I dag har snuppen min og jeg gått ei mil i Drammen. Langs elva. En fantastisk dag i en fantastisk by – måtte hele høsten fortsette med dager som denne.
Nå har det gått tre dager hvor det ikke har vært mulig å lese eller besvare kommentarer som har kommet inn i bloggen her. Jeg synes faktisk det er både irriterende og frustrerende. Jeg setter veldig pris på at dere som leser, faktisk kommenterer i bloggen, og jeg har alltid besvart kommentarer – det er min policy, og det kommer jeg alltid til å fortsette med å gjøre. Så vær så snill fortsett å kommentere. Før eller siden må blogg.no rette opp i feilen. Og da skal jeg svare på alle.
Slik det er akkurat nå så ser jeg at det kommer kommentarer inn, men når jeg klikker for å lese dem skjer dette:
Det har også vært, og oppstått andre problemer i forbindelse med bloggen (mer om det etterhvert). Så det er veldig hyggelig hvis dere er litt tålmodig med meg, så vil det komme blogginnlegg og besvarelser på kommentarer som alltid før.
Så over til noe helt annet:
For nesten to uker siden meldte både Moods of Norway AS og datterselskapet Moods Wholesale AS frivillig oppbud etter lang tid med dårlig lønnsomhet.
Jan Egil Flo, Simen Staalnacke og en gruppe ansatte har kjøpt opp hele konkursboet etter Moods of Norway. Nå blir det opphørssalg.
Alle Moodsbutikker i Norge kjører nå opphørssalg, og når salget er gjennomført vil gjengen prøve å beholde alle butikkene og fortsette virksomheten som før. De regner med at noen lokaler må legges ned, men de skal gjøre sitt beste for å opprettholde alle.
I dag åpnet nettsiden til Moods of Norway igjen. Der vil det også være salg.
I går ble jeg oppringt av en castingansvarlig som spurte jeg om jeg ville ha en rolle som lærer i filmen ‘Barn’. Noe jeg øyeblikkelig svarte ja til. Jeg ble opplyst om tid og sted, og om å ta med meg to-tre skift. Det var alt.
Da jeg ankom settet i dag var vi 12 lærere, og underveis ble noen plukket ut til rolle. Og jeg endte opp som statist. Jeg ble filmet i to omganger, en scene hvor jeg sitter i kantinen og prater med en annen lærer. Og en scene der jeg passerer kamera med en skriveblokk, en samfunnskunnskapsbok og en mattebok faktisk, hahaha..
Regissør og Manus for filmen er Dag Johan Haugerud som har vunnet to Amandapriser, tre kanonpriser og Filmkritikerprisen.
I en av hovedrollene er Henriette Steenstrup. Og handlingen er noe sånt som at det pågår et hemmelig forhold mellom Rektor (Steenstrup) og en høytstående politiker fra FrP. Karakteren til Steenstrup er fra en familie av sosialdemokrater. Rektor og politikeren har hver sitt barn hvor den ene (jente) blir direkte årsak til den andres død (gutt). Hva vil konsekvensene av dette si for forholdet mellom de to politikerne?
Noe sånt..
Kjempemoro å være med på, og jeg skal tilbake på settet på mandag. Kanskje jeg da får vist meg mer fram enn bare en forbipasserende?!
Moro er det også alle som er medvirkende til denne filmen vil bli med på premierefesten. Det kan bli kjempefestlig.
Det å ha hemmeligheter å bære på er ikke alltid en sunn ting. Jeg har måttet holdt mye inni meg i min oppvekst. Triste ting. Denne sangen er en dose realitet rett i ansiktet. Min favoritt Madonna sang, en av de flotteste ballader EVER.
En av to sanger som jeg bestemte for mange år siden skal spilles i min ‘begravelse’.
En sang fra 1988 som gikk rett inn hos meg. Livet hadde vært utrolig tøft, påvirket av skilsmisse, vold, mobbing, ensomhet – vi hadde alt, hus, penger, familie. Plutselig bodde mamma og jeg i en råtten kjeller hos min mormor. Vi hadde plutselig ingenting. Når ting begynte å se bra ut, gikk vi på en ny smell.
Denne sangen gjør ting litt bedre, intens og utrolig vakker.
Når en norsk prest gir ut en sang som denne (1995) så blir en påvirket. Jeg ble ikke kjent med låten før et par år senere, i «komme ut» perioden min. Tusen takk Bjørn, denne og du betyr så mye.
Dette er den andre sangen jeg bestemte for flere år siden at skal spilles i min ‘begravelse’.
Første gang jeg hørte denne så jeg musikkvideoen samtidig. Det var på Bjerkvik Hotel i desember 1990. En «weekend» tur i forbindelse med juleferie sammen med min mamma og hennes nye samboer. Mine gudforeldre (tante og onkel) og to fettere. Jeg så/hørte ‘Justify my love’ som jeg elsket umiddelbart. Jeg fikk frysninger og nakkehårene reiste seg av videoen.
Det var vel den dagen sex begynte å påvirke livet mitt i den grad det faktisk har.
Jeg møtte Jack-Ivar i juli 1997. Plutselig var jeg ‘ute av skapet’, homo, forfulgt av lokale medier. Så var vi forlovet, så plutselig gift. Jeg var første som skrev under på registrert partnerskap i nordnorge. Jeg fikk ikke anledning til å svelge unna alt som skjedde følelsesmessig og generelt i livet mitt. Forholdet vårt, ‘partnerskapet’, livet vårt var bare drama. Så vi hadde en kort sluttperiode før vi ble sammen igjen før vi gikk fra hverandre for godt sent i 2004.
Jeg holdt på å spille ihjel ‘Somebodys Somebody’ som var min ‘slutt’-sang. Det var da jeg trodde kjærligheten var tapt og at jeg aldri skulle få føle eller oppleve den igjen. Noe av det mest intense jeg har følt var i den perioden. Trodde jeg skulle dø, så sterkt var det.
Where The Wild Roses Grow – Nick Cave ft. Kylie Minogue
En av de nydeligste ballader jeg noensinne har hørt. En sang med en utrolig intensitet og samtidig et fantastisk vakkert dystert mørke gjort av verdens mest kjente heroinist. Jeg var selv alvorlig ute å kjøre da denne låten var på sitt mest populære. Det var mye amfetamin i livet mitt, og jeg ble også introdusert for heroin.
Vi er alle ville roser, og ingen har noen rett til å dømme.
Låten som gjorde meg til stor fan av Ozzy. Jeg satt i en bil da jeg hørte denne første gang. Vi var på ‘Rocketur’, røyka hasj og ruset oss. Jeg levde meg helt inn i låten, og jeg husker følelsene jeg fikk. Jeg husket jeg lengtet etter noen å være sammen med. Noen å elske.
Selv om jeg hele tiden hang med ‘venner’, så var jeg veldig ensom og alene inni meg selv.
San Francisco (Be Sure To Wear Flowers In Your Hair) – Scott McKenzie
Jeg husker denne ble spilt på TV da jeg var barn (første gangen jeg hørte den). Jeg likte den. Det gjorde den enda bedre da mamma fortalte at det var en av hennes favoritter da hun var yngre og flyttet for seg selv. Hun hadde singelen på vinyl og brukte spille den om og om igjen på en gammel grammofonspiller.
Så når jeg hører denne så tenker jeg på gode stunder med mamma.
En fantastisk ballade som jeg hørte hele tiden da livet mitt begynte ‘å bli bra’. Etter en fantastisk ferie i Cesme, Tyrkia, kom jeg hjem til egen leilighet. Jeg begynte på skole og rettet opp karakterene mine fra ungdomsskolen. Jeg forelsket meg, og la siste brikke i puslespillet, jeg innrømte for meg selv at jeg var homofil.
Dette var også for meg de første skrittene ut av narkotika og rusmiljøet jeg levde i.
Denne minner meg om den tid jeg ruset meg, og når jeg hørte denne låten, og hele albumet den kommer fra faktisk (Cyberpunk) så følte jeg meg som ‘king of the world’. Det var ikke narkotikaen som fikk meg til å føle slik, det var musikken. Det var vel da jeg ble mer bevisst på at en kan bli ruset på andre ting enn narkotika og rusmidler.
Denne sangen vekker minner fra flere glade perioder. Jeg gikk førsteåret på Ibestad videregående som er på en øy utenfor Harstad. I helgene dro vi hjem til Harstad og lørdag var det noe som het T-dansen på diskoteket Boccaccio. Jeg var ofte der og danset alltid når denne låten kom.
Jeg fikk en fantastisk frihetsfølelse, og går rett tilbake i tid når jeg hører denne.
Faren min er sjøkaptein og reiste mye utenlands da jeg var barn. Etter en av disse turene hadde han noen VHS videokassetter med seg hjem med opptak av ‘The Benny Hill Show’ og et liveshow hvor Bonnie Tyler blant annet framførte denne sangen. Jeg spilte den om og om igjen.
En nydelig ballade som minner om den tid familien min faktisk var familie.
Nå er jeg altså på vei til en skole i Oslo. Jeg ble oppringt i går og tilbudt en rolle i en film. En liten rolle faktisk, ikke bare statist(?). Filmen heter ‘Barn’, og jeg skal være en lærer. Det er alt jeg vet.
Vet ikke engang om jeg er snill eller slem, om jeg har én eller flere replikker. Om det er komedie eller drama. Alt får jeg vite først når jeg ankommer settet. Veldig spennende.
Det er min første film. Bortsett fra pornofilmen i Nederland for 11-12 år siden. Så nå er det bare å håpe at jeg ikke blir klipt helt vekk, og at jeg får navnet mitt i rulleteksten. Det hadde vært skikkelig moro!
I dag etter jeg hadde vært på atelieret og malt på mitt pågående ‘kunstverk’ (lol) så gikk jeg til CC kjøpesenter på Brakerøya her i Drammen. Det er bare minutters gåavstand fra atelieret, og i en del av byen jeg sjelden er utenom når jeg er å maler eller hos terapeuten min.
Senteret er blitt pusset opp, og nye butikker er kommet til. Såvidt jeg hadde blitt informert om så skulle butikkjeden ‘Rusta’ åpne der når snuppen og jeg var på ferie i Alanya, Tyrkia for halvannen uke siden.
‘Rusta’ er en helt super butikkjede som har det meste til hjemmet for en billig penge. Snuppen og jeg bruker å stikke innom ‘Rusta’ på Nordby-senteret mellom Strømstad og Svinesund i Sverige når vi er på harrytur for å gjøre billige innkjøp til husholdningen.
Vi har kjøpt kjøkkenutstyr der, gulvtepper, puter, sengetøy, såper, lys, lamper, julepynt, hårfarger, gotterier, party-stuff, og ikke minst mye snacks og ting- og tang til jentene våre (to mops). ‘Rusta’ er genialt!
Så i dag skulle jeg stikke innom denne nye ‘Rusta’ butikken som er kommet her i Drammen. Jeg ble stooor i øynene når jeg så køen på sikkert mellom femti og hundre mennesker. Jeg gikk til køen og spurte om hva som foregikk.
Joda, da viste det seg at åpningen av butikken var i dag. Og folk var ville da de hadde masse supre åpningstilbud. Dette var kvart på fire i ettermiddag.
Jeg stilte meg i køen og hurra for det. Greit, jeg hadde ikke tenkt å bruke penger i dag, eller på noen dager fremover i det hele tatt, for økonomien er litt dårlig etter Tyrkia. Men dette var gode kjøp, selv om et par tre av tingene var totalt unødvendige (men gledelige).
Jeg kjøpte en brødrister, baderomsmatte, hundre telys, Dentastix til jentene, tre små juletrær med pynt (hahaha), fem fuskepels-pyntematter (kosematter for jentene), og gulvteppe som jeg har lagt under salongbordet.
Ok, så ble det litt rosablogging i dag også, men men.. fikk bare så lyst å vise litt fra hjemmet vårt 💥
I går skrev jeg her i bloggen om utstillingen som skal være neste uke, og at jeg har fem malerier som jeg skal stille ut. Jeg nevnte også at jeg holder på med et sjette bilde som jeg gjerne ville ha ferdig til utstillingen. Derfor dro jeg i morges til atelieret for å jobbe med akkurat det bildet.
Etter å ha stått der en stund og malt så kom kurslederen min. Vi snakket litt og hun ville dobbeltsjekke med meg hvilke bilder jeg skulle stille ut. Det var da jeg oppdaget at et av bildene mine manglet. Jeg gikk bort til der bildet sto og oppdaget at noen hadde satt det bak et av mine andre bilder som sto ved siden av.
Jeg skulle sette maleriet på sin plass, og oppdaget at noen hadde sølt terpentin over det. Og istedet for å kontakte meg eller kursleder hadde vedkommende valgt å gjemme bildet bak det andre. Så da hadde terpentinet trukket inn i det andre bildet også.
Jeg og kursleder har prøvd å ‘restaurere’ bildene. Men det sier seg selv at bildene ikke lar seg redde 100%. Utrolig frustrerende, og ja jeg ble lei meg.
Ikke bare har jeg jobbet hardt for å få disse bildene ferdige til utstillingen, men jeg har betalt for rammer, brukt masse tid, og betalt for bruk av atelieret og utstyr. Ikke minst har jeg blitt ganske knyttet til bildene. De betyr noe for meg da de har blitt til i en terapiprosess og er symboler på nettopp dette.
Bildene var også de jeg var mest fornøyd med, og de jeg gledet meg mest over å kunne stille ut.
Jeg skjønner at noen kan ha vært uheldig og at dette ikke var med vilje. Men da kunne de meldt fra. Jeg synes det er utrolig smålig at vedkommende heller valgte å prøve skjule den skaden som ble gjort. Og å skjule det med å sette et av mine andre bilder foran slik at det også ble skadet. Det er enda mer smålig, og idiotisk!
Dette er sabotasje!!
Det heldige er at jeg valgte stikke innom atelieret i dag. Jeg skulle egentlig ikke innom før tirsdag neste uke. Hadde det fått stå slik i en uke hadde det vært umulig å gjøre noe som helst. Så jeg har valgt å stille ut bildene selv om de ikke er som de skal.
Så ja, jeg stiller ut fem malerier på Union Scene onsdag 11. Oktober i neste uke. Utstillingen åpner klokken 11:00.
Dette er i anledning ‘Verdensdagen for psykisk helse’, og temaet er (ironisk nok) «Noe å glede seg over».
I dag har jeg vært på malekurs og fått ramme på disse bildene, gjort en siste finish, og signert dem.
Jeg holder på med et bilde som jeg hadde håpet få ferdig til utstillingen. Men det ser vanskelig ut, vi får se..
Fire av de fem bildene som er klare til utstilling er en serie som symboliserer kampen jeg har hatt. En indre kamp med meg selv, og kampen for å få hjelp og bli forstått i systemet.
Det femte bildet symboliserer min lille familie, kjærligheten jeg har til dem. Og det er samtidig et symbol på at ekte kjærlighet eksisterer.
Bildet jeg holder på med nå, som jeg har håpet få ferdig, er annerledes. Det er en politisk statement. Det er en ideologi som undertrykker og ødelegger kjærlighet. Islam. Og dette siste bildet uttrykker hvor destruktivt det er. Bildet handler også om det å være homofil i denne gale verden vi lever i.
For mange kan dette bildet være nokså provoserende, men det er et veldig ærlig bilde. Får jeg ikke stilt det ut i år. Så er det helt sikkert at jeg skal stille det ut neste høst!
Denne utstillingen er i forbindelse med ‘Verdensdagen for psykisk helse’ (10.10.17). Og markeres her i Drammen på Union Scene onsdag 11. oktober!!
Slapp av, ingen fare! Dette er ikke et blogginnlegg om make-up og hairekstensions eller noe sånt. Her er ingen annonselenker jeg skal lure dere til å klikke på for at jeg skal få rabatter eller tjene penger.
Jeg tjener ingenting på å blogge jeg. Har ikke prøvd engang. Jeg reklamerer ikke for noen, jeg har ingen sponsorer, jeg er ikke registret for likerklikk. Nada.
Dette er et sjeldent innlegg fra meg, og det nærmeste rosablogging jeg kan komme. Det har seg nemlig slik at jeg har kjøpt meg jakke og bukse i dag og fikk lyst å vise frem disse plaggene. Så langt det lot seg gjøre. Jeg blogger og tar bilder med mobilen min.
Dere ser mest jakken. Jeg synes den er dritkul, så jeg gleder meg til å feste i den, hahaha..
Jeg gidder ikke spørre på bloggen hva leserne synes. Jeg skal ikke be om å få stygge kommentarer. Det er noe alle bloggere får, særlig rosabloggere (min blogg er mørk lilla). Så hvis dere skal hate, så får dere gjøre det av dere selv, så kan dere gå å legge dere i kveld med god samvittighet 😉 hehe..
Og når vi først snakker om klær, så vil jeg si at det er noe dere sjeldent får lese om i min blogg. Det kan skje, som nå, men prøver å holde meg mest mulig unna det overfladiske.
Også må jeg jo nevne at jeg har lagt merke til, og vet at mange (rosa)bloggere driver med reklame for tøy og undertøy. Det gidder jeg ikke. Jeg kan ikke stå for slike merkeprodukter. Jeg kjøper undertøyet mitt billig, gjerne på Dressmann eller lignende. Det er ikke noe Calvin Klein, Björn Borg, underbukser i silke eller noe sånt her i gården. Bare billige, greie, boxere.
Nå er det vel noen som tenker, evt føler for å argumentere at disse merkeklærne er kvalitet og blablabla.. Hva er vel vitsen med slik kvalitet? Når en har prompa ti ganger i samme underbukse så skal den i søpla uansett!!
