Nå er det sikkert ikke mange som skjønner helt hva jeg skriver om. Punkdronningen?? For ja, vi lever jo i en tid hvor stadig færre setter pris på autentisk musikk, eller musikk i det hele tatt. Folk hører på AI, og når jeg nevner gode låter, gode album eller artister og band, så er interessen lavere enn alt annet jeg poster her på bloggen. Jeg skrev en gang om en bæsj som ble funnet under en utgraving i 1972, og akkurat den bæsjen fikk altså mer enn ti ganger så mye oppmerksomhet enn noen av mine innlegg om musikk har gjort. Men det hindrer meg ikke å skrive om dette temaet, det hindrer meg ikke fra å poste om den gleden jeg opplevde tidligere i dag da jeg fant ut at punkdronningen kommer tilbake i mars!!

Det har seg slik at etter å ha forlatt schlager-bandet «Automobil» på midten av 70-tallet etablerte Nina Hagen seg som punkrock-artist med bandet «Nina Hagen Band», og de ga ut to album «Nina Hagen Band» i 1978, og «Unbehagen» i 1979, til stor suksess. De hadde store hits som «TV-Glotzer (White punks on dope)» og «African Reggae». Deretter gikk Nina Hagen solo og ga ut debutalbumet sitt «NunSexMonkRock» i 1982. Dette er mitt favorittalbum av henne, det inneholder blant annet hiten «Smack Jack» og unike låter som «Antiworld», «Dread Love», «Born in Xixax» og «UFO». Slik startet det hele, slik ble hun ‘The Godmother of Punk’. I Norge ofte den gang omtalt som ‘punkdronningen’..

Gjennom 80-tallet hadde hun låter og album som gjorde seg bemerket. Jeg kan nevne «New York New York», «Universal Radio» og punkversjonen av Frank Sinatras «My Way». Hun fortsatte å gi ut musikk gjennom 90-tallet, men punk var ikke det folk spilte mest og Nina Hagen begynte å eksperimentere med andre sjangre, og musikken hadde ikke like stor suksess som tidligere. Jeg elsket musikken hennes, men når jeg snakket med folk på min alder eller yngre, så ante de ikke hvem punkdronningen var..

Så i år 2000 kom hun med albumet «The Return of the Mother» da med elementer av hennes gamle punkrockstil blandet med industriell rock og electronica. Dette albumet var helt rått med låter som «Der Wind hat mir ein Lied erzählt», «Frequenzkontrolle», «Yes Sir» og tittelsporet «The Return of the Mother».

Nina Hagen var tilbake igjen, men ble like raskt borte. Hun har fortsatt å lage musikk, men for min del ikke mye interessant. Hun har gitt ut gospelalbum, jazzalbum, stororkesteralbum, folkemusikk og masse greier i type sjangre som ikke er helt for meg. Et høydepunkt var vel i 2010 da hun ga ut en coverversjon av Depeche Modes signaturlåt «Personal Jesus», men originalversjonen vil alltid være å foretrekke.

I går oppdaget jeg på Spotify at hun i desember 2025 har gitt ut en singel med tittelen «Somebody prayed for me» som har gjort det veldig bra i hjemlandet, Tyskland. Jeg lyttet, og den var fornøyelig. I dag satte jeg meg ned og leste om Nina Hagen, og fant da at dette er første singel fra hennes 20. studioalbum «HiGHWAY TO HEAVEN» som slippes i mars 2026.

Hellige kaninmåne så spennende, blir det gospel og jazz, eller er punkdronningen tilbake??

Liker du punk?

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#ninahagen #punk #bunny #bunnytrash