I 2013 ble jeg medlem i Amnesty International, og 07.05.14 dro jeg for egen regning, på eget initiativ til Oslo for å la meg fengsle i èn time som #samvittighetsfange. Det i solidaritet for alle samvittighetsfanger rundt om i verden som blir fengslet, og sitter fengslet, i årevis for noe så menneskelig som å ikke tro på Gud, eller å ha kledd seg uanstendig, hatt sex utenfor ekteskap, for å være homofil eller for å ha kritisert myndighetene.
Det er kanskje vanskelig for mange her i Norge å forstå, men i mange land rundt om i verden er disse tingene ulovlig. Jeg mener at det er et menneskets rett å kunne gjøre disse tingene, og det mener Amnesty International også. Derfor meldte jeg meg som aktivist, og lot meg frivillig fengsle som samvittighetsfange i en celle som er en rekonstruksjon av cellen til tidligere samvittighetsfange Mojtaba "Madyar" Sameinejad i Evin-fengelselet i Iran. Madyar satt flere år i denne cellen for å ha blogget om politikk han var uenig om i hjemlandet sitt. Han ble fengslet og torturert for sine meninger.
Det var ingen problem for meg å melde meg frivillig til dette. Jeg ser på meg selv som tøff nok til å gjøre litt av hvert for det jeg tror på, og jeg mener av hele mitt hjerte at det er galt å fengsle og ødelegge livet til noen fordi dem har kledd seg uanstendig, hatt sex utenfor ekteskap, eller for å ha kritisert myndighetene. Alle disse tingene har jeg gjort selv, i tillegg er jeg homofil, og for noen år siden aksepterte jeg for meg selv at det finnes ingen Gud, jeg tror ikke.
I følge informasjonen på Amnestys nettside så skulle to av veggene i cellen være glassvegger, det var det ikke. Det var èn vegg der forbipasserende på Egertorget på Karl Johansgate i Oslo kunne se "fangen".
Før det ble min tur så gikk jeg til Egertorget for å se cellen. Da satt der en jente fengslet for å ha kritisert myndighetene.
Noen timer senere ble det min tur. Jeg ble fengslet klokken 22:00, og to minutter etterpå sto en eldre mann og brølte utenfor cellen. Han likte meg ikke, jeg så hatet i øynene hans der han krevde svar på om jeg ville ha belønning for å stå der å 'skilte' med legningen min. Noen minutter etter at Amnestys folk hadde pratet han vekk kom der et gjeng på 5-6 stk som så ut til å være fra muslimske land passerende. De var blide og skravlet, plutselig fikk de øye på cellen jeg satt i, og meg, på glassveggen sto der at jeg er homo – de endret fullstendig ansiktsuttrykk. De ble høylytte, fikk slemme øyne, en hevet knyttneve mens en annen gjorde ronkebevegelser mot meg.
Det jeg skulle gjøre da jeg satt i denne cellen var å forestille meg hvordan det ville vært å sitte flere år i slik en celle. Jeg skjønner det ville vært helt grusomt, og tortur i seg selv. Cellen var 2 meter bred en vei og litt kortere andre vei. Og uten glassvinduet, det hadde blitt helt for jævlig! Men så begynte jeg å tenke på noe helt annet, at jeg faktisk er i Norge, attpåtil i Oslo som er hovedstaden. Byen er fullt opp med innvandrere fra land der de er oppdratt til å fordømme, forby og hate homofili. I tillegg er ikke Norge heller kommet helt i mål angående homofil legning. Jeg merket mye hat der jeg sto. Jeg skjønte at jeg kunne stått der for alle de andre grunnene og det ville hvert mye lettere. Hvem i Oslo bryr seg om noen har kledd seg uanstendig, eller om de ikke tror på Gud?? Men å stå midt i alt å 'skilte' for å være homse… jeg begynte å tenke at det ikke var så lurt.
Så da sto jeg der, midt i Oslo på et tidspunkt da alle 'busemennene' kommer ut i gatene. Jeg fryktet for livet mitt og hadde mest lyst å forsvinne, men var fast bestemt på å fullføre det jeg hadde satt meg til å gjøre. En totalkulørt mann dukket opp utenfor cellevinduet, han ble rasende. "Ablabladholaba-doooo", eller noe sånt ropte han. Og igjen kom et nytt hatblikk. Helt på slutten dukket der opp et gjeng med utenlandske gutter som kjørte syklevogner, de tålte heller ikke at jeg sto der og skiltet for å være homo. Disse menneskene brydde seg ikke om kjærlighet, nestekjærlighet og menneskers rett til å være seg selv. Det var hat de representerte!
Etter alt dette så hadde jeg selvsagt litt angst for hjemturen. Ihvertfall fra det stykket fra Egertorget og ned til toget mitt på Oslo S. Jeg ønsket så inderlig der og da at jeg hadde avtalt med noen i forkant å komme å møte meg når jeg var ferdig å sone. Men neida, jeg var alene, i mørket, og jeg har aldri gått så fort ned til togstasjonen før. Og selvsagt møtte jeg mange skumle personer på veien, ei hore som tilbydde seg, og flere som enten skulle ha eller selge stoff. Jeg hadde nerver og angst ja, men det gikk heldigvis bra.
Det er mye hat i denne verden! Men det er mye kjærlighet også, og jeg plasserer meg heller i 'Kjærlighetsrevolusjonen' fremfor 'Hatrevolusjonen'!
Vel hjemme fikk jeg tenkt over det jeg har vært med på, og jeg ble enig med meg selv at med tanke på alle som faktisk signerte mens jeg var fengslet, med tanke på at kampanjen fungerte til sin hensikt, at vi (Amnesty) hjelper folk som har det helt grusomt, så var det virkelig verdt det!
Det er som dem sier: "Å jobbe med mennesker innebærer både smerter og glede. Men mer glede enn smerte"!
Les mer om kampanjen og hvordan bli SMS-aktivist HER!
Ja det er meg på bildet!
Tusen takk alle sammen!! ♥
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#amnesty #amnestyinternational #sms #smsaktivist #aktivist #samvittighetsfange #homo #homse #homofili #seksuellegning #legning #muslimer #islamister #islam #hat #kjærlighet #frivilligorganisasjon #frivillig #organisasjonsarbeide #politikk #solidaritet #egertorget #fengsel #celle #fengselscelle #hatrevolusjonen #kjærlighetsrevolusjonen #oslo
