Dette er forsiden av Byavisa som dumpet ned i postkassen vår i dag morges. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at over 10 000 personer fra Drammen sliter med psykiske lidelser eller symptomer, hvert år.
Jeg undrer meg om dette kommer som noe sjokk for noen? Jeg tenker på alle jeg møter gjennom hverdagen min her i byen. Jeg kjører jo ikke bil, men må inn til sentrum hver dag nesten på hudlegesenteret, fastlege, sykehuset og så videre. Går også en del utenom langs elva og rundt omkring med to mops. Og et kort besøk på byen en kveld i helgene skjer jo også. Og jeg har skrevet om en del hendelser her i bloggen min gjennom tiden. Linkene under er jo bare for siste dagene.
Det skrives i Byavisa at traumatiske opplevelser, som alvorlige ulykker eller vold mot en selv eller ens nærmeste, kan gi varige psykiske skader.
Så skrives det at andelen jenter mellom 15 og 20 år som får diagnostisert en psykisk lidelse har økt med hele 40 prosent på fem år.
Kan en spekulere i hva annet som har hatt slike økninger de siste fem årene? Vold? Innvandring? Overgrep? Seksuelle overgrep? Voldtekt? Barnevernssaker? Gjengkriminalitet?
I dag har jeg egentlig ikke lyst til å skrive noe blogginnlegg. Jeg er trøtt, sliten og egentlig ikke helt «med». Osasen holdt et mer enn vanlig helvete med meg i natt, og jeg har fått mindre enn et par timers søvn.
Litt over halv ti i morges var jeg allerede ute av huset og på vei til angstmestringskurs i regi av Drammen kommune. Skal man ha hjelp til å håndtere uansett somatisk eller psykiske sykdommer og lidelser så skjer det alltid/til vanlig, tidlig på morgenen. Ironisk da en faktisk sliter med obstruktivt søvn apné syndrom, chronic fatigue syndrome og slike ting.
Dette hadde ikke fungert hadde det vært en jobb jeg måtte til hver morgen. Slik som back in the days. Da måtte jeg legge meg tidlig på ettermiddagen dagen i forveien for å komme meg til jobben og i tillegg være uthvilt og i stand til å være ansvarlig og forsvarlig. Da jeg kom hjem måtte jeg legge meg. Hadde ikke tid til å lage mat, spise middag, kino, gå en tur, besøke noen, lese en bok – ingen «meg» tid og ingenting sosialt. Utmattet! Ferdig! Game over! Døgnet var og er for kort.
Slik hadde jeg det en gang i tiden, så raserte bare alt. Jeg ble så syk at håret mitt på kroppen min ble hvitt og pistrete der det ikke ble borte. Jeg fikk kramper og panikkangst.
Scary shit, jeg lover!
Så siden dette kurset er bare én gang i uken så takler jeg det. Etter mye om og men har jeg fått forståelse av andre jeg har med å gjøre innen helse at jeg ikke funker tidlig på morgenen. Det går bra siden jeg har faste personer å forholde meg til. Altså hørselslege mandag, angstmestring tirsdag (+maling), hudlege mandag, onsdag og fredag, tannlege torsdag og søvnsentralen fredag. Så er det i tillegg kontroller og timer hos terapeuter, fastlege og advokat i tillegg. Og før jeg sovner og når jeg står opp må jeg ordne med pustemaskin, høreapparater og andre duppedingser, ta medisiner og smøre psoriasisen min, lol. Så når de ikke kan ta imot meg utpå dagen så må de sørge for både vekking, ledsager og taxi. Det er veldig kjipt når jeg for eksempel møter på en vikar eller en sur sekretær som ikke har kunnskap eller forståelse for mennesker, sykdommer og helseproblematikk. Eller NAV!! Men altså hver tirsdag starter dagen tidlig, og jeg blir som jeg er nå i hodet. Koko!
Blir spennende å se hvordan kommende torsdag blir. Da blir jeg hentet tidlig til tannlegen og på ettermiddagen har jeg fått et spennende jobboppdrag. Jeg trenger det, så jeg kunne ikke si nei. Jeg vet jeg kommer til å bli mer utkjørt enn jeg er i dag, men fredag får jeg hvilt hvis det ikke skjer noe uforutsett. Jeg har bare ti minutter hos hudlege klokken halv tre på dagen, så da får jeg ladet litt og kan være sosial på lørdag og hvile igjen på søndag.
Mer om jobboppdraget etterhvert.
Nå har jeg sendt melding til bokforlaget som gir ut Sylvi Listhaugs bok «Der andre tier» og etterlyst boken. Den er forhåndsbestilt og skulle da slik jeg forsto det, være hos meg 1-2 dager før utgivelsesdato som er i morgen. Det er den ikke, og nå driver media og spoiler mye fra boken. Men den er underveis var svaret, så da er det greit.
Det er lenge siden jeg har lest en bok. Skulle gjort det oftere som før i tiden, men det er vanskelig. Det kan forhåpentlig hende at Listhaugs bok gir meg et «lesekick», og da hadde det vært moro om noen kunne anbefalt meg noen gode bøker.
Jeg liker best real-life, biografier og sånt. Feks. «Du finner meg i fjellene», «Forbilde», «Hard Asfalt», «Levende begravet», «Bakgård» «Life with my Sister Madonna», «Villskudd» og «Stjerneskudd».
Nå skal jeg blunde og hvile litt. Det er ikke mer i dag jeg MÅ gjøre. Så..
Jeg undres meg over hvordan folk tenker når de får seg til å være stygge med folk de møter på gata, på kafeen eller stampuben. Altså det er jo tydelig at de er ustabile og har problemer med seg selv, men det må jo ligge mer i det når en får seg til å krenke andre og komme med trusler, voldstrusler. Hvordan tenker man at man selv ser ut? Som et godt medmenneske? Et forbilde? Tenker en at en får det bedre med seg selv? At en blir oppfattet som tøff? Ønsker en å bli fryktet? Hatet? Næres en på å være slem? Hva er greia?
En ting er vedkommende som utfører disse handlingene. En skjønner jo at det er noe klin spikka gærnt med personen. Så mye negative følelser – frustrasjon, frykt, hat, sinne. Så utrolig mye at en kan se med et halvt øye hvor dårlig de har det med seg selv. En må gjerne synes synd i vedkommende, men slike personer er farlige når de «får lov» til å holde på slik. En dag så smeller det!
Med det sagt så vil jeg nevne de som lar vedkommende holde på. For eksempel, eiere, daglig leder, ansatte på steder der mennesker som dette får utføre slike handlinger. Når noen truer gjester med vold med ansatte og andre gjester som vitner. Ikke bare er det helt for jævlig å være den som blir truet, men andre gjester synes jo også at episoder med voldstrusler er svært ubehagelige. Eier og ansatte har jo et ansvar. At en gjest slenger med leppa til annen er én ting, da kan man nekte dem for en dag eller tre, men mobbing og trakassering burde føre til øyeblikkelig utvisning over tid. Og voldstrusler mot andre gjester burde besvares med utestengning for alltid!
Den dagen det smeller, skal en da som ansvarlig på offentlige kafeer, pub og så videre bare fortsette å trekke på skuldrene og si «jeg vet han har truet folk flere ganger, har sett og hørt det selv, men whatever»?! Hva er en for en person da? Jeg tenker ikke bare som ansatt, men også i det store hele? Hva forteller en da til folk rundt seg? Venner? Familie? Barn?
Jeg har sett slike.
Og det å være «offer» i en slik situasjon. Være den utsatte og oppleve at ingen som kan gjøre noe med det, faktisk gjør noe. Mennesker sliter og har tunge dager, og det er mange av disse som gjerne finner seg en stamkafé, en pub, en fritidsklubb, for å få en bedre hverdag. Se mennesker, være sosial, befri seg fra tankehelvetet en kan ha når en sitter alene hjemme. Da kan det være ekstra smertefullt å bli truet på denne måten.
En kan jo også slutte å gå til det stedet fordi de ansvarlige ikke gjør noe. Men det er jo også vanskelig for mennesker som sliter med å bli kjent med andre, folk som har angst og så videre. Å kutte ut sitt treffsted fordi en blir truet av ustabile mennesker som får lov til å opptre truende fordi de ansvarlige ikke ser alvoret. Eller ikke bryr seg. Å bli tvunget til å ikke kunne bevege seg i sitt eget samfunn, på steder en alltid har ferdes, det kan også være traumatisk og kan ofte forsterke den angsten en allerede har.
Jeg har sett og hørt mennesker bli hetset, mobbet og truet, og jeg aksepterer det ikke. Jeg sier ifra at det ikke er greit. Noen ganger føler jeg at jeg er én av en million som er slik. Det er trist i seg selv. Jeg har også vært den som har blitt forsøkt mobbet, jeg har blitt trakassert, forfulgt, «stalket», utsatt for grusomme overgrep og jeg har blitt truet. Men jeg har aldri latt meg kneble, jeg har aldri latt meg true til taushet eller sluttet å gå på steder. Så jeg vet hvor vondt det er, hvor langt «nede» eller «ute» en kan havne og hvor ensom en føler seg.
Hurra for mennesker som står opp for seg selv, for hverandre, viser ansvar og sørger for sine medmenneskers trivsel og trygghet i hverdagen ❤
For noen år tilbake satt jeg som nestleder i et lokallag her i Drammen. Han som var leder bodde lengre inn i Buskerud og vi mistet kontakt da laget ble oppløst. Men vi har jo truffet på hverandre i ettertid, men sjeldnere og sjeldnere. Han fikk en øyesykdom og ble plutselig blind, så livet hans ble ganske selvklart snudd helt opp ned.
I dag plumpet jeg innom profilen hans på Facebook, der fikk jeg lese noe som gjorde meg vondt i hjertet.
Marius som han heter skriver at han har vært en tur i Bergen og besøkt et vennepar. Ved en anledning dro de tre en tur i byen der de skulle ta fløibanen, og han som blind har jo rett på ledsager. Han stod i køen å skulle betale. Han sa at han skulle ha en ledsager og en billett. Så begynte et par voksne stemmer bak han å snakke høyt: «ja kanskje vi skal også spørre om ledsager så kommer vi også gratis», så holdt de på å le seg ihjel. Marius ble veldig såret, snudde seg rundt og sa: «tror dere jeg syns dette er veldig hyggelig»? Da blåste de han bare bort med svadasnakk.
De kom opp på fløien og der måtte de jo selvfølgelig ta noen obligatoriske bilder som minner til seinere, men igjen der så klarte ikke folk å oppføre seg, det var ett ungt par som uttalte: «hvorfor skal han ta bilder han ser jo ikke allikevel», så hadde de stått og ledd av han.
Hva faen feiler det folk??!! Det er få mennesker som kan skjønne hvordan Marius har det. Og da plutselig bli blind i midten av tredveårene og hva det medfører sier seg selv at det er hverken godt, uproblematisk eller moro.
Folk som gjør narr av, og er ufine mot funksjonshemmede, pga nettopp funksjonshemningen, er patetiske og dumme. Da har man sunket lavt. Kan ikke synke lavere. Da er man på bunnen av rangstigen over mennesker. Bunnslam!!
En sommer tilbragte jeg i Romania, like ved og i Constanta, Dobrogea, en av Romanias største byer. Jeg fikk for første gang erfare «romfolket» og deres til tider lite humane metoder for å skaffe penger. Det var også her jeg fikk mine første møter med en enorm klasseforskjell blant folk. Eller kanskje ikke, det var metodene som ble brukt for å få penger som gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg.
På daværende tidspunkt visste jeg heller ikke å skille en rumener med en av romfolket. Altså jeg kunne jo se det, men jeg som så mange andre kalte likevel alle for rumenere. Jeg lærte mye denne sommeren. Jeg har flere gode rumenske venner, og det var derfor jeg var der den gang. Jeg var med venner derfra.
Rumenere og romfolk er ikke de samme. Men for at romfolket ikke skulle antas som folk fra hovedstaden Rom i Italia, ble det forklart at det var folk fra Romania, men et vandrende folk som nødvendigvis ikke er rumenere.
Mine venner finner det krenkende at romfolket blir omtalt som romanere eller rumenere. Det samme gjør folk i Romania. De skammer seg pga dem. Norske media skriver ofte rumenere, og politiet omtaler dem som det, og da i nedsettende sammenheng. «Mange av rumenerne tyr til kriminalitet fordi det er for lite å tjene på å tigge».
Siv Jensen Frp brukte ordet «sigøynere» om dem som fikk oppholde seg på Årvoll i Oslo. Hun var kanskje litt mer opplyst?
I gamle leksikon kan en ikke finne at Romania har en folkegruppe som «romfolk». Men «sigøynere» er benevnt som en «liten» del av beboerne i Romania. I historiebøker er sigøynere anført som; «et omvandrende folk som stammer fra India».
Norge er godt kjent med at sigøynerfamilier kommer hit på våren og sommeren i store campingbiler og blir værende en stund på et sted – før de drar til et annet sted i landet. Mine besteforeldre kalte dem for «tatere». En «miks» av nasjonaliteter, da kvinnene ble gravide underveis på sin ferd gjennom land.
Denne beskrivelsen av sigøynerne beskriver også de vi nå i senere tid har begynt å omtale som romfolket. De lever det frie liv og har ikke særlig interesse av å innordne seg i et samfunn med lover, regler og en jobb. De regner seg som verdensborgere, i likhet med våre ekstreme sosialister drømmer om i et flerkulturelt verdenssamfunn.
Jeg mener at folk må slutte å omtale denne folkegruppen som rumenere eller rumenere. De er romfolket, sigøynere mennesker på tokt! Det er ikke noe diskriminerende navn. Vi lever i 2018, man er hvem man er, og en spade er en spade!
I Romania så jeg med egne øyne hvordan romfolket plasserte sine egne små barn utenfor hoteller, restauranter, kjøpesentre og andre lukrative steder for å tigge.
Jeg husker en liten gutt som hadde bare en fot. Det var utrolig mange barn som manglet en arm, en fot, et øye, så det var ikke vanskelig å tro at deres foreldre hadde skadet dem for å få sympati hos turister for å tjene penger. Det ble meg fortalt flere ganger. Og jeg tenkte at det kan ikke være tilfeldigheter at så mange barn av romfolket er slik. Slike tilfeldigheter tror jeg ikke på, det er for stort omfang av dem. Det var ihvertfall vanskeligere å tro at alle disse barna var født slik.
Det er 6-700 000 romfolk i Romania.
Uansett.. jeg ga denne gutten en liten mynt og satte meg sammen med vennene mine like bortenfor på en uterestaurant. Like fort som jeg hadde satt meg kom det en voksen mann frem fra bak et skur og bort til gutten. Gutten ga mannen mynten, og mannen ga gutten tilbake en flathand i ansiktet. Så gikk han igjen. Verdien av mynten var visstnok for liten, derfor fikk guttungen seg en klaps. Etter det ga jeg aldri barna penger, bare brød.
I Constanta sto mine venner og jeg i en svær steintrapp utenfor et stort senter. Vi hadde bare stått der noen minutter for å orientere oss etter å nettopp ha gått av bussen. Ved siden av oss kom en dame av romfolket med et lite spedbarn på armen. Hun kløp barnet flere ganger for at det ikke skulle slutte å skrike, på den måten prøvde hun å få oss til å gi henne penger i pappkoppen hennes. Istedet for gikk min venninne som da var gift med en rumener (altså en derfra) bort til henne å ba henne slutte eller pelle seg vekk.
Etter en pust i bakken og en røyk gikk vi inn på handlesenteret. Inne var det mennesker kledd i de flotteste klær, ordentlige frisyrer, gull og sølv. De solgte en del krystall der husker jeg. Selv handlet jeg en skjorte som tilsvarte 800 kroner. Jeg elsket den skjorten og hadde den i mange år. Jeg ble helt sjokkert av prisen. Det fordi vi da hadde vært der noen dager og spist og handlet superbillig, sett mengdene av fattige og jeg tok da Romania som et land med bare fattige. Nå fikk jeg plutselig se virkeligheten, og forskjellene.
Det kan jeg si dere, de som er her til lands nå er ikke det virkelige romfolket. Det virkelige romfolket sitter igjen i blant annet Romania og har ikke råd til å komme hit for å tigge. De som er her er svindlere, tjuver – organisert kriminalitet!
Uff, ja der var mange triste syn i Romania. Det var sterkt å se hvor hardt enkelte arbeidet og slet i frykt for vinteren som skulle komme. Det var grusomt å se mishandlingen av barn og dyr, levende vesener i fangenskap, som ble brukt for å overleve. Metodene er umenneskelige, men likevel opplever de dem som livsnødvendige.
Jeg var i romleirer, og ved dem hadde folket satt opp benker med helt enkle ting de hadde laget av ting de hadde hentet på fyllinger eller i naturen. Jeg kjøpte to tremasker til en venninne. De prøvde sikkert å overprise dem da de forklarte meg hva de kostet, men for meg var det superbillig. Jeg dro frem noen mynter og betalte. Da ble det plutselig mye lyder fra alle kanter, og titalls av dem samlet seg rundt meg og begynte å dra i klærne mine. Hardt. De skulle også ha penger. Så ble det skummelt, og jeg måtte haste meg ut derfra.
Dra aldri opp penger i en romleir. De er virkelige fattige og desperate. Det er ikke de samme som sitter her i Norge og tigger med mange tusen kroner på innerlomma og på kveldstid samles på bingo for å satse og spille bort femhundre- og tusenlapper med et hånlig flir i ansiktet.
Hadde et møte med advokaten min i dag, og da det var ferdig tok jeg en tur innom stampuben og ventet på snuppen min som hadde vært i et annet møte, så gikk vi hjem sammen.
Nesten på halvveien hjem så vi en bil parkert, det er første gang jeg har sett den, men snuppen min har sett den flere ganger. På sidene og bak står det følgende med store bokstaver: «Rasismen er fargeblind. Stopp rasismen, stopp norsk politi».
Jeg stiller meg undrende. Dette er i Drammen, her har jeg kun møtt norsk politi på de snart 12 årene jeg har bodd her. Er de rasister? Er dette greit?? Det står ‘norsk politi’… for meg virker det som om de som eier denne bilen er rasister!
Men hva vet jeg.. rasismekortet slenges jo i tide og utide her til lands. En kan ikke være islamkritisk. Da blir en kalt for rasist. En kan ikke fortelle om utenlandske gjenger som hetser og roper dritt etter en når en skal til og fra hjemmet sitt. Da er en rasist. En kan ikke irritere seg over eller fortelle om romfolket som stjeler fra en, og driter og pisser i hagen sin. Da er en rasist. Jeg har til og med blitt kalt for rasist fordi jeg brukte ‘brun tommel ned’-ikon på et arrangement på FB som jeg ikke likte. En av arrangørene til arrangementet viste seg å være fra Cuba.
Men denne bilen skal liksom være mot rasisme, og ber om å stoppe ‘norsk politi’. På hvilken måte er norsk politi rasister?
Jeg vil nevne to episoder her i Drammen. Den ene er en norsk man som forlater et utested en lørdag kveld. Rett utenfor blir han overfalt av to stykker. To vakter er vitner, og to politi. Det blir anmeldt. Saken henlagt.
En annen episode er en bursdagsfeiring en fredag kveld. Gjengen drar ut på byen etterhvert. Noen av gjestene kommer langveisfra og skal overnatte hos jubilanten. To irakere tilbyr seg å kjøre gjengen hjem. Det som skjer da er at de får bli med inn. Der blir de uhyggelige og kastet ut. På yttersiden får de med seg en norsk jente som har spurt om skyss hjem. De kjører en annen retning i stor fart og jenta blir redd og ber dem sette henne av. De gjør ikke det, hun tar tak i rattet og de kjører av veien. Hun stikker av og ringer politiet. Politiet finner de to irakerne i en leilighet sammen med fire stykker til. Det blir også funnet tyvgods og gjengen blir arrestert. Det viser seg at flere av de oppholdt seg ulovlig her. Dagen etter møter man dem på byen igjen…
Er det noen som kan opplyse meg, for jeg mener at det ikke er greit at det står slik tekst på denne bilen. Jeg mener at det ikke er greit at man kan bli overfalt på byen med politi som vitner, og saken blir henlagt. Jeg mener det ikke er greit at ulovlige innvandrere kan stjele og forsøke bortføre unge jenter og slippes fri få timer etter de er blitt arresterte.
Dette er noen ord som jeg kom over nå som jeg skrev en gang tidlig i 2014. Etter å ha lest det innså jeg at disse ordene er like aktuelle i dag, og jeg står for dem enda. Det handler om mobbing, rasisme og diskriminering.
Etter å ha sett på nyhetene på TV 27.01.14 skrev jeg:
«Det er visstnok Holocaust-dagen i dag. Altså den internasjonale Holocaustdagen vedtatt av FN. Dette til minne om den 27. januar i året 1945 da styrker fra «Den Røde Armeen» til Sovjetunionen frigjorde de om lag 7 000 siste overlevende fangene i Auchwitz i det tyskokkuperte Polen.
De forferdelige fangeleirene ble stengt etter å ha tatt livet av cirka 6 millioner jøder, cirka 400 000 sigøynere og 250 000 funksjonshemmede og homofile. Om man regner med alle minoritetene, kan man anslå at 9–11 millioner ble drept.
Dette skulle da være slutten på den slags diskriminering og undertrykkelse.
Men som vi alle vet eksisterer den slags enda. Bare i dag fikk jeg høre om en ishockeyspiller som har fått forferdelige tilrop fra tribunene under kamper rundt om i landet, det fordi hans mor var sigøyner. Jeg fikk også høre om en ung jødisk mor som er redd for å levere barnet sitt i barnehagen fordi andre foreldre som er norskestatsborgere spytter på henne.
Og dette er milde ting i forhold til mye annet som skjer i samfunnet vårt, pga hvem vi er, og hvordan vi er!
Men joda, slik er det i 2014 (og enda i 2018). Og enda uttaler enkelte: «Hurra for at vi har Jesus. Han tok all straffen, skammen, smertene, synden og sykdommene og tilintetgjorde det på korset – en gang for alle! Halleluja!»
Og Bibelen sier: «Dersom folk kommer til Jesus, så helbreder han alle plager. Folk kan komme til Ham AKKURAT sånn som dem er, Gud gjør ikke forskjell på folk!»
Neivel, hvorfor har vi slik ondskap i verden enda da? Virker på meg som at denne Gud er en pusling som overlater skyld og alt på Djevelen. Pingle!!
Nei… Her får hver og en gå inn i oss selv, og tenke før vi handler. Hvor stygt er det ikke å spytte på folk som har små barn de skal levere i barnehagen?! Det fordi mammaen er jødisk! Hun har altså en tro som er en forgren av den troen som som er mest av (inntil videre) i Norge. Det være kristendommen, som egentlig ikke er norsk tro, men en tro som ble banket og torturert inn i det Norske folk av hjernevaskede fanatiske kristne tilreisende fra andre land.
Og by the way, Jesus var jøde.
Nå er ikke jeg så veldig glad i f.eks. romfolket pga deres valg av livsstil og dems respektløse måte å gjøre ting på. Men jeg spytter faen ikke på dem. Det må da være grenser på umenneskelighet.
Takk for at dere leser. I morgen skal jeg smile og hilse på alle mennesker som jeg passerer på min ferd. Det inkluderer islamister og romfolket også. Det for å vise håp om at de som spytter, kaller, mobber og begår direkte personangrep slutter med det!
I går var vi #minlillefamilie på #anicura dyreklinikk. Ella har ikke vært helt «seg selv» siste uken. Hun har vært litt trist i blikket, hoppet over måltider og brukt uvanlig lang tid på Dentastixen sin på kveldene. Hun bar tydelig preg på at hun kanskje hadde tannverk. Derfor hadde vi fått time til henne på klinikken.
Joda, det var som vi trodde. Hun hadde en tann som var blitt helt løs. Derfor var det tilbake til klinikken ved åttetiden i morges. Der måtte jeg motvillig forlate henne etter å ha signert papirene om at jeg er inneforstått med hva hun skal gjennom, og farene med det. Tannrens, narkose, røntgen, intubering og tanntrekking. Mops er i større risiko ved narkose enn de fleste andre hunder, og når jeg skriver under på disse papirene og etterlater lille gullet mitt så er det som om en del av hjertet mitt slår sprekker.
Så var det å få tiden til å gå. Ventingen er vondt. Som et langt mareritt i våken tilstand.
Jeg gikk først på en kafé, kjøpte en mokka kaffe og satte meg ved vinduet. Så på folk og prøvde få tankene et annet sted. Så gikk jeg en tur til hudlegesenteret og fikk behandling. Derfra gikk jeg til sykehuset. Hadde time der litt over ti. Typisk nok ble jeg sittende leeenge på venterommet. Kan dere gjette hvor tankene mine var?
Etter timen min på sykehuset dro jeg hjem til lille Ariel og og snuppen min. Dusjet og spiste. Hele tiden underveis ble jeg holdt oppdatert av de ansatte på AniCura. Tre tenner ble trukket, og regningen endte på til sammen 7000 kr. Men det viktigste er at Ella har det godt og smertefritt.
Så med det sagt så er det ikke rom for å være med på noe moro nærmeste tiden. I hvertfall ikke noe som koster penger. Det er nemlig slik i dette landet nå at det er ikke meningen at fattige folk skal ha hunder. Jeg har to.
Litt over klokken to var Ella og jeg hjemme igjen. Hun var veldig groggy, så jeg måtte bære henne. Det var så godt å få henne hjem. Hun er så tålmodig, og så utrolig tøff!! Fantastisk jente!! Hun får alltid masse skryt av folk som møter henne for hun er så snill, rolig og hjertegod. Ariel hadde litt seperasjonsangst, så hun var fra seg av glede da mammaen kom hjem.
Nå skal jeg på båttur sammen med en venninne. Turen har vært planlagt en stund, og er betalt, så jeg skal tillate meg å kose meg. I hvertfall prøve. Jeg vet jo at Ella har det trygt og godt hjemme sammen med vesle Ariel og snuppen min ❤
«Hvorfor er du så negativ i bloggen din?» «Hvorfor skriver du så mye trist?» «Hvorfor så mye sinne?». Det er mange som har stilt disse spørsmålene gjennom tiden. Og jeg bruker å svare at bloggen min handler om meg – altså mine opplevelser, mine tanker, meninger, oppfatninger og så videre. Og mine følelser omkring dette.
Jeg vil være ekte, og dét er jeg uansett hva andre måtte mene. Jeg driver ikke og legger ut som om livet mitt er rosenrødt, alt er kult og party party. For meg er bloggen terapeutisk, og da må den være ærlig.
Det er faktisk slik at negative følelser hjelper deg å overleve. Følelser er også mer ubehagelige hvis en kjemper i mot dem. Hvis en tillater følelsene sine så blir de mindre ubehagelige. Jeg ønsker alle mine følelser velkommen og lytter til dem. Da blir følelsene mine lettere å håndtere. Og jeg står i det som følelsesmennesket jeg faktisk er!
Jeg kan ta eksempel i en opplevelse jeg hadde sist lørdag kveld, bare tre dager siden, jeg nevnte det i innlegget mitt forleden. Det var en mann og en kvinne som dumpet sitt sinne på meg, var sinte og ufordragelige. Slengte masse drit mens jeg satt der og drakk kaffen min. De hadde så mye negative følelser – frustrasjon, frykt, hat, sinne. Så utrolig mye at en kan se med et halvt øye hvor dårlig de har det med seg selv.
Følelser er reaksjoner på opplevelser som angår oss. Vi kaller det også emosjoner. Vi har syv følelser som er grunnleggende og som er de samme på tvers av kulturer – med andre ord likt for alle mennesker.
Dette er: Sinne, tristhet, redsel, skam, avsky, glede og interesse.
FEM av syvprimære følelser er smertefulle følelser. Det at de fleste av de primære følelsene er smertefulle betyr at vi skal ha det mye vondt. Det er en del av å være menneske!
Skjønner dere poenget mitt her?
Det handler om å bli kjent med og forstå sine egne følelser. Akseptere de vonde følelsene og sette dem i riktig retning. Enhver kan vel forstå at å dra ut på byen og med vitende vilje og skjelle ut folk, kritisere, være aggressiv med hensikt ikke er bra, at vedkommende ikke har det helt bra med seg selv. Eller å sende hetsende stygge meldinger anonymt til noen. Muligens er vedkommende ganske enkelt ondskapsfull, men det skjønner man at ikke er bra det heller.
Så da skriver jeg heller om mine følelser i en blogg, min blogg, så kan de som ønsker, de kan forstå meg bedre, og de som ikke ønsker, behøver ikke lese engang 😜
Jeg skulle til hudlegesenteret her i Drammen i dag. Var litt sent ute så jeg tok jentene mine med meg på bussen inn til sentrum. For de av dere som ikke vet det så er jentene mine to mops på 4,5 og 6,5 år. Ariel og Ella. Og de er verdens snilleste og gladeste.
Det tar to minutter til bussholdeplassen, syv minutter med bussen, og fire minutter fra der jeg går av bussen og til hudlegesenteret. Vi er maks åtte minutter inne på senteret, så begynner vi å gå hjem. Allerede på bussen til sentrum var første hendelsen, og tre minutter etter vi kom ut av hudpleiesenteret skjedde den andre hendelsen.
På bussen satte jeg meg midt i bussen med jentene foran meg. Litt på skrå fremfor meg i bussen, altså på motsatt side satt tre utenlandske gutter. De pratet ikke norsk og var egentlig opptatte med mobilspill. En av dem satt med beina oppi setet foran seg. De kastet flere blikk på jentene. Ikke de «vanlige» hyggelige «ååå så søøøøte»-blikkene de helst får av flertallet når vi er ute og går tur. Men en annen type blikk. Så skulle guttene av bussen og da gikk de fram og ut forreste inngangen istedet for inngangen de satt ved. Det for å unngå mine snille små på 30-40 cm over bakken. Jeg lo litt inni meg.
Da bussen begynte å kjøre passerte vi guttene igjen. Og han som hadde sittet med beina på setet foran seg så meg rett i øynene gjennom glasset i døra og rakte meg midtfingeren. Jeg så hatet. Veldig spesielt, disse tre guttene var bare 12-13 år gamle. Barn.
På vei fra hudlegesenteret møtte jeg på tre andre gutter midt oppå bybroen. Utenlandske de også. Rundt 20 år. Pratet ikke norsk. De begynte å rope mot jentene mine og meg. Aggressivt. Jeg orket ikke å svare eller gjøre noe ut av det der og da. Ikke når jeg har jentene. Vi har blitt angrepet før.
Da Ella som er eldst var valp, allerede den gang da hun bare var tre måneder opplevde vi problemer med innvandrere i forhold til hunder. En unggutt i 25 års alderen, innvandrer, i sin sølvgrå helt nye Mercedes prøvde å kjøre på lille Ella. Vi reagerte med sjokk, vantro og sinne da det skjedde. Ropte et eller annet, og denne personen kom ut av bilen med slagvåpen og truet oss med få norske ord, og veldig mange 'islamske'.
Så slik kan en liten tur på under en halvtime ute i Drammen på dagtid være. Noen kaller dette berikelse og ønsker mer av dette. Om man nå diskuterer integrering eller oppdragelse, så utvises det uansett stor mangel på det!
Er det ikke jentene dem er «ute etter» så er det oss.
Tusen takk til dere som sitter og tar avgjørelser om hvordan vi skal ha det her i landet vårt!
Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem. Elsker, elsker det og tenker, på vår far og mor, og den saganatt som senker, drømme på vår jord.
