De siste dagene har vært bisarre. Veldig fine dager, men samtidig mye trist, tankevekkende, en del ting å reflektere over, minner som popper opp.
Lørdag døde en av mine favoritt-forfattere, Ingvar Ambjørnsen. Norsk forfatter som muligens er den, av norske forfattere, jeg har lest flest bøker av. Han debuterte i 1976 med diktsamlingen «Pepsikyss» som jeg ærlig må innrømme å ikke ha lest enda, jeg var ikke født da den ble utgitt. Den første boken jeg leste av Ambjørnsen var ikke før jeg var i tenårene, etter filmatiseringene av «Døden på Oslo S», «Giftige løgner» og «De blå ulvene».
Første boken jeg leste var «Den siste revejakta» som sammen med «Hvite Niggere» er favorittene, dette er jo også hans mest populære utgivelser i tillegg til bøkene om Elling hvor jeg anser «Elsk meg i morgen» som den beste. Jeg anbefaler også boken «Galgenfrist» som han ga ut etter «revejakta».
På bursdagen min om noen dager utgis hans siste bok, det er en novellesamling som heter «Sorgen i St. Peter Ording». Jeg ser fram til å lese den, og de få utgivelser av han jeg ikke har tidligere lest, men også noen av de jeg også har lest før. Flere av de utgivelsene jeg har nevnt har jeg lest flere ganger, så fantastisk bra er dem. Ingvar Ambjørnsen har betydd mye i mitt liv, og vært et forbilde fra jeg var tenåring. Tusen takk for alt mister, fred over ditt minne.
I går ettermiddag kom overskriftene igjen, nok et forbilde i mitt liv og oppvekst var gått bort. «The Prince of Darkness» himself, Ozzy Osbourne. Denne mannen har jeg siden 90’tallet omtalt som min favoritt av mannlige soloartister i musikkens verden.
Nei, det var ikke slik at jeg vokste opp lyttende til heavy-metall-bandet «Black Sabbath» som av mange anses som de som fant opp og startet heavy-sjangeren allerede på slutten av 60-tallet. De ble stiftet i 1968, og tok navnet «Black Sabbath» i 1969. Da jeg vokste opp hadde de holdt på i mange år, men det var for tung og for mørk musikk for meg den gang. Jeg likte best gladpop og musikk jeg kunne danse til. Jeg ble av mange kalt «danseløven» som barn.
De første årene i Ozzy Osbournes solokarriere så var jeg for ung til at han fikk noen betydning for meg. Jeg var cirka 3 år da han ga ut sitt første soloalbum. Jeg hørte nok låter som «Crazy Train», «Mr. Crowley», «Bark at the Moon» og «Shot in the dark» uten at musikken tiltalte meg, den gang.
Men da jeg var cirka 12 år ga han sammen med Lita Ford ut singelen «Close My Eyes Forever» og fra da visste jeg hvem Ozzy var. Da han ga ut albumet «No More Tears» med hitlåtene «Mama I’m Coming home» og «No more tears» i 1991 så vokste interessen. Men det var ikke før i 1995 da han ga ut sitt syvende soloalbum «Ozzmosis» at jeg ble så stor fan som jeg ble. Dette er hans desidert beste album, et mesterverk uten like med låter som «Ghost behind my eyes», «Perry Mason», «Old L.A. Tonight», «I just want you» og «See you on the other side».
Etter nevnte album gikk jeg til innkjøp av alle Ozzy album og sitter faktisk med førsteutgivelsene av albumene hans på vinyl. Jeg har vært på konserter med han tre ganger, og hver gang var like fantastisk. Han var truly amazing, og han lot aldri sitt publikum vente, og han leverte hver gang. Av låter utgitt etter albumet «Ozzmosis» vil jeg sterkt anbefale «Let me hear you scream» og alle utgitte versjoner av «Changes». Ethvert album av Ozzy er knallbra, tusen takk for alt Ozzy, you’re my man!! See you on the other side!!
Den tredje jeg skal nevne har ikke gått bort en av de siste dagene slik som de to førstnevnte, men han valgte å reise fra alt jordisk og ut i evigheten torsdag 15. Februar 2024. Det er nærmere halvannet år siden, og for de som ikke har fått det med seg, så tok han sitt eget liv. Dette er Tor Rafael Raael som var en fantastisk billedkunstner og skulptør (rakufigurer).
Mange hadde hørt om han som en del av trioen sammen med Ari Behn og Per Heimly. Noen ganger hadde disse også med seg skuespiller og kunstner Mikael Persbrandt på slike pop-up utstillinger de hadde. De ble veldig kjente for sine kunstutstillinger hos Galleri Midtstuen i Rakkestad.
Med min økende interesse for kunst, og forbilder som f.eks. Salvador Dali så tok et vennepar meg med i starten av 2018 til Blaafarveverket på en utstilling Tor Rafael Raael hadde der. Jeg ble umiddelbart fanget, og fant med meg selv at en dag skulle jeg henge et av hans verk på min vegg hjemme. Det ble ikke den dagen, for kunst er dyrt. En mine venner som tok meg med hit kjøpte en bok av Raael, som da ble mitt første objekt i samlingen.
Tor Rafael Raael var født her i Drammen. Han var stort sett selvlært både i tegning, maling og keramikk. Fra barns alder holdt han på med dette. Etter et opphold i ungdomstiden vendte han tilbake til sin fantasiverden med å skape figurer både på bilder og som skulpturer. Han traff etterhvert den bulgarske kunstneren Stojan Minev, som var utdannet i klassisk tegning og maling, og ble hans elev i nesten tre år, noe som rendyrket hans malestil både teknisk og innholdsmessig. Hans mest kjente bilder er slike som «Rask rytter», «Livslabyrint», «Dialog 03» og det fantastiske «Blå lengselsfugl». I tillegg må jeg nevne et utrolig bra bilde, som nødvendigvis ikke er så kjent, men heller betydningsfullt: «Soppslukeren».
Grunnen til at jeg nevner Tor Rafael Raael i dette innlegget sammen med to andre forbilder som nettopp har gått bort, er fordi jeg ble kontaktet av hans kone, Yvonne Raael, for noen dager siden, og hun kom på besøk hit til meg i går. Vi snakket om døden, psykisk og mental helse, kunst, selvmord og livet. Det ble et veldig sterkt møte, som jeg er svært takknemlig for og ikke ville vært foruten. Det at jeg greide å få kontakt med et av mine forbilder, via bloggen, før han endte sitt liv. At vi fikk kontakt, det betyr så meget. Og det betyr så utrolig mye at jeg har fått møte Yvonne Raael og at hun, i denne vonde tiden, har tatt på seg å innfri sin manns ønsker, og fortsetter dele kunsten hans videre. Det er helt fantastisk. Takk for alt Tor!
Kunst i alle former er noe som bringer mennesker sammen. I en verden full av krig og splittelse betyr mennesker som disse tre herrene så utrolig mye. Med sine forfatterskap, sin musikk og sin billedkunst har de skapt fellesskap og glede som får folk til å kjenne på egne følelser, disse har skapt dialoger og felleskap. Disse tre er unike for å ha fått med seg et publikum, en type mennesker, som ikke mange greier fange opp. De betyr veldig mye, for veldig mange. Tusen takk, dere lever videre gjennom kunsten og i hjertene våre. Det er meg en ære å kjenne til deres liv og virke.
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#kunstnere #artister #forfattere #billedkunst #maleri #sang #musikk #romaner #dikt #bunnysblomster #bunnytrash #bunny
Viktig meg kunst i forskjellige former, vi trenger det. Så koselig å høre at det møtet ble fint. <3