Ikke dømmende kritikk, men kritikk som følge av egne erfaringer og kunnskap om at sådanne handlinger kan medføre konsekvenser. Tidvis bruker jeg selv bloggen til å fortelle om hendelser og opplevelser fra eget liv.
Ingen er alene i sitt liv, ihvertfall ikke gjennom hele livet. Skal en da fortelle om hendelser, opplevelser og sådan så er det jo naturlig at det er andre involverte parter i disse. Men.. det må sies at jeg har alltid vært kritisk til deling at og om barn for klikk og likes i sosiale media og på blogg. Når en poster slikt hele tiden fremkommer det hele tiden ‘bits and pieces’ om hvor barna bor, hvor de befinner seg til hvilke tider, hvor de går på skole, barnehage, ungdomsklubb. Slikt kan utnyttes, slikt er farlig.
Jeg brukte for noen år siden bloggen til å informere om farligheten av dette, og jeg postet noen innlegg om en pedofil overgriper som jeg selv var blitt utsatt for i min barndom. Jeg ble forfulgt, utsatt og traumatisert over flere år. Dette fikk mange konsekvenser for meg. Det at jeg blir forfulgt av hensynsløse voksne mennesker her på blogg er traumatiserende og triggende, særlig med tanke på at en ser det samme igjen, at folk ikke bryr seg. Faktisk klapper de forfølgerne på skuldrene og med det anerkjenner adferden.
Likevel.. Det var da jeg som voksen oppdaget at min overgriper var aktiv på Facebook at jeg tok til ordet. Jeg skrev disse innleggene, om denne mannen. Jeg navnga han ikke eller noe slikt, men fortalte deler av min historie. Så postet jeg innleggene i lokale grupper tilhørende området mannen bor. Til skrekk og advarsel til de som måtte velge å bry seg.
Det er ikke noe nytt hvor lite folk bryr seg, «slike ting skjer ikke meg, skjer ikke mine barn». Så det var ikke så veldig mange reaksjoner den gang. «Huff så trist da» kunne noen skrive. Like fullt hadde de mannen i sin venneliste i sosiale medier. Jeg kunne spørre enkelte om de visste hvem han var, om de kjente han? Det i annen sammenheng enn mine innlegg, uten å fortelle hvorfor jeg spurte. Nei, det visste de egentlig ikke. Han hadde bare sendt venneforespørsel, og de hadde godkjent. Ja, riktig..
Det gikk et par år, så begynte ballen å rulle. Noen hadde lest innleggene mine, om hvordan mannen gikk fram, sett likheten mellom hendelser og i det hele tatt, og skjønt at dette var samme mannen. Så begynte anmeldelsene å tikke inn på politistasjonen, der var tatt utskrift av blogginnleggene mine. Jeg ble kontaktet på grunn av dette. Jeg leverte anmeldelse. Så ble det et par år inn og ut av politiavhør, møter med advokat, flere psykiatere og i det hele tatt. Saken kom i media. Politiet fikk inn anmeldelser fra over 40 gutter og menn. Noen hvis liv har blitt så til de grader ødelagt at selv jeg måtte under en avhøropplesing forlate bygget for å få puste.
I disse avhørene kom det fram at i den tid jeg og flere andre var utsatt ble mannen anmeldt av en gutt, dømt for overgrep, fikk en liten bot og noen dager fengsel. Men dette skremte ikke denne mannen fra å fortsette, han gikk rett ut av rettslokalene og ut i samfunnet og forgrep seg på barn. Kom rett ut av fengsel og forgrep seg på barn. Andre ting som kom fram var at han, mens jeg satt i møter med politi, advokat, psykiatere og sådan, var at mannen opererte som støttekontakt for barn og ungdom, mindreårige. Og frekventerte «ungdommens hus» i området. En mann som hele sitt liv har begått overgrep mot, voldtatt og traumatisert titalls barn. Med lønn fra staten har han tatt med seg barn på aktiviteter og ferier. En pedofil dømt mann. Er det mulig? Det er det!
Mannen har kontakter i politi, barnevern, hatt/har politisk tilhørighet til Arbeiderpartiet, tillitsvalgt i organisasjoner, en einstøing, men likevel et utbredt nettverk. Alt er mulig. Til og med de som har vært ansatt som barnevernsledere i området er venn med han i sosiale media.
Overskriftene var store da dette kom fram. Omtalt i de store media, og over flere sider i den lokale avisa. Hva skjedde? Gradvis nedhysjing.. ingen i lokalsamfunnet spør, hva skjedde, ble han dømt? De bare gleder seg over at lille byen ikke får mer negativ oppmerksomhet. Livet går videre. For dem ja, for hvem bryr seg om ofrene? Hvem bryr seg om de som overgripes akkurat nå mens jeg skriver dette? Mannen er gammel nå, men det er ingen hindring. Han sitter på Facebook, bevandrer de samme stedene han alltid har gjort, fortsetter sitt liv å virke.
I gjennomsnitt går det mer enn 17 år fra et barn opplever et seksuelle overgrep til vedkommende forteller noen om dette. Den lange latenstiden skyldes ofte frykt, skyldfølelse, distansering og manglende begrepsapparat. Én etter én skrives overgrepsofrene ut av saken, fordi politi og rettsapparat vil ikke ta saken. De ønsker ikke den skandalen om at de har latt en mann som ble dømt for seksuelle overgrep mot barn for omtrent 30 år siden har fått fortsette i alle år etter. Vel vitende om det. De som overgripes i dag tør ikke si noe, slik er det bare, systemet er korrupt..
Så en kan vel trygt tilføye denne korrupsjonen til årsak om hvorfor det tar et par tiår for en seksuelt overgrepet gutt til å fortelle noen om dette. Dette er jo en medvirkende faktor til at noen aldri åpner opp og forteller. Hvorfor skulle man? Sitte flere år i møter med psykiatere, politi og advokater, gjenoppleve og gjenoppleve hva man helst vil glemme. For hva?
For å sitte å se at mannen i dag kan bruke sosiale media til å observere mennesker som legger ut små hint og detaljer om familiene sine, sine barn, hvordan de ser ut og hvor de ferdes..
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#overgrep #seksuelleovegrep #pedofili #bunny #bunnytrash
Veldig enig i at barn ikke skal eksponeres mye i media, det ser jeg ingen positiv side ved. Det er trist at du har opplevd det du har gjort og at du måtte gå igjennom noe slikt. Disse menneskene som gjør slikt burde blitt straffet i likhet med mord spør du meg. Det er så langt fra greit med dommene de får! Det reelle dommen er det ofrene som lever med, hele livet! ❤
Mange skjønner ikke, tenker ikke over at alle disse detaljene om hva man utleverer er hva predatorer leter etter, hva liker barna, yndlingsgotterier, mat, brus.. den minste ting. Media nevner såvidt hvor utbredt det er med overgrep mot barn og i det hele tatt på grunn av opplysninger delt i sosiale media. En tid hørte vi mye om organisasjonen Barnas Trygghet som lurte overgripere i feller, politi og stat fant heller ut at de skulle motarbeide organisasjonen. Det ser vi over hele linja, at de som forsøker noe blir kneblet. Men Barnas Trygghet eksisterer enda, og hurra for dem. Og takk for at du sier noe, våger, bruker stemmen din, viser at du bryr deg. Hvem skal egentlig barn og unge prate med om overgrep når voksne unngår tema, later som de ikke ser, ikke vet. Ignorerer. Jeg postet kun et innlegg i går, dette, 4500 sidevisninger. Du var den eneste som sa noe. Herved er du kåret til årets medmenneske på blogg. Løøøv U 😘
Bare det at politiet motarbeider mennesker som faktisk prøver å stoppe disse jævlene er for ille! Mennesker som gjør det de kan for at ikke flere barn skal utsettes for disse hjerteskjærende, traumatiske og ødeleggende tingene blir stoppet, altså hallo!
Dette er noe som engasjerer meg og som jeg er så imot, dette er en av de FÅ tingene i livet jeg hater, overgripere!
Løv u 2❤
Ja, man skal forholde seg til et lovverk og visse rammer, men der må de gjøre endringer, blant annet ikke foreldelse i overgrepssaker som kan bevises. Alle som kan bevises ha begått overgrep må straffes!
Støtt Barnas Trygghet! https://www.barnastrygghet.no/
🥰
Det er bare rett og slett for jævlig.. og det er trist å vite at jeg kan godt ha sånne folk på mi venneliste uten at jeg veit noe om det.. for sjøl hvor godt man TRUR man kjenner noen, er det aldri en garanti for noe som helst.. 😞
Vet du, personer som deg kjenner ikke han, hadde du hatt han i vennelista di så ville det vært som jeg skriver i innlegget, at du kjenner han ikke, du bare la han til. Men du kjenner mange som faktisk har gjort det..
Det å snakke om seksuelle overgrep er utfordrende for barn. Det er ikke uten grunn at incest og seksuelle overgrep kalles den ordløse forbrytelse. Barn har rett og slett ikke ordforråd til å snakke om dette. I tillegg går det som du sier mange år før et barn forteller… hvis det forteller. Jeg fortalte om overgrepene jeg ble utsatt for 7 år etter at de opphørte. Jeg var da 23 år, og overgrepene skapte så store problemer for meg at jeg mannet meg opp til å oppsøke hjelp. Jeg er enig i at man skal være yderst forsiktig med å eksponere barn på sosiale plattformer. De har vel neppe bedt om det. Det er et viktig tema du belyser. Jeg skrev masteroppgave i spesialpedagogikk og tilpasset opplæring om temaet, hvor jeg undersøkte ” hvordan skolen som organisasjon håndterer en mistanke om seksuelle overgrep”,så som du skjønner er dette et tema som engasjerer meg veldig.
Jeg husker.. vi to har vært innom dette før. Dette er jo et tema som kommer igjen hos meg, for jeg synes dette er viktig. Det går liksom ikke å stanse overgrep, altså det vil alltid skje med noen, det er så mye koko folk der ute. Som voksen er det blitt mer viktig for meg å få bevissthet ut om hvordan systemet er lagt opp, slik at noen kanskje tar tak, at rette personer lytter, til eksempel dette med foreldelse, hvordan kom de fram til å forelde sexovergrepssaker? Altså når man kan bevise utallige overgrep så er det ikke riktig, helt feil faktisk, at overgriperen skal slippe unna. Det er ingen rettferdighet i det. Når det da gjelder barn, som stenger dette inne i årevis, så har jo de, systemet, blitt lagt opp til at overgripere skal slippe unna. Det er jo så galt som det kan bli. En fugl har hvisket meg i øret at dette skal endres dog..