Der jeg er mest fascinert av pingviner, panda, hvite tigre og mops, har jeg bitt meg merke i at veldig mange menn har hunder, ulv og bjørn på topp av favorittdyr de er fascinerte av, og veldig mange kvinner er fascinerte av hester og elefanter. Om det er fordi elefanter er store, har masse muskler og lang snabel vet jeg ikke, men jeg vet at dagens plante er en hardfør vekst som sikkert mange kvinner (og noen menn) kan like, man trenger ikke «grønne fingre», fordi den tåler og overlever liksom «alt». I dag skal det handle om Elefantfot.

Elefantfot (beaucarnea recurvata) er opprinnelig fra Mexico og en tøffing både når det gjelder mye sol og lite vann. Den trives like godt i skygge som i stekende sol. Dersom den står kjølig om vinteren, kan den klare seg helt uten vann, men i stuetemperatur må den få en skvett av og til. Kan stå ute om sommeren, fortrinnsvis på en plass under tak for å unngå at det blir for vått.

Elefantfot trives best i veldrenert jord og den bør tørke ut mellom hver vanning. Vannes på jorden, ikke på selve stammen. Hvis elefantfoten vokser mye og trenger mer plass, kan den pottes om i en større potte med vanlig blomsterjord, gjerne tilsatt litt alminnelig blomstergjødsel. Husk imidlertid at den tykke roten skal stikke litt opp av jorden. Om sommeren bør elefantfoten vannes hver tredje uke mens det i vinterhalvåret holder å vanne den en sjelden gang for at bladene ikke skal visne.

Hvis du har skaffet deg frø og vil så din egen elefantfot, legger du først frøene i bløt i et par timer før du planter dem i litt fuktig, porøs jord. Sett deretter en plastpose over potten og la den stå lyst i romtemperatur eller litt varmere. Jorden må holdes fuktig, og etter et par uker spirer frøet. Vær oppmerksom på at det enkelte ganger kan ta litt lenger tid.

Etter fasongen å dømme skulle man tro at elefantfoten er en palme. Slik er det imidlertid ikke. I Norge bruker vi den først og fremst som potteplante, som bare blir en brøkdel av den størrelsen den kan få ute i naturen. Der kan elefantfoten vokse til et tre på inntil ni meter. I potte blir den som regel ikke høyere enn to meter.

Navnet kommer av den karakteristiske formen på stammen, som er tydeligere hos de større variantene av planten. Elefantfoten får med tiden en tykk og kraftig rot som fungerer som vannreservoar, og som den tynnere stammen vokser opp fra. Den får etter hvert også en krone av lange, smale hengende grønne blader i toppen av stammen.

Det er ikke lett å få elefantfoten til å blomstre, særlig ikke de små variantene. Det er stort sett bare store eksemplarer som får de lekre, kremhvite blomstene som vokser i klaser over det grønne bladverket.

Funfacts: Blomstrer med mange små, hvite blomster, heter «ponytail palm» på engelsk til tross for at det ikke er noen palme og her til lands kalles den av og til også flaskelilje på grunn av stammens fasong. På tross av at den opprinnelig er fra varmen i Mexico tåler den faktisk helt ned til 5–8 kuldegrader.

At elefantfot må bli stor for å blomstre er én ting, og at mange er fascinert av «foten» er en annen, det jeg personlig liker best med denne er bladene som blir lange og bølgete, som ponytail/hestehale, den er liksom mer «livete» enn de fleste palmer er. Anyways, en kul plante, særlig i hjem hvor planter kan bli litt glemte.

Sjekk ut denne siden med masse blomster og planter:  Bunnys Blomster!

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#elefantfot #flaskelilje #ponytailpalm #bunny #bunnytrash