Jeg så en ganske så underholdende ny film her om dagen som ga meg en del assosiasjoner til vår nye hverdag, ikke bare hverdagen her i Norge, men også rundt om i verden.
Filmen handler nemlig om at samfunnet har gått i oppløsning som følge av forurensing fra raketter som ble skutt opp for å ødelegge en komet med kurs mot jorda. Det kjemiske avfallet som regnet ned etter eksplosjonene, har nemlig mutert alle kaldblodige dyr til store monstre. Alle har mistet noen, verden er ødelagt, håpet er svinnende og de fleste vil trolig dø innen få år.
Dette kan lett assosieres til betalte forskere i et laboratorium som produserer et muterende virus de slipper ut i menneskeheten for en høyere agenda som kan være enten å få til et kraftig kutt i verdens befolkning, eller for å rive ned samfunn for å så profittere på det og da bli en makthavende elite som etterpå bygger opp et nytt samfunn som de tjener enda mer på og da tar all makt og kontroll.
Sier ikke at det er slik det er, men mange tror det, og om den teorien er sannheten, så vil ikke det være sjokkerende med bakgrunn av hvordan verden nå styres av store organisasjoner, samarbeid dem imellom og tilbakeholdingen av informasjon til folket.
Etter mutasjonen viruset, jeg mener de kaldblodige dyrene som går til angrep på menneskene så går de overlevende i dekning, de lever i bunkere under bakken. De lever da isolert i skjulte kohorter, jeg mener småsamfunn rundt omkring i verden 7 år.
Ved hjelp av gamle radioer får hovedpersonen kontakt med sin kjæreste som han hadde da mutasjonene overtok jorden. Hun lever i en annen kohort et godt stykke unna. Han bestemmer han seg så for å dra til kysten, der kjæresten og hennes kohort befinner seg. Problemet er reisen vil ta mange dager og at veien er full av mutantmonstre i ulike former og størrelser som vil ta livet av han.
Den største forskjellen mellom filmen og virkeligheten er at filmen kunne blitt fortalt som en skikkelig mørk og dystopisk historie, full av død og elendighet. Istedet gjør filmen det klart helt fra innledningen at den vil være humoristisk og underholdende, den er lystig, leken og publikumsvennlig. Den er morsom, noe dagens virkelige situasjon ikke er.
Jeg kan anbefale denne for dere som liker litt barnslig underholdning, humor og spesialeffekter. Assosiasjonene til virkeligheten til side, denne er morsom. For de som er åpen for denne type humor. Små morsomheter i hverdagen trenger vi helt klart!
Filmen heter «Love and Monsters», ligger på filmtoppen på NetFlix akkurat nå, og dere kan se trailer nederst i innlegget.
Tok meg en tur innom en helt ny blogg som dukket opp her om dagen. Den klatret ikke akkurat oppover listen som konsekvens av bra blogging, men uten å ha skrevet et eneste ord så hadde hun plutselig en av Norges mest leste blogger for tiden. Det er bra jobba!
Eller nei, hun hadde jo som sagt ikke skrevet et eneste ord. Det var det mannen hennes som gjorde. Kokkejævel skrev noen innlegg om at hans kone Christine Emilie skulle starte blogg, og straks den var registrert så klikket tusenvis av lesere inn. Så nå er det opp til henne selv å jobbe for å holde seg der, finne ut om hun som blogger fortjener slike topplasseringer. Inntil videre må hun nok bare innfinne seg med at det var ikke hun, men mannen hennes som plasserte henne der.
Som skrevet, jeg har kikket innom denne bloggen. Nå er det skrevet litt der. Hvem hun er og hva hun liker å drive med. Hovedsaklig garn. Ut fra hva jeg kan se så er hun en dyktig håndarbeider og lager sikkert mye flott. Hun farget sitt eget garn og greier, i de flotteste farger. Det er da jeg tenker at det er nok veldig fint og ha hobbyer i disse dager. Være kreativ og produktiv. Men samtidig, om jeg skulle strikket meg et skjerf eller noe så får jeg faktisk ikke kjøpt garn engang.
Ullas garnbutikk er stengt. Smittevern vet dere. Så nå må alle bestille på nett, i hvert fall vi som bor i Oslo og Viken og hverken har sauer eller Alpakka å hente ull fra. Bæææ.. Og slik blir det at vi alle må innom de samme butikkene å hente pakker. En skulle tro at det hadde vært bedre om garnbutikken hadde vært åpen slik at en kunne slippe å dra til steder der det samles folkemengder. Aldri hørt at noen har blitt smitta av korona på en garnbutikk, eller en hobbybutikk i det hele tatt.
Når alle må bestille alt mulig på nett og hente pakkene på samme sted så ser ikke jeg akkurat smittevern i det. Selv vil jeg helst holde meg mest mulig unna disse samlingspostene, i hvert fall unngå det best mulig. Det er lite hensyn på slike steder. Folk tror at alt er greit hvis de har et munnbind, uansett om de har det over nese og munn, under haka, oppå hodet eller i lomma. Tryggere å gå på polet faktisk 😂 Der er det vakter og de slipper bare inn én og én og man får holdt avstand, som er det viktigste.
I mellomtiden får man bare la seg inspirere av andres hobbyer og vente på den dagen det blir lov til å kjøpe ting som garn igjen. Eller andre hobbyting. Tenke seg til at man skulle komme til en tid hvor man faktisk ikke får lov til å kjøpe garn. Dere hører meg ikke, men jeg flirer. Flir for fan! 🤪
Jeg holdt en periode på med å male bilder på lerreter. Det likte jeg, men etterhvert mistet jeg inspirasjon. Hadde vel endt opp med å male koronavirus og munnbind i disse dager. Får se om kreativiteten og inspirasjonen kommer tilbake en dag. Staffeliet står på balkongen 😜
I mellomtiden har jeg turer i skog og mark med og uten jentene mine, familielivet, musikk, Netflix, Koranen, stell med planter og «mye» andre rare «greier» å ta meg til. Snoke i andre blogger og blogge litt selv. Noen ganger blir det litt surr og rør som nå. Men en skal ikke undervurdere det å lese og skrive.
Med det sagt så får jeg ønske vår nye toppblogger velkommen til bloggerverdenen, og lykke til. Er Christine Emilie like flink å blogge som å farge garn, så blir det vel bøker, sponsorer og penger i kassa. Det er vel det som er målet tenker jeg. Tvi tvi!
Er det noen jeg kjenner som liker handarbeid og vil la seg inspirere, så kan dere ta en titt hos kona til Kokkejævel. Jeg legger ved link til bloggen hennes her: ChristineEmilie
Da har jeg vært ute i det nydelige været og fått meg frisk luft. Ikke mikroplast og polypropylen som så mange andre av en eller annen merkelig grunn foretrekker.
Først gikk jeg en liten tur med jentene mine. De er så søte og fine. Heldige meg. Vi holdt oss her lokalt. Ser at naturen har begynt å spire og da våkner alt til liv. Flåtten også, små rasshøl som ikke skulle vært på denne planeten.
Etter runden med jentene ruslet jeg en tur nedover mot sentrum til kjøpesenteret hvor Kiwi XL er. Der fikk jeg handlet dagens middag og det vi ellers trengte av pålegg, drikke og så videre. Så møtte jeg snuppen min da han var ferdig på jobb, og innom en tur på apoteket og hentet noen pillere. Deretter var det rett hjem.
Nå lager jeg middag. Wok med kylling, enkelt og greit. Og jentene har fått hver sin pille som jeg hentet på apoteket. Det er piller mot Flått, de jævla beistene som er mer plagsom enn en skulle tro.
Jentene mine, Ella og Ariel, er 9 og snart 7 år. Før vi flyttet hit til Fjell for vel et år siden hadde Ella kun hatt én flått i hele sitt liv. Ariel hadde aldri hatt en. Men i fjor fikk de vel sikkert over femti hver i løpet av vår og sommersesongen. Om ikke flere. Det var som et mareritt!
De små rasshølene var ikke alltid like lett å finne. Noen ganger fikk de sugd til seg en del blod og bitt seg kraftig fast før jeg fikk vridd dem ut. Det ble noen hårløse prikker på stakkars jentene mine etterhvert ja. Så dét skal dem få slippe å gjennomgå igjen.
Jeg ga dem en pille hver med en gang vi kom inn døra her, og de gikk ned på høykant, hahaha.. så nå skal dem nok slippe de ekle flått-rasshølene de tre nærmeste månedene, så blir det en ny pille på dem hver da.
Kill the flåtts!! Ha en fortsatt nydelig dag alle sammen, og ta vare på dyra, de er mer kjærlighetsfulle enn oss mennesker og gjør hverdagen så mye bedre.
«Når man ikke har lyst å leve lenger» er tittelen på siste innlegg fra Monica Vederhus. Jeg har lagt merke til at tross hvordan hun har greid å være tøff, ta opp kampen mot systemet, holde seg rusfri og finne gleden med livet, så virker det som hun i det siste sliter og kjemper mer enn på lenge.
Til dere som ikke vet hvem Monica er, så er hun en tidligere rusmisbruker som har levd tøft, blitt fratatt omsorgen for barna sine og kjemper hardt for at ting skal bli bra igjen. Over tid nå har hun blogget og bruker sin plattform terapeutisk og for å bryte ned tabuer og få åpenhet rundt temaer som dette.
«Dagene går og jeg vet det kommer til og bli bedre og bedre, tingene kommer til og bli lettere men i går var jeg nær ved og gi opp alt. Når alt bare går galt og kaoset er ett faktum kommer tankene om man orker og leve lenger, om det hele er verdt det og om man orker ett eneste sekund mer».
«I går gråt jeg for første gang på lenge og tenkte tanker som jeg trodde lå fortiden til. Jeg tenkte at jeg kjemper en ensom kamp og at jeg blir testet hele veien, jeg følte meg lite verdt og som om noen spyttet på alt jeg tror på. Ikke nok med at min kjære sliter litt ekstra akkurat nå men min egen far er på fyllefest sammen med de jeg pleide og ruse meg sammen med, det ble bare for mye for meg».
«Jeg kjenner bare at jeg strever med og holde meg til realiteten, til virkeligheten akkurat nå. Jeg kjenner at alt jobber imot meg og det er vanskelig og holde hodet over vannet, jeg føler jeg drukner og at hverdagen som jeg har bygd opp bare svinner hen».
Det jeg også vet at det er ikke så lenge siden Monica opplevde at samvær med barna hennes ble utsatt, nok en gang. Barna bor i fosterhjem og hun ser dem svært sjelden. Hun er innvilget samvær et par timer annenhver måned, noe som er umenneskelig lite, og veldig urettferdig ovenfor både barn og mor, i tillegg er det er lang reisevei.
Monica har bevist at hun har endret livet sitt totalt, at veien er lang og tøff er det ingen tvil om, men hun står i det likevel. Hun teller ned dager til å møte barna sine, og møter selvsagt veggen når samværet blir avlyst. Hun kjenner ofte på at situasjonen kun er hennes egen feil fordi hun fucket det til for 13 år siden.
Når vi nå lever i dagens Norge oppå det faktum at man har mye annet å slite med og jobbe for. Når vi lever i et land der man blir satt sist i køen for hjelp når det gjelder situasjoner som dette, og situasjoner når man sliter med psykisk helse, så kan alt føles helt umenneskelig og surrealistisk. Det kan være lett å gi opp.
Jeg var selv rusmisbruker i mange år. Sett mange liv gå til helvete. Min søster også. Barnevernet tok hennes barn og sendte dem til forskjellige hjem i andre byer, og samværethun fikk var som det Monica lever i nå. Det å vite hva Monica går gjennom etter å ha sett hvor brutalt og urettferdig systemet er, og attpåtil vite at det nok er verre i dag, det smerter i hjertet.
Så dere folkens, send omtanke og støtte til Monica, post gode meldinger og kjærlighet i kommentarfeltet i bloggen hennes. Jeg vet hun kommer til å sette veldig pris på det, og jeg vet hun trenger all den støtte og kjærlighethun kan få i dette.
Da jeg kom over denne videoen var min første tanke, send alle munnbindfanatikerne som vi har her til lands avgårde til Mexico. Slike som flyr rundt med munnbind overalt, når de sykler, når de er alene i bil, på tur langs elva og på tur ute i skogen.
Disse kan være på andre siden av jordkloden sammen med de som flyr med munnbind under nesa, under haken, de som drar munnbindet sitt opp og ned for å spise, for å klø seg litt og så videre. De som slenger munnbindene fra seg overalt så vi vasser i svineri. De som ivrer etter vaksiner for at de skal slippe å vaske seg.
Vi andre kan holde oss på denne siden av kloden, så får vi være i fred for denne idiotien. Det er nok svineri nå!!
Skal nok få sørget for å få innført påbud om sertifikat og pass slik at svineriet ikke kommer seg til vår halvdel utenom ved «nødvendig reise» og grundig spyling i alle hull og åpninger.
Jeg er så lei av å se hjernevaska folk som går alene rundt med skitne svinete munnbind og puster inn mikroplast og polypropylen.
Som om det er frisk luft vi skal være redde for!! Det er nå vi ser hvor mange utrolig dumme mennesker vi har rundt oss. Hjernevaska og dumme!!
Ha en riktig fin åndeluktende sniffy fine day alle sammen 😝
Jeg er sinnasmurf for tiden. Jeg har en god forklaring på det. I hverdagene så er det mye elendighet, og jeg føler meg innesperra med elendigheten, ser liksom ikke at det blir noen lettelser. Jeg blir bare i pisse dårlig humør av det hele.
Jeg klarer å bli i litt bedre humør. Innimellom. Når tankene mine blir avledet av snuppen min eller jentene mine. De er så gode og fine. Sol og godt vær hjelper også. Venner som tar kontakt og man kan finne på noe sammen en sjelden gang. Altså hvis ministere og moralens voktere tillater det.
Det er egentlig mange ting som får meg i bedre humør. I dag har jeg hatt det moro med masse promping og kroppslyder. Jeg gir faen. Alle skal jo holde avstand til hverandre uansett, så ingen får med seg prompingen og rapingen min. Så da kan jeg jo lage litt stink på butikken når jeg handler melk. Når andre kan slenge munnbind i tacohyllen, så kan vel jeg prompe i frysedisken. Jeg vet jo helt klart hva som er verst.
Har begynt å øve meg på fising når jeg går over bybroa. Klarer jeg en så lang fis at den varer over hele broa?
Takk for at dere leser bloggen min. Den er terapeutisk og hjelper også litt på humøret. Særlig når jeg får kommentarer og tilbakemeldinger. Blir veldig glad for det faktisk. Menneskelige relasjoner har alltid vært viktig for meg. Det å kunne skrive noen ord til og fra med noen hjelper mye.
Det er mandag og jeg gleder meg allerede masse til helga. Ingen planer foreløpig. Men håper det endrer seg, og at vi får til en kveld med et par venner som vil bli lystige sammen med snuppen min og meg.
I mellomtiden får jeg bare fortsette å prompe, og øve på laaange fiser. Raping har jeg skjønt at jeg aldri blir god på. Høres bare ut som et ekorn som klør seg bak.
Beklager at dette innlegget ikke ble så morsomt heller. Sinnasmurfen er ikke så morsom i seg selv.
Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Direktoratet for e-helse og Norsk helsenett SF utvikler nå koronasertifikat i Norge. Det er en forenklet utgave som skal være på plass i mai. Regjeringen vet ikke hva det skal brukes til, for det har de ikke besluttet. Det må de først spørre EU om fordi det er EU som bestemmer.
Den endelige versjonen av korona sertifikatet, skal være helt i tråd med EUs regelverk og skal ifølge Bent Høie komme i slutten av juni.
Et koronasertifikat vil både kunne vise vaksinasjonsstatus, negativt testresultat og eventuell immunitet etter gjennomgått koronasykdom, skriver regjeringen.
Land som Hellas tar imot turister med koronasertifikat fra mai. I Norge er altså bruken av sertifikatet enda ikke avklart, verken nasjonalt eller med tanke på inn- og utreise og karantene ved ankomst til Norge fra utlandet.
Konspiasjonsteorien om koronasertifikat, eller vaksinepass, er nå en realitet. Nå må bare Erna Solberg og Bent Høie utarbeide en plan om hvordan dette skal fungere. I første omgang er dette et pressmiddel for at flere skal vaksinere seg. I sosiale medier siste tiden har det jo vært en tydelig andel mennesker som har sagt seg skeptiske og ikke vil la seg vaksinere. At det skal komme et koronapass i mai som ingen enda vet helt bruken av, ikke engang statsminister eller helseminister viser jo tydelig at dette er et pressemiddel.
Media har jo tydelig vært frempå og antydet at uten dette passet kan man ikke dra på kino, teater, cafe, restauranter, konserter eller festivaler. De som ikke har koronasertifikat får heller ikke reise utenlands uten å bli satt i karantene. Med det blir feriemuligheter borte for de fleste som ikke ønsker å la seg injisere.
Skeptikere består blant annet av mennesker som har allergier og sykdommer der de vet at de reagerer på legemidler og stoffer og kan få alvorlige reaksjonerer. Blodpropp og hjerneslag er omdiskutert. Folk er naturlig redde fordi de ikke vet hva disse vaksinene er. Noen har alvorlig angst og føler dette som meget psykisk belastende. Kunnskapen om at disse vaksinene er hastet frem og at mennesker dør har ikke akkurat hjulpet for denne angsten og psykiske belastningen.
Det som er viktig for regjeringen nå er at frykten for å ikke få være en del av samfunnet mer, bli frihetsberøvet lenger enn vi allerede har, bli stigmatisert, hetset og uthengt. Ekskludert og utstøtt. Den frykten må bli større enn frykten og motstanden mot å la seg vaksinere. Slik skal de vinne fram.
Når koronasertifikatet er klart skal det være mulig å hente det digitalt fra helsenorge.no og laste ned for utskrift, og til bruk uten å være koplet til internett samt muligheten for å verifisere informasjon via en QR-kode.
Det tok ikke mange dagene etter at Svein Østvik «Charter-Svein» tok sitt modige valg som han enda står for til tross for hetsen og mobbingen han egentlig visste ville komme at fanatikerne hykleri ville vise seg.
Jeg skriver ‘modig valg’ da det er slik at som profilert person så ville det bli mye styr rundt dette, og da gå mot strømmen kan få meget ubehagelige ringvirkninger. Slike valg i livet er uansett modig, spesielt i disse dager som hat og hets vokser vilt som ugress og løvetann. Det er i mine øyne kun skikkelige menn og kvinner som kan ta slike tøffe valg som dette, stikke hodet fram når en vet at hordene står klare med øksa for og hogge hodet ens av på stabben.
Mobben har som forventet kommet og gjort Svein mer til klovn en han var kjent for å være fra før. En annen type klovn enn før, en klovn som man ikke ler av for morsomheter og komikk, men en klovn for å mobbe og hetse.
Jeg skrev om dette i et innlegg i går, om hvor vondt jeg får av Svein og det han nå må gjennomgå. Men inntil videre så står han i det, og tar det som en mann og viser seg som et medmenneske i alt det umenneskelige vi nå opplever hvor stadig flere blir psykisk syke og vi er fratatt den gode frihet vi hadde for litt over et år siden.
Men nå kan vi se til Tromsø. Vi kan se til Tromsø kommune som bare få dager etter Charter-Sveins handlinger hvor han valgte å brenne sitt munnbind, så opphevet Tromsø munnbind-påbudet.
En kommune med 72 000 mennesker har nå kastet munnbindene. Vi hører ikke mye om det. Etter opphevet påbud har det vært knusk stille. Ingen hets, ingen mobbing!
Dette viser en dobbeltmoral og kynisk hyklersk oppførsel i samfunnet av en gjeng fanatikere som hopper når Erna Solberg og Bent Høie sier hopp. En gjeng som har påtatt seg roller som moralens voktere hevet over all synd. Det er lett å mobbe og hetse en enkelt person som kan være svak alene, men når en hel by med 72 000 mennesker følger. Da ble det stille!
Anbefalingen om bruk av munnbind i butikker, buss og taxi videreføres ikke, med bakgrunn i den nåværende smittesituasjonen i Tromsø. Du trenger altså ikke munnbind allikevel i områder med lite smitte.
Tallene på hvor mange som blir smittet ute i frisk luft under overskyet himmel eller under sol og blå himmel har jeg ikke. Det tviler jeg på at noen har, men jeg tenker at det er få, veldig veldig få.
Nå har man i mange måneder sett at folk flest ikke bruker munnbind riktig, utrolig mange er blitt skremt til å bruke munnbind selv om det ikke har noe for seg når det ikke brukes riktig. Dette har jeg skrevet om mange ganger. Folk har munnbind under haka, under nesa, hengende på øret, urene munnbind blir gjenbrukt, og folk drar ned munnbindet for å putte inn mat, drikke, eller for at andre lettere skal høre hva de sier. Så tar de det på igjen, skitne svinete munnbind.
Å bruke munnbind ute i frisk luft er tullete. Man trenger ikke argumentere for om det er giftig, og om det funker eller ikke engang. Det bare tull enkelt og greit.
Frisk luft er det beste og det forsøpler ikke naturen vår. Det vil ta mange tiår å rydde etter de som kaster munnbind over alt i naturen. Et munnbind vil egentlig aldri helt forsvinne fra vår fauna. Selv Helsedirektør Bjørn Guldvog bekrefter at det er vesentlig lavere risiko for å smitte andre utendørs enn innendørs, men dette vil ikke folk høre da propagandamedia- og politikere har nærmest hjernevasket store deler av befolkningen.
Det nytter egentlig ikke hva jeg eller du, fagfolk, FHI eller helsedirektoratet sier, det er hva TV2, Dagbladet, NRK og VG sier som gjelder for de som er statstro.
Foreløpig har ingen utbrudd blitt sporet tilbake til parker, strender og badesteder i Norge, det ble bekreftet bortimot null smitte på Black Life Matter demonstrasjonen. Husker dere de 20 000 som samlet seg for å demonstrere mot politi og rasisme? Rart det der.. jeg husker jeg var rasende etter de over 15000 menneskene som samlet seg tett i tett i Oslo. Jeg skrev et innlegg som ble delt 56000 ganger og lest av noen hundre tusen. Jeg forventet et masseutbrudd av smitte etter dette, men som sagt, det ble bekreftet bortimot null smitte etter Black Lives Matter.
Nå vet vi mer om bruk av munnbind. Smittetallene har gått opp, ikke ned, etter påbud kom. Men likevel munnbind skal de ha på seg. Kaste den etter bruk i grøfter og på fortau, i mathyllene på butikker, i vannet og på stranden. Overalt! Vi vasser i mikroplast og polypropylen!!
Det ironiske er at munnbindbrukerene tror at så lenge de sitter på en café og spiser mat med 10-15 andre i et dårlig ventilert rom så vil viruset stoppe opp, sitte stille utenfor dørterskelen på caféen og vente. Det er som om viruset kan snakke og har fortalt at siden du spiser så skal jeg ikke smitte deg, du skal få ta av munnbindet ditt. Men når man sitter alene i en bil, går tur langs elva eller i skogen i frisk luft, da har man på munnbind.
Det er så dumt at det ikke lenger grenser til galskap. Det er galskap! Folk har rett og slett blitt gale under alle tiltak, restriksjoner, krav, påbud og frihetsberøvelsen siste året!!
Folk får tro hva dem vil om dette, men det har seg slik at jeg har et minne fra da jeg var sånn pluss minus 6 år hvor jeg står på busstoppet nede ved skolen i Kila, et lite sted cirka 1 mil utenfor sentrum av byen jeg vokste opp. Harstad. Jeg står på busstoppet alene. Jeg ser at langt langt over hodet mitt er det fugler, et par ørner, og tenker ikke mer på det. Plutselig like etter så kommer ørnen rett mot meg og prøver å ta meg. Derfra blir det helt svart.
Min bestemor bor to-trehundre meter fra dette busstoppet. Jeg hadde vel vært hos henne før dette skjedde, og løpt tilbake da ørnen skulle ta meg. Jeg har helt sikkert blitt pisse redd, gjemt meg og ikke sagt noe. Eller jeg har sagt hva som skjedde og ikke blitt trodd. Mest sannsynlig det siste. «Gutten har veldig livlig fantasi», «han finner på mye rart».. jeg synes jeg hører dem.
Det ble aldri i ettertid snakket om, men i minnet forblir det alltid. Akkurat denne kortvarige «scenen» har jeg levd med helt siden den gang. Jeg har den på avstand, det er ikke slik at jeg har varige mén og traumer etter dette. Jeg tenker faktisk nesten aldri på det, det bare kommer fram når det dukker opp historier der ørnen har tatt sau, eller videoer der den tar fisk eller rev. Eller historien som jeg leste som førte til dette innlegget.
Jeg har opplevd langt verre ting enn at en ørn prøvde å ta meg, jeg har andre ting som preger meg mer. I mitt stille indre. Jeg er ikke redd for fugler eller bare ørn. Jeg er ikke redd for å ta fly eller være alene eller noe. Måker er masete, og når fly letter og lander er det litt ubehagelig. Turbulens er ekkelt, og litt skremmende, men slik tror jeg de fleste har det.
Uansett. Grunnen til at jeg forteller dette er at jeg rent tilfeldig plumpet over på internettet en dramatisk historie som utspant seg søndag 5. juni 1932 på øya Leka helt nord i Trøndelag. Dette handler om ei lita jente på 3 år, hun bodde ikke på Leka, men på fiskeværet Hortavær i havet utenfor. På Hortavær var det ikke kirke, derfor var familien til denne lille jenta dratt inn til Leka for å døpe lillebroren hennes.
Da gudstjenesten var ferdig, dro familien tilbake til gården der de var innlosjert. Etter middagen skulle de voksne hvile, og barna ble sendt ut for å leke. Den lille jenta som med sine 3 år var yngst og minst, lekte sammen med de andre barna, men da de større barna ville gå ned til sjøen, ville hun ikke være med. Så hun lekte alene i tuene et lite stykke fra huset.
I ettertid blir det sagt at det gikk rundt ti minutter fra de andre barna så henne, til man begynte å lete etter henne. Svanhild het jenta, og hun var som forsvunnet i løse luften.
Etter hvert som timene gikk, kom det flere og flere til i letingen. Mannskoret på øya hadde øvelse, og de ble tidlig med å lete. Etter noen timer var 200 personer med i den spontane leteaksjonen. Det ble gått manngard, og havbunnen ble gjennomsøkt med flyndrekikkerter. Uansett hvor de lette, var Svanhild ikke å finne.
De mange menneskene som lette ble etter hvert opprådde. Jenta var borte. Det ble snakket om at var Djevelen som hadde hentet henne.
Men utpå kvelden ble det funnet en sko som tilhørte Svanhild. Den ble funnet helt opp mot fjellsiden, flere kilometer fra der hun sist var sett. Da kom noen til å tenke på at ørna oppe i Hagafjellet hadde oppført seg rart denne dagen. Tidligere hadde de ikke brydd seg med det, de regnet bare med at den hadde blitt skremt av alle menneskene i området.
Funnet av skoen og ørneobservasjonene gjorde at tre unge menn bestemte seg for å klatre opp til ørnereiret. De brukte en times tid på å klatre oppover steinura. Så kom de opp til fjellet og der måtte de klatre for å komme seg opp til der ørna holdt til. Naturen der ørnerovet skjedde er helt spesiell, knapt noen steder i Norge finnes lignende. Rødlige steinsletter stiger langsomt fra havet, for så å reise seg i kantete og skarpe klipper. Det er stein og ur og lite framkommelig. Og det siste stykket synes umulig å komme forbi, men ved å stå på skuldrene til de to andre, klarte en av de tre mennene å hale seg opp på fjellhylla. Der fant han Svanhild, liggende helt stille og livløs.
De trodde først hun var død.
Svanhild Hartviksen som barn.
75 år etter ble Svanhild intervjuet en avis siste gang og hun fortalte den samme historien som hun alltid har gjort. Hun husker ingenting av at ørna tok henne, og selve flyturen opp i fjellet. Hun hadde nok svimt av. Det hun husket var at hun satt på en liten fjellhylle og så at ørnen kom imot henne flere ganger. Hun kastet stein, for det hadde barna lært at de skulle gjøre for å skremme bort stormåsen. Hun var bare tre år, hun hadde vel et instinkt å kjempe for å overleve, sa hun i det siste intervjuet.
Da de tre fjellklatrerne fant henne, var hun helt utmattet og hadde sovnet. Ørnen hadde prøvd å ta livet av henne, men hun hadde kjempet imot med stein. Da ørnen plutselig ble borte reddet Svanhild seg unna ved å legge seg under et lite utspring nedenfor reiret der ørnen hadde plassert henne. Hadde ørnen funnet henne igjen ville den nok rivd henne i stykker der for å klare å frakte henne opp i reiret for å mate ungene.
Svanhild har hele livet hatt traumer etter hendelsen som 3 åring. Hvis hun så et nærbilde på tv av ørn som angriper ble hun alltid fysisk uvel. Hun levde hele sitt liv med angst. Hun likte ikke å være alene, hun var alltid redd når hun var ute på sjøen og hun reiste ikke med fly. Hun mente selv at angsten hun levde med kom fra denne ene opplevelsen som alltid ville være med henne.
Det er mange som har dratt hele historien i tvil. Argumentet er at en ørn umulig kan ha løftet så tungt. Svanhild ble veid til 19 kilo da det skjedde, og derfor har ornitologer avvist det som fullstendig uaktuelt at en ørn kunne ha løftet jenta så høyt opp i fjellet.
Senere har det vist seg at legen som veide Svanhild, ikke var kjent med vekta. Hun veide ikke 19 kilo, men 19 pund. Det tilsvarer rundt 12 kilo, noe som svarte bedre med Svanhilds kroppsbygning som liten og spe gjennom hele livet, fram til den dagen hun døde i november 2010.
Svanhild Hartviksen ble gjennom hele livet kalt for «ørnejenta». Hun var fysisk uskadd etter hendelsen som treåring, men ellers var hun preget. Etterhvert som historien ble eldre ble den gjort til en myte, et slags eventyr. Stadig flere ville ikke tro på hva hun hadde vært gjennom. Det ergret henne å ikke bli trodd.
Klærne Svanhild hadde på seg denne aktuelle dagen besto av fire lag, tre av fire lag var revet opp av ørneklør. Bare det innerste var helt. Disse klærne beholdt hun hele sitt liv og viste fram ved sitt siste intervju tre år før hun gikk bort.
Jeg har ingen problemer med å tro på Svanhilds historie. At det er noe som ikke skjer hver dag er så, men de som den gang levde og reddet henne, og alle som bekreftet det hele den gang de levde. Hvorfor skal vi tvile på deres ord når de er døde?
Som med alle andre dyr så kan noen bli større, sterkere, tøffere og mer vågale enn andre av sin art. Jeg unner ikke noen å bli angrepet av en ørn for å kunne tro på en annen persons opplevelser.
Alle har vel nå fått med seg at Svein Østvik brente et munnbind utenfor Stortinget på en demonstrasjon mot lockdown og coronarestriksjoner for noen dager siden?!
Jeg kjenner ikke Svein Østvik, men den massive hetsen han har blitt utsatt for kan ikke få stå uimotsagt. Vi lever i disse dager under svært begrenset frihet. Det gjør noe med en som menneske. Mange av tiltakene er det svært få som skjønner noe av. Ikke være med venner og familie. Nedstengte bedrifter, konkurser, økt fattigdom og psykiske helseproblemer. Et samfunn som ødelegges mer og mer, dag for dag.
Dette mens vår statsminister spiser kake og sushi og samler familie og slekt til ferieturer. Importsmitte som øker da innvandrere reiser til sine hjemland og kommer tilbake med begrunnelser som «nødvendig reise». Det er heller ikke slik at våre grenser er stengte. Fremmedarbeidere reiser fram og tilbake. 12000 yrkessjåfører passerer grensene uten krav til test og karantene. Selv når de kommer fra land med høyt smittenivå.
«Munnbind er en kulturell greie, vi aldri kommer til å anbefale» sa helsemyndighetene for ett år siden. De ombestemte seg, uten at vi strengt tatt har fått noe svar på hvorfor. Det vi derimot vet, og som er bekreftet fra helsefagmyndigheter verden over er at munnbind ikke har noen hensikt dersom det ikke brukes riktig. Dette har jeg skrevet om mange ganger. Se dere rundt, riktig bruk ser vi lite av. Folk har munnbind under haka, under nesa, hengende på øret, urene munnbind gjenbrukes, og folk drar ned munnbindet for å putte inn mat, drikke, eller for at andre lettere skal høre hva de sier. Så tar de det på igjen, skitne svinete munnbind.
Professorer og fagfolk advarer mot at vi innånder mikroplast som finnes i mange engangsmunnbind Vi snakker polypropylen som kommer ned i lungene. Et stoff som er en omtalt miljøversting, og meget helseskadelig. Polypropylen gir dårligere immunforsvar, hormonforstyrrelser, utviklingsforstyrrelser, og redusert fertilitet. Nå vasser vi i dette!
Da vaksinene ble kjent, var det noen av oss om uttalte «bare vent, det kommer til å bli innført vaksinepass.» Det ble avfeid som konspirasjonsteori. Det er det ingen som mener lenger. Men hadde ikke myndigheter til nå kommet ut med at vaksinepass faktisk er aktuelt så hadde enhver som hadde nevnt det fortsatt blitt latterliggjort som konspirasjonsteoretiker.
Svein Østviks store synd er at han brente et munnbind, og uttalte han er skeptisk til vaksinen og ikke ønsker å ta den slik situasjonen er i dag. Med det blir han hengt ut som konspirasjonsteoretiker. Ikke skjønner jeg hva som er konspirasjonsteorien her, han er skeptisk, det må da være lov. Hva faen liksom?!! Dette er jo blitt helt sinnsykt når blant annet stortingsrepresentanter og TV2 går inn for å lede et korstog der Svein skal miste sin jobb, frata han inntekt og levebrød. Når flere han har samarbeidet med går ut i sosiale media og mobber han, sier de ikke ønsker noen form for vennskap eller noe med han å gjøre mer. Da ser vi hva koronasituasjonen, media og våre myndigheter har gjort mot oss. Vi har mistet oss selv.
Vi ser Svein Østvik gråtkvalt i en video. De fleste av oss har sett han på TV mange ganger og kjenner litt til personligheten hans som en litt smågal, men folkelig og jovial fyr. At han nå har ytret en mening som mange ikke liker, gjør det han til en annen person? Er han ikke samme Svein lengre? Hvordan kan han plutselig bli så forandret at han går fra «hele Norges kjæledegge» til en person som skal avvises, mobbes og knuses? En mann som de fleste av oss har skjønt forlenge siden at det ikke finnes et ondt fiber i hans kropp?!
Og hvordan kan det ha seg at mens Svein Østvik blir utsatt for hat og hets så kan Leif Einar Lothe, kjent som Lothepus lage sin egen video der han sier at de som brenner munnbind og ikke støtter alle restriksjoner og tiltak som er gjort, påstår at vi «ler av sykepleiere, leger og alle som prøver å holde liv i folk» og at vi må «skamme oss herfra til helvete». Dette er greit? Svein er menneskelig, mens Lothepus legger ut påstander og ber folk reise til helvete i en ufin tone.
Om noen ler av sykepleiere, leger og alle som prøver å holde liv i folk, så er det svært få. Jeg har ikke møtt noen som har ledd. Ikke ler jeg selv. Jeg har vært alvorlig syk, hatt nære som er alvorlige syke, samboeren min jobber i akutten, jeg selv har jobbet som helseassistent, vi har kolleger og venner som er helsearbeidere. Vi ler da for faen ikke, vi har respekt og setter pris på at vi har dem. Det har ingenting med skepsis til nåværende situasjon med munnbind, koronavaksiner og frihetsberøvelse å gjøre.
Svein Østvik ser at mennesker blir ødelagt under disse tiltakene, han bekymrer seg for sine medmennesker. Han viser seg som et medmenneske. Så behandles han som dritt mens Lothepus blir hyllet for å behandle oss som dritt. Da skjønner man hvor galt alt er blitt!! Fy faen!!!
Jeg har lagt link til video av Svein under, når jeg ser den så skjærer det i hjertet mitt, jeg får virkelig vondt av han. Nedenfor den linken til Sveins video ligger det en ny link til videoen av Lothepus, og jeg får grøsninger og blir skremt.
Hva føler og tenker dere om alt dette? Hvordan er deres reaksjon på disse videoene?
