Etter noen helger på rad med historier fra Drammen, som historien om «Krypten under Strømsø kirke», «Verdens første homoekteskap, skandalen i Drammen» og «Piratene i Drammen» så er det nærmest på sin plass at jeg også denne søndagen deler en historie herfra. Denne gangen om heksebrenningene i Drammen.

I 1624 ble en kvinne brent i Gamle-Hokksund, det er den opprinnelige tettbebyggelsen i Hokksund som ligger på nordsiden av Drammenselva. Kvinnen ble brent fordi folk i Hokksund mente hun var en trollkvinne, eller heks. Hun het Ingrid Engelsdatter og var alenemor. Hun hadde et barn, en datter med navn Helle, som hun hadde med en storbonde og vertshuseier på Efteløt, en bygd som ligger i Ytre Sandsvær i Kongsberg, der hun kom fra.

Ingrid fortalte selv at hun var blitt mishandlet og voldtatt av storbonden, og at det var derfor hun hadde flyktet til Hokksund-området nesten ti år før hun ble brent på bålet. Hun hadde hverken noe yrke eller et sted å være, så hun levde, sammen med datteren, som bostedsløs. I et dokument som finnes om henne, en form for epikrise, så fremgår det også at hun var en krøpling, det vil si at hun hadde en fysisk funksjonshemming.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ingrid Engelsdatter som hun het, levde som en omreisende tigger. Noen bønder jaget henne bare videre, mens andre forbarmet seg over henne, slik at hun og datteren Helle fikk overnatte i staller og fjøs i Hokksund og områder rundt.

Så kom året 1624 hvor hun ble tiltalt for trolldomskunstner. Tiltalen kom først etter at hun i 11 uker hadde sittet i arresten til lensmannen i området, Christoffer Stenshorne, da på Stenshorne gård. Lensmannen og retten dokumenterte, de avga faktisk ed på, at Ingrid var «lutfattig, stygg og fillete og mest til pest og plage i bygda». Hennes situasjon, og muligens i desperasjon, gjorde også at hun «kjeftet og smelte» og var «ufin i munnen» mot enkelte som avviste henne, eller ikke behandlet henne som en kvinne burde bli behandlet. Det var det som var hennes forbrytelse, hun var fattig, dårlig kledd og høylydt, og det ble da årsaken til en tidlig og smertefull død.

På denne tiden var det et 30-talls kvinner i Oslo-området som ble brent på bålet som trollkvinner eller hekser. Det skyldtes at myndighetene ville skjerpe inn kampen mot sataniske krefter hundre år etter reformasjonen.

Sommeren 1624 ble Ingrid bundet fast til en stige som så ble heist opp, slik at hun befant seg 3-4 meter i høyden, og deretter tippet inn i et stort bål. En stor folkemengde var til stede i Hokksund da bålbrenningen fant sted. En bøddel, eller skarpretter som var datidens begrep, ble hentet fra hovedstaden, han ble kalt Mester Jon. Der var de samlet rundt skrikene til en enslig mor. Hva som skjedde med datteren vet jeg ikke?!

I 1627 ble så Ingeborg Stensdatter Kiøsterud levende brent som trollkvinne på Muusøya her i Drammen. Muusøya er området hvor det mye omtalte Landfalløya kapell ligger, den lille kirken som ble kuppet av muslimer og omgjort til moské i 2016. Den grusomme henrettelsen av Ingeborg Stiansdatter (navnet hennes er forskjellig skrevet i forskjellige kilder) rystet Drammen så ettertrykkelig at den vil nok bli husket og omtalt etter min tid er over også.

Det en kan tenke når en først hører om dette, så er det vel at Ingeborg sikkert var nok en lutfattig, dårlig kledd kvinne som var høylydt og var til bry for andre. Men det er så langt ifra hvordan det faktisk var. Ingeborg var gift med Amund Sørensen fra Lille Landfald gård. En respektabel mann, og det var også Ingeborg, en respektabel kvinne. Og langt mer en det, hun var vakker, veltalende og like velstående.

Ingeborg Stensdatter var faktisk meget velstående. I boet etter henne står det at hun eide 15 dundyner og sengetøy for mer enn 200 daler. Hun hadde et hollandsk sengeteppe av silke som alene var verdt ti daler. Det er er bemerkelsesverdige beløp når en samtidig kunne se at hesten på gården og en god melkeku til sammen ble taksert for det samme beløp, og at et vanlig hus den gangen gjerne ble taksert til rundt 300 daler. Og på gården hadde ikke ekteparet bare én hest og én ku, men hele seks griser og åtte ungsvin, fire sauer og fire små lam, sju kalver, fem hester og en okse, samt to kviger. Vi snakker mengder med sølvtøy og hva det måtte være. Ingrid hadde smykker og vakre kjoler. Hun hadde også et magebelte med sølvbrosjer, festet på et brunt fløyelsklede. Hun hadde to barn, var ca 30 år, gift med en kjekk storbonde, en kvinne mange misunte.

Ingrid ble faktisk brent som heks på grunn av ondsinnete rykter, rett og slett. Det var en sammensvergelse. Det vet vi nå, og det visste sikkert mange allerede den gang. Selve tiltalen var formulert slik: «trolddomskunster hun har været beskyldt at have omgået». Altså skulle hun ha drevet med trolldom, angivelig. Selv i tiltalen heter det at intet var bevist, det var bare løse beskyldninger.

Disse ryktene var så løse og spekulative at noe ondskap var umulig å få øye på. Hva dokumenter i saken viser er at det kunne ha noe med beskyldninger om husdyr å gjøre. Slike anklager var ganske vanlige når en ønsket brenne kvinner som hekser.

Bakgrunnen for slike anklager var gjerne at dyr, og da særlig viktige og kostbare dyr som melkekuer, brukshester eller sådan, ble funnet døde av tilsynelatende uforklarlige grunner. For bondene var selvsagt slike hendelser svært alvorlig. Brøt det ut en smittsom sykdom som førte til flere døde dyr, kunne det ta livsgrunnlaget fra den som ble rammet. Siden det den gangen ikke var noen veterinærer som kunne stille diagnose, så trodde folk flest at døde dyr måtte være en form for Guds straff eller at onde krefter hadde vært på ferde. Det betydde i praksis at de trodde fanden selv, Satan eller Lucifer, måtte ha sendt sine djevler på jorden for å lage helvete. Da tilkalt av mørkets kvinner, nemlig trollkvinner og hekser.

Hvem mistanken rammet, var gjerne ganske tilfeldig. Som oftest var det jo kvinner. Kvinner var assosiert med hjemmet, barneoppdragelse og pleie og hadde gjerne begrenset utdannelse. Kvinner som avvek fra forventninger, eller som hadde kunnskap om f.eks. medisin og vitenskap kunne derfor bli anklaget for hekseri og trolldom. Det kunne også skje når kvinner tok egne valg eller utfordret autoriteter. Dette for å holde en type sosial kontroll. Det er heller ikke til å komme forbi at religiøse og kulturelle faktorer historisk sett har linket kvinner som kilder til ondskap. Så har man maktfaktoren som menn gjerne ønsket opprettholde. Hvis noen hadde hørt en kvinne banne, for eksempel ved å si «dra til helvete» eller «måtte fanden ta deg», så kunne det være bevis for at hun var besatt av onde krefter.

En kvinnes utseende kunne selvsagt også ha betydning. Var hun frastøtende eller til bry for folk, kunne et bål være en effektiv måte å bli kvitt henne, slik som med Ingrid Engelsdatter i Hokksund. Var en vakker, så kunne det være fristende for presten og fogden å gjennomføre de kroppsundersøkelser som ofte fulgte med om noen var mistenkt for å være heks. Akkurat dét handlet blant annet om å finne ut om den anklagede kvinnen hadde føflekker på kroppen. Hvis føflekkene var plassert slik at de var synlige, var det ikke noe å bry seg med. Føflekker var jo noe nesten alle var i besittelse av. Var føflekkene derimot plassert på et usynlig sted, i nakke, bakhode, på rygg eller rumpe, så kunne det derimot være et djevlemerke, det vil si en hilsen fra Satan selv.

En kan bare gjette om Ingeborg Stensdatter Kiøsterud, gift Sørensen, gjennomgikk den slags ydmykende undersøkelser. Hvem vet? Det man derimot vet er at den kampen hun kjempet for å bli frikjent for ryktene, mislyktes. Rettssaken mot Ingeborg oset av korrupsjon. Hun ble anklaget for å være djevelens redskap i 1626, samme år som hun og hennes mann kjøpte Lille Landfall gård. De eide gården Kjøsterud fra før, men Lille Landfall hadde en bedre beliggenhet, der lå det både en mølle og et sagbruk. Det var også perfekt med tanke på handel med nederlendere, dansker, engelskmenn og tyskere som etterspurte tømmer og plank.

Det visste naturlig nok Amund og Ingeborg, men det visste selvsagt også andre storbønder, ledet av Trygg Dramdal fra Eiker. Han mente at gården var hans, fordi han var svigersønn til en tidligere eier. Trygg Dramdal hadde gode kort på hånden og stevnet Amund for retten, samtidig som han hadde bred støtte av andre storbønder i området.

Det var under denne bitre striden at påstandene mot Amunds vakre kone kom. Anklager som det var umulig å beskytte seg mot. Hvem som framsatte ryktene kom aldri for en dag, men årsaken var åpenbart for å ramme Amund som befant seg midt i en bitter, rettslig strid.

Dommen mot Ingeborg var like grusom som den var meningsløs. Hun skulle ha vært i besittelse av trolldoms kraft som skal ha ført til at dyr har stupt døde. Dommeren mente at hun faktisk stod i ledtog med djevelen selv.

Ingeborg ble brent på bålet tidlig på året 1627. Enda verre, tenker jeg, at hun ble brent levende på Muusøya, på den gården hun selv hadde kjøpt. Vi kan ikke en gang forestille oss hvordan det var for hennes mann å høre skrikene fra sin elskede kone, på plassen ved elva der de skulle bygge en felles framtid.

Folk kom langveis fra for å være vitne til de bålbrenninger som var. Smertehylene ble tolket som en bekreftelse på at ondskapen forlot kroppen, at smertehylene var en slags renselse og dermed Guds vilje. Jeg tenker, hvilke tanker har disse såkalte kristne gjort seg i ettertid, når man kjenner til denne historien?

Det skulle gå 54 år før den neste trolldomssak kom opp for tingretten, før neste «heks» skulle brennes. Dette ved en gammel tollbod ved nedre sund, altså omtrent der Skutebrygga ved Bragernes Torg ligger i dag. Amund Bentsen, en strandsitter, var nabo til denne såkalte rettsbygningen. Begrepet strandsitter betydde at han leide et hus ved sjøen, på offentlig grunn, og levde av fiske. Amund var gift med Eli, og det var ytterligere to personer i husstanden. Der bodde også tjenestepiken Rasine Erlandsdatter og en hybelboer med hollandsk opphav, Rennel Jansdatter.

I kjelleren lagret ekteparet Bentsen øltønner, og det var slik trolldomssaken mot Eli Bentsen begynte. Hun hadde skaffet seg en såkalt «tyvfinger». En tyvfinger var en avkappet finger fra en tyv som enten var henrettet eller hadde fått kappet av fingre eller en hånd som straff for tyveri. I følge gammel overtro kunne en slik finger stjele selv etter at den var kappet av tyvens hånd.

I et svært ubetenksomt øyeblikk, eller fordi hun hadde behov for å gjøre seg interessant, hvem vet, så fortalte Eli Bentsen om denne tyvfingeren til en bekjent. Hun fortalte en historie om at hun plassert denne tyvfingeren slik som ble fortalt i overtroen, og da hadde denne fingeren gjort akkurat det som gammel overtro fortalte. Allerede neste dag var tønna full av det beste øl. Tyvfingeren hadde stjålet øl til tønna! Noe sånt…

Historien fortalte hun til en ‘Helge Skytter’, det var det han ble kalt, han var en jeger som levde av å skyte vilt i skogen. En mann som pratet med alt og alle, en hele byen kjente. Hun burde selvsagt ha forstått det, men i løpet av veldig kort tid kjente halve Bragernes til denne historien. Det gjorde også tjenestepike Rasine og hybelboer Rennel som bodde hos henne. Og disse to jentene listet seg ned i kjelleren til ekteparet Bentsen. Der fant de tyvfingeren, blodfattig og svart. Den lå forsiktig pakket inn i et lite blåstripete klede av silke, med en hyssing rundt.

I saken mot Ingrid Engelsdatter 57 år tidligere, ble hun dømt som heks og brent på bålet pga at hun ble sett på som en byrde. Tre år etter ble Ingeborg Stensdatter dømt uten noen bevis, bare rykter. I saken mot Eli Bentsen derimot, var det nok av faste bevis. Eli ble arrestert, fingeren beslaglagt og det fantes til og med flere vitner, ‘Helge skytter’ og de to unge kvinnene i kjelleren der de fant tyvfingeren. Det var også et fjerde vitne, Tallak Bjørnsen, som de to unge kvinnene i huset hadde vist fingeren til.

Eli ble stilt for retten 28. april i 1684. Det så veldig mørkt ut for henne en stund. Å bli dømt som heks hadde en strafferamme på å bli brent til døde på Holmen, i munningen hvor Drammenselva renner ut i fjorden, som den gang var retterstedet som kunne ses over hele byen.

Men dette var i en tid da samfunn i Norge var under endring. I løpet av 1600-tallet kom det skip fra hele Europa til Drammen for å kjøpe tømmer og plank. I kneiper og på vertshus satt det hollendere, engelskmenn, germanere og andre tilreisende som syntes folket her langt mot nord var håpløst gammeldagse, og overtroiske. Disse handelsmennene kom fra moderne byer og metropoler som Amsterdam, København og London. Det var mange av dem som var rystet over nordmenns tankesett. Det kom også universitetsutdannet engelsk adel til byen her, for dem var hekser og trolldom noe som tilhørte en svunnen tid.

Noen mener at det var derfor byfogden selv ikke dømte i saken mot Eli Bentsen. Han ville ikke bli latterliggjort i en sak om overtro. Han sendte istedetfor sin underfogd Anders Hansen i ilden, en som omtales som en beskjeden kar som knapt visste verken ut eller inn av en låvedør. Han våget heller ikke å dømme Eli, og endte opp med å sende hele saken til Christiania. Heller ikke der ble hun dømt.

Eli Bentsen ble en fri kvinne, og med det ble Ingeborg Stensdatter den siste kvinne brent som heks i Drammen. Uskyldig og skrikende foran mann og barn. Dette på Muusøya, noe jeg sikkert kommer til å tenke på hver gang jeg går der, i lang tid fremover.

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#heksebrenning #drammen #norge #bunnytrash #bunny