Fikk lyst til å fortelle en liten morsom historie. Det har seg jo slik at bloggen Bunny Trash har eksistert en del år nå. Først en del år under domenet bunnytrash.com, og nå under bunny.blogg.no.
Gjennom tiden har jeg blitt kontaktet av mange hyggelige mennesker som følger bloggen min. Noen bor her i Drammen, andre bor rundt om andre steder i landet. Flere har vært på gjennomreise og spurt om jeg vil og kan møte dem når de er i nærheten. Andre bor her og har vært frempå om at de har lyst å treffe meg. Mange har jeg møtt, noen skal jeg møte etterhvert når det passer for begge parter.
Det er moro og det er kjempekoselig. Snuppen min og jeg har også blitt kjent med mennesker gjennom bloggen min når vi har vært på ferie. Det har skjedd flere ganger det også. Jeg kan nevne da vi var på Kreta for et par år siden. En tur som ikke var helt planlagt, men ble til fordi turen vår til Alanya i Tyrkia ble kansellert. Plutselig en ettermiddag fikk jeg melding «Hei Bunnytrash, jeg bruker lese bloggen din, var innom nå og ser at dere er på Kreta. Dere er rett ved oss, hadde vært moro å treffes hvis dere har lyst da?!» Vi inviterte dem på fest til oss. Et kvinnepar og ei innfødt venninne av dem. Kjempehyggelige, morsomme, søte og fantastiske damer alle tre. Det ble flere turer ut på byen i Chania sammen med dem, på steder vi aldri ville funnet fram til uten dem. Vi har kontakt med dem alle og gjensynet blir stort når vi treffes igjen ❤
I morgen skal vi til Alanya og ei som bruker lese bloggen min kommer nedover to dager før vi reiser hjem. Planen er å få til en middag. Anyway, tilbake til det jeg egentlig skulle fortelle..
Nå på mandag som var dro jeg og et vennepar med Fjordline fra Sandefjord til Strømstad på tur. Da vi var kommet ombord gikk vi ut på røykedekket for å blåse litt mens vi ventet på at restauranten skulle åpne. Vi satte oss ved et bord. Jeg på ene siden av bordet, mine venner på andre siden, med ryggen til ei ung jente og en mann. Vi satt og skravlet om løst og fast og plutselig ser jeg hun jenta ser på meg, reiser seg og sier «han der kjenner jeg». Jeg tenker «hva?? meg?? hvem er hun??». Kort fortalt, hun kom mot meg i fart, busende, med en halvliter i handen, hun så alvorlig morsk ut, litt vill i blikket. «Bunnytrash??!». «Ehh.. ja». Både mine venner og jeg trodde jeg skulle få meg en ørefik, men hun var bare glad for å se meg hun. Bak henne kom mannen hun pratet med, og han kjente meg også igjen. De reiste ikke sammen, men var bekjente. Han kom rett bort til meg og spurte om vi kunne ta en selfie sammen som han ville sende til kjæresten sin som følger bloggen min. Så da ble det selfie. Mannen og dama har jeg møtt på tur til Fredrikshamn for noen år siden som føle av bloggen min. Som sagt kjempemoro.
Ahh… det kjendislivet 😜
Hun nye vi møtte skravlet og var langt fra vanskelig å bli kjent med, særlig ikke når hun leser bloggen min som hun beskrev som «rett frem, ærlig, og flink til å sette ting på spissen». Etter mine venner og jeg hadde vært å spist og handlet i tax-free møtte vi henne igjen på røykedekk, og hun skravlet videre».
Tidlig i dag ble jeg oppringt av min fantastiske terapeut om at det var blitt ordnet hastetime for meg på tannklinikken. Jeg dro dit og fikk kapslet inn områdene med smerter.
Hun tannlegen var purung og virket veldig vimsete. Når hun hadde fått satt inn kapsel og skulle slipe den ned så slipte hun underleppen min til blods. Hun kommer ikke til å bli min faste tannlege for å si det sånn. Etter alt jeg har gått gjennom med tannleger har jeg ikke rom for noen ung vimsete tannlege som kutter pasientene sine. Heldigvis fikk hun jobben gjort, og det kjennes mye bedre ut allerede.
Det er deilig å vite at terapeuten min ikke bare har ordnet meg tannlege i dag, men også ordnet meg time hos spesialist, og fått laget sak på tannlegen jeg har brukt til nå. Det er ganske sykt at hun tannlegen jeg har brukt og hennes assistent påsto at jeg ikke kunne få akutt time hos noen andre i dag fordi dette var en påbegynt jobb som bare de kunne utføre. Det var jo ikke sant, så jeg er spent på hva fylketannlegens siste ord i denne saken blir.
Hadde det ikke vært for min terapeuts handlekraft så har jeg måttet sittet å knaske smertestillende i uker fremover. Ser ikke for meg at det hadde blitt særlig moro i Tyrkia å gå med unngåelige smerter i tillegg til de kroniske. og ikke kunnet nyte mat eller drikke eller noe.
Jeg er sååååå takknemlig!!
På veien hjem fra tannlegen i dag møtte jeg ei venninne som hadde vært å kjøpt seg nye klar. Hjemmet hennes brant ned for noen dager siden. Forsøk på mordbrann utført av hennes ekskjæreste. Vi satte oss på puben og tok en røyk og drikke sammen før hun skulle ta bussen til sine foreldre, og jeg videre hjem hit. Hun forsikret meg om at det går bra med sønnen hennes og hun selv. Jeg vet at noe slikt er traumatisk, så jeg har henne i tankene.
Mye uforutsett som har skjedd siste tiden har tatt både tanker, tid og energi, mens andre ting har måttet ligget «på hylla». Så nå skal det taes skikkelige grep her. Nå skal snuppen min og jeg ta med jentene på besøk til barnevakta som skal ha jentene de første dagene når vi drar på ferie. Synes det er greit at vi alle sammen tilbringer litt tid der sammen før vi reiser.
For seks dager siden la jeg ut et blogginnlegg som handler om min egen helse. Jeg har et ekstremt tilfelle av Osas (Obstruktivt Søvn Apné Syndrom). Jeg ville dele hvordan det er å leve med «usynlige sykdommer» da det er utrolig mange som har fordommer mot mennesker som lever med slike sykdommer og ofte er avhengige av støtte fra blant annet NAV.
Jeg la ut en video av meg selv på YouTube som jeg linket til i innlegget. Men videoen ble like raskt fjernet derfra og YouTube sendte meg en mail med følgende tekst:
«Videoen din "Osas" ble rapportert for vurdering. Vi har gjort en vurdering og har kommet frem til at videoen ikke er i samsvar med retningslinjene våre. Vi har fjernet den fra YouTube og har gitt kontoen din en advarsel om brudd på retningslinjene for brukere. Det er ikke greit å legge ut store mengder uønsket eller repetitivt innhold eller innhold uten noen målgruppe på YouTube. Hvis hovedformålet med innholdet er å lede folk vekk fra YouTube og over til andre nettsteder, er det sannsynligvis også et brudd på retningslinjene våre for nettsøppel. Dette er den første kontoadvarselen din. Hvis du mener det er gjort en feil, ber vi deg om å kontakte oss».
Jeg hadde ingen forståelse for slettingen og kontaktet YouTube hvor jeg forklarte at videoen er av meg selv, og at den er lagt ut for å vise hvordan det er å leve med en usynlig sykdom som Osas. Jeg påpekte at jeg selv synes det er en fin ting å kunne innhente informasjon om sykdommer på nett, og at tema om usynlige sykdommer heller burde tales om enn ties om».
Natt til i dag fikk jeg mail om at jeg hadde fått medhold fra YouTube, og at de hadde valgt å legge ut Osas-videoen min igjen. «Så bra!» tenkte jeg, for videoen skulle aldri vært slettet. Men så fikk jeg svar på nytt ni minutter etterpå igjen. Der skriver de: «Etter ytterligere vurdering av innholdet har vi slått fast at videoen utgjør brudd på retningslinjene for fellesskapet, og den opprinnelige avgjørelsen blir stående».
Dette synes jeg er mer en spesielt. Det er dumt, kneblende og patetisk. Jeg får faktisk ikke lov til å bruke min ytringsfrihet til å vise fakta ved en alvorlig sykdom.
Ikke bare blir mennesker med usynlige sykdommer utsatt for fordommer og annet negativt nettopp fordi de er syke, deres ytringsfrihet skal også knebles slik at folk ikke skal få kunnskaper eller forståelse rundt disse sykdommene??!!
I dag før jeg hadde stått opp ble jeg oppringt av assistenten til min tannlege på Drammen Tannklinikk, den offentlige tannhelsetjenesten i Rozenkrantzgate 17.
Det er nå cirka to år siden jeg kom i kontakt med dem for å få fikset en dårlig tann oppe bakerst på høyre side i munnen min. Etter gjennomgang av min sykdomshistorie og ellers relevante opplysninger ble jeg anbefalt å få en bro.
To år er gått, det er blitt gjort flere inngrep, til og med i narkose har jeg vært, men jeg har enda ikke fått bro. De har heller ødelagt tennene rundt. De var de friskeste tennene i hele munnen min, men er nå små krutonger som jeg har konstante sterke smerter i.
De siste par ukene har jeg fått ny time to og tre ganger i uken som de avlyser. Dette har gått på bekostning av jobboppdrag og andre viktige gjøremål. Jeg må spise store doser medisiner og jeg har syke smerter. Jeg kan ikke berøre tenner på høyre side i munnen med tannbørste engang. Og i dag avlyste de igjen.
Til helgen reiser snuppen min, jeg og venner til Tyrkia. Jeg har blitt lovet X antall ganger at dette skulle vært fikset innen. Men slik blir det ikke. Under samtalen med klinikken i dag forlangte jeg en akutt time pga situasjonen og tingenes tilstand. Men ble da, som flere ganger tidligere fortalt at det pågående arbeide i min munn, tannen og broen og så videre, er det kun hun, min nåværende tannlege som kan utføre, hun er ikke der, så da blir jeg altså nektet akutt time.
Jeg kontaktet så min terapeut i Drammen kommune Helse, som har fulgt opp og kjennskap til saken hele veien. Hun fant det i dag nødvendig å kontakte Fylkestannlegen. Han kunne se saken min og alle avbestillingene.
Fylkestannlegen kunne ikke svare på hvorfor Drammen Tannklinikk påstår at kun min nåværende tannlege kan arbeide med det påbegynte i munnen min. For det er ikke tilfelle. Han kunne heller ikke skjønne disse to årene dette har tatt.
Det vil bli stilt mistillit og samtale vil bli tatt med denne aktuelle «tannlegen» i morgen. Deretter får jeg velge en annen tannlege i den offentlige sektor. Desverre får jeg ikke gjort mer før ferien vår, så da ble det ekstra viktig å huske medisiner denne gang. Uansett, det er et lys i enden av tunellen (håper jeg, hahaha). Jeg reiser heller til Krogstadelva enn mer av det pisset her i Drammen!
Har en stund nå slitt enda mer enn vanlig om nettene. Jeg får ikke puste, og selvsagt får jeg panikk når det ikke ser ut til å åpne seg. I natt ble det enda verre igjen og jeg har siden da hatt konstante smerter i brystet, halsen, kjeve, tenner og hodet. Var på angstmestringskurs i formiddag, som jeg fikk hastevedtak på nylig. Det skal foregå i 10 uker. Så var jeg hos fastlegen etterpå, fikk skrevet ut en haug med medisiner. I morgen blir det gjort en vurdering om innleggelse. De frykter at noe skal skje med hjerte og lunger. Og jeg skrev jo nylig om hva som kan skje, og skjer når jeg ikke får nok oksygen til hjernen.
Lørdag skal vi til Tyrkia én uke, og jeg skriver skal fordi vi skal. Terapeuten min skal i mellomtiden snakke med fastlege og søvnsentralen for å finne ut om det finnes noe nytt av pustemaskiner og utstyr i CPAP-verdenen som jeg kan teste ut snarest mulig etter ferien.
I morgen skal jeg til tannlegen, klarer vi ikke holde luftveiene åpne så må det søkes om innleggelse og narkose for det inngrepet også. Etter Tyrkia. Noe fastlegen min og jeg har insistert på hele tiden, men som tannlegen har motsatt seg. Blir ikke det arbeidet som skal gjøres gjort i morgen vil tannlegen min bli innkalt til ekstraordinært møte, for da kan hun ikke tas seriøst lengre. En dag skal jeg skrive et meget utfyllende innlegg om den offentlige tannhelsetjenesten i Drammen og hvordan de «opererer». Har jo skrevet litt om dem før og håper dere som leser tar til dere hva jeg skriver. Jo flere som vet, desto flere kan spare seg mye lidelse.
Nå skal jeg dryle innpå painkillers, for nå står jeg ikke ut lengre…
Når jeg skriver at jeg skal til Tyrkia og slike ting, så handler det ikke om at jeg er dum, jeg prøver bare oppi alt å være sterk og positiv. Anladın mı?!
Det er alltid noen som reagerer når jeg skriver noe fra livet mitt og oppveksten min. Jeg skjønner at mange har trodd at det dårlige forholdet mellom min far og meg var fordi jeg er homofil. Slik var det ikke, men han brukte det som en unnskyldning, han valgte å la folk tro det, fordi han mente at det er noe galt med å være homofil. Han trodde også at de fleste mennesker mener det samme.
Jeg vet det er mye homofobi i samfunnet. Eller nei.. fobi betyr vel frykt for. Jeg tror ikke mennesker frykter homofile. Men mange er negative om hva dem ikke skjønner. Så da kan de samme menneskene være veldig negative mot homofile. Slemme.
Jeg tror min far ble mildere med årene i forhold til homofile og homofili, men ikke i forhold til meg. Min far og jeg hadde et dårlig forhold hele mitt liv. Jeg prøvde så mange ganger å få hans kjærlighet, respekt.. eller noe. Men jeg kjente bare hans ønske om at jeg ikke skulle vært til. Min onkel, min fars bror, brukte si at mine foreldre fikk først min søster som var stille og rolig, gråt ikke, skrek ikke – så fikk dem meg. Jeg ble for mye for min far fra dag en.
Min far brukte omtale meg som en mislykket abort. Første gangen jeg hørte selv han si det, den følelsen var så sterk at jeg kjenner den enda nå over 30 år senere.
Mitt forrige innlegg i bloggen ble visst for sterkt for noen, og ble klaget inn til Facebook. Til det vil jeg bare si, at hvis noen mener det jeg har skrevet i gårdagens innlegg er sterkt og drøyt – forestill dere da hvordan det var å vokse opp, stå i det, oppleve det og kjenne det i hele sin barnekropp!!
Det gikk ikke ubemerket at jeg i et blogginnlegg for ikke så lenge siden skrev om en episode fra barndommen da jeg skulle tilbringe en sommer sammen med min far og min stemor, og i en bisetning nevnte jeg min tidligere stemor. I innlegget omtalte jeg ikke henne som stemor engang. Jeg må understreke, innlegget var ikke ment for å ramme henne på noen måte, det var ment for meg å bearbeide ting jeg nettopp hadde opplevd som trigget frem minner fra en vond barndom. Et båtforlis. Etter innlegget valgte min stemor å slette meg fra Facebook. Hun ville ikke ha ‘kontakt’ med meg mer.
Etter jeg har blogget i 8 år så skulle hun plutselig lese dette ene innlegget, med denne ene bisetningen. Her kommer endene inn. Kvakk-kvakk!!
Og hun fikk seg til å sende meg melding med krav om en hjemmebrodert juleduk fra min fars dødsbo.
Jeg angrer ikke på det jeg skrev. Det var ren sannhet svart på hvitt. At hun ikke vil ha kontakt med meg er også greit, for den kontakten vi hadde var enveis. Jeg kontaktet henne, jeg støttet henne og stilte opp for henne. Det på tross av alt det vonde hun gjorde mot meg som barn. Jeg tok kontakt med henne for 15 år siden, og jeg tilga henne. Men jeg har aldri kunnet glemme, på samme måte som hun aldri har stått for noen av sine handlinger eller beklaget mishandlingen jeg gikk igjennom i mine barneår.
På disse 15 årene har snuppen min og jeg bodd her i Drammen i snart 12 år. 10 år i leiligheten her vi bor nå. Hun har besøkt oss én gang i denne leiligheten. Da gikk hun på trynet inn i CD stativene mine (gjett hvorfor). Ellers besøkte jeg henne, hørte på hennes gråt, hvor trist hun hadde det med barn og barnebarn. Barnevern og så videre. Jeg stilte opp for henne. Så for meg er det ikke noe savn, ikke én gang jeg har vært der for henne har hun takket.
Det jeg skrev i det nå mye omtalte blogginnlegget var som følgende:
«Uansett, jeg så nylig rettspapirene fra «Frenafjell»-saken. Min far fikk cirka 100 000 i tapte arbeidspenger og over 70 000 for tap av eiendeler, ting og tang. Han fikk også 21 500 kroner for hva jeg hadde mistet i klær og ting jeg hadde ombord. Og en sum for min stebror tap av klær og utstyr. Dette var penger stebror og jeg aldri fikk eller så noe til – penger som mest sannsynlig ble drukket opp på puben i Svelvik.
De dagene etter forliset gikk jeg i samme klær dag ut og inn i Svelvik. Hadde ikke annet, fikk ikke annet. Faren min og dama hans satt hver dag på puben og drakk. Jeg gikk alene i gatene og ble mer og mer frustrert og sint.
Så kom dagen. 31 juli det året. Bursdagen min. Jeg sto opp, og ingen var hjemme. Bare meg. De voksne var allerede dratt ut å drikke. Jeg husker ikke hvor stebror var. Jeg tuslet i gatene alene hele den dagen. På kvelden la jeg meg igjen. Like etter kom de voksne hjem, drita full med gjester. Jeg holdt meg innelåst på rommet. Da det ble stille gikk jeg på kjøkkenet og laget meg ostesmørbrød. Plutselig da jeg snudde meg sto en svær mann på over to meter av flesk, muskler og tatoveringer der. Han grep tak i halsen min med den ene handen, løftet meg opp på kjøkkenbenken og tok så tak også med den andre handen. Han ryddet benken med meg, kniver og glass fløy alle veier, og ostesmørbrødene mine satt fast i veggen. Han forsøkte faktisk å drepe meg. Ballespark og jeg kom meg unna».
Det jeg kan fortelle mer om dette var at Frenafjell var en lastebåt som forliste midt i natten. Da båten kantret klorte jeg meg fast i dørken og krøp på alle fire tilbake i båten og inn på lugaren til min tre år yngre stebror. Han satt i sjokk i køya si, og jeg fikk han med meg ut. Jeg reddet min tre år yngre stebror mens min far sto på dekk og var på vei i redningsflåten med stuerten og maskinisten som var de eneste ombord (da de andre nettopp hadde gått av). Der og da gikk jeg selv inn i sjokk, jeg klarte ikke slutte le. Jeg lo hysterisk. Jeg klarte ikke ha en normal reaksjon på en situasjon som var så langt fra normal som den kunne bli. Min egen far skulle etterlate min stebror og meg!
Dette må VI leve med for alltid!!
En kaptein er ALLTID den siste som forlater skuta. Den natta var jeg den siste, 14 år gammel, midt i natten, i bare underbuksen.
Vi kom «hjem» til Svelvik etter å ha tilbragt natten på en øy. Fedje. På øya hadde jeg fått sokker og sko, en bukse som var fire nummer for stor og en genser som var et nummer for liten. Disse klærne gikk jeg i en uke og to, til jeg hadde femtenårsdag. Jeg gikk rundt alene i Svelvik. Jeg husker jeg gikk til Homansberget Camping. Satt i timer alene på på berget og så ut i strømmen. Jeg hadde det helt for jævlig!
På kvelden var jeg innom min onkel en tur og hilste på han og dama før jeg dro hjem til pappa og stemor. Der var ingen. De hadde sittet på puben fra det åpnet. Som de brukte. Så kom hun hjem sammen med noen mannfolk. Dritings! Jeg stakk på rommet og låste døren. Da det omsider ble stille ut på natten listet jeg meg på kjøkkenet. Fem brødskiver med ketchup, skinke og ost stekte jeg i stekovnen. Da de var ferdigstekte tok jeg dem ut på en tallerken. I det jeg snudde meg fikk jeg en svær neve rundt halsen, og jeg ble løftet opp på kjøkkenbenken. Jeg var en radmager liten gutt som ble brukt som en ting til å rydde kjøkkenet med. Kjøkkenredskaper, pyntegjenstander, tallerken og ostesmørbrød fløy alle veier. Mannen var svær, og han satte den andre hånden sin rundt halsen min og klemte til som om jeg var en ketchupflaske. Jeg kom meg unna og låste meg inn på rommet igjen. Etter noen timer snek jeg meg ut igjen, gjennom kjøkkenet hvor ostesmørbrødene enda var limt fast i veggen og kjøleskapsdøra.
Som jeg gjorde sommeren et par år tidligere, så stakk jeg til min onkel. Den sommeren tidligere var jeg helt traumatisert av alkohol og vold fra min far og fyll og psykisk terror fra min stemor. Min onkel kjørte meg til en campingplass ved Lillestrøm hvor jeg bodde i tre uker før jeg fikk reist hjem til Harstad. Men denne gangen ble jeg heldigvis kjørt rett til flyplassen og flydd hjem fordi mamma hadde råd til flybillett. I nord ble jeg hentet av min søster som var over fem måneder gravid. Hun gråt da hun så meg. Forslått i ansiktet, og halsen min var mørkeblå og svart. Det tok uker og måneder før alle skadene ble borte.
Som dere skjønner har jeg mye jeg kan fortelle om min tidligere stemor. Ikke bare to ord nevnt i en bisetning. Jeg kan fortelle etter alle disse årene så fant jeg erstatningspapirene etter Frenafjell. Penger som ble brukt til mer fyll og traumatisering av min tre år yngre stebror. Han ble tolv det året. Ingen snakket med han om det som hadde skjedd, ikke en krone brukte hans mor på å skaffe han terapi eller hjelp. Den sommeren begynte han å ruse seg på lightergass, i dag er han fullblods narkoman. Og det er faen ikke hans feil skal jeg si dere!!!
Nå er min tidligere stemor bestemor til blant annet to barn under barnevernet. Hadde barnevernet visst hva jeg vet så hadde de ALDRI latt de barna være alene med henne!
Dere kan kalle meg hva dere vil når jeg forteller dette. Dere kan mene at jeg er grusom og helt forferdelig. Det som først var en bisetning får dere nå hele historien om. Jeg har aldri fått et lite ‘jeg beklager’ engang, nada, ingenting! Og nå forteller jeg fordi min stemor har hengt ut andre for å være dårlige mødre, og hun har valgt å uttale seg om hvor fæl JEG er. Hun sitter og trekker på skuldrene, mens vi barna og barnebarna sitter med konsekvensene av hennes handlinger
Kan dere fatte å begripe hvordan det var å leve i dette??!! Jeg har gått i flere år i terapi. Og psykologen min har sagt med egne ord at det er et under at jeg i dag i det hele tatt fungerer!
Fra 2007: En ny kur mot homofili utprøves nå på sauer i USA. 1 av 10 bukker kikker nemlig på andre bukker når de leter etter noen å parre seg med, noe som utgjør et økonomisk tap for bøndene. Ved å gi bukkene hormontilskudd har forskerne funnet ut at noen av dem endrer seksuell legning. Ekspertene hevder at det vil være mulig å gi vordende menneskemødre et lignenede tilskudd, for å forhindre at barnet blir homoseksuelt.
Leder i Skeiv Verden, I.K Gravdal, sier tvangsekteskap er mer hverdag enn unntaket for mange. Vi har ikke noen eksakte tall på hvor mange som blir tvangsgiftet, men min erfaring tilsier at det forekommer ofte. Dette fordi ekteskapet sees på som en kur mot homofili, sier Gravdal.
– På et tidspunkt er man nødt til å gi en god forklaring på hvorfor man ikke vil gifte seg, og da opplever vi at å være lesbisk/homse/bifil/trans ikke er en god grunn. Hvis vi har muligheten til å jobbe med familiene, så gjør vi det, men det er ikke alltid det lar seg gjøre, tilføyer hun.
– Det vi ser i Skeiv Verden er at mange tror at homofili kan kureres, og at den beste måten å kurere homofili på er tvangsekteskap. Samtidig er det mange som ikke har ord for homofili og som kun ser på det som noe seksuelt.
– Det finnes mange mødre og fedre der ute som sørger veldig når de får vite at sønnen er homofil, fordi da tror de oppriktig at de har gjort noe galt i oppdragelsen. Det tror de da at de kan bøte på ved å tvinge sønnen til å gifte seg.
2018: Når det (homofili) viser seg helt fra barndommen av, er det mye som kan gjøres ved hjelp av psykiatri, slik at en kan se hvordan det ligger an. Det er noe helt annet dersom det (homofili) kommer til syne etter 20 år, sa Pave Frans.
Vet dere at homofili er et naturlig fenomen som er registrert hos over 1000 dyrearter?! Vet dere at homofobi er registrert hos kun én art, nemlig mennesket?! Vet dere at homofobi hos denne arten i all hovedsak representeres av religiøse og uvitende mennesker?
Er dere virkelig ikke kommet lengre??!! Er utrolig hvor mange dumme homofobiske rasshøl som finnes. Hva med å finne en kur mot denslags??!! Hadde ikke alt vært bedre da?
