På den ene siden har man den som poster innlegg på nettet der en tar for seg de samme personene om og om og om igjen, skriver usannheter om dem, vrir og vender på ting, og fremstiller dem dårlig. Hvis noen reagerer så bortforklares det under begrepene «konsept» og «satire». På den andre siden er den som påberoper seg å bli mobbet, ustanselig og hele tiden. Det kan oppleves som masete, og hvis man Gud forby, nevner at det oppleves som masete, eller triggende, så er det mobbing. Man risikerer da bli uthengt som mobber på alle plattformer i sosiale media, med de konsekvenser det medfører. Jeg veit faen ikke hvor den gyldne middelvei er, men jeg vil påstå at begge disse er ytterkanter, ekstremister, og jeg synes ikke noen av metodene er alrighte, for her handler det kun om å tiltrekke seg oppmerksomhet. Mobbing som konsept for å få sidevisninger på bloggen og oppmerksomhet. Høres ikke det helt surrealistisk ut?
Det er ikke bra, hvis man skriker opp om å bli mobbet når man ikke blir det, «ulv ulv», så ødelegger man kampen mot den virkelige mobbingen. På den andre side, å bedrive mobbing, og bortforklare det som konsept og satire, og mene det er greit. Da sier man jo at mobbing er greit da. Hva forteller man barn da?
I romjulen leste jeg et innlegg en mor postet i en barneverngruppe på Facebook. Dette skjer når vi lærer barn at mobbing er greit. Les hva hun skriver:
«Mitt barn har blitt mobbet i 4 år. Det startet med 3 stykker i klassen, men litt og litt har de fått med seg flere. Disse barna er nå 11 år. Mobbingen har gått på kvelertak, slag, spark, dytting, trusler om vold, vanvittig stygge kommentarer daglig, og grov utestengelse og uthenging foran andre, med løgner og usannheter om mitt barn.
Etter klage til skolen, ble det satt inn tiltak etter paragraf 9-a fra skolen. Men det innebærer at skolen kun prater med gjeldene elever etter hendelser, og noen få tilbakemeldinger til noen av barnas foreldre. Det har altså ikke hjulpet noe som helst, og barnet mitt hadde et kraftig sammenbrudd nå i november.
Etter time hos fastlege, som også er utdannet psykiater, valgte vi å bytte skole for barnet. På den nye skolen er barnet tatt godt i mot, skolen og klassens foreldre er informert om årsaken til skolebytte, og skolen tar store hensyn til, og bistår godt for at barnet mitt skal ha det bra på ny skole.
Derimot har barnet mitt det absolutt ikke bra. Selv etter bytte av telefonnummer, blokkering av enkelte barn og sletting av diverse apper, klarer disse mobberne likevel å fortsette mobbingen, da vi jo fortsatt bor i samme område.
Henvisning til Bup er sendt, men vi har ikke fått noe svar.
Nå i juleferien har barnet hatt en nytt sammenbrudd. Barnet ønsker ikke å leve lenger, og det er mye gråt, fortvilelse og dårlig søvn og matlyst. (Fastlege og helsesøster på skolen er selvsagt kontaktet).
Jeg ønsker å få barnet til psykolog slik at barnet kan få hjelp til å bearbeide dette. Det er noe barnet selv også ønsker, innimellom sammenbruddene og ønskene om å dø.
Jeg er så fortvilet, for jeg ønsker å hjelpe barnet mitt på best mulig måte. Jeg ønsker ikke at barnet mitt skal få livet ødelagt.
Så mine spørsmål er:
Har noen av dere kjennskap til privat psykolog/psykiater til barn? Helst i området Østfold/Akershus/Oslo.
Har noen av dere erfaring med å anmelde mobbing til politiet fra umyndige barn?
Fylkesmannen gjør ingenting mot skolen, sålenge barnet har byttet skole.
Barnet mitt har alltid vært åpen med meg om alt, så kommunikasjonen her hjemme er god, og barnet vet at h*n kan komme til meg om alt, noe h*n også gjør. Men mamma er ikke nok i dette tilfellet.
På forhånd tusen, tusen takk for alle råd og tips.
Godt nyttår ønskes dere alle.
Hilsen trist og bekymret mamma».
Kom gjerne med innspill om hva dere tenker om mitt blogginnlegg, mine refleksjoner, og om hva denne mammaen og hennes barn opplever. Og jeg vil også høre hva dere mener om mitt utsagn om at mobbing starter med de voksne. Hvordan voksne opptrer, hva voksne gjør og ikke gjør. Om man er blogger eller forelder, besteforelder, eller ikke. Én, to, tre eller fire av fire, så er man uansett en påvirker. Forteller man sine barn eller lesere at det er greit å påberope seg å bli mobbet, ikke fordi man blir det, men for å få oppmerksomhet, forteller man sine barn eller lesere at det er greit å mobbe for oppmerksomhet og sidevisninger.. Forebygger man mobbing da, eller er man selve årsaken til at mobbing og konsekvensene av mobbing bare blir verre og verre? Personlig synes jeg det er helt grusomt å lese at barn ønsker ta sitt eget liv, fordi voksne mennesker lar mobbing gro.
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#mobbing #bunny #bunnytrash
Mobbing handler mye om holdninger, og jeg tror nok at mobbing sånn sett kan “nedarves”. Altså at foreldrenes holdninger overføres til barna. Det som sies ved kjøkkenbordet og voksenprat som barn lytter til, danner et grunnlag for hvordan de blir som mennesker. Dessuten har jeg mer tro på forebygging enn reparering. Det viser seg i mange tilfeller at det er vanskelig å få bukt med mobbing i skolen, til tross for tiltak fra skolens side.
Helt klart er forebygging bedre enn reperasjon, i mange tilfeller lar ikke skadene seg reparere. Å få bukt med mobbing er nærmest umulig i skolene, de gjorde tiltak da du og jeg var barn, og det er mye verre i dag. Nå har vi jo i tillegg sosiale media, og man ser jo hva voksne folk bedriver, klart det påvirker barn og ungdom. Særlig når det bortforklares som konsept, fremfor å bare stoppe. Så enig, det handler om holdninger, voksnes holdninger mener nå jeg.
Bunny, Bunny, Bunny…
Nå har du stukket fingeren akkurat der det verker mest. Et barn som blir mobbet systematisk som dette, blir det evige offer, og selv om man trykker på mobbeknappen er barnet rettsløs. De som mobbet er ofte for unge til å møte i konfliktrådet, og politiet klarer lite å gjøre med netthets..
Da kommer det an på foreldrenes Stamina til å stå i det med barnet, og lete opp hjelpetiltak som kan være positive.
Tips er fastlege, helsesykepleier på skolen, Rask psykisk helsehjelp i kommunene, PPT, BUP og barnevernet.
Barn som mobbeoffer er det såreste som finnes. 💖
Konfliktråd er håpløst, selv for voksne. Endte jo i konfliktrådet med en medblogger her, det ble noen timer, og jeg er taushetsbelagt, men skulle mer enn gjerne fortalt.. anyways, ja det er ille når det blir som dette for barn, men jeg påstår hardnakket at dette er konsekvenser av hvordan voksne opptrer. Denne mammaen gjør nok hva hun kan, men hva gjør foreldrene til de andre barna? Jeg innbiller meg at de sier mye rart rundt matbordet, og troller på nett.. høres ihvertfall ikke ut som om de er anti-mobbere, for når de har barn som mobber og tar kvelertak på andre barn gjennom 4 år, da vet de om det, de er ikke uvitende. De sier vel bare at det er satire og at barnet som blir mobbet er lett-krenket?
Spot on, Bunny!
Kjempebra at du blogger om mobbing – Det er jo bare så ødeleggende! Vi kan ikke tie om mobbing. Det er nok av de som later som de ikke ser mobbing/ikke tør å si ifra.. Kjempetrist!
Det er helt sinnsykt mange som tier om mobbing, later som de hverken ser, hører eller leser. Spesielt voksne.
Ja det er helt sant! Hva er det egentlig som skjer? Og de som står opp for seg selv og sier fra om mobbing blir møtt med bortforklaringer osv. Nei, stå på! Kommer nok til å skrive blogginnlegg om mobbing jeg også etter hvert. Det er et altfor viktig tema til å la ligge. Lag deg en fin kveld 🙂
Det er kompliserte greier, for det er som jeg skriver, enkelte påberoper seg å være utsatt for mobbing for alt mulig som i bunn og grunn ikke er mobbing, ulv ulv, de vil ha oppmerksomhet. Så kanskje mange av de som ignorerer tema bare er lei, og orker ikke? Jeg har det slik med rasisme, folk drar rasismekortet hele tiden, for de dummeste ting. Bare hvis en spør noen som er mørkere i huden om hvor de kommer fra så risikerer en å bli kalt rasist. På samme måte som å påberope seg å bli mobbet for alt mulig er det med dette rasismekortet, folk blir møkk lei. Men nå kommer jeg til å snakke mye om mobbing rett og slett fordi det er en del av det her på plattformen.
Klart det er mange nyanser ute å går. MEN mobbing er mobbing – eller gjentatt bevisst trakassering/onskapsfulle handlinger. Alle har sin grense for hva som føles som mobbing og det må respekteres. I alle fall når de er så tøffe å stå opp for seg selv når ingen andre gjør det.
Skjønner helt klart hva du mener 👍🏾
🙂
Holdninger kommer fra voksne – ingen tvil om det – og det er heller ikke uvanlig at barn som mobber andre barn har foreldre som ikke tar tak i problemene (typ mine barn er ikke mobbere)! Et barn som blir mobba må få hjelp – de kommer helt skjevt ut! Men så er det nå sånn her i landet at kverna maler saaaaaakte…., altfor sakte! Jeg forstår ikke hvorfor alt må være så tungrodd. Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med – ingen erfaring på det. Glad du tar det opp – barn er dyrebare! Når det gjelder mobbing her på blogg vet jeg nesten ikke hva jeg skal si….. utrolig.
Sant det du skriver. I tillegg vil jeg tilføye, alle burde kunne tåle en kjip kommentar eller en kjedelig omtale, det er sånt som skjer når en stikker hodet frem i offentligheten. Men når det er konseptet har man tatt det for langt, mener nå jeg.
Ja, det er klart, stikker en hue fram så må man tåle noe, men kommentarene skal gå på sak – ikke på person.
Det jeg synes er verst med disse blogginnleggene er disse karakteristikkene og usannhetene.