Nå trenger jeg motivasjon.

Har nettopp gått en lang tur med jentene. Vi er nettopp kommet hjem. Jeg ligger søkke svett på sofaen med en boks Solo, og jentene ligger bak ryggen min. Slitne.

I november i fjor begynte jeg å gå på Fresh Fitness rett over gaten her. Jeg var både flittig og flink. Jeg holdt på i 7 måneder, og jeg tok av meg 18 kilo.

Fra begynnelsen av juni, til nå har jeg ikke vært på treningssenteret. Har rett og slett bare prøvd å nyte livet med kos, god mat og drikke. Tidlig på sommeren var snuppen min og jeg sammen med mammaen min og hennes samboer på Kreta (Platanias, Chania), og nå nylig var vi i Tyrkia (Alanya).

Jeg har fått gått mye, og Coca-Cola er temmelig ute av bildet. Solo er min nye favoritt-drikke. Så jeg har faktisk holdt vekten og ikke gått opp igjen.

Det jeg trenger nå er motivasjon til å fortsette der jeg slapp. Jeg sa til meg selv at jeg skulle begynne gå på FF når vi kom tilbake fra Tyrkiareisen vår. Jeg er visst ikke helt der ennå..

Så med dette innlegget tenkte jeg å både inspirere og motivere meg selv til å komme i gang. Tar jeg av meg 10-12 kilo denne vinteren, så har jeg faktisk slanket meg 30 kg..

Da kan jeg klappe meg selv på skulderen 😉

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#freshfitness #trene #treningssenter #18kg #inspirasjon #motivasjon #vektreduksjon #30kg #slanking

Jeg satt i fengsel, i en liten celle på under 2X2 meter.

I 2013 ble jeg medlem i Amnesty International, og 07.05.14 dro jeg for egen regning, på eget initiativ til Oslo for å la meg fengsle i èn time som #samvittighetsfange. Det i solidaritet for alle samvittighetsfanger rundt om i verden som blir fengslet, og sitter fengslet, i årevis for noe så menneskelig som å ikke tro på Gud, eller å ha kledd seg uanstendig, hatt sex utenfor ekteskap, for å være homofil eller for å ha kritisert myndighetene.

Det er kanskje vanskelig for mange her i Norge å forstå, men i mange land rundt om i verden er disse tingene ulovlig. Jeg mener at det er et menneskets rett å kunne gjøre disse tingene, og det mener Amnesty International også. Derfor meldte jeg meg som aktivist, og lot meg frivillig fengsle som samvittighetsfange i en celle som er en rekonstruksjon av cellen til tidligere samvittighetsfange Mojtaba "Madyar" Sameinejad i Evin-fengelselet i Iran. Madyar satt flere år i denne cellen for å ha blogget om politikk han var uenig om i hjemlandet sitt. Han ble fengslet og torturert for sine meninger.

Det var ingen problem for meg å melde meg frivillig til dette. Jeg ser på meg selv som tøff nok til å gjøre litt av hvert for det jeg tror på, og jeg mener av hele mitt hjerte at det er galt å fengsle og ødelegge livet til noen fordi dem har kledd seg uanstendig, hatt sex utenfor ekteskap, eller for å ha kritisert myndighetene. Alle disse tingene har jeg gjort selv, i tillegg er jeg homofil, og for noen år siden aksepterte jeg for meg selv at det finnes ingen Gud, jeg tror ikke.

I følge informasjonen på Amnestys nettside så skulle to av veggene i cellen være glassvegger, det var det ikke. Det var èn vegg der forbipasserende på Egertorget på Karl Johansgate i Oslo kunne se "fangen".

Før det ble min tur så gikk jeg til Egertorget for å se cellen. Da satt der en jente fengslet for å ha kritisert myndighetene.

Noen timer senere ble det min tur. Jeg ble fengslet klokken 22:00, og to minutter etterpå sto en eldre mann og brølte utenfor cellen. Han likte meg ikke, jeg så hatet i øynene hans der han krevde svar på om jeg ville ha belønning for å stå der å 'skilte' med legningen min. Noen minutter etter at Amnestys folk hadde pratet han vekk kom der et gjeng på 5-6 stk som så ut til å være fra muslimske land passerende. De var blide og skravlet, plutselig fikk de øye på cellen jeg satt i, og meg, på glassveggen sto der at jeg er homo – de endret fullstendig ansiktsuttrykk. De ble høylytte, fikk slemme øyne, en hevet knyttneve mens en annen gjorde ronkebevegelser mot meg.

Det jeg skulle gjøre da jeg satt i denne cellen var å forestille meg hvordan det ville vært å sitte flere år i slik en celle. Jeg skjønner det ville vært helt grusomt, og tortur i seg selv. Cellen var 2 meter bred en vei og litt kortere andre vei. Og uten glassvinduet, det hadde blitt helt for jævlig! Men så begynte jeg å tenke på noe helt annet, at jeg faktisk er i Norge, attpåtil i Oslo som er hovedstaden. Byen er fullt opp med innvandrere fra land der de er oppdratt til å fordømme, forby og hate homofili. I tillegg er ikke Norge heller kommet helt i mål angående homofil legning. Jeg merket mye hat der jeg sto. Jeg skjønte at jeg kunne stått der for alle de andre grunnene og det ville hvert mye lettere. Hvem i Oslo bryr seg om noen har kledd seg uanstendig, eller om de ikke tror på Gud?? Men å stå midt i alt å 'skilte' for å være homse… jeg begynte å tenke at det ikke var så lurt.

Så da sto jeg der, midt i Oslo på et tidspunkt da alle 'busemennene' kommer ut i gatene. Jeg fryktet for livet mitt og hadde mest lyst å forsvinne, men var fast bestemt på å fullføre det jeg hadde satt meg til å gjøre. En totalkulørt mann dukket opp utenfor cellevinduet, han ble rasende. "Ablabladholaba-doooo", eller noe sånt ropte han. Og igjen kom et nytt hatblikk. Helt på slutten dukket der opp et gjeng med utenlandske gutter som kjørte syklevogner, de tålte heller ikke at jeg sto der og skiltet for å være homo. Disse menneskene brydde seg ikke om kjærlighet, nestekjærlighet og menneskers rett til å være seg selv. Det var hat de representerte!

Etter alt dette så hadde jeg selvsagt litt angst for hjemturen. Ihvertfall fra det stykket fra Egertorget og ned til toget mitt på Oslo S. Jeg ønsket så inderlig der og da at jeg hadde avtalt med noen i forkant å komme å møte meg når jeg var ferdig å sone. Men neida, jeg var alene, i mørket, og jeg har aldri gått så fort ned til togstasjonen før. Og selvsagt møtte jeg mange skumle personer på veien, ei hore som tilbydde seg, og flere som enten skulle ha eller selge stoff. Jeg hadde nerver og angst ja, men det gikk heldigvis bra.

Det er mye hat i denne verden! Men det er mye kjærlighet også, og jeg plasserer meg heller i 'Kjærlighetsrevolusjonen' fremfor 'Hatrevolusjonen'!

Vel hjemme fikk jeg tenkt over det jeg har vært med på, og jeg ble enig med meg selv at med tanke på alle som faktisk signerte mens jeg var fengslet, med tanke på at kampanjen fungerte til sin hensikt, at vi (Amnesty) hjelper folk som har det helt grusomt, så var det virkelig verdt det!

Det er som dem sier: "Å jobbe med mennesker innebærer både smerter og glede. Men mer glede enn smerte"!

Les mer om kampanjen og hvordan bli SMS-aktivist HER!

Amnesty International!

Ja det er meg på bildet!

Tusen takk alle sammen!! ♥

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#amnesty #amnestyinternational #sms #smsaktivist #aktivist #samvittighetsfange #homo #homse #homofili #seksuellegning #legning #muslimer #islamister #islam #hat #kjærlighet #frivilligorganisasjon #frivillig #organisasjonsarbeide #politikk #solidaritet #egertorget #fengsel #celle #fengselscelle #hatrevolusjonen #kjærlighetsrevolusjonen #oslo

Jeg er ikke her for å please deg!

Du. Du er som cheewed on og spyttet ut av av en trang liten boble der det ikke er plass for andre enn deg. Sitter der og tolker alt du leser i negativ retning, og vrir på ord for å ødelegge budskap som de var ment.

Troll!

Jeg er ikke perfekt, så langt derifra.. overvektig, påståelig, til tider dømmende, noen ganger frekk, og ikke alltid er alt som kommer ut av meg 100% gjennomtenkt.

Men jeg er meg, jeg gjør så godt som JEG kan. Jeg mener ikke å være slem, jeg går aldri inn for det, jeg ønsker bare være ærlig. Jeg tror faktisk at det er ærlighet man kommer lengst med. Joda jeg vet at sannheten kan svi, men det er faktisk ikke min feil.

Jeg kommer aldri til å skamme meg over hva jeg har sagt, gjort eller skrevet her i bloggen min. Ei heller kommer jeg til å tie. Jeg ønsker åpenhet om hvem jeg er, og måten å gjøre det på er å skrive, og å dele det jeg skriver.

Nei, jeg er ingen engel. Mye dumt er blitt sagt og gjort. Men jeg står for det. Gjort er gjort. Jeg har akseptert meg selv og begravd min siste skam ned i et pokker så dypt hull. Jeg fikk nok, gadd ikke skamme meg mer. Jeg sluttet med det. La det bak meg.

En indre stemme sa til meg en gang, "vær åpen, du har ingenting å skamme deg over. Bare vær helt åpen og ærlig om alt du er og hva du har gjort."

Og vet dere hva, dere anonyme kommentatorer som mener jeg ikke burde dele for mye av slikt som som dere synes å synse at jeg burde holde kjeft om?

Jeg hører selvfølgelig mer på min indre stemme, mitt instinkt og mine følelser, enn dere!

Synes dere det er dumt? Det synes ikke jeg.

Problemet er ikke åpenhet og ærlighet. Problemet er slike som dere, som mener at det er ok å være slik dere er, men skal fortelle meg at det ikke er Ok å være meg. Det hele er psykisk, og straks det er snakk om det psykiske, at jeg deler av mitt indre, mine tanker, mitt hjerte, min sjel, ja da tar deres egen dårlige psyke og kritiserer meg.

Istedet for å se på dere selv, hvem dere er!!

Hardt å se seg selv i speilet kanskje?

Vel.. la være å lese bloggen min, la være å plage deg selv med meg. Det er ingen som holder en pistol mot hodet ditt!!

Vi er mange som er komfortable med å dele åpent omkring våre traumatiske opplevelser, seksualitet, seksuelle erfaringer, politiske meninger og psykiske lidelser. Jeg er ikke komfortabel med å snakke om alt, men jeg skriver. Jeg bearbeider. Egenterapi. Det funker!

Vi som blogger om disse tingene, ingen av oss synes dine holdninger er av særlig interesse. Derfor kan du synse og mene så mye du vil; vi kommer ikke til å tie.

Ingen bringer meg til 'taushet'!

Du prøver deg som anonym knebler, men når ikke fram. Du kan ikke stanse den vid åpne informasjonskanalen vi startet. Kampen mot fordommer og tabu er forlengst vunnet, og samfunnet begynner våknende og støvbørstende å bære preg av alle oss som ikke skammer oss lenger. Alle vi som mener våre opplevelser og erfaringer i livet, overgrep vi er utsatt for, psykiatriske diagnoser vi lider under, ikke skal holdes skjult mer. Vi er flere enn deg og dine sneversynte issues, og vi har ikke kommet til bords for å sitte nederst, eller for å skamme oss borti kroken. Vi er her for å eat it, beat it. Du er her for å cheat it.

Det er verdt å få ut til folket at det ER mulig å LEVE på tross av vonde opplevelser, fysiske skavanker psykiatriske diagnoser. Jeg nevner psykiske diagnoser fordi jeg er under utredning for ptsd.

Det er viktig bearbeide hendelser, finne måter å mestre ting på, dele, fortelle om good endings og lykke i livet, spesielt i dagens verden hvor statistikkene peker mot økende selvmordstall. Jeg har selv mistet flere venner som ikke maktet å leve mer. De levde i et fordomsfylt samfunn der deres lidelser var tabu å snakke om, og for tunge for dem å mestre. Jeg ønsker å påvirke vårt nåtids samfunn i en annen retning, så får du prøve å tviholde på en iskald tilværelse der taushet er gull og vonde opplevelser og psykiske lidelser er tull. Men jeg lover deg at du kommer til å tape.

Du vil jeg skal skjule det. Tie. Bringe meg til taushet med dine ordvridninger og din negative kritikk. Jeg vil du skal slutte å tro at du ruler det. Du ser helst at jeg tier. Vel, jeg hører ikke hva du sier. For du piper, og den funklende lakken din har riper.

Hilsen en som aldri i verden kommer til å sette seg i den innestengte boblen av en skammekrok du tilbyr, og tie. Dream on!!

Tusen takk til Helene Dalland, og bloggen Forbipolene som i dag har hjulpet meg finne ord på følelser, og fått dem på trykk i dette innlegget.

Forbipolene finner dere her: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#troll #nettroll #trolling #anonym #hater #hat #hatersgonnahate #tapere #loosers #åpenhet #ærlighet #jatillivet #blogg #blogging #blogger #terapi #selvterapi #lykke #livet