Som en adspredning fra siste par dagers drama fra en rødtopp her på blogg, som en annen rødtopp har funnet det for godt, langt fra uventet, selv om hun påstår noe annet, å kaste mer ved på bålet, så tenkte jeg at jeg kunne dele et innlegg om oppfyllelsen av en drøm. Dette starter ikke så trivelig, men for å kunne oppleve glede må en vite hva det motsatte er. Dette er veien opp.
Som de aller fleste har fått med seg så har jeg vært stor tilhenger av superstjernen Madonna helt fra den tid hun startet sin karriere. Og jeg har vært helt amazed i beundring for alt hun har gjort med sin suksess hvor hun har gitt enorme summer og satt fokus på kreftsaken og gjort et enormt opplysningsarbeide om hiv/aids. Sistnevnte sak var Elisabeth Taylor den første kjendisen som virkelig tok til ordet for kampen mot aids. Madonna den første artisten. Videre har Madonna gitt ut en hel rekke barnebøker der inntektene har gått til foreldreløse aidssyke barn i Malawi. Hun har opprettet flere fond og organisasjoner, bygd skoler, barnehjem og sykehus. Altså listen er enorm hva hennes engasjement og bidrag har utgjort.
Som liten gutt i nordnorge i Harstad var det umulig for meg å kunne dra på noen konsert med Madonna. Hennes første turne var kun i Amerika, det var 1985, så sier selv selv at dét ikke lot seg gjøre. Neste turné to år etter ble en verdensturné, men like umulig for meg å oppleve. Men det var drømmen, oppleve Madonna i virkeligheten, se og høre henne Live. Men den gang bodde min mamma og jeg i et rom i en kald kjeller med mugg langs veggene. Hjemmet vårt var solgt på tvangsauksjon. Vi hadde ingenting bortsett fra litt klær i en koffert.
Neste turne igjen noen år etter, da fikk jeg ordnet meg billett til konsert i Gøteborg Sverige. Billetten kostet rundt 300 kroner, hvilket var gjennomførbart. Det var det å komme seg til Gøteborg som var utfordringen. Konserten var på sommeren og min far var flyttet til Svelvik, utenfor Drammen. Selv om jeg egentlig ikke ønsket å dra til min far den sommeren, eller i det hele tatt, så sa jeg at jeg ønsket. Da kom jeg nærmere Gøteborg. I min naivitet, fordi sommeren sørpå startet bra, så gikk min far med på å enten kjøre meg, eller betale og ordne slik at jeg fikk dratt på konserten. Dumme meg stolte på det, jeg skulle ha haiket, slik jeg hadde tenkt som nødløsning. Men da måtte jeg startet tidligere, og min dumme tro på at min far en gang skulle bidra med noe positivt. Nei. Den sommeren ble, som så mange andre, et helvete uten like. I stedet for å dra på konsert måtte jeg flykte og levde to-tre uker i skjul på en campingplass på motsatt side av Oslo.
Madonna la ut på ytterligere tre turneer etter dette, men fra den tid jeg gikk glipp av den forrige til den neste hadde jeg utviklet et alvorlig rusproblem, og levde et liv i et så hardt belastet miljø, var totalt avhengig av stimuli, så nei. Ikke la Madonna til Norge på sin turnérute heller, så med det uteble den neste også, da var jeg blitt rusfri, men hadde giftet meg og vi hadde kjøpt et lite hus. Økonomien tilsa ikke for meg å kunne reise, og han jeg var gift med, var ingen enkel person, han var nesten ti år eldre enn meg og hadde en slags type makt.
I den tid skilsmissen ble til gjorde jeg et forsøk på å skaffe meg billett til Madonnas nye turné igjen, den gang hadde jeg faktisk spart en del penger, men måtte ty til black marked for å kjøpe billett, der ble jeg fullstendig overbydd. Madonnas popularitet som turnéartist var helt enorm, konsertene ble utsolgte på minutter. Det var like greit, for pengene skulle jeg komme til å trenge, for igjen sto jeg på bar bakke. Jeg mistet hus og hjem, alt jeg eide unntatt noen bilder, ei platesamling og en koffert med klær. Jeg hadde ingen midler for å ta oppgjør etter skilsmissen for retten, og egentlig ga jeg faen, jeg måtte bare vekk. Jeg var fysisk knust og psykisk ødelagt.
Der var bunnen, det er noe med at en må helt til bunns, så langt ned at det ikke er mulighet til å komme lengre ned. Jeg ville ikke leve, jeg var følelsesmessig død, han jeg den gang elsket knuste meg, jeg begynte igjen å henge med personer fra det miljøet jeg noen år tidligere hadde kommet meg vekk fra. Det var grusomme tilstander, men det var der dørene var åpne. Helt til den dagen jeg befant meg i et rom, alene, med en ti år eldre person som jeg hadde kjent i mange år, en «venn» av familien. Han låste døren. Tok nøkkelen. Da skjønte jeg at nå, her skjer det noe som ikke skal skje. Han ville att jeg skulle tilfredsstille han, jeg avslo. Jeg og mine noenogfemti kilo ble presset ned på mine knær, og han forsøkte å tvinge meg. Han skjønte jeg kom til å bite den av om han fortsatte. Jeg ble løftet, slått og dengt i en vegg, presset ned i et hjørne. Dratt ned buksene på og presset ned på magen og han la hele seg oppå meg. Så begynte Grethe å dundre på døren, hun ga seg ikke, jeg slapp unna.
Derfra var det bare opp. Jeg omskolerte meg, kranglet til meg skoleplass, fikk attføring, tok opp et høyt forbrukslån. Ordnet meg jobb, satte alle kluter inn for at nå skal jeg ha midler til å omsider komme meg vekk fra Harstad, og denne gangen for alltid. Da jeg hadde noen hundre tusen i baklomma så la jeg ut på en reise rundt om i Europa+ for å finne meg selv. Finne gleden, styrken og livet. Og nok en gang kom Madonna inn i livet mitt. Hun har gitt meg masse styrke hele veien med sin enorme støtte i kampen for at mennesker skal kunne være seg selv, alle stigmaer hun sto og står imot, alt hun gjorde og gjør for homofile, for menneskeheten. Nå skulle hun på turné igjen, og det var der og da mitt nye liv startet. Det ble billetter på meg i Paris, og deretter Amsterdam og siden den har det blitt en del. Da denne turneen var over pakket jeg en bag på 20 kilo og en eske på 40 kilo, tok flyet til Oslo, så oppsto Bunny!
Under ser dere åpningen av min første Madonna-konsert. Kroppen min ristet, jeg var overveldet, kvalm, helt forstyrret. Det var både urealistisk og surrealistisk. Jeg trodde aldri drømmen skulle gå i oppfyllelse, at Madonna skulle bli den artisten som hun ble, hvor hun bare beveget seg mot nye høyder fra år til år, mens alle de andre storhetene som oppsto samtidig som henne skulle falle av som fluer. Madonna er en egen kraft, folk kan si hva dem vil, men hun er ustoppelig, og hva hun har greid å oppnå må bare beundres. Jeg ga ikke opp håpet, og det opplevdes som hun holdt det gående – for meg!
Denne første konserten ble som en tåke, jeg følte lykken, og jeg var der. Men det ble en slik utenomjordisk «utavdegselvopplevelse» at jeg fikk på mange måter ikke med meg showet. På en måte var det som jeg ikke var der, altså.. ubeskrivelig. Men derfor var det helt klart en mening med at jeg hadde billetter til to konserter. Så etter oppholdet i Paris reiste jeg til Amsterdam. Når diskokulen åpnet seg, dét ble starten på livet, vanvittig intenst, den ultimate opplevelse. Sjekk videoen under!
Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#madonna #bunny #bunnytrash
Sterk historie ♥️. At du har klart deg så bra, vitnar om stor personlegheit, og enorm personleg styrke.
Det er berre å ta av seg hatten, og bøye seg i støvet.
Det er tydeleg at du lever som du lærer, lukker gamle kapittel, og går i gong med nye. Det er rett og slett imponerende, og til førebilete for monge andre ♥️.
Når me les ein del livshistorier, virker det som om det er om og gjera å henga fast i gamle traumer, og bearbeida dei om og om igjen, til dei er opptygd og spytta ut X antall gonger. Er det psykologene som skal tjene penger, eller kan dei ikkje betre 🤔?
Eg veit ikkje, men ein ting veit eg, dei pasientane får ikkje hjelp til å gå vidare, og få eitt verdeg liv.
Stå på vidare, eg heier på deg 👍👋.
Takk, men det er litt både og. Noen ganger kommer ting opp som en trodde en var ferdig med forlengst, dét er noe dritt. Men utenom plandemien har livet de siste 15 årene vært veldig bra.
Levd liv, er levd liv. Minnene vil alltid henga med oss, både på godt og vondt. Nokre gonger kjem dei sterkare fram, og slår oss litt ut. Slik er det berre. Kanskje må det vera sånn og, for at me skal sjå kor godt me har det nå, og ikkje gløyma at der var vanskelege og vonde tider.
Det er forskjell på det, og det å vera stuck i elendegheita, og sitja hjå sosialkuratoren og sutre, veke ut og veke inn, år ut og år inn.
Ut frå eigen erfaring. Det psykologer og psykiaterar hadde brukt år på å ikkje fikse, det fiksa ei heilt framand dame på ein liten time. Brutalt, ja, men det funka.
Haha.. det er så bra du skriver på slutten der, for jeg møtte ei slik dame for noen år siden, jeg hadde det tøft og slet med disse kontorene og instansene, byråkrati og drit.. denne dama ble med meg, tok runden og smurte jævlene på brødskiva, én etter én. Tilfeldigvis møtte jeg på henne i dag, hehe..