Rett før jul var jeg statist på Ice Awards som er den nye reklamekampanjen til Ice (Net). Plutselig nå i helgen oppdaget jeg at reklamene er ferdig og lagt ut. Jeg ble ganske forbauset over hvor fort det gikk. Er jo bare en måned siden eventen.
Jeg er med i flere klipp, men det går så fort at man legger ikke merke til menneskene som sitter i publikum. Like greit egentlig, da dette var rett etter at jeg barberte hodet på grunn av psoriasis.
Anyway, nok en morsom opplevelse. Under er link til Ice sin side og der finner dere reklamesnuttene fra Ice Awards. Klarer dere se meg? 😂 lol
Dette er ikke ment som reklame for Ice. Jeg vet ingenting om hvor bra eller dårlig dem er. Jeg får ikke betalt for å vise dette i bloggen min, og jeg bruker ikke Ice selv.
Dette er bare for moro siden jeg selv er med i reklamene 😜
Historien deler jeg med alle, både irl og på nett. Jeg mener at folk bør få vite, og være oppmerksomme hva som kan skje på Stena Saga. For her er det ikke snakk om at de bryter noen halvveis tåpelige regler og bli straffet for det. Men det er snakk om mennesker det er noe galt med, som blir satt i makthavende stillinger. Det er snakk om Stena Lines utrolige lave standarder og krav når de ansetter. Det er snakk om dårlig vedlikehold, renhold og elendig service. Det er snakk om overgrep mot gjester på båten deres, Stena Saga. Hvordan de lar grusomme hendelser skje uten anger.
Med alle de beste intensjoner og tanker gikk vi ombord på Stena Saga den lørdagen i januar i fjor. Det var 'Stena Sagas Venners tur' og jeg hadde gledet meg, og det var jeg som hadde stått på for å få med alle som vi var på denne turen, for å ha en kjempehyggelig fest. Vi var en stor flott gjeng. 16 stk. Det er sjeldnere enn sjeldent at vi er så mange av mine venner samlet. Så jeg kunne ikke vært mer positiv innstilt.
Klokken 20:00 gikk vi på taxfree og shoppet litt drikke og snacks, og deretter gikk vi til vår lugar. Vi spilte musikk med mobilen tilkoblet minihøytaler (Music Angel). Før klokken 20:50 kom en kvinne, en ung mor som bodde i samme korridor og spurte om vi kunne lukke døren til lugaren vår. Vi svarte at det var greit. Hun lukket døren.
Etter ti minutter var det ikke levelig der inne, så da åpnet vi døren igjen, vi var ni stykker inne på en comfort lugar (lugar med sofa og kjøleskap, litt større enn en vanlig lugar). Det ble varmt, dårlig luft og luftanlegget fungerte nesten ikke, noe vi først meldte fra om i resepsjonen. Til ingen nytte.
Kvinnen som hadde lukket lugardøren vår kom så tilbake og spurte om vi ikke kunne være så snill å holde døren lukket. Vi forklarte at det ble dårlig luft og varmt, så vi ønsket å ha døren åpen en stund til, men lovte at den skulle være lukket og vi stille før klokken 23:00. Men jeg spør jo så pent, sa hun. Og vi sa at det er enda litt tidlig, og det blir ubehagelig uten luft. Men vi skal være stille til før klokken 23:00. Hun gikk. Så kom mannen hennes og bare smelte igjen døren. Jeg reiste meg og lukket døren opp igjen, vi hadde dempet musikken, for vi ønsket ingen noe ubehag, ei eller noen konflikt. Fire stykker reiste seg og forlot lugaren klokken 21:30 for de hadde reservert bord for å spise. Vi var fem igjen. To vakter kom i døren, smilte og spurte om vi hadde det bra. Vi svarte ja, hyggelig, vi har det fint. Dem ba oss kose oss videre.
Da de to første vaktene hadde forsvunnet rundt et hjørne kom det to nye vakter rundt et annet hjørne. Til vår lugar. Meget ufine og aggressive. Vi fikk vite at en kvinne hadde klaget, men vi fikk ikke vite hva hun hadde sagt. Så umedgjørlige som vaktene var så skulle man tro at vi hadde antastet kvinnen eller noe. Men sannheten var at vi hadde prøvd å møte henne på halvveien, og vi forholdt oss til reglene ombord, men vaktene ville som sagt ikke forklare hva som var årsaken til aggressiviteten, og dem ville ikke høre et ord av hva vi mente eller hadde å si. Vi ble så bedt om å forlate lugaren. Vi sto på vårt! Vi hadde betalt for en Comfort lugar for at vi ville kose oss litt på lugaren før vi skulle ta det videre til underholdningslokalet og etterhvert diskoteket. Men vaktene mente at det var ikke greit! I følge regelverket skal det være stille på lugarer og i korridorer fra klokken 23:00 og jeg henviste til plakaten som hang ved siden av lugardøren vår.
Vi ble på lugaren en stund til, noen av våre venner kom tilbake til lugaren vår, andre forlot. Vi var som sagt 16 venner samlet på denne turen. Døren var lukket, musikken dempet. Men vi hadde ikke klart å holde løftet vårt om å være ute til 23:00. Vi var minuttet forsinket. Da vi skulle forlate kom vaktene oss i forkjøpet, de sto utenfor lugardøren vår klokken 23:00 og ventet på oss. Vi åpnet døren og skulle forlate, og der sto de, de la da opp til diskusjon og provoserte. Et minutt til eller fra, men vi var faktisk på vei ut av lugaren.
Tvers over, på motsatt i korridoren var det full musikk, og fest, men det var visstnok greit. Det var også greit at det var fest i nabolugaren til en venninne, der varte festen til i femtiden på morgenen. I stedet for å si seg fornøyde med at vi skulle forlate lugaren 23:01 begynte en av vaktene å dytte på meg, og nummer to fulgte på, de dyttet meg inn i lugaren for å så dra meg ut igjen. Ifølge vitner, ikke meg, så var situasjonen rolig helt til da, dem begynte å rope, dytte og bli fysisk. Jeg ble frustrert og sint, og ja jeg ble verbal. Det besvarte de med å bryte meg ned i dørken og fraktet meg til en glattcelle ombord. Før klokken 23:15 var jeg innelåst. Min samboer satt da igjen på lugaren, stemningen for å ta kvelden videre ut på båten var ødelagt. Han va på vei til å legge seg da vaktene kom tilbake etter ti minutter – et kvarter. De hentet så min samboer, foran flere vitner, ga uttrykk for at de ville ha en samtale, men plasserte også han i glattcelle. Noe jeg ikke fikk vite før dagen etter, da jeg kom hjem.
Samboeren min er verdens snilleste menneske. Ingen kan si noe annet. Alltid glad, inkluderende og full av omsorg. Han har jobbet på sykehuset i tyve år. Folk skryter alltid av han, og han får hele tiden positive tilbakemeldinger. Jeg kan møte fremmede i sosiale sammenhenger, eller bare på gata, som bare kommer bort til meg og forteller hvor varm og omtenksom flott han er.
Klokken fem på natten fikk han forlate arresten, og vendte tilbake til lugaren vår. Der ble han truet av vaktene med beskjed om å oppholde seg, at han ikke fikk forlate lugaren før avstigning i Norge.
Jeg lå på en blå madrass og frøs inne på cellen. Uten mine medisiner eller pustemaskin. Når jeg klarte å sovne, ble jeg vekket. Vaktene kom innom og fortalte meg at vennene mine skammet seg over meg, dette hadde de også gjort mot samboeren min. De løy og sa ting for å bryte meg ned psykisk. De gikk virkelig inn for å få meg til å føle meg så liten som mulig, en verdiløs kriminell, et null som ikke var noenting verdt.
Tross alt greide jeg å forholde jeg meg rolig, og bare nikket og svarte når de krevde at jeg ga lyd fra meg. Da båten kom i land i Fredrikshamn kom de og fortalte meg at de hadde hatt en samtale med kapteinen og blitt enige om at jeg måtte forlate skipet. Jeg måtte signere på et papir på at jeg hadde fått returnert smykker og briller som vaktene hadde tatt fra meg.
Da jeg begynte lese brevet klikket det igjen for den skallete vakta, han truet meg, og jeg fikk beskjed om at jeg kunne bare drite i å lese, jeg skulle bare signere. Han brølte til meg, men jeg fikk lest. Jeg fant det spesielt at der sto at bare én vakt 073-091 hadde tatt meg inn i arrest. Løgn og falsk forklaring, dem var flere!
Med store blåmerker på armene og hovent håndledd ble jeg fulgt til lugaren og måtte pakke sakene mine. Samboern min kunne ikke følge meg av båten, han måtte bli på lugaren. Så ble jeg satt i land.
Uten å vite helt hva jeg skulle gjøre videre ble jeg sittende på en benk. Så dukket der opp en nitten år gammel gutt. Han var forslått, full av blåmerker og blåøye. Han hadde også sittet i glattcelle ombord. Han hadde danset med en annen gutt, kanskje flørtet litt, og det viste seg at den andre gutten hadde dame. Hun hadde da i sjalusi gått til vakten og påstått at hun hadde blitt slått av denne nittenåringen. Vakten hadde da hentet han ut av dansegulvet, og ufint dratt han med seg ut av lokalet. Nittenåringen var blitt ganske full, og ble opprørt og skjønte ikke helt hva vakten sa, og han opplevde å bli redd da han fikk høre at han skulle ha slått en jente. Han ble oppfarende, noe som resulterte i at tre vakter slo han, brøt han ned i bakken, satte håndjern på han og spyttet på han.
En av vaktene hadde spurt han om han var Aidssmittet mens han satte foten mot halsen og hodet på han og tråkket på han. Merket etter vaktens sko var meget tydelig. Håndleddene hans var hovne, han var full av merker og tydelig med smerter. Han var også blitt forklart at etter kapteinens avgjørelse ble han satt i land i Fredrikshamn.
Så i løpet av denne turen hentet vakter på Stena Saga inn tre homofile, satte oss i arresten og terroriserte og plaget oss der. To av oss ble satt i land i Fredrikshamn, gutten og jeg. Hva er oddsene? Han hadde en god og støttende like ung venninne som valgte å ikke la han bli igjen og klare seg alene i Fredrikshamn. Så hun forlot båten hun også. Fortvilte foreldre satt igjen ombord.
Vi tre som da satt igjen i Danmark og så båten forlate kom i snakk med hverandre, og vi hadde flere turer fram og tilbake i nabolandet før vi kom oss hjem.
Stena Saga satte igjen to nittenåringer i Fredrikshamn etter å ha sjikanert, trakassert og mishandlet den ene, vel vitende om at dem ikke kunne komme seg hjem. Direkte ondskapsfullt, når man allerede er satt i glattcelle, hvilken fare utgjør man da for at det skulle bli nødvendig og sette noen av i Fredrikshamn??
Alternativ Aalborg og fly hjem gikk ikke. Tre tusen kroner per pers for flyet alene, og mellomstopp København, reisetid 9t 45m. Alternative båtreiser måtte ungdommene på 19 ha med seg foreldre eller foresatte. Uten fikk dem ikke reise. Så «hell i uhell» fikk jeg dokumentert meg som foresatt. Jeg måtte legge igjen skjema med adresse og personlige opplysninger. Så med det fikk vi endelig, klokken 17:30 dra med Color Line fra Hirtshals til Larvik.
Overgangen ble en stor kontrast. Vi ble tatt godt imot, båten var flott og fin, vaktene og de ansatte var utrolig hyggelige. Det var en fantastisk service og vennlighet. Det var som om vi hadde dødd i helvete og kom til himmelen.
I Larvik kom foreldrene til ungdommene og hentet oss. Dem kjørte meg hjem før dem tok turen videre hjem til sin sin by.
Vel hjemme endelig hos min lille familie fikk snuppen min fortalt meg at han også hadde blitt satt i arresten. Om angsten han hadde hatt der han var. Hvordan vaktene hadde plaget han på cella og deretter truet han til å være innesperret på lugaren. Bekymringene han hadde hatt for meg som hadde ligget hele natten i glattcelle uten medisiner og pustemaskin tilgjengelig, for så å bli satt av i Danmark i en slik tilstand. Kunne gått riktig ille. Og ingen ansatte ombord viste oss bare et lite snev av medmenneskelighet, omtanke eller medfølelse.
Jeg fikk en psykisk knekk etter denne turen. Måtte en periode gå på sterke medisiner og i samtaler. Jeg har kontaktet Stena Lines ledelse i etterkant. De «kjenner ikke til saken og ønsker det ikke heller».
Her hadde jeg egentlig lagt ut et dikt som jeg hadde bygget videre på fra en annen bloggers dikt. Jeg leste hennes dikt i natt, likte det, og begynte gjøre endringer. Det var ment som en «tribute» til bloggeren hvor jeg skrev nederst i innlegget hennes navn og link til bloggen hennes.
I morges sendte jeg henne melding og fortalte dette. Så for at hun skulle få lese det, så la jeg det ut her i dette innlegget. Det gjorde jeg for at hun skulle se oppsettet riktig, for det endrer seg hvis man bare kopierer teksten og sender på innboks.
Hun likte det tydeligvis ikke. Jeg var nesten helt sikker på at hun skulle like det, ihvertfall bli litt smigret. Men jeg totalbommet.. Hun begynte å skrive om det juridiske ved å «ta» en tekst, hun kontaktet blogg.no og hun begynte å skrive om payments.
Jaja, hadde noen likt mine tekster og ønsket jobbe videre på dem så hadde jeg tatt det som et kompliment, slik jeg mente det som – og jeg hadde bare sagt «go ahead»!!
Var veldig fornøyd med diktet!
Men storm i vannglass gidder jeg ikke!
Forresten var det slik Madonna og Prince laget tekst og melodi til «Love Song».
Mobilen begynte å plinge tidligere i dag, og flere venner fra rundt om i landet har lagt merke til noe som såvidt merkes. Nemlig meg, haha..
Siden jeg ikke har TV-kanaler selv så har jeg ikke fått sett den. Jeg søkte på «DNB Ringvirkninger» på YouTube og nettet generelt, men jeg fant bare denne snutten.
Gleder meg til å se hele reklamen. Eller gjør jeg det? Blir jeg flau?? Det ble jeg av den forrige reklamen jeg var med i. Måtte se den flere ganger for meg selv for å akseptere meg selv i den og at den er lagt ut på offentlige massemedier.
Anyway, husker veldig godt innspillingen av Ringvirkninger. Det var moro, men utrolig vondt i beina når det var over. Det var den lengste dagen jeg har vært på sett ever. Vi var 123 stk som skulle inn i en «one-take». Altså alle inn i samme klipp, noe som er veldig vanskelig da det alltid er en som ser i kamera, kommer inn på feil tidspunkt osv.
Teamet var fantastisk. God lunsj og middag, masse snacks og godt humør underveis. Jeg var «alarmoperatør». Ja, det var kjempemoro. Gru-gleder meg til å se hele resultatet!! lol
Noen som kan sende hele reklamen til meg?? Hadde satt pris på det 😁
Jeg ble nylig spurt om jeg ikke kan legge ut bilder av maleriene jeg holder på med og har laget siste tiden. Og i det jeg fikk spørsmålet, så bestemte jeg meg for at det skal jeg aldri mer gjøre.
Når jeg legger ut bilder av maleriene så mister en overraskelsesmomentet og reaksjonen på å se det endelige resultatet. En annen ting er at når en legger ut slike bilder, så gjengir de maleriene på feil måte. Fargene ser annerledes ut og bildet lyver, rett og slett.
Så er det faktumet at jeg bruker mange timer og mange tirsdager og litt til på å skape disse maleriene. I oktober stilte jeg ut fem bilder på Union Scene her i Drammen. De bildene hadde jeg brukt cirka et år på. Der kom en hel del folk på utstillingen, men ingen jeg kjente.
Snakker om å stille opp for hverandre..
Det var ‘Verdensdagen for psykisk helse’ og jeg stilte ut bilder til støtte for saken, og jeg løp 4,2 km og fullførte elveløpet med blodsmak sittende igjen i munnen en time etterpå. Trodde jeg skulle krepere underveis, men jeg fullførte.
Folk snakker så mye om å hjelpe andre mennesker, stille opp for hverandre og så videre. Men man hjelper ikke noen når en KUN har det i kjeften.
Her til lands pågår den endeløse diskusjonen om å ta in tusenvis og titusenvis og hundretusenvis av flyktninger. Får dem komme hit så er dem avhengig av integrering, støtte og hjelp. Hvordan skal det gå til? I et land der en ikke greier å stille opp for de som stiller svakest i samfunnet. I et land her en ikke greier å stille opp for de som allerede er her. I et land en ikke greier å stille opp for en god sak. I et land en ikke greier å stille opp for sine venner. Greier det ikke (d)en eneste dagen i året engang!
Jeg stiller ut bildene mine FOR medmenneskelighet på ‘Verdensdagen for psykisk helse’, og FOR en strengere innvandringspolitikk, og FOR at man må bli flinkere og ta vare på hverandre.
Så med det sagt så har jeg sluttet å legge ut bilder av maleriene mine på bloggen. Bildene mine skal stilles ut på ‘Verdensdagen for psykisk helse 2018’, og jeg skal igjen løpe de 4,2 km for saken. Og jeg skal løpe for min familie, mine venner, og alle jeg ikke kjenner.
Etter at Madonnas forrige turne ble avsluttet og vi hadde fått den fantastiske gleden å oppleve fire (jeg fem) fenomenale konserter med Dronningen under hennes «Rebel Heart Tour» (sept 2015 – mars 2016) ble vi enige om at når hun legger ut på neste turne så skal vi reise til New York og oppleve henne der.
Det er snuppen min sin drøm å reise til New York, så jeg tenker at det blir «flere fluer i én smekk». New York er jo opprinnelsen til ikonet Madonna, det var der hun startet å jobbe seg til å bli den levende legenden hun er i dag. Artisten som ingen er over, og ingen ved siden av. Jeg kan bare forestille meg stemningen og energien under en M-konsert der.
Nylig var Madonna med i talkshow-programmet «Live with Kelly and Ryan» hvor hun annonserte at hun «kommer tilbake» i 2018. På Instagram har hun offentliggjort at hun er i studio og lager musikk. Og ut fra flere hint har media konkludert at Madonna skal gi ut nytt album i 2018 og at hun samtidig på utgivelsesdato for det nye albumet offentliggjør datoer for en helt ny turne.
Weeeee!!!
Så med det så er det bare å begynne spare, finne løsninger og etterhvert lage en plan. Det ligge vel mest på meg da min kjære hverken er taktisk, praktisk eller har økonomisk sans. Så dette blir tøft, men jeg lover – denne turen skjer, og jeg lyver aldri!!
Det er ingen garanti for at M kommer til å holde konsert i NY, men gjennom historien har hun med unntak av «The Blond Ambition Tour» i 1990, altså på én av hennes ti turneer, ikke stoppet der. Etter 1990 har hun stoppet der hver gang og hatt inntil 12 konserter bare på én turne.
Skulle det mot all formodning ikke bli konsert i New York, så tar vi buss eller taxi eller noe til Detroit or whatever, så hahaha!!
Med en gang jeg åpnet øynene i morges gjorde jeg meg klar og gikk til NAV for å få rettet opp i feilen som ble gjort av skatteetaten. Les tidligere innlegg. Jeg fikk beskjed av NAV å komme tidlig for å unngå kø og ventetid.
Og hva møter jeg? Joda, kø og ventetid!!
Snakket blant annet med en eldre dame med gåstol/rullator. Stakkar hun hadde ventet et par timer. Hun hadde ringt NAV og fått beskjed om å møte før 10:00. Så kommer en og da står det skilt om at skranken ikke åpner før klokken 11:00.
Ikke nok med det. En får heller ikke trukket kølapp slik at en kan sitte og vente. Skal en ikke være på NAV hele dagen må en pent stå. Også bevegelses- og funksjonshemmede. Kølappmaskinen står bak skranken, utilgjengelig for brukere og klienter.
Bare ordet «NAV» vekker vemmelse og avsky. En blir kvalm og dårlig bare med tanken på dette kontoret og det å måtte ha noe med dem å gjøre. De gjør lite for at mennesker skal ha det bedre, tvert imot så virker det i hovedsak som om at de liker at folk lider, og at det er gøy å gjøre noens vanskelige livssituasjon verre.
Jeg kom endelig fram til skranken og fikk beskjed av hun skrankedama at hun ingenting kunne gjøre, «vi foretar ingen utbetalinger her». Jeg forklarer at det vet jeg, jeg bare melder fra at jeg har gjort min del, slik jeg er blitt instruert til å gjøre for få utbetalingen som manglet sist. Hun ville ikke informere meg hvordan å få ordnet opp i dette og henviste meg heller til en annen saksbehandler som sa at dette hadde ikke noe med NAV kontoret i Drammen å gjøre. Jeg fikk beskjed om å ringe 5555 3333..
5555 3333 er samme nummer som jeg ringte på tirsdag, dem henviste meg til å ringe til skatteetaten, i går var jeg ‘in person’ hos skatteetaten og ferdig der fikk jeg beskjed om å dra til NAV Drammen i dag, så ville alt ordne seg – så blir jeg henvist tilbake til start!
Sukk!!
Er en havnet i og avhengig av NAV-systemet så må en finne seg i mye – for det sitter faktisk en hel del personer med rævva si på krakker og leker med andres liv!!
PS: Enden på visa (hahaha) var at jeg ringte NAV igjen, estimert ventetid 9 minutter. Der var jeg så heldig å møtte på en utrolig hyggelig dame (sjokk!!), og hun skulle ordne at jeg fikk etterbetalt mellomlegget som manglet på mandag, snarest. Og endelig var jeg ferdig med denne saken. Trodde jeg!!!
Et kvarter etter ringer hun og forteller at skatteprosenten ikke er endret og at jeg må ta kontakt med skatteetaten på nytt. Jeg ringer, estimert ventetid 28 minutter, jeg legger på. Jeg var på vei hjem, snudde, og dro til skatteetaten og trakk kølapp. Oppdager så at jeg ikke har lagt på til skatteetaten på mobil og står enda i kø. 17 minutter til et 800 nummer – hjeeeelp!! Jeg sitter og venter en time før det blir min tur og jeg på nytt prøver å endre skatteprosenten. Dama forsikret meg at nå er det riktig, og jeg ringer NAV igjen, estimert ventetid 6 minutter.. jeg fikk svar, og nå skal alt være i orden???!?!!!?!
Puuuust!!!
Slik har min dag vært til nå. Hvordan har deres dag vært?
I går da jeg våknet følte jeg meg bedre, og nå i dag enda litt til – etter operasjonen forrige torsdags morgen.
Torsdags kveld var helt for jævlig. Brannbiler, sirener og kraftige smerter ikke bare i øret, men i hele hodet. Det var det som var verst da.
De neste dagene var det egentlig det å ha mistet smakssansen som var det verste. Men å ikke høre og å ha en forferdelig balanse, altså å ikke ha balanse, ble da det verste.
Det har føltes som om jeg har fått en real omgang juling, eller blitt påkjørt av en bil. Slik er det enda i dag, én uke etter operasjonen.
Jeg går enda med «tampong» i øregangen og bandasje utenfor. Penicillin tre ganger om dagen, men ikke smertestillende. Smertene er konstante, men moderate/svake, med unntak når det plutselig kjennes ut som om noen stikker en syl inn i øret. Det gjør sinnsykt vondt, jeg skvetter og blir «redd», men varigheten er bare et halvt sekund og det skjer et par tre ganger om dagen.
Det verste nå er den konstante kløen. Inni øret, bak øret, rundt øret, under bandasjen klør det intenst og konstant. Verre enn psoriasisen i hodebunnen. Jeg har bare såååå lyst til å røske av meg bandasjen og dra ut tampongen og bare pelle og klø, hahaha..
Ser lys i enden av tunellen nå da.. i dag er det den 25/1, bare fem dager til kontroll på sykehuset og bandasje og tampong skal fjernes 😁
Nå skal jeg til NAV. Var i går hos Skatteetaten. Må få ordnet opp i det som manglet på utbetalingen min nå sist. Synes det er sykt teit at den enkelte bruker og klient hos NAV er selv nødt til å ordne opp etter feil hos Skatteetaten (les:her). Slik formen min er og har vært siste uka så kunne ikke dette hendt på et mer upassende tidspunkt.
Men det er jo typisk da, og må gjøres hvis en skal få betalt legeregninger, medisiner og få litt mat i kjøleskapet..
Jeg vil også takke alle som er medlemmer i bloggens facebook-gruppe, og dermed viser støtte til bloggen min og meg 🌹
Og så vil jeg takke alle som «snikleser» bloggen min og later som ingenting. De som bare er nysgjerrige og bedriver sladder over baren på Sportspuben og andre steder. Jeg vet, jeg vet! Hadde nettopp en sjekk av IP’er, og det er helt fantastisk å se hvem som faktisk leser bloggen min. 🌹
Det er mye dumme mennesker, men det må vel til for at samfunnet skal gå rundt, lol 🌹
Takk alle sammen, uten dere kunne ikke bloggen min eksistert 🌹
Jeg går i terapi. Nå bruker jeg Psykiske Helsetjenester Drammen Kommune. Har også siste året vært i kontakt med Bris, Dps og privat psykiater. Jeg er veldig fornøyd med disse tilbudene, og jeg fikk dem ikke én dag for tidlig.
Nå får jeg terapi ukentlig bla. i form av samtaler med terapeut og et malekurs som jeg var på sist i dag.
Malekurset er en aktivitet med fokus på å være tilstede ‘her og nå’, hvor jeg opplever pause fra forstyrrende tanker og følelser. Jeg opplever trygghet, gruppetilhørighet og likeverd. Jeg elsker atmosfæren i ‘huset’ og i atelieret. Malekurset fungerer som en sosial aktivitet i et trygt felleskap med overføringsverdi til andre livsområder. Jeg setter meg og oppnår egne mål med å male. Jeg opplever glede av å skape «mine» bilder. Jeg får mer kroppsbevissthet og jeg lærer teknikker og metoder, ser motiver fra andre perspektiv, som «fugle- og froskeperspektiv». Jeg utvikler også mitt «talent» hehe, og nyter kunstopplevelser.
Høsten som var fikk jeg stille ut bildene på utstilling i forbindelse med Verdens psykiske helsedag. Det var moro!
Utstillingen lærte meg mye om hvem en har her i livet, hvem jeg er, og hvem som bryr seg om meg – med meg.
«Snillisme» er et problem i Norge. Vi ytrer og diskuterer mye på bl.a. på internett om hvor viktig det er å stille opp for hverandre. Medmenneskelighet. Venstrevridd politikk hvor vi skal ta inn tusenvis, titusenvis av flyktninger i landet her. Mennesker fra høyt belastede og sterkt utsatte områder. Så er fakta at «vi» evner ikke engang å stille opp for våre medmennesker som er her allerede og sliter tungt i hverdagen, «vi» klarer ikke stille opp den éne dagen i året. Verdens psykiske helsedag!
Jeg så ikke et eneste familiemedlem eller noen venn den dagen, ikke engang på utstillingen hvor jeg stolt stilte ut bildene mine.
Jeg var ikke alene som opplevde dette. Vi var flere «traumatiserte» kunstnersjeler. Og vi hadde heldigvis, der og da, hverandre.
Så ja, terapi funker.
Snillisme funker ikke.
Ærlighet funker.
En må stole på seg selv først, så andre. Skal en hjelpe andre så må en gjøre noe selv. Ikke bare mene at vi burde/må hjelpe, og så være bare «sååå opptatte» når det kreves handling.
