Etter at mitt forrige innlegg i bloggen min var kritikk til statsansatte og politi i Norge, så finner jeg det både pussig og ironisk at dagen min i dag startet med å bli vekket av nettopp politiet. Klokken 08:58 pep mobilen, og FitBiten min begynte å vibrere.
Det var ikke fra politiet her i Drammen angående saken jeg var og anmeldte mandag i forrige uke, som jeg venter på å bli innkalt i avhør for. Det var fra Nord-Norge og om saken der vi er flere som har anmeldt hendelser fra vi var barn.
Jeg trodde at etter jeg har engasjert advokat, at alt skal gå gjennom henne i denne saken. Noe jeg skal høre med henne om. For dette er ikke noe bra start på dagen. Jeg leste meldingene, og har enda ikke klart å besvare dem. Jeg ble så dårlig. Skikkelig kvalm, og har ligget sammenkrøket i en ‘ball’ i halvannen time.
Dette er ikke noe man vil tenke på i hverdagen sin, man unngår det så godt en kan. Og da synes jeg det er direkte hensynsløst av politiet å ta kontakt på denne måten.
Her er meldingene jeg fikk:
“Dette er en beskjed fra politiet i Harstad. I forb m etterforskning i sak som du har forklart deg om, er det ønskelig at du løser mulige leger/psykologer fra taushetsplikten. Send mld el ring meg for en prat. Mh politibetj TP”
Så kom denne:
“Hei igjen. Ser nå at du allerede har signert et samtykke. Det jeg da behøver er navn på mulige leger/psykologer som kan si noe om din helse pga av dine opplevelser. Ring meg gjerne også om du vet om andre som kan fortelle noe til politet. Har du feks fått flere innlegg på bloggen din om personer som har gitt seg til kjenne, men ikke som anonyme innlegg.”
Advokaten min har forsikret meg om at gjerningsmannen i denne saken kommer til å bli straffet. Vi som har forklart oss i saken er vilt fremmede for hverandre, men har samme forklaringer og har fortalt om samme taktikk og framgangsmåte om gjerningsmannen. I tillegg er han dømt fra før pga for å ha utnyttet mindreårige. Pluss at det er kommet fram meget mer.
Men jeg får slik angst av politiet. Jeg er så redd for at de skal ‘føkke’ til saken. Jeg synes de roter og spør om ting de har fått svar på for ‘evigheter’ siden. Og ikke minst er det svært ubehagelig hvordan enkelte av dem opptrer mot de som har anmeldt – altså ofrene i saken.
Jeg er enda kvalm. Slik som dette vil ikke jeg starte mine dager. Det er sol, blå himmel og varmt. Får komme meg ut å se om resten av dagen kan bli bra.
Jeg har flere ganger fortalt her i bloggen om hets og overfall jeg har blitt utsatt for av våre ‘nye landsmenn’. Gjenger som kjører forbi og roper ‘jævla homo’, de fem som overfalt meg og truet med kniv, han som skulle kjøre på valpen vår og truet med slagvåpen, og så videre, og så videre.. og nå sist han som passerte meg og snuppen min, kalte oss ‘jævla homser’, stilte seg på brua og viste oss fingeren, og fulgte etter oss og truet med vold..
Folk sier og skriver at jeg burde/må anmelde hver gang. Og jeg tenker at disse menneskene må leve i en boble der de tror at alt er bare bare..
En ting er den høye andelen av anmeldelser som henlegges. Ofte på grunn av ‘bevisets stilling’, men fakta er at det er jurister og statsansatte som avgjør at disse sakene ønsker dem ikke bruke tid og penger på.
Ingen rettferdighet for det gjennomsnittlige norske mennesket, ingen rettferdighet for middelklassefamilien, ingen rettferdighet for kvinner, menn eller barn som min søster, min nabo, meg, eller barna rundt oss.
Det handler om penger.
En annen ting er at jeg kjenner til både hendelser der kvinner har gått til politiet og blitt avvist når de har kommet for å anmelde både trusler, overfall og voldtekt fordi politiet ikke har kapasitet.
Hvilke signaler gir det til andre utsatte og ofre?
I min egen sak der jeg og fire andre har anmeldt en mann for å ha misbrukt oss som barn, ble jeg klar over ved opplesning hos min advokat at en sjette person var hos politiet i nordnorge noen dager etter Utøyamordene, for å anmelde denne samme mannen. Vedkommende ble avvist med forklaring fra politiet dem var opptatt med Utøya-saken.
Hva politiet i Harstad hadde med etterforskningen av Utøya-saken å gjøre skjønner ikke jeg.
Men det er altså det som er kommet frem.
Som tenåring anmeldte jeg en onkel for vold ved flere tilfeller. Første gang ble jeg avvist og henvist til barnevernet, som reagerte med å ville sende MEG på institusjon. Andre gangen ble saken henlagt pga bevisets stilling, jeg klaget, men de som fikk saken holdt ved sin avgjørelse.
Så kan jeg fortelle at mandag i forrige uke var jeg hos politiet her i Drammen for å anmelde vold og drapstrusler. Det kan man bare gjøre på dagtid hos politivakta. Jeg ankom, trakk kølapp, og ventet tre kvarter før det ble min tur. Fikk beskjed om at anmeldelsen var registrert og at jeg ville bli kontaktet av politiet for avtale om avhør. Adjø.
Det var veldig kjedelig at dem ikke kunne ta avhøret den dagen, slik som normal saksbehandling er. Men på grunn av høy arbeidsmengde og prioriteringer så måtte jeg vente.
Mandagen gikk, tirsdagen også, så onsdagen. Torsdag gikk jeg tilbake til politiet.
Et avhør i denne saken trenger bare ta ti minutter. Men jeg vet at i et slikt avhør må en først forklare seg én gang. Så må man forklare seg på nytt der politiet tar opp samtalen, og tar notater. Så stiller politiet spørsmål. Så er det noe snakk om lover og rettigheter, skjema med krav om erstatning, signere papirer om tillatelse til å hente informasjon som er taushetsbelagt (lege). Så er det gjennomlesing, redigering og signatur.
Dette tar noen timer, så derfor gikk jeg tilbake på torsdag, jeg ville ha fortgang.
Jeg kom klokken 11:02, trakk kølapp. Ingen mennesker jobbet hverken i den åpne politiavdelingen, eller i politivakta. Kun én mann i informasjonsskranken som fortalte meg at hun i politivakta hadde lunsjpause.
Jeg ventet.
Klokken ble 11:15. Etterhvert var den 11:21. Tiden gikk og den ble 11:30. Klokken 11:36 tok jeg bilde av situasjonen der jeg var, hos politiet her i Drammen. 11:45 sa jeg til mannen i informasjonsskranken at situasjonen var frustrerende. Han viste noe forståelse og gikk for å få tak i rette vedkommende som skulle jobbe i politivakta.
11:53 kom kvinnen i politivakta.
Det sa pling og mitt kølappnummer kom opp på skjermen. Jeg gikk inn og forklarte hva jeg hadde anmeldt, og hvorfor jeg var tilbake igjen. I min verden er vold og drapstrusler alvorlig. Men politidamen reagerte med å bli drit sur. Kanskje mest fordi jeg hadde forstyrret henne i matpausen. Jeg ble behandlet som en gjerningsmann, en kriminell, og fikk beskjed om at jeg bare måtte dra, politiet ville kontakte meg, og i mellomtiden måtte jeg leve med det.
Det er åtte dager siden jeg først anmeldte, snart ni dager siden. Enda ikke hørt noe. Og jeg tenker på den matpausen. Den 1 times lange matpausen som jeg håper ikke er betalt, men som helt sikkert er det.
Jeg tenker på alle mennesker som opplever vonde og traumatiske ting og blir behandlet som om det er dem som har gjort noe galt.
Jeg tenker på innvandring og mangel på integrering. Hvorfor skal vi ta inn så mange nye landsmenn når blant annet politi og stat ikke har kapasitet til til tingenes tilstand slik situasjonen er nå, slik situasjonen er I DAG??!!
Jeg tenker på alle gjerningsmenn som terroriserer, misbruker, plager, voldtar – alle som ødelegger andres liv som bare slipper unna på grunn av hvordan snille, gode og uskyldige mennesker, utsatte og ofre opplever å bli behandlet av politi og stat.
Og jeg tenker på alle “boble”-menneskene som sier: “det er bare å anmelde”!
Siden jeg nevnte det i går at dere skulle få vite hva jeg gjorde med kantarellene jeg hadde plukket, fant jeg ut at jeg kunne like gjerne legge ut hva jeg serverte til middag i dag.
Så da kan dere jo like gjerne få se hva jeg gjorde på kjøkkenet før middagen. Her ser dere skivede poteter i form, gratinert i fløte, og med et par grovhakkede hvitløksfedd. Ikke mye, bare så det dekker bunnen av formen.
Her er kantarellene vi var så heldige å finne i går. De har ligget over natten etter at jeg skyller og renset dem i går. De stekes med litt smør i stekepanne på høy varme.
Siden det ikke ble så mye kantareller i går, og ingen av butikkene i nærheten selger dem ennå, så spedde jeg heller på med litt aromasopp som også steikes på sterk varme sammen med kantarellene.
En anelse salt. Ikke for mye og ikke for lite. Det erviktig med balanse. Salt skal ikke erstatte smak, men forsterke den smaken råvarene har. I dette tilfellet kantareller og aromasopp.
Bare to skiver påleggskinke, bare som en oppiffer.
To spiseskjeer ‘Drømmelett’ fra Q røres inn i den stekte soppblandingen.
Soppblandingen fordeles oppå de fløtegratinerte potetskivene. Og så har jeg litt aromat på. Ikke for mye, ikke for lite, samme som med saltet. Aromat er en smaksforsterker, og skal ikke erstatte smaken av noe.
Ost og noen tykke skiver Squash. Gratineres på 200 grader i ovnen. Følg med, så ser man når det er ferdig.
Osten skal være helt smeltet og blandingen ‘koke’.
Det er to løvbiter med to spiseskjeer #peppersaus mellom. #salatblad og #tomat. Og den hjemmelagede formen med #potetskiver #hvitløksfedd #kantarell #aromasopp #salt #drømmelett #aromat #squash #fløte #ost #norvegia .
#løvbit #hjemmelaget #middag #skogensgull
Det er ikke vanlig at jeg legger ut innlegg som dette. Blir nok en stund til neste gang. Hvis vi er heldige å finner mer kantareller i neste uke, i større mengder enn gårdagens, så vil det nok trolig komme noen innlegg med god mat av selvplukket #sopp .
Det var tidlig sommer 2002. En fin sommer egentlig. Jeg bodde i Harstad den gang og dro til Trondheim for å leve livet.
Det var ikke min første tur til ‘bartebyen’, og ikke min siste. Jeg elsker Trondheim og folkene der. Det var mange solskinnsdager den perioden, jeg opplevde mye morsomt, helt uforglemmelig. Jeg var på de underligste og samtidig beste festene. Jeg var på rockekonserter. Jeg gikk i demonstrasjoner og jeg var med på å arrangere Trondheims første Marijuanamars i regi av Miljøpartiet De Grønne.
Så kom telefonen fra min søster, jeg var på Ranheim, et lite stykke ut av byen. Jeg var å besøkte min eldste nevø som da bodde der sammen med pappaen sin. De bodde der da han var litt over 9 år, i en periode på cirka et år.
Søster fortalte om en gruppe på tre personer som var ute for å fiske på en ettermiddag. De var på Follsjå, en innsjø som ligger i Notodden kommune i Telemark.
En av fiskerne hadde blitt igjen på land, og de to andre mennene rodde ut på sjøen i ei jolle for å trekke garn. Om lag 100 meter ute veltet jolla, og de to falt i sjøen. En av dem, en 41 år gammel mann fra Svelvik, ble straks funnet, omkommet.
Den andre mannen, 47 år gammel, ble meldt savnet. Et par dager etter ulykken fant dykkere fra brannvesenet i Kongsberg mannen rundt 100 meter fra land, omtrent på det stedet der båten sank. Død.
Jeg ble så utrolig lei meg. Jeg kjente han, hadde kjent han hele mitt liv. Han var en utrolig snill mann. Han hadde tatt meg med på så masse. Turer til skogs og på fjell. På fisketurer ved ferskvann og til havs. Det var mye å lære av denne mannen som elsket naturen og å være i naturen. Jeg tror aldri han ble klar over hvor mye han betydde for meg.
Onkel Tor, du var den beste onkelen, ingen tvil!!
Jeg fikk ikke kommet meg til din begravelse, men nå som jeg bor i Drammen så besøker jeg din grav hver gang jeg er innom Svelvik.
Tante Inger sørget for at du fikk natursteinen som matchet deg, med den og stedet der du ligger ved Svelvik kirke har vi et fint sted å minnes deg.
Jeg var ved din grav sist lørdag. Jeg hadde som alltid et par planter med, for det er aldri noen planter i blomstring når jeg kommer til din grav. Det synes jeg er leit. Jeg hadde litt dårlig tid denne gang, det beklager jeg, skulle rekke en buss. Men jeg fikk tilført litt farger til graven din, og en liten pynt, en sommerfugl som jeg er spent på om er der neste gang jeg kommer.
Jeg røsket hurtig vekk litt løv, og fikk satt frem figurene som var gjemt under inni alt ved gravsteinen. Kommer tilbake igjen.
Det var nå i helga som var, på lørdag. Snuppen min og jeg hadde tatt bussen herfra Drammen til Svelvik for å se litt på ‘livet’ der under Svelvikdagene.
Vi hadde bestemt oss for å se litt i bodene, kjøpe litt lodder på tivoliet og spise litt i sentrum før vi etterhvert skulle dra på fest til ei venninne som har som tradisjon å lage en ordentlig fest under Svelvikdagene.
Med ordentlig fest så mener jeg langbord, høy musikk, grilling, bading, karaoke, drikking og masse folk og moro fra Svelvikdagenes begynnelse til slutt.
Men altså, mens vi tråkket rundt i sentrum der, i det nydelig været som var ble jeg så oppslukt i omgivelsene at jeg glemte å følge med for små mennesker og firbeinte venner. Så plutselig gikk jeg på noe, og kjente at jeg tråkket på og fikk lagt hele min vekt på noe. Og det var ei lita jente på cirka tre år. Lille jentebarnet. Jeg tråkket på hele den ene foten hennes og fikk lagt hele min overvektige vekt på henne. Jeg fikk sååå vondt i meg. Men det kom ikke en lyd fra henne.
Jeg bøyde meg ned og beklaget og strøk henne på kinnet. Hun smilte bare og sa: “det gikk bra”!
Tøff!!
Jeg vekslet noen ord med foreldrene, som også tok det hele med knusende ro og store flotte smil.
Godt at de tok det bra også, for jeg har møtt foreldre som reagerer med panikk og sinne før de vet om noe er gått galt eller er vondt. Og da overfører de redsel på barnet sitt. Så denne jenta som allerede var så tøff, blir nok en enda tøffere voksen. Det er bra!
Resten av turen var fin den. Det ble digg mat, kul fest, og et gjensyn med masse herlige folk!
Klokken var 11:20 da jeg gikk hjemmefra i dag. Med min lilla ryggsekk pakket med Baileys, rundstykker, brunost, ‘soppkurv’, røyk og Solo tuslet jeg meg av gårde veldig motivert og positivt innstilt på å plukke kantareller.
På Bragernes Torg hadde vi blitt enige om å møtes, mine ‘soppis-venner’ og jeg. Alle sammen veldig uerfarne på å plukke sopp, men positivt innstilt på å finne.
Derfra tok vi ‘vår egen vei’ opp forbi Bragernes Kirke, videre via blant annet en vei jeg tror het ‘Brenneriveien’. Innom ‘De Eldres Vei’ og ‘sikk-sakken’ opp til Spiral-toppen. Der spiste vi lunsj og koste oss med kaffebaileys.
Så gikk ferden innover mot ‘Landfalltjern’.
Vi så masse rare busker, skogmus, bær og insekter. Mange forskjellige sopper, men ikke noe kantareller.
Vi leitet på hauger, ved myrer, bak maurtuer, i oppoverbakker, nedoverbakker og sletter. Men de soppene vi fant, ville vi ikke ha.
Det var bare å innse at det ikke ble noe sopp på denne turen. Hvor skulle vi lete liksom?? Men vi koste oss likevel. Naturen er så flott, og været i dag har vært fantastisk.
Og enda bedre er det når man trives i hverandres selskap. Og det gjør vi.
Da vi var kommet langt inn i skogen innså vi at hvis vi skulle gå tilbake ville vi ikke kommet oss hjem før det ble nesten natt, så da siktet vi oss mot et sted som heter ‘Underlia’, hehe.. lol. Derfra kunne vi ta bussen hjem.
Så hendte det plutselig noe..
Der, nesten helt i slutten av skogsturen fikk jeg øye på noe, rett ved veien/stien, noe gult, en kantarell!! Og når vi da røsket litt i mose og gress så fant vi en hel del flere. Det ble et beger med kantareller, og gleden var på min side, for jeg fikk kantarellene med meg hjem!
Så i morgen blir det middag med kantareller, og i morgen får dere se hvilken rett det blir.
Nå er jeg hjemme, jeg kom hjem cirka 19:00. Kjenner det godt i beina.
Takk mine venner for en kjempefin dag! Takk til alle dere som leser! Har dere råd og tips om kantareller så sleng igjen noen ord i kommentarfeltet <3
Jeg overhørte to menn i en samtale der den ene spurte den andre om hvem han deler sine intime tanker og opplevelser med. Han fikk da til svar: “ingen, jeg holder alt inni meg, som en normal person”.
“WTF?!!” Tenkte jeg først.. men så gikk jeg litt inn i meg selv, inn i den delen av meg som er klar over at menn snakker lite om følelser og slike ting. Kvinner er mye flinkere til det. Men jeg har aldri tenkt på det som ‘normalt’.. forøvrig så hater jeg det ordet. ‘Normalt’. Hva er normalt? Det som er ‘normalt’ for deg er nødvendigvis ikke normalt for meg. Det som er ‘normalt’ for Olga er nødvendigvis ikke ‘normalt’ for Anita. Noen elsker å spise laks, andre klarer ikke synet av den. Noen elsker å bli knullet i rumpa, mens andre ikke er villige til å ta imot en finger inn der engang.
For FUCKs sake, det finnes faktisk mennesker som ikke liker sex WHATSOEVER!!
‘Normalt’.. Et av de dummeste ord noensinne!
Anyway, i denne sammenhengen tenkte jeg.. ‘er jeg virkelig så annerledes?’. Altså, meg går det jo ikke an å stoppe. Jeg er som en åpen bok, og jeg har delt de mest intime detaljer med flere. Jeg er nødvendigvis ikke så flink til å snakke om ting, å dele, sånn face 2 face, verbalt. Men noen ganger kommer det bare flommende. Det kan være til snuppen min, Tulla mi, verdens beste Lisa, Hanne, Kari Anne, Bjørn-Hugo.. altså.. også bloggen min da, her er det virkelig ingen hemninger. Her har jeg virkelig blottlagt de mest intime, personlige og såkalte hemmelige, private tanker og opplevelser.
Er jeg ‘unormal’ da? En FREAK?? Ikke det at jeg bryr meg så mye om det, for det er vel en side av meg som aldri kommer til å endre seg. På samme måte som jeg er homo. Men jeg kan jo spørre likevel. Hva mener dere?
Kom igjen, gi av dere selv, fortell meg hva dere tenker og føler om dette!
I anledning min 40 års dag hadde noen venner gått sammen og bestilt en gave til meg fra Amerika. Fire bilder av Madonna, som er samleobjekter og finnes i kun 500 eksemplarer. Jeg vet jeg har fortalt dette før, men jeg synes bare det er så kult.
I det hele tatt å ta sjansen på å bestille noe langveis fra med tanke på leveringstid. Noen ganger tar slike ting ikke bare uker, men måneder.
En annen ting er at ingen er så interessert i Madonna at de vet hva jeg faktisk har i samlingen min. Jeg kunne faktisk hatt disse bildene, for min Madonna samling er ikke liten.
Heldigvis hadde jeg ikke disse bildene. De er helt fantastiske. Bildene er fra en photoshoot i forbindelse med Madonnas 13ende studioalbum ”RebelHeart’. Jeg har fått nummer 267 av de 500. Og jeg ELSKER dem. Fargene er helt rå!!
Det jeg ville fortelle med dette innlegget er at siden jeg fikk bildene for to uker siden har jeg lett etter rammer til dem. Fire stk 50×50 rammer med glass. Jeg har vært innom sååå mange plasser her i Drammen, og jeg har googlet og googlet. Til slitt fikk jeg en link av søte Hanna borti gata her, og jeg fikk bestilt rammer. Jeg fikk dem nå på fredag, og i går hengte jeg dem opp!!
Bildene henger i en del av stuen der jeg ikke ser dem fra sofaen, så derfor må jeg reise meg aot bare for å gå bort å se på dem. Jeg blir så glad av å se på dem!!
Tusen takk Hanne og co for dette!!
Jeg elsker disse bildene, og dem er ekstra spesielle siden jeg har fått dem fra en slik fantastisk gjeng!
Løvv U all!!! <3
………………………………………………………
On the occasion of my 40th birthday, some friends got together and ordered a gift for me from America. Four pictures of Madonna, which are collectibles and can be found in only 500 copies. I know I’ve told this before, but I just think it’s so cool.
At all, taking the chance to order something far away from here.. Sometimes such things take not only weeks but months. What if it didn’t get here in time?! lol
Another thing is that nobody is so interested in Madonna that they know what I actually have in my collection. I could actually have these pictures, because my Madonna collection is not small. Not small at all!
Fortunately, I did not have these pictures. They are absolutely amazing. The photos are from a photoshoot in connection with Madonna’s 13th studio album ‘RebelHeart’. I’ve got number 267 of the 500. And I LOVE them. The colors are absolutely raw !!
What I would like to say with this post is that since I got the photos two weeks ago I’ve been looking for frames for them. Four pcs 50×50 frames with glass. I have been through so many places here in Drammen, and I have googled and googled. At last, I got a link from sweet Hanna down the street from me and I got to order the frames. They arrived here on Friday, and yesterday I hung them up !!
The pictures is on a wall in a part of the living room where I do not see them from the couch, so that’s why I sometimes have to get up from the couch just to go see them. I’m so fond of looking at them, it makes me really happy!!!
Thank you very much Hanne and co for this !!
I love theese pictures, and they are extra special since I’ve gotten them from such an amazing gang!
At folk prater er ikke noe nytt. Blablablabla.. Jeg vet folk prater om meg. Man får alltid høre om det. Men veldig hyggelig er det at enkelte enda prater om bursdagsfesten min. Det varmer homohjertet!
Jeg er veldig glad for at folk koste seg så mye på feiringen min. Og det er veldig kult å ta en tur på puben nå to uker etterpå og høre folk snakke om denne festen og le. Det er veldig godt å kunne inkludere andre, og bidra til gode minner i deres liv. Helt fantastisk!
Og i går.. noen av gjestene som var bedt til festen min måtte kansellere pga dødsfall i nær familie. Ei venninne som mistet mammaen sin kom i går på en snarvisitt til meg med en pakke og en orkidé i krukke.
Orkidé blomsten er min favoritt blomst. Sammen med vår norske naturs Forglemmegei. Og i pakken var to kule hodeskalle shotglass. Dere ser bildene ja.
Det er herlig å ha slike fantastiske mennesker rundt meg. Og min flotte venninne som kommer med blomster.. var vel egentlig jeg som skulle komme med blomster til deg Siv. Glad i deg!
Det er noen år siden jeg sa til snuppen min en gang vi var på andre siden av elva, ved foten av Holmenbrua: “Der har vi aldri gått før, skal vi gå der?!”
Jeg husker bare at han mumlet et eller annet om at ‘det er vel ingenting bortover der’. Noe som betydde nei, han var ikke villig til å ta den turen.
Snuppen min har alltid vært flink å gå turer, i tillegg til at han går både til og fra jobb. Siste halve året har han gått enda mer, og tatt av seg 16 kg.
Nylig gikk han den veien jeg spurte om for flere år siden. Og han har skrytt av hvor fint der er, og spurt flere ganger om jeg vil gå turen sammen med han.
Jeg har andre rutiner, og har tatt av meg 18 kg. Men i dag ble jeg med han på turen. Jeg snakker om Fjordparken, forbi CC Senter og bortover Brakerøya.
Jentene våre ble også med på turen. Det er kjedelig å gå over Strømsø/Holmenbrua. Men så snart vi svingte inn på stien i Fjordparken var det bare flott.
Jeg kan ikke gjenspeile på bildene mine hvor flott det var, men jeg skal ta flere turer under blå himmel og sol. Da tenker jeg at de som ser bildene får en liten anelse hvor flott der er. Men tro meg, der er fint uansett.
11 år i Drammen, og enda er det mye igjen å utforske. Fantastisk by!
I dag var det ganske idyllisk. Det var bare meg og min lille familie i parken. Utenom en jogger som forsvant like fort som han kom, en hyggelig dame med en jakthund på 15 uker, to svaner og mellom 50 og 100 ender.
Turen vår ble på 8,5 km ifølge FitBit charge 2, så det synes jeg er en veldig bra tur. Og som sagt, det blir flere turer i Fjordparken.
