Ikke dømmende kritikk, men kritikk som følge av egne erfaringer og kunnskap om at sådanne handlinger kan medføre konsekvenser. Tidvis bruker jeg selv bloggen til å fortelle om hendelser og opplevelser fra eget liv.
Ingen er alene i sitt liv, ihvertfall ikke gjennom hele livet. Skal en da fortelle om hendelser, opplevelser og sådan så er det jo naturlig at det er andre involverte parter i disse. Men.. det må sies at jeg har alltid vært kritisk til deling at og om barn for klikk og likes i sosiale media og på blogg. Når en poster slikt hele tiden fremkommer det hele tiden ‘bits and pieces’ om hvor barna bor, hvor de befinner seg til hvilke tider, hvor de går på skole, barnehage, ungdomsklubb. Slikt kan utnyttes, slikt er farlig.
Jeg brukte for noen år siden bloggen til å informere om farligheten av dette, og jeg postet noen innlegg om en pedofil overgriper som jeg selv var blitt utsatt for i min barndom. Jeg ble forfulgt, utsatt og traumatisert over flere år. Dette fikk mange konsekvenser for meg. Det at jeg blir forfulgt av hensynsløse voksne mennesker her på blogg er traumatiserende og triggende, særlig med tanke på at en ser det samme igjen, at folk ikke bryr seg. Faktisk klapper de forfølgerne på skuldrene og med det anerkjenner adferden.
Likevel.. Det var da jeg som voksen oppdaget at min overgriper var aktiv på Facebook at jeg tok til ordet. Jeg skrev disse innleggene, om denne mannen. Jeg navnga han ikke eller noe slikt, men fortalte deler av min historie. Så postet jeg innleggene i lokale grupper tilhørende området mannen bor. Til skrekk og advarsel til de som måtte velge å bry seg.
Det er ikke noe nytt hvor lite folk bryr seg, «slike ting skjer ikke meg, skjer ikke mine barn». Så det var ikke så veldig mange reaksjoner den gang. «Huff så trist da» kunne noen skrive. Like fullt hadde de mannen i sin venneliste i sosiale medier. Jeg kunne spørre enkelte om de visste hvem han var, om de kjente han? Det i annen sammenheng enn mine innlegg, uten å fortelle hvorfor jeg spurte. Nei, det visste de egentlig ikke. Han hadde bare sendt venneforespørsel, og de hadde godkjent. Ja, riktig..
Det gikk et par år, så begynte ballen å rulle. Noen hadde lest innleggene mine, om hvordan mannen gikk fram, sett likheten mellom hendelser og i det hele tatt, og skjønt at dette var samme mannen. Så begynte anmeldelsene å tikke inn på politistasjonen, der var tatt utskrift av blogginnleggene mine. Jeg ble kontaktet på grunn av dette. Jeg leverte anmeldelse. Så ble det et par år inn og ut av politiavhør, møter med advokat, flere psykiatere og i det hele tatt. Saken kom i media. Politiet fikk inn anmeldelser fra over 40 gutter og menn. Noen hvis liv har blitt så til de grader ødelagt at selv jeg måtte under en avhøropplesing forlate bygget for å få puste.
I disse avhørene kom det fram at i den tid jeg og flere andre var utsatt ble mannen anmeldt av en gutt, dømt for overgrep, fikk en liten bot og noen dager fengsel. Men dette skremte ikke denne mannen fra å fortsette, han gikk rett ut av rettslokalene og ut i samfunnet og forgrep seg på barn. Kom rett ut av fengsel og forgrep seg på barn. Andre ting som kom fram var at han, mens jeg satt i møter med politi, advokat, psykiatere og sådan, var at mannen opererte som støttekontakt for barn og ungdom, mindreårige. Og frekventerte «ungdommens hus» i området. En mann som hele sitt liv har begått overgrep mot, voldtatt og traumatisert titalls barn. Med lønn fra staten har han tatt med seg barn på aktiviteter og ferier. En pedofil dømt mann. Er det mulig? Det er det!
Mannen har kontakter i politi, barnevern, hatt/har politisk tilhørighet til Arbeiderpartiet, tillitsvalgt i organisasjoner, en einstøing, men likevel et utbredt nettverk. Alt er mulig. Til og med de som har vært ansatt som barnevernsledere i området er venn med han i sosiale media.
Overskriftene var store da dette kom fram. Omtalt i de store media, og over flere sider i den lokale avisa. Hva skjedde? Gradvis nedhysjing.. ingen i lokalsamfunnet spør, hva skjedde, ble han dømt? De bare gleder seg over at lille byen ikke får mer negativ oppmerksomhet. Livet går videre. For dem ja, for hvem bryr seg om ofrene? Hvem bryr seg om de som overgripes akkurat nå mens jeg skriver dette? Mannen er gammel nå, men det er ingen hindring. Han sitter på Facebook, bevandrer de samme stedene han alltid har gjort, fortsetter sitt liv å virke.
I gjennomsnitt går det mer enn 17 år fra et barn opplever et seksuelle overgrep til vedkommende forteller noen om dette. Den lange latenstiden skyldes ofte frykt, skyldfølelse, distansering og manglende begrepsapparat. Én etter én skrives overgrepsofrene ut av saken, fordi politi og rettsapparat vil ikke ta saken. De ønsker ikke den skandalen om at de har latt en mann som ble dømt for seksuelle overgrep mot barn for omtrent 30 år siden har fått fortsette i alle år etter. Vel vitende om det. De som overgripes i dag tør ikke si noe, slik er det bare, systemet er korrupt..
Så en kan vel trygt tilføye denne korrupsjonen til årsak om hvorfor det tar et par tiår for en seksuelt overgrepet gutt til å fortelle noen om dette. Dette er jo en medvirkende faktor til at noen aldri åpner opp og forteller. Hvorfor skulle man? Sitte flere år i møter med psykiatere, politi og advokater, gjenoppleve og gjenoppleve hva man helst vil glemme. For hva?
For å sitte å se at mannen i dag kan bruke sosiale media til å observere mennesker som legger ut små hint og detaljer om familiene sine, sine barn, hvordan de ser ut og hvor de ferdes..
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#overgrep #seksuelleovegrep #pedofili #bunny #bunnytrash
