Kardeborre (Dipsacus fullonum) en kortlevet toårig urt i kaprifolfamilien der plantene dør etter frøsetting. Stenglene som er tornete blir oftest mellom 0,5 – 2 meter høye og blomstrer med store, eggforma samlinger av blåfiolette (rosa, purpur) blomster. Kardeborre er ikke en opprinnelig art i Norge, men finnes nå forvillet og naturalisert flere steder på Østlandet og langs kysten.
Navnet ‘kardeborre’ kommer av tidligere bruk av den piggete, eggformede fruktstanden til karding av ull.
Basisbladene som utvikler seg det første året, sitter i en rosett. De er avlangt elliptiske, helrandete og tornete, og visner tidlig det andre året når blomsterstengelen dannes. På stengelen sitter det parvise, smalt lansettformede blad med stengelomfattende grunn. De øverste bladparene er sammenvokst ved basis slik at det dannes et beger hvor det ofte samler seg vann, gjerne kalt «Venus-basseng» eller «Venus’ vaskevannsfat», noe som hindrer insekter som maur i å klatre opp stengelen for å plyndre nektar. På undersiden av bladene finner man en rekke med små «haitenner» på hovednerven.
De 3-8 cm lange blomsterhodene har sylindrisk eller oval form. Hver enkelt blomst er omgitt av venus-begeret som er kantet og tornete. Disse begrene sitter på blomsterstanden lenge etter at blomstringen er over, og når dyr passerer og kommer i kontakt med blomsterstandene, bøyer disse krokpiggene seg og kaster frøene langt av gårde når de slår tilbake. Hver blomst består av et kronrør som har 4 fliker med ulik form. Blomstringen starter med en ring av utsprungne blomster midt på blomsterhodet, og etter hvert utvikler det seg nye ringer med blomster både oppover og nedover blomsterstanden. Blomstene tiltrekker seg humler, sommerfugler og andre insekter med lang sugesnabel. Om vinteren blir plantene besøkt av finkefugler som spiser frøene.
I floraer blir kardeborre delt i to underarter. Det er kardeborre (Dipsacus fullonum), og hagekardeborre (Dipsacus sativus). Den siste ble trolig dyrket fram fra en viltvoksende kardeborreart til det formålet som plantenavnet kommer fra, nemlig å karde ull. Hos kardeborre er støttebladene under blomsterstanden opprette og innbøyd over blomsterhodet, mens hagekardeborre har kortere og mer utsperrede støtteblad. Lengden på kronrøret er også ulik på de to underartene, 10 mm på kardeborre og 12-13 mm på hagekardeborre. Mellom blomstene har kardeborre agner med lang, rett spiss, mens hagekardeborre har agner med en hard, nedoverbøyd tornspiss. Derfor var det hagekardeborre som tidligere ble dyrket og brukt i tekstilindustrien til karding og toving av ull.
Etter spiring dannes det bladrosetter som i de fleste tilfellene produserer en høy blomstrende stengel i sitt andre år, men hvis bladrosetten ikke oppnår nødvendig størrelse vil rosetten utsette dannelse av blomsterstengel. Uansett antall år før blomstring dør plantene etter frøproduksjon. Frøene kan ligge mange år i jorda i påvente av høvelige spireforhold. Kardeborre kalles gjerne toårig, kan altså leve noe lenger.
Særegent for kardeborre er at blomstringen starter i en ring på midten av den eggformede korgen og deretter fortsetter blomstringen oppover og nedover på korgen i to smale ringer. Hver blomst gir en liten nøtt. Frøspredning skjer ved at de piggete fruktene festes til dyr.
Arten er ikke opprinnelig viltvoksende i Norge, men kom til landet med ballastjord i gammel tid. Kardeborre har også vært plantet i hager og har naturalisert seg derfra. Den har vært del av norsk flora siden sent 1800-tall. Utover på 1900-tallet har arten vært funnet flere steder som følge av frøforurensing eller som hagerømling, men den er ingen trussel.
Kardeborre er opprinnelig viltvoksende i Europa i land som Storbritannia, Irland, Nederland, Belgia, Tyskland og Frankrike. Også opprinnelig viltvoksende i Sørvest-Asia, Nord-Afrika og på Kanariøyene, og den er innført og naturalisert både i Nord- og Sør-Amerika.
Opprinnelsen til hagekardeborre er ukjent, men underarten er nå naturalisert i sørlige Storbritannia, Sør-Tyskland og Frankrike.
Roten av kardeborre er angitt å være astringerende, antibiotisk, betennelsesdempende, svettedrivende, febersenkende, urindrivende, avførende, fremmer blodsirkulasjonen, blodrensende, blodstillende, bekjemper malaria, øyestyrkende og oftamisk, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, mageberoligende, magestyrkende, styrker beinbygningen, leddbånd og sener, og generelt styrkende. Kardeborre er tradisjonelt brukt ved appetittmangel, galleblæreproblemer, leverproblemer, gulsott, hepatitt, diaré, kuldegysninger, feber, muskel- og leddsmerter, revmatisme, artritt, urinsyregikt, vatersott, betennelser, parasitter, bakterielle infeksjoner, kreft, osteoporose, furunkler, verkefinger, svulster, akner, vorter, fistler, psoriasis, eksem, fregner, infektiøs impetigo og andre hudproblemer, sår og blødninger. Urten har også vært brukt for å beskytte mot abort. I våre dager brukes kardeborre ved borreliose.De tørre korgene ble i tidligere tider brukt til å karde ull med. Tørka planter med blomsterstander brukes som dekorasjoner og i blomsterbinding.
Kardeborre er enkel å dyrke i hagen. Planten liker seg i god jord på en vokseplass i sol eller halvskygge. Kardeborre tåler mye frost, og arten selvsår seg villig hvis plantene får blomstre og sette frø. Frøene trenger lys for å spire, så de må ikke dekkes med jord, men bare trykkes lett ned i jorda. I følge biodynamisk praksis bør frøene sås på en «rot-dag», en dag når månen er i et jord-tegn. Kardeborre starter å blomstre i juli og august.
Sjekk ut denne siden med masse blomster og planter:
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
