Vi skal dø!

Stille og rolig rundt ørene, og da tenker jeg ikke musikk, for den står på. Jeg tenker på folk, bekjente og venner. Håpet kanskje det dukket venner opp jeg i kveld for litt drinker og en god aften, men inntil videre har vi ikke hørt noe. En ting er å ikke ha lyst å ta noen drinker eller dra på besøk, men det er blitt mange som har gått helt inn i seg selv, på heltid. De fleste har meldt seg helt ut. Denne pandemien, bølge nummer to har visst skremt helt vannet av en hel del. Livet har stoppet opp for dem virker det som. Det faktum at vi vet kun om dette ene livet vi er gitt nå, altså, såvidt vi vet så lever vi bare én gang. Det blir for dumt å ikke verdsette det. Det som er mest sikkert her i livet er at vi skal dø. Jeg vet ikke om det er frykten for å dø som har gjort at folk har sluttet å leve, men hvis det så er, hva er da poenget? Overleve en pandemi for å ikke leve, bare være innestengt, ikke kunne ha noen form for samvær eller glede sammen med noen? Jeg skjønner det ikke. Sitte å vente på at livets farer skal forsvinne, da må en vente for alltid da. Når jeg dør skal jeg ha levd først, så enkelt er nå det. Livet skal ikke taes for gitt, folk burde være mer takknemlige for mulighetene som er. Ha en aldeles flott dag, aften og helg alle dere som har valgt livet ❤️