En tid i livet mitt havnet jeg i slik et gjørmehull som ble så dypt at det så ut til at jeg aldri skulle kunne komme meg ut at det. Min kjærlighet var så stor, så intens at når det mennesket man satte høyest tok fra en alt, absolutt alt, så ga ingenting mening lengre.
Selvfølelse, selvverd, hus, hjem, glede, alt tok vedkommende fra meg. Der var ingen forståelse om hvorfor jeg var som jeg var, ingen forståelse om hvorfor jeg ble som jeg ble, jeg hadde ingen å snakke med, ingen steder å få luftet meg. Jeg ga opp alt for dette mennesket, for kjærligheten og livet.
Jeg mistet hele mitt nettverk, jeg ble vendt ryggen, jeg ble overfalt, mobbet og plaget, fordi jeg tok et valg – å satse på kjærligheten. Min største tabbe her i livet, for kjærligheten gjør blind, og en innser at den kjærligheten ikke var i nærheten av, ikke var på langt nær gjensidig, da skjer det noe med en.
Følelsen å bli tygd og spyttet ut, deretter pisset og dritet på. En kan ikke slette minnet, en kan ikke få ting ugjort. Men en kan gjøre veldig ekstreme ting for å kjenne at en faktisk lever, for å komme seg videre, komme over det, men i stedet bare døde alle følelser. Jeg ville ikke merket et knivblad i hjertet.
Disse følelsene døde ikke på dagen, men etterhvert. For et menneske som alltid følte alt så sterkt, så er det surrealistisk at en skal slutte føle, men det skjedde. Det som var så utrolig vondt, tapet, sorgen, ble ikke helet. Derimot så forsvant enhver følelse inni kroppen. Sluttet å leve, sluttet bry meg.
Når en ikke kjenner sinne, sorg, frustrasjon, tristhet eller noe, så kan en ikke kjenne glede heller. Når man kommer til det punktet så betyr ingenting noe. Ingenting betyr noe, uten følelser har nada noen betydning. Det som var igjen var kun eksistens, en zombieliknende tilstand, et tomt skall som bare beveget seg fra sted til sted.
Et tungt belastet rusmiljø som en flere år i forveien hadde klart å distansere seg fra var eneste stedet hvor dørene var åpne. Fra morgen til kveld så man livet forsvinne som om man var et ubetydelig avskum, en tilskuer, en passiv kladd som satt utenfor og kikket inn. Vold, voldtekt, selvmord, kripos, drap og rus – alt bare skjedde rett fremfor en, med en, men det betydde ingenting for en hadde ingen følelser.
En bør få honnør for å faktisk finne veien ut av sådan et gjørmehull. I ettertid kan man si at det som ikke ødelegger en gjør en sterkere. Det kan så være, for det er mye sannhet i det. Men en annen sannhet er at noe i en blir ødelagt for alltid.
Tiden leger tydeligvis ikke alle sår.
Et glimt, et bilde, en setning av spesiell type kan være trigger nok. Så sitter en der og gjennopplever flere års elendighet på få nanosekunder, og når en opplever så lang tids elendighet samlet på slikt et kort øyeblikk så får kroppen og sjelen såpass til reaksjon at det bare smeller. Kall det hva dere vil, panikkanfall, psykose, whatever. Men de følelser en mistet og levde uten i den tid, kan komme oppå de følelser en lever med i nået, da blir det som en eksplosjon. Ingen vet hvordan å håndtere sådan, for man vet rett og slett ikke at sånt kan skje med kropp og sinn.
Man kan snakke om hva som er det verste her i livet, krig, sult, dødelige sykdommer, pandemi, overgrep. Men min påstand er at kjærligheten er den verste. Jeg tror intet kan knuse, ramme så hardt og brutalt som kjærligheten. Vi er alle forskjellige, men send meg i krigen, kutt meg opp med en slakterkniv, disseker meg levende, men la meg aldri oppleve igjen å bli knust av kjærlighet, for etter gårdagens trigger, et sekunds gjenopplevelse, flashback, så sitter jeg enda her i en avmektig, uforklarlig «tilstand». Rører meg ikke. Det mange år gamle arret, forlengst gjengrodd og «glemt» er gjenoppstått som et grusomt kjøttsår og blodet fosser, har trukket inn i sofaputene og bare renner utover gulvet her.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#suicide #dontdoit #bunny #bunnytrash