegram: Jeg er også på Telegram, der har jeg blitt lagt til i noen diskusjonsgrupper/chatter. Rett og slett på grunn av sensuren på Facebook hvor de holder tilbake, rett og slett fjerner informasjon og delinger om for eksempel islamistisk terror, overfallsvoldtekter i Norge, info om korona og vaksiner fra eksperter og forskere som ikke er enige med narrativet som fremlegges i statsstøttet mainstream media.
Jeg følger eksperter som blir bannet for å fremlegge dokumentasjon og fakta som forsøkes hysjes ned på andre plattformer. Personer som deler erfaringer, folk som har blitt alvorlig syke eller har mistet nære og kjære etter mRNA-injiseringer.
MeWe og Telegram støtter ytringsfriheten. Men jeg bruker ikke Telegram til noe annet, jeg har ikke kontakt med blogglesere, bekjente eller venner der. Har kun én kontakt der, og jeg aner ikke engang om jeg linker riktig her nå: «Telegram».
TikTok: Så var det TikTok da. Snuppen min bruker TikTok mye, der er jo i bunn og grunn masse morsomt som folk poster, men etter en del ekle koronautfordringer og et selvmord på TikTok så mistet jeg interessen. Det er liksom ikke alt jeg har lyst å se.
Jeg postet noen kjedelige og noen søte videosnutter den gang, gjerne av jentene mine og fra hjemme. Men det ble for kjedelig for TikTok. Bare sånn rundt 200 visninger så er det over. Et par av mine TikToks fikk mange mange tusen views, men publikum består av mye grums som bruker plattformen til å være hatefulle og dumme.
En annen ting er agendaen bak TikTok, den får dere vite mer om her: Se og Hør om TikTok. Jeg har ikke slettet profilen eller videoene der, så det eksisterer nok fortsatt: «Bunnys TikTok».
Andre: Sånn ellers er jeg vel ikke så mange andre steder. For 16-22 år siden brukte plattformen Gaysir mye, det var der jeg traff snuppen min. Men er ikke der mer. Var også på Nettby, men den byen gikk under. Jeg tror jeg også finnes på Twitter, at det ble laget noe der for en del år tilbake siden, men ikke vært der siden. Jeg har aldri vært på Tinder eller Grindr. Hvis plattformen Truth Social lanseres i Europa, så vil jeg nok garantert lage meg en profil der. Men tvilsomt den plattformen kommer i bruk her, hva tror dere?
Har jeg glemt noe? Det er nok flere plattformer som jeg ikke har hørt om eller ikke brydd meg med. Jeg er som sagt mest på bloggen. De som kontakter meg her 👇🏽 får raskest svar. Facebookprofilen min er kun for venner (og folk jeg har møtt irl), men har bloggruppe der og på MeWe, grupper som er for alle interesserte. Instaen min er moderat aktiv, ellers er det bare så som så liksom.. men nå vet dere hvor å finne meg 😜
Ha en fin fin dag!!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Hei og god morgen. Dagens historie minner meg om slike historier jeg hørte som barn da vi var på overnattinger hos hverandre og prøvde skremme, gi hverandre mareritt, men selvfølgelig, vi hadde ikke fantasier eller evne til å komme med noe som dette.. og dette er faktisk en sann historie. Sørg for å ha en vaskebøtte eller noe tilgjengelig mens du leser.
Albert Hamilton Fish ble født 19. mai 1870 og var den yngste av fire søsken. Hans far døde i 1875 og etter det var ikke moren ikke i stand til å ta seg av alle barna sine og Fish var en av dem hun plasserte på barnehjem. I barnehjemmet ble Fish grovt mishandlet, pisket og slått ofte. Han selv har fortalt at han var det eneste barnet der som gledet seg til mishandlingen, at det gledet han og bli mishandlet, pisket og banket. Da Fish var cirka 20 år flyttet han til New York og arbeidet der som maler. I 1898 giftet han seg med Anna, og fikk seks barn med henne.
18 år gamle Peter Budd hadde satt inn en annonse i avisen og der søkt etter jobb. Fish hadde sett denne annonsen og syntes Peter var et perfekt offer for mord og slakt. Så derfor, 28. mai 1928 besøkte Albert Fish, den gang 58 år, familien Budd i deres hjem på Manhattan. Han kalte seg Frank Howard og lovet Peter Budd jobb, og skulle kontakte han om noen dager.
Under besøket hos familien Budd møtte Fish Peters yngre søster Grace, som da var 10 år. Da ombestemte han seg angående Peter og ønsket heller å slakte lille Grace. Han spurte foreldrene hennes om å å la lille Grace få være med ham på et lite bursdagsselskap som hans søster skulle arrangere for sine barn hjemme hos ham. De sa ja, og sammen med Fish forlot deres datter hjemmet deres den dagen og det ble den siste gangen de så henne.
Politiet i New York var ikke fremmede for barnekidnappinger. Dette som skjedde med Grace minner faktisk mye på en sak som var anmeldt året før, i 1927, da fire år gamle Billy Gaffney lekte utenfor hjemmet sitt sammen sammen med en tre år gammel nabogutt. En litt eldre nabogutt oppdaget plutselig at de to små var borte. Etter en desperat leting fant faren til treåringen sønnen sin i øverste etasje i boligblokken. Sønnen hans hadde vært oppe på taket. Da faren spurte hvor lille Billy var, svarte sønnen: «The boogey man took him».
Politiet brydde seg lite og ingenting om det lille barnets utsagn, men da de spurte nærmere fikk de en beskrivelse av en spinkel eldre mann med grått hår og grå mustasje. Likevel så de ikke forbindelsen til en forbrytelse begått av den såkalte «Grå-mannen» (Gray man) noen år tidligere. Ikke før etter alt.
Det som skjedde noen år tidligere hendte sommeren i 1924. Francis McDonnell som da var 8 år lekte på verandaen foran hjemmet sitt. Moren hans var i nærheten og tok seg av sitt nyfødte barn da hun observerte en eldre mann med grått hår og mustasje stå midt i gaten. Han hadde nikket og hilst, løftet sin hatt mot henne som man gjorde den gang når man hilser høflig. Så hadde han forsvunnet igjen. Senere på ettermiddagen dukket han opp igjen og ble observert mens han stod og betraktet Francis og fire andre gutter som spilte fotball. Mannen ropte på Francis, de andre guttene fortsatte å spille. Noen minutter senere var mannen og Francis borte.
Faren til Francis var politimann, og når sønnen ikke kom hjem til middag organiserte han en leteaksjon. De fant Francis i skogen, brutalt myrdet og skjult under noen grener. Han var blitt slått og mishandlet til det totalt ugjenkjennelige. Klærne var revet av kroppen hans og han var kvalt. Mishandlingen var så kraftig og omfattende at det var vanskelig å tro at en gammel mann kunne være gjerningsmannen.
Så hopper vi til hvor jeg begynte denne historien, og hva som skjedde etter at Fish hadde tatt med seg vesle Grace til et såkalt fødselsdagsselskap. Foreldrene så som sagt aldri igjen sin lille 10 år gamle datter etter hun ble med Fish. Ikke så de Fish heller flere ganger, men cirka seks måneder etter forsvinningen mottok familien et brev som fikk dem til å kontakte politiet umiddelbart. Innholdet i brevet var barbarisk, og er offentliggjort på internett, gjengitt på originalt språk med sin opprinnelige form, med Fish’ grammatiske feil. Men i dette innlegget har jeg valgt å oversette til norsk, og gjengi hovedpunkter, dermed forsvinner grammatikkfeilene som ble til spor i etterforskningen den gang. Min gjengivelse er kun for å vise det opprørende og barbariske med brevet.
«Kjære Budd. I 1894 reiste en venn av meg som en del av mannskapet på et skip fra San Francisco til Hong Kong, Kina. Etter mannskapet hadde vært i land og skulle tilbake til båten så var båten borte. På den tiden var det hungersnød i Kina. Kjøtt av noe slag var fra $1-3 per pund. Så stor var lidelsen blant de aller fattigste at alle barn under 12 år ble solgt for mat for å hindre andre fra å sulte. Barn var ikke trygge på gatene der. En kunne gå i en hvilken som helst butikk og be om biff, koteletter, eller lapskauskjøtt og da ville man bli tilbudt å kjøpe deler av den nakne kroppen til en gutt eller jente, en kunne kjøpe hvilken del av kroppen en måtte ønske, og det ville bli ville bli kuttet fra den. En gutt eller jentes rompe, som er den søteste delen av kroppen, ble solgt som kalvekoteletter ga den høyeste prisen. Min venn ble der så lenge at han fikk smak for menneskekjøtt. Da han kom tilbake til New York stjal han to gutter, en på 7 og en på 11. Tok dem med seg hjem og kledde dem nakne og bandt dem i et skap. Så brant alt de hadde på seg. Flere ganger hver dag og natt slo han dem, torturerte dem, for å gjøre kjøttet deres godt og mørt. Først drepte han den 11 år gamle gutten, fordi han hadde den feteste rumpa og selvfølgelig mest kjøtt på den. Hver del av kroppen hans ble tilberedt og spist unntatt hodet, bein og innvoller. Han ble stekt i ovnen (hele rumpa), kokt, stekt, stekt og stuet. Den lille gutten var neste, gikk samme vei. Han fortalte meg så ofte hvor godt menneskekjøtt var at jeg bestemte meg for å smake på det. Søndag 3. juni 1928 ringte jeg på hos dere. Brakte med meg gryteost og jordbær. Vi hadde lunsj. Grace satt i fanget mitt og kysset meg. Jeg bestemte meg for å spise henne. Så jeg spurte om å kunne ta henne med meg i fødselsdagsselskap. Dere sa ja hun kunne gå. Jeg tok henne med til et tomt hus jeg allerede hadde plukket ut. Da vi kom dit, ba jeg henne holde seg utenfor. Hun plukket markblomster. Jeg gikk opp og kledde av meg alle klærne, så gikk jeg bort til vinduet og ropte på henne. Så gjemte jeg meg i et skap til hun var i rommet. Da hun så meg helt naken begynte hun å gråte og prøvde å løpe ned trappene. Jeg tok tak i henne og hun sa at hun ville fortelle det til mammaen sin. Først kledde jeg henne naken. Hun sparket, bet og klorte. Jeg kvalte henne i hjel, og kuttet henne deretter i små biter slik at jeg kunne ta med meg kjøttet til rommet mitt. Koke og spise det. Hvor søt og mør den lille rumpa hennes ble etter steking i ovnen. Det tok meg 9 dager å spise hele kroppen hennes. Jeg knullet henne ikke, men jeg kunne om jeg ønsket det. Hun døde som jomfru».
Det var dette brevet som til slutt ledet politiet til Albert Fish. Via sammenligninger av håndskrift og brevpapir fant de frem til huset der han hadde bodd inntil noen dager tidligere. Huseieren identifiserte Fish ut ifra beskrivelsen og han ble oppsporet og arrestert.
Albert Fish hadde mange tidligere arrestasjoner på papiret, for småtyverier og uanstendige brev samt andre mindre forbrytelser. Han hadde også vært innlagt på psykiatriske institusjoner ved flere anledninger. Etter arrestasjonen fortalte han om sin bakgrunn, og forklarte at kona hadde forlatt ham flere år tidligere og hvor skuffet han var over at hans seks elskede barn ikke hadde besøkt sin gamle far i fengselet.
Så tilsto Fish drapet på lille Billy Gaffney og fortalte i detalj om den unevnelige torturen han utsatte den lille gutten for. Han tok ham til et øde hus hvor han kledde ham naken og bandt ham på hender og føtter og kneblet ham. Så brente han klærne hans og kastet skoene på søppelfyllinga. Så dro han hjem. Neste dag tok han med verktøy, pisket gutten med et belte gjennomhullet med spikrer, kuttet av ham ørene og nesen og skar opp munnen fra øre til øre. Så stakk han ut øynene, med det var gutten død. Deretter stakk Fish kniven i magen på gutten og drakk blodet hans. Så delte han den vesle gutten i små biter som han la i potetsekker tynget med stein, og kastet dem ut i vanndammer langs veien. Det eneste han sparte på var deler av kjønnsorganene, baken og torsoen til den vesle gutten. Dette tok han med hjem og tilberedte til en finere middag.
Fish ble også identifisert som Francis’ drapsmann, og tiltalt for drapet på en 15 år gammel jente som var funnet mishandlet til døde ved et hus Fish hadde malt i 1935. Etterforskerne var sjokkert over hvor vennlig, høflig og ydmyk Fish opptrådte. En etterforsker sa at om det var noen man ville ha overlatt barna sine til i god tro, så var det nettopp Albert Fish.
Psykiske problemer var intet unntak i familiehistorien til Fish. En onkel led av religiøs psykose og døde på institusjon. Det samme gjaldt en halvbror. En yngre bror var tilbakestående og moren var kjent som «merkelig» og for å høre og se ting som ikke eksisterte. En tante ble ansett som «fullstendig gal», en bror var alkoholiker og en av søstrene hadde også en tydelig mental lidelse.
Fish påsto selv at han hadde misbrukt og torturert minst hundre små barn gjennom livet sitt, minst 23 av dem hadde han drept. Han valgte ofte afroamerikanske barn siden myndighetene ikke lot til å gi det like mye oppmerksomhet om disse ble skadet eller forsvant. Fish mente at det han gjorde måtte være riktig, ellers ville en engel stoppet ham akkurat som engelen stoppet Abraham i Bibelen (fra å ofre sin sønn). Mange av hans ofre ble aldri funnet, andre ble tilskrevet Fish etter hans død.
Legene som undersøkte han etter arrestasjonen konkluderte med at han var sadomasochist med en hang til selvskading. Han stakk nåler i seg selv, mellom scrotum og rektum, og noen av dem stakk ham så langt inn at han ikke fikk dem ut igjen. Røntgenbilder viste 29 nåler som var permanent fast i bekkenområdet hans. Han gjorde det samme mot mange av sine ofre. Han likte også å dytte bommulsdotter gjennomtrekt med lightergass opp i rektum og tenne på.
16. januar 1936 ble Albert Fish henrettet i den elektriske stol. Ja, dette var nok en krimhistorie fra virkeligheten, og jeg har ikke spist frokosten min enda.. har du?Link: 84 historier krim fra virkeligheten.Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!Følg Bunny på MeWe: Link!!
Dette kom opp som minner på min Facebook i dag, jeg har visst skrevet det 14. november 2019.
I mine tanker du alltid vil være. I mitt hjerte du alltid vil bo. Du er evig blant mine nærmeste kjære. I går, i dag og i morgen. Gjennom oppriktig kjærlighet. Og i dypeste sorgen. You are not alone.
Dagen startet jo så fint, følte meg ganske uthvilt og sådan, snuppen min mekka frokost, det var digg. Har blogget litt og puslet med ting og tang. Snuppen min dro på kveldsvakt, alt var greit. Så bare stengte hele systemet ned.
Jeg sa til Vibbedille i Bergen i går at søndager bruker jeg normalt å ligge på sofaen og hvile ut, legge meg selv til lading. Vi ble enige om at jeg kunne ha søndag i dag, hvile og lade i dag. Nå ser det ikke ut til at jeg har noe valg, for nå smerter det inni beina mine og dem vil ikke fungere som dem skal, og jeg faller bort innimellom (sovner og våkner samtidig), jeg har prøvd å sove, men det går rett og slett ikke. Tinnitus skriker inni hodet mitt (et nytt fenomen som jeg ikke har blitt vant til), så jeg gidder rett og slett ikke blogge noe mer akkurat nå, kanskje i kveld, men ikke akkurat nå.
Nå prøver jeg bare å koble av. Skal egentlig ut på luftetur med jentene, men lar det være til dem selv ber om det. Hvis dere har lyst å lese noe annet her hos Bunny, altså hos meg, så foreslår jeg dette viktige innlegget hvor dere også kan gi et bidrag til en sak dere burde støtte. Eller dere kan lese noe mindre alvorlig, som for eksempel hvem som er denne Ukas blogger, eller kanskje lese et gammelt innlegg som jeg skrev om meg selv for 5,5 år siden, det bærer litt preg av at jeg har forandret meg en del med årene. Anyways, peace out, see you guys later 🥰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
