Som mange av dere vet så barberte jeg hodet mitt et par tre uker før jul. Det i håp om å bedre min psoriasis. Jeg håpet at den flytende Diprosalic som jeg bruker i hodebunnen ville fungere bedre uten å trekke inn i håret. Jeg håpet at lysbehandlingene jeg tar ville hjelpe på. Og jeg håpet at disse «kakene» jeg plages med ville ha godt av å få mer luft.
Joda, det funket. Dagen etter jeg skinnet meg så var utslettene allerede mye bedre. Men det varte bare en uke, så begynte flekkene å bli kaker igjen.
Tilbake kom også kløen, og blod under neglene.
Jeg har hatt psoriasis i store kaker over hele kroppen. Det er kun høyre arm som ikke har vært utsatt. Ved hjelp av cirka hundre sollysbehandlinger på hudpleiesenter har jeg blitt kvitt alt på kroppen unntatt noen prikker bakpå en legg, på et kne og enda mindre prikker på et av lårene. Og én liten prikk på magen.
Etter å ha prøvd mange typer kremer og salver, vitamintilskudd og så videre så prøver jeg nå noe nytt. De siste rådene jeg har fått er å spise kapsler med selolje og syrebehandling. Så nå prøver jeg syrebehandling.
Jeg har igjen fjernet alt håret. Så har jeg smurt inn alle «kakene» i hodebunnen og de flekkene jeg har igjen ellers på kroppen.
Dette skal virke til i morgen. Så skal jeg vaske dette vekk med såpe, og deretter dra på hudpleiesenteret å få sollysbehandling. Så får vi se.
Må vel gjentas noen ganger.. holder dere oppdatert!
For tolv dager siden ble jeg innlagt på Drammen sykehus og hadde en omfattende øreoperasjon. Etter jeg våknet skulle jeg ligge på sykehuset et døgn, medisineres i ti dager, gå med bandasje og «ørefyll» i 12 dager. Så i dag var jeg altså på legebesøk på sykehuset og fikk fjernet det som skulle fjernes, og sjekket det som skulle sjekkes.
Etter operasjonen som var tidlig på morgenen den dagen var jeg selvsagt groggy i mange timer etter narkose og så videre. Men på kvelden kom smertene. Vanvittige smerter!
For dere som mener jeg sutrer nå, så kan jeg fortelle at jeg har HØY smerteterskel. Ved et tilfelle skar jeg av meg halvveis av meg en finger og stirret inn i beinet. Til snuppen min sin fortvilelse teipet jeg sammen fingeren selv og surret litt papir rundt. Pytt-pytt, ute av syne ute av sinne. Jeg gikk me isjhas-smerter i et par uker og kunne til slutt ikke gå, men dro ikke til noen lege eller legevakt før min kjære tvang meg. Det er den eneste gangen jeg har vært på legevakten de elleve år jeg har bodd her.
Forrige gang jeg var hos legevakt var i Nord-Norge i 1994. Den gangen også under «tvang».
En halvveis avkuttet finger, isjhas, og tannpine sammenlagt var bare bagatell i forhold til smertene jeg fikk i hode og øre etter operasjonen for under to uker siden. Jeg ba om smertestillende, og sykepleier kom da med to Paracet til meg.
Jeg forlangte å få noe annet etter å ha forklart at Paracet ikke fungerer på meg. Jeg sa at jeg får kun høyere leververdier og det er hverken gunstig eller ønskelig. Sykepleieren ville likevel ikke gi meg annet, og jeg forklarte at det var da merkelig rart at de ikke vil gi meg annet enn en medisin jeg har dokumentert fra fastlege at jeg ikke skal ha. Så jeg nektet å ta Paracet, jeg fikk så ordnet sterkere medisiner for egen hånd. Jeg var tydelig irritert, men ikke ufin mot sykepleieren. Men det ble sykepleieren, hun satte opp furteleppe og kom ikke inn til meg flere ganger. I timer lå jeg uten oppsyn. Og mens jeg var ute og røyket en gang så ble oksygenet mitt fjernet.
I ettertid synes jeg det er MEGET betenkelig i og med jeg var operasjonspasient, har de diagnoser jeg har, og pustestopp at, at kveldspleier ikke kom innom flere ganger, eller at jeg ikke fikk oksygen på natten.
Så mens jeg var på sykehuset, etter operasjonen så fikk jeg ikke smertestillende en eneste gang! Men da jeg ble skrevet ut fikk jeg resept på kraftige smertestillende som jeg har enda. Ikke åpnet pakken engang.
Ironisk. Når en ligger med vanvittige smerter på et sykehus så får en ikke smertestillende. Etterpå når det ikke er fullt så nødvendig lengre så får en kastet etter seg en full pakke. En full pakke med tabletter som er sterkere enn det en ba om i første omgang.
Denne opplevelsen var ganske surrealistisk for meg. Jeg har vært innlagt på sykehus utallige ganger. Vært operert utallige ganger. Og de tre første dagene er de mest smertefulle, og da skal en ha smertedempende som fungerer.
Jeg tok opp dette med legen på sykehuset i dag. Samme lege som opererte meg. Hun syntes det jeg fortalte var «rart og uvirkelig», fordi det var hun selv som hadde skrevet resept på hva jeg skulle ha mens jeg lå innlagt, og det var samme medisiner som jeg fikk utskrevet etter oppholdet.
Så da tenker jeg. Hvordan er rutinene i forhold til sykepleiere som deler ut medisiner? Jeg spekulerer faktisk i at denne unge damen hadde med seg medbrakt «lekemedisin» fra butikk som hun prøvde gi meg i stedet for den medisinen jeg faktisk skulle ha. Og at hun selv beholdt mine medisiner. DET samsvarer med oppførselen hennes, og det faktum at jeg ikke fikk smertestillende under hele oppholdet på over et døgn etter operasjonen.
Jeg tenker at det er ikke så rart at jeg tenker i disse baner, spekulert og kommet fram til denne teorien. Hvorfor fikk jeg ikke medisinene som var utskrevet til meg, hvorfor ble hun sykepleieren så sur, og hvorfor så jeg ikke mer til henne i løpet av vakten?
Jeg håper noen av de jeg har tatt opp denne saken med tar den videre, for dette er ikke greit. Jeg har flere operasjoner som jeg skal igjennom, og jeg vil helst ikke møte flere sykepleiere fra helvete som lar pasienter ligge i tortur og vanvittige smerter for moro skyld.
Vi betaler skatt for at vi skal bli ivaretatt på norske sykehus, ikke lide unødvendig, og ikke leve i frykt for hva helseansatte og syke-pleiere kan utsette oss for!!
I dag er det 12 dager siden øreoperasjonen. Jeg har siden da gått med stor lapp over, og noe som de kalte for en «tampong» i øregangen. Første dagene var smerter, etterhvert har det vært mye kløe og vonde «stikk» innimellom. Balansen har vært «merkelig» hele veien, og smakssansen borte.
I dag ble lappen og tampongen fjernet. Dette har jeg sett fram til. Og jeg ble stor i øynene da jeg så alt legen tok ut. Ikke bare var der en tampong, men tre blå strips, og et blodig lite «filter». Utrolig hva dem har fått plass til inni øregangen. Hun tok også stingene. De «gikk inn» bak øret, 20-30 sting.
Det var veldig deilig idet legen «pillet» ut det som var der inne. Men når hun hadde gjort det kjente jeg ingen forskjell lengre. Hører ingenting, kjennes som en «boble», har «merkelig» balanse, ingen smakssans, og masse kløe. Estimert seks uker rehabiliteringstid.
Sukk, er så lei allerede av å føle meg helt fjern sammen med folk. Det er greit å være liksom to og tre, men i forsamlinger der vi er flere så blir jeg helt «utenfor».
Lenge har jeg vært forundret over at det finnes så mange mennesker uten empati for andre veseners lidelse. At de velger å betale tusenvis av kroner som går til å støtte mishandling av dyr, kun for å få litt pels på jakken sin. At de uten å blunke punger ut og betaler for dyremishandling av groveste sort.
Det kan umulig finnes så mange empati-løse mennesker?! Antakelig er de fleste uvitende om hvilken mishandling de støtter og opprettholder. Eller…?!
Folk som velger for eksempel Canada Goose jakke, kan umulig vite at pelsen kommer fra coyoter som blir fanget med fot- eller halssakser.
Eller vet dem og bare gir faen?!
Denne jaktmetoden påfører dyret enorme lidelser, og ofte sitter de fastklemt og lidende i mange timer før de blir funnet og drept. Denne jaktformen er forbudt i Norge, men allikevel har vi lov til å importere svineriet. Det stopper heller ikke her. Inni jakkene er det gåsedun, fra gås som brukes i produksjonen av gåselever og gåsekjøtt.
Fuglene tvangsfôres ved at rør presses ned i halsen, og tvinger i dem maten. På en slik måte oppnås ønsket størrelse på leveren, som vil si flere ganger så stor som en vanlig gåselever skal være. En slik tvangsforing er også forbudt i Norge, men det er likevel lov å importere dette makabre svineriet.
Fuglene blir ribbet for dun mens de er levende, slik at dunet vokser ut igjen, og de kan plukkes flere ganger før de til slutt slaktes for å spises. Det sier seg selv at ribbingen er svært smertefull for for det stakkars levende dyret.
Det er faktisk tortur!
En slik praksis er ulovlig i EU, men i Norge er det lovlig å importere det… 😠
Norges pelsindustri er heller ikke noe å skryte av. Ifølge Lov om dyrevelferd §23, kreves miljø i samsvar med artstypiske og individuelle behov. Rev og mink som på norske pelsdyrfarmer blir tvunget til å leve hele sitt liv i et bitte lite nettingbur, får ikke oppfylt sine artstypiske og individuelle behov. De som mener at disse dyrene har god velferd, vet svært lite om dyrs evne til å føle både smerte og redsel.
Ikke støtt og oppretthold dyremishandling av verste sort. Det finnes mange fine jakker som ikke er laget av torturerte dyr!
Så nettopp en dokumentarfilm som fikk vekket min avsky for religioner og ideologier enda mer. Tidligere talspersoner for kirken som står frem og ytrer at «Helvete var et påfunn av Kirken for å skremme folk til kristendommen! Og for å holde mennesker under kontroll.»
Ved kristendommens opprinnelse og gjennom tiden har frykten for Helvete vært noe som skremte «vannet av» enhver.
Kirken ble bygget av menneskers frykt. Jeg har ingen problemer med å tro på dette. Vi vet jo feks at Norge lenge ikke var et kristent land. Vi hadde våre egne «guder», dvs Æser, Åsynjer og Vaner.
Norge ble kristnet ovenfra og ned. Det vil si at eliten ble kristnet først. Kongedømmets iver for kristendommen var makt. Mer makt! Kristendommen skulle brukes, og ble brukt, til å nedkjempe motstand fra lokale høvdinger og svekke deres makt.
Kristningen av landet, ble iverksatt på meget brutalt vis, det vil si med å «døpe» folk. De som nektet, risikerte å bli torturert og drept eller å miste eiendommene sine. Og det var en del av dem også!
Er det ikke på tide å legge ned kirken og starte et forbud mot alle religioner – da hadde virkelig Norge blitt et forbilde og et land å være stolt av!!! 🌹
Rett før jul var jeg statist på Ice Awards som er den nye reklamekampanjen til Ice (Net). Plutselig nå i helgen oppdaget jeg at reklamene er ferdig og lagt ut. Jeg ble ganske forbauset over hvor fort det gikk. Er jo bare en måned siden eventen.
Jeg er med i flere klipp, men det går så fort at man legger ikke merke til menneskene som sitter i publikum. Like greit egentlig, da dette var rett etter at jeg barberte hodet på grunn av psoriasis.
Anyway, nok en morsom opplevelse. Under er link til Ice sin side og der finner dere reklamesnuttene fra Ice Awards. Klarer dere se meg? 😂 lol
Dette er ikke ment som reklame for Ice. Jeg vet ingenting om hvor bra eller dårlig dem er. Jeg får ikke betalt for å vise dette i bloggen min, og jeg bruker ikke Ice selv.
Dette er bare for moro siden jeg selv er med i reklamene 😜
Historien deler jeg med alle, både irl og på nett. Jeg mener at folk bør få vite, og være oppmerksomme hva som kan skje på Stena Saga. For her er det ikke snakk om at de bryter noen halvveis tåpelige regler og bli straffet for det. Men det er snakk om mennesker det er noe galt med, som blir satt i makthavende stillinger. Det er snakk om Stena Lines utrolige lave standarder og krav når de ansetter. Det er snakk om dårlig vedlikehold, renhold og elendig service. Det er snakk om overgrep mot gjester på båten deres, Stena Saga. Hvordan de lar grusomme hendelser skje uten anger.
Med alle de beste intensjoner og tanker gikk vi ombord på Stena Saga den lørdagen i januar i fjor. Det var 'Stena Sagas Venners tur' og jeg hadde gledet meg, og det var jeg som hadde stått på for å få med alle som vi var på denne turen, for å ha en kjempehyggelig fest. Vi var en stor flott gjeng. 16 stk. Det er sjeldnere enn sjeldent at vi er så mange av mine venner samlet. Så jeg kunne ikke vært mer positiv innstilt.
Klokken 20:00 gikk vi på taxfree og shoppet litt drikke og snacks, og deretter gikk vi til vår lugar. Vi spilte musikk med mobilen tilkoblet minihøytaler (Music Angel). Før klokken 20:50 kom en kvinne, en ung mor som bodde i samme korridor og spurte om vi kunne lukke døren til lugaren vår. Vi svarte at det var greit. Hun lukket døren.
Etter ti minutter var det ikke levelig der inne, så da åpnet vi døren igjen, vi var ni stykker inne på en comfort lugar (lugar med sofa og kjøleskap, litt større enn en vanlig lugar). Det ble varmt, dårlig luft og luftanlegget fungerte nesten ikke, noe vi først meldte fra om i resepsjonen. Til ingen nytte.
Kvinnen som hadde lukket lugardøren vår kom så tilbake og spurte om vi ikke kunne være så snill å holde døren lukket. Vi forklarte at det ble dårlig luft og varmt, så vi ønsket å ha døren åpen en stund til, men lovte at den skulle være lukket og vi stille før klokken 23:00. Men jeg spør jo så pent, sa hun. Og vi sa at det er enda litt tidlig, og det blir ubehagelig uten luft. Men vi skal være stille til før klokken 23:00. Hun gikk. Så kom mannen hennes og bare smelte igjen døren. Jeg reiste meg og lukket døren opp igjen, vi hadde dempet musikken, for vi ønsket ingen noe ubehag, ei eller noen konflikt. Fire stykker reiste seg og forlot lugaren klokken 21:30 for de hadde reservert bord for å spise. Vi var fem igjen. To vakter kom i døren, smilte og spurte om vi hadde det bra. Vi svarte ja, hyggelig, vi har det fint. Dem ba oss kose oss videre.
Da de to første vaktene hadde forsvunnet rundt et hjørne kom det to nye vakter rundt et annet hjørne. Til vår lugar. Meget ufine og aggressive. Vi fikk vite at en kvinne hadde klaget, men vi fikk ikke vite hva hun hadde sagt. Så umedgjørlige som vaktene var så skulle man tro at vi hadde antastet kvinnen eller noe. Men sannheten var at vi hadde prøvd å møte henne på halvveien, og vi forholdt oss til reglene ombord, men vaktene ville som sagt ikke forklare hva som var årsaken til aggressiviteten, og dem ville ikke høre et ord av hva vi mente eller hadde å si. Vi ble så bedt om å forlate lugaren. Vi sto på vårt! Vi hadde betalt for en Comfort lugar for at vi ville kose oss litt på lugaren før vi skulle ta det videre til underholdningslokalet og etterhvert diskoteket. Men vaktene mente at det var ikke greit! I følge regelverket skal det være stille på lugarer og i korridorer fra klokken 23:00 og jeg henviste til plakaten som hang ved siden av lugardøren vår.
Vi ble på lugaren en stund til, noen av våre venner kom tilbake til lugaren vår, andre forlot. Vi var som sagt 16 venner samlet på denne turen. Døren var lukket, musikken dempet. Men vi hadde ikke klart å holde løftet vårt om å være ute til 23:00. Vi var minuttet forsinket. Da vi skulle forlate kom vaktene oss i forkjøpet, de sto utenfor lugardøren vår klokken 23:00 og ventet på oss. Vi åpnet døren og skulle forlate, og der sto de, de la da opp til diskusjon og provoserte. Et minutt til eller fra, men vi var faktisk på vei ut av lugaren.
Tvers over, på motsatt i korridoren var det full musikk, og fest, men det var visstnok greit. Det var også greit at det var fest i nabolugaren til en venninne, der varte festen til i femtiden på morgenen. I stedet for å si seg fornøyde med at vi skulle forlate lugaren 23:01 begynte en av vaktene å dytte på meg, og nummer to fulgte på, de dyttet meg inn i lugaren for å så dra meg ut igjen. Ifølge vitner, ikke meg, så var situasjonen rolig helt til da, dem begynte å rope, dytte og bli fysisk. Jeg ble frustrert og sint, og ja jeg ble verbal. Det besvarte de med å bryte meg ned i dørken og fraktet meg til en glattcelle ombord. Før klokken 23:15 var jeg innelåst. Min samboer satt da igjen på lugaren, stemningen for å ta kvelden videre ut på båten var ødelagt. Han va på vei til å legge seg da vaktene kom tilbake etter ti minutter – et kvarter. De hentet så min samboer, foran flere vitner, ga uttrykk for at de ville ha en samtale, men plasserte også han i glattcelle. Noe jeg ikke fikk vite før dagen etter, da jeg kom hjem.
Samboeren min er verdens snilleste menneske. Ingen kan si noe annet. Alltid glad, inkluderende og full av omsorg. Han har jobbet på sykehuset i tyve år. Folk skryter alltid av han, og han får hele tiden positive tilbakemeldinger. Jeg kan møte fremmede i sosiale sammenhenger, eller bare på gata, som bare kommer bort til meg og forteller hvor varm og omtenksom flott han er.
Klokken fem på natten fikk han forlate arresten, og vendte tilbake til lugaren vår. Der ble han truet av vaktene med beskjed om å oppholde seg, at han ikke fikk forlate lugaren før avstigning i Norge.
Jeg lå på en blå madrass og frøs inne på cellen. Uten mine medisiner eller pustemaskin. Når jeg klarte å sovne, ble jeg vekket. Vaktene kom innom og fortalte meg at vennene mine skammet seg over meg, dette hadde de også gjort mot samboeren min. De løy og sa ting for å bryte meg ned psykisk. De gikk virkelig inn for å få meg til å føle meg så liten som mulig, en verdiløs kriminell, et null som ikke var noenting verdt.
Tross alt greide jeg å forholde jeg meg rolig, og bare nikket og svarte når de krevde at jeg ga lyd fra meg. Da båten kom i land i Fredrikshamn kom de og fortalte meg at de hadde hatt en samtale med kapteinen og blitt enige om at jeg måtte forlate skipet. Jeg måtte signere på et papir på at jeg hadde fått returnert smykker og briller som vaktene hadde tatt fra meg.
Da jeg begynte lese brevet klikket det igjen for den skallete vakta, han truet meg, og jeg fikk beskjed om at jeg kunne bare drite i å lese, jeg skulle bare signere. Han brølte til meg, men jeg fikk lest. Jeg fant det spesielt at der sto at bare én vakt 073-091 hadde tatt meg inn i arrest. Løgn og falsk forklaring, dem var flere!
Med store blåmerker på armene og hovent håndledd ble jeg fulgt til lugaren og måtte pakke sakene mine. Samboern min kunne ikke følge meg av båten, han måtte bli på lugaren. Så ble jeg satt i land.
Uten å vite helt hva jeg skulle gjøre videre ble jeg sittende på en benk. Så dukket der opp en nitten år gammel gutt. Han var forslått, full av blåmerker og blåøye. Han hadde også sittet i glattcelle ombord. Han hadde danset med en annen gutt, kanskje flørtet litt, og det viste seg at den andre gutten hadde dame. Hun hadde da i sjalusi gått til vakten og påstått at hun hadde blitt slått av denne nittenåringen. Vakten hadde da hentet han ut av dansegulvet, og ufint dratt han med seg ut av lokalet. Nittenåringen var blitt ganske full, og ble opprørt og skjønte ikke helt hva vakten sa, og han opplevde å bli redd da han fikk høre at han skulle ha slått en jente. Han ble oppfarende, noe som resulterte i at tre vakter slo han, brøt han ned i bakken, satte håndjern på han og spyttet på han.
En av vaktene hadde spurt han om han var Aidssmittet mens han satte foten mot halsen og hodet på han og tråkket på han. Merket etter vaktens sko var meget tydelig. Håndleddene hans var hovne, han var full av merker og tydelig med smerter. Han var også blitt forklart at etter kapteinens avgjørelse ble han satt i land i Fredrikshamn.
Så i løpet av denne turen hentet vakter på Stena Saga inn tre homofile, satte oss i arresten og terroriserte og plaget oss der. To av oss ble satt i land i Fredrikshamn, gutten og jeg. Hva er oddsene? Han hadde en god og støttende like ung venninne som valgte å ikke la han bli igjen og klare seg alene i Fredrikshamn. Så hun forlot båten hun også. Fortvilte foreldre satt igjen ombord.
Vi tre som da satt igjen i Danmark og så båten forlate kom i snakk med hverandre, og vi hadde flere turer fram og tilbake i nabolandet før vi kom oss hjem.
Stena Saga satte igjen to nittenåringer i Fredrikshamn etter å ha sjikanert, trakassert og mishandlet den ene, vel vitende om at dem ikke kunne komme seg hjem. Direkte ondskapsfullt, når man allerede er satt i glattcelle, hvilken fare utgjør man da for at det skulle bli nødvendig og sette noen av i Fredrikshamn??
Alternativ Aalborg og fly hjem gikk ikke. Tre tusen kroner per pers for flyet alene, og mellomstopp København, reisetid 9t 45m. Alternative båtreiser måtte ungdommene på 19 ha med seg foreldre eller foresatte. Uten fikk dem ikke reise. Så «hell i uhell» fikk jeg dokumentert meg som foresatt. Jeg måtte legge igjen skjema med adresse og personlige opplysninger. Så med det fikk vi endelig, klokken 17:30 dra med Color Line fra Hirtshals til Larvik.
Overgangen ble en stor kontrast. Vi ble tatt godt imot, båten var flott og fin, vaktene og de ansatte var utrolig hyggelige. Det var en fantastisk service og vennlighet. Det var som om vi hadde dødd i helvete og kom til himmelen.
I Larvik kom foreldrene til ungdommene og hentet oss. Dem kjørte meg hjem før dem tok turen videre hjem til sin sin by.
Vel hjemme endelig hos min lille familie fikk snuppen min fortalt meg at han også hadde blitt satt i arresten. Om angsten han hadde hatt der han var. Hvordan vaktene hadde plaget han på cella og deretter truet han til å være innesperret på lugaren. Bekymringene han hadde hatt for meg som hadde ligget hele natten i glattcelle uten medisiner og pustemaskin tilgjengelig, for så å bli satt av i Danmark i en slik tilstand. Kunne gått riktig ille. Og ingen ansatte ombord viste oss bare et lite snev av medmenneskelighet, omtanke eller medfølelse.
Jeg fikk en psykisk knekk etter denne turen. Måtte en periode gå på sterke medisiner og i samtaler. Jeg har kontaktet Stena Lines ledelse i etterkant. De «kjenner ikke til saken og ønsker det ikke heller».
Her hadde jeg egentlig lagt ut et dikt som jeg hadde bygget videre på fra en annen bloggers dikt. Jeg leste hennes dikt i natt, likte det, og begynte gjøre endringer. Det var ment som en «tribute» til bloggeren hvor jeg skrev nederst i innlegget hennes navn og link til bloggen hennes.
I morges sendte jeg henne melding og fortalte dette. Så for at hun skulle få lese det, så la jeg det ut her i dette innlegget. Det gjorde jeg for at hun skulle se oppsettet riktig, for det endrer seg hvis man bare kopierer teksten og sender på innboks.
Hun likte det tydeligvis ikke. Jeg var nesten helt sikker på at hun skulle like det, ihvertfall bli litt smigret. Men jeg totalbommet.. Hun begynte å skrive om det juridiske ved å «ta» en tekst, hun kontaktet blogg.no og hun begynte å skrive om payments.
Jaja, hadde noen likt mine tekster og ønsket jobbe videre på dem så hadde jeg tatt det som et kompliment, slik jeg mente det som – og jeg hadde bare sagt «go ahead»!!
Var veldig fornøyd med diktet!
Men storm i vannglass gidder jeg ikke!
Forresten var det slik Madonna og Prince laget tekst og melodi til «Love Song».
Mobilen begynte å plinge tidligere i dag, og flere venner fra rundt om i landet har lagt merke til noe som såvidt merkes. Nemlig meg, haha..
Siden jeg ikke har TV-kanaler selv så har jeg ikke fått sett den. Jeg søkte på «DNB Ringvirkninger» på YouTube og nettet generelt, men jeg fant bare denne snutten.
Gleder meg til å se hele reklamen. Eller gjør jeg det? Blir jeg flau?? Det ble jeg av den forrige reklamen jeg var med i. Måtte se den flere ganger for meg selv for å akseptere meg selv i den og at den er lagt ut på offentlige massemedier.
Anyway, husker veldig godt innspillingen av Ringvirkninger. Det var moro, men utrolig vondt i beina når det var over. Det var den lengste dagen jeg har vært på sett ever. Vi var 123 stk som skulle inn i en «one-take». Altså alle inn i samme klipp, noe som er veldig vanskelig da det alltid er en som ser i kamera, kommer inn på feil tidspunkt osv.
Teamet var fantastisk. God lunsj og middag, masse snacks og godt humør underveis. Jeg var «alarmoperatør». Ja, det var kjempemoro. Gru-gleder meg til å se hele resultatet!! lol
Noen som kan sende hele reklamen til meg?? Hadde satt pris på det 😁
Jeg ble nylig spurt om jeg ikke kan legge ut bilder av maleriene jeg holder på med og har laget siste tiden. Og i det jeg fikk spørsmålet, så bestemte jeg meg for at det skal jeg aldri mer gjøre.
Når jeg legger ut bilder av maleriene så mister en overraskelsesmomentet og reaksjonen på å se det endelige resultatet. En annen ting er at når en legger ut slike bilder, så gjengir de maleriene på feil måte. Fargene ser annerledes ut og bildet lyver, rett og slett.
Så er det faktumet at jeg bruker mange timer og mange tirsdager og litt til på å skape disse maleriene. I oktober stilte jeg ut fem bilder på Union Scene her i Drammen. De bildene hadde jeg brukt cirka et år på. Der kom en hel del folk på utstillingen, men ingen jeg kjente.
Snakker om å stille opp for hverandre..
Det var ‘Verdensdagen for psykisk helse’ og jeg stilte ut bilder til støtte for saken, og jeg løp 4,2 km og fullførte elveløpet med blodsmak sittende igjen i munnen en time etterpå. Trodde jeg skulle krepere underveis, men jeg fullførte.
Folk snakker så mye om å hjelpe andre mennesker, stille opp for hverandre og så videre. Men man hjelper ikke noen når en KUN har det i kjeften.
Her til lands pågår den endeløse diskusjonen om å ta in tusenvis og titusenvis og hundretusenvis av flyktninger. Får dem komme hit så er dem avhengig av integrering, støtte og hjelp. Hvordan skal det gå til? I et land der en ikke greier å stille opp for de som stiller svakest i samfunnet. I et land her en ikke greier å stille opp for de som allerede er her. I et land en ikke greier å stille opp for en god sak. I et land en ikke greier å stille opp for sine venner. Greier det ikke (d)en eneste dagen i året engang!
Jeg stiller ut bildene mine FOR medmenneskelighet på ‘Verdensdagen for psykisk helse’, og FOR en strengere innvandringspolitikk, og FOR at man må bli flinkere og ta vare på hverandre.
Så med det sagt så har jeg sluttet å legge ut bilder av maleriene mine på bloggen. Bildene mine skal stilles ut på ‘Verdensdagen for psykisk helse 2018’, og jeg skal igjen løpe de 4,2 km for saken. Og jeg skal løpe for min familie, mine venner, og alle jeg ikke kjenner.
