I går morges våknet jeg på verste vis. Jeg var helt utmattet, sliten, trist og skikkelig lei meg. Jeg hadde veldig tydelige drømmer som satte meg fullstendig ut av spill. Jeg klarte ikke riste det av meg, det var så mye inntrykk og følelser som gjorde resten av dagen veldig tung.
Jeg bruker ikke drømme så meget, ikke drømmer som jeg husker. Det har noe med diagnoser/sykdom og mangel på REM-søvn å gjøre. Ikke at det er slik at en kun drømmer under REM-søvn, for det stemmer ikke. Men i REM-fasen har man mer de visuelle drømmene, mens man kan ha mer ikke-visuelle drømmer i de andre fasene.
Pustestopp og kvelninger gjør at jeg ikke sover timer i strekk som normalt. Derav liten og ingen REM. For noen år siden husket jeg aldri noen drømmer. Jeg var ganske/veldig overvektig, noe som presset pusteveiene og gjorde sykdom verre. Jeg greide så å redusere kroppsvekten med 30 kilo, noe som bedret helsen på mange måter, somatisk og psykisk. Men det er ikke bare å holde vekten der den burde være. Motivasjon til bevegelse og aktivitet er ikke særlig lystbetont når en er nede, lavt stoffskifte, diagnoser og medisiner skaper en slags berg- og dalbane ift ganske mye når det kommer til kropp og sinn.
Fra våren og gjennom sommeren har jeg igjen tatt grep og redusert vekt og er nå på nivå normalvekt, og jeg jobber enda med å komme meg i nedre siktet av normalvekt, fremfor øvre siktet. Ergo, det blir vanskeligere. Dess mindre en har, desto lavere resultater, altså mindre vektnedgang.
Nå i dag har jeg begynt å huske en del drømmer. Drømmer mye rart når jeg først drømmer, mest morsomt. Bisart, komisk og erotisk i herlige blandinger. Jeg bruker si til folk «drøm ufint», for det er de beste drømmene, synes jeg. Ufine drømmer gir en bedre start på dagen, hehe..
Det som er med disse drømmene mine, jeg har ofte drømmer som signaliserer noe. Forvarsler eller advarsler. Slik har det vært hele livet fra barneår. Noen drømmer går igjen. For mange år siden mistet jeg tenner hele tiden i drømmene mine. Tap av tenner er ofte tegn på på å ha lidd nederlag og tap, eller at noen har såret ens stolthet. Nederlagene den gang var mange, derav fant jeg forbindelse. Rusmisbruk, bo på gata, tapte vennskap, vold, overgrep, dødsfall, brudd i forhold og skilsmisse kunne medføre sådanne drømmer. Jeg drømte at jeg mistet tenner kort tid før noen tok eget liv, ble drept – slike ting.
Hvis en drømmer at en faller, så kan det tyde på stress. Og hvis en drømmer at en kan fly, blir en bør løftet fra ens skuldre. Drømmer en at en er en superhelt eller sådan, så representerer det gjerne over gjennomsnittet talenter, ideer og andre skjulte evner, som å se andre, forstå, sette seg inn i andres situasjoner. Jeg drømte ofte at jeg kunne hoppe høyt, delvis fly, jeg hoppet ofte fra en høy bygning til en annen. Fra tak til tak i storbyer. Noen ganger falt jeg, andre ganger våknet jeg i full beundring av spektakulær utsikt, som solned- og oppgang.
Før jeg våknet i går drømte jeg at jeg var i full krangel med han jeg var gift med for mange år siden. Dette var i en stor og flott loftsleilighet. Omgivelsene var helt ukjente, men jeg fornemmet at dette var vår leilighet, og at vi var sammen, enda gift. Men som sagt omgivelsene var ukjente, for da vi var gifte kjøpte og bodde vi i et lite hus på 37,5 kvm bygd på 1800-tallet. I drømmen kranglet vi, og hadde visst gjort mye av det, så jeg kastet han ut. Jeg fikk nok og gjorde det slutt.
Den gang vi gikk fra hverandre var det ikke helt slik. Den gang pakket jeg alt av klær og musikk jeg hadde, og jeg flyttet. Jeg forlot. Først forlot jeg han og hjemmet vårt, så etterhvert forlot jeg byen vi bodde og hele landsdelen.
Videre i drømmen så var det en ny dag. Jeg var på vei hjem fra jobb eller skole. Jeg gikk sammen med min barndomsvenninne, og da vi kom til leiligheten var min eks der utenfor der vi bodde, sammen med et fremmed par menn jeg aldri hadde sett før. Alle vi gikk inn i leiligheten, lang trapp opp. Jeg laget middag, alle satt ved et langt spisebord i en flott og stor spisestue med helt utrolig utsikt og i det hele tatt.
Maten ble servert og under måltidet satt min eksmann i bar overkropp og var veldig opptatt av disse to mennene han hadde tatt med seg hjem. Flørting, fourplay. Han var hele tiden vendt fra meg. Jeg skjønte ikke hva de gjorde der, hvorfor de kom dit, til leiligheten vår, særlig mtp at jeg hadde gjort det slutt med eksen dagen før og kastet han ut. Så da skjedde det på nytt, jeg kastet han ut og jeg tok husnøklene fra han. Disse nøklene ga jeg så til min barndomsvenninne, og da var det slik at hun og jeg plutselig bodde sammen, og hun hadde en baby, det var en baby i en barnevogn der. Så sluttet hele drømmen med at poff så gikk leiligheten opp i røyk, den, babyen, barndomsvenninnen min og alle ble borte. Så var jeg alene, og våknet med vondt i hjertet. Som om alle jeg var glad i og brydde meg om hadde dødd. Vanskelige følelser å beskrive..
Hun barndomsvenninnen var ei jeg vokste opp med. Hun var et år yngre enn meg, og vi var venner fra hun ble født til hun var 15-16 år og jeg 16-17. Deromkring. Der var tider jeg trodde jeg var forelsket i henne. Jeg var ihvertfall utrolig glad i henne. Veldig sterkt. Så en dag så jeg henne aldri mer. Hun kuttet kontakt på dagen. Den ene dagen var vi bestiser, den neste var jeg ute av livet hennes. Det var ingen krangel eller noe. Det var helt ubegripelig for meg den gang. Jeg forsøkte noen ganger ta kontakt, men hun ville ikke. Ingen henvendelser ble besvarte. Vi har aldri snakket igjen. I ettertid skjønner jeg at hun fikk nok, dette var den tid jeg var veldig ute å kjøre iht rus og var i et miljø som ikke var bra for noen. Hun var i samme miljø, men brøt da ut noen år før meg.
Tre-fire år etter hadde jeg snudd på livet mitt, begynnelsen på et nytt kapittel. Begynt på skole igjen, tok først ungdomskolen om igjen, tre år på et år og fikk et helt nytt og mye bedre vitnemål og kunne gå videre med det. Begynte finne meg selv, legge ferdig puslespillet, forelsket meg i denne mannen, innså at jeg var homofil. Hele livet ble snudd opp ned, det var så utrolig bra. Vi giftet oss, var gift i 7 år og så.. ja lang historie kort, vi skilte oss og det var enden på oss, stort sett.
Disse to menneskene, hun barndomsvenninna, og min eksmann var mine to utvalgte gjennom livet mitt før jeg flyttet fra nordnorge, fra byen jeg ble født og vokste opp. Disse var de jeg der var mest glad i, mine store kjærligheter, elsket mer enn noen, min valgte familie. De er som har vært mine største tap her i livet, hvor det hele endte i null kontakt. Hun har jeg aldri sett igjen etter hun valgte bryte kontakten. Han ble det en mer komplisert avslutning på vårt forhold, da det var slik at vi faktisk var gifte. Men det er mange år siden vi har snakket også. Null kontakt med begge, de er ute av livet mitt, og vil aldri bli en del av det igjen.
Det var mye som var veldig underlig med denne drømmen min som jeg våknet helt utslitt av i går. En drøm som gjorde meg til et «følelsesmessig vrak». Det var på denne tiden av året, den gang jeg så venninnen min siste gang, og jeg tror i går var årsdagen for da jeg flytta fra eksen hvis jeg ikke husker helt feil..
Man skal ikke dvele med fortiden, ei føler jeg at jeg gjør det. Med årene tenker jeg ikke så mye på disse to. Mindre og mindre med tiden som er lagt bak. Mitt livs vei, livets reise, har ført meg hit jeg er nå, og jeg er i det beste forholdet jeg har hatt til noen. Men om man ikke tar fortiden med seg i hverdagen, så blir den jo uansett aldri glemt, og drømmer en har om natten kan en jo ikke styre. Vanligvis, om det er drømmer med mennesker involverte, så bruker det involvere mennesker jeg har i livet mitt i dag, og ikke fra 20 år tilbake i tid. Med tanke på historikken, og hvordan drømmen endte, hvordan jeg følte meg da jeg våknet, smerter i hjertet, hvordan jeg hadde det i hele går og enda i dag, så føler jeg at det er hjertesorg på vei. At det skal skje noe snart som vil bli veldig smertefullt. Her er det bare å stålsette seg…
I dag er verdensdagen for psykisk helse, les dette: «Vi trenger å høre til».
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#blogg #bunny #bunnytrash
