I dag har vært en dag med mange tanker. Jeg scrollet gjennom overskrifter på blogg.no og fikk da med meg at en av bloggerne som har blogget en del år hadde mistet en venn. Jeg vil tro at det var en nær venn siden det det ble skrevet om i bloggen. Senere på dagen kom et nytt innlegg med en overskrift der nevnte blogger var å forstå slik at hun mente at veldig mange i hennes liv har gått bort, at hun var for ung til å miste så mange personer som stod henne nær.

Jeg leste ikke disse innleggene, men jeg relaterte meg til overskriftene og utsagnene hennes, de trigget meg til å gjenoppleve ting jeg selv har opplevd, trigget meg til å minnes og tenke på en tid som var. Jeg vokste opp og hadde en barndom preget av alkoholisme og en del ting som jeg selv mener barn skal skjermes fra og ikke måtte oppleve. Ustabilitet som skaper utrygghet og usikkerhet. Jeg mener selv dette var en del av årsaken til at jeg havnet i diverse «situasjoner» og havnet i rusmiljøet.

Vi var barn, unge tenåringer som hadde ting til felles, en grad av forståelse for hverandre og hverandres bakgrunn. Vi hadde noe som bandt oss sammen, vi hadde en nærhet og en kjærlighet oss imellom. Vi ruset oss sammen, stod ved hverandre gjennom godt og vondt, som en del av et ustabilt og hardt miljø. Det skjedde mye som ikke skulle skjedd, var mye fælt, men likevel så var der vennskap som vokste og faktisk betydde mye. Men så ble det etterhvert slik som det alltid blir i slike miljøer, noen havner på ungdomshjem, noen i fengsel, noen får psykiske problemer, noen tok overdoser, noen valgte å ta sitt eget liv. Miljøet ble mer og mer intenst, noen ble drept, druknet, slått i hjel og etterlatt i skogen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg kjempet min kamp og ble rusfri. Dette er absolutt kortversjonen, men historien er lang og omfattende. Jeg utdannet meg, søkte til andre miljøer, flyttet, og gjorde det jeg kunne for å komme meg vekk fra det dårlige miljøet jeg var. Det innebærer at jeg måtte kutte kontakt med disse nevnte jeg vokste opp med, ihvertfall den tid de fremdeles var en del av rusmiljøet. Jeg flyttet en del, men til slutt ble det slik at jeg flyttet fra nordnorge til Drammen. Lengst mulig vekk fra fortiden og det livet jeg levde da.

Stadig vekk fikk jeg melding om at noen fra min innerste krets hadde gått bort, Chris som var blitt heroinist hengte seg, Wanna druknet seg, Inger-Lise ble funnet død på en parkbenk, jeg husker ikke hva som skjedde med Laila, ærlig talt, det tok helt av. Jeg hadde bodd to år i Drammen så var der en periode da det bare var uker og måneder mellom hvert dødsfall. 7 av mine nærmeste døde det året, ingen av naturlige årsaker, men av overdoser, selvmord og denslags. Og vi var knapt passert 30 år..

I ettermiddag chattet jeg med Vibbedille, min gode venninne i Stavanger som blogger, og hun fortalte da at en av oss bloggere mistet mannen sin i begynnelsen av uken. Da ble jeg enda mer trigget. Jeg har jo møtt dama, hadde en veldig hyggelig dag sammen med henne en sommer for et par år siden. Vi ble aldri gode venner eller noe slikt, men vi har hatt en del kontroverser og lest hverandres blogger, så jeg kjenner henne på en måte. Det smertet meg noe veldig i hjertet mitt at hun har mistet mannen sin. Han hadde kreft. Jeg mistet bestevenninnen min til kreft, og jeg er ikke kommet helt over det enda, jeg tenker på henne stadig vekk, hun døde i november 2019. Jeg hater kreft!

Men det verste, det er vel mitt verste mareritt. Livet er jo allerede bestemt at det skal ende. Det er jo noe vi vet fra begynnelsen av, at livet har en slutt, men likevel, mitt største mareritt er å miste mine nærmeste, jentene mine og snuppen min. Bare tanken knuser meg, så det å oppleve det, det vil være forferdelig. Jeg var gift i 7 år, da forholdet vårt endte og vi skilte oss, det var som om noen døde. Det tok meg lang nok tid å komme over, jeg var i mørket leeeenge. Nå har snuppen min og jeg vært sammen i 18 år, om han hadde gått bort nå, jeg tror hjertet mitt hadde blitt knust for alltid. Jeg vet at det er bare tull at tiden leger alle sår, det er ikke sant.

All min medfølelse til vår medblogger som har mistet sin mann, gode tanker til henne, jeg håper hun står seg vel gjennom dette, hjertet mitt brister nesten i stykker bare ved tanken på å miste snuppen min.. jeg klarer heller ikke tanken på å ønske at jeg skulle gå bort først, for jeg vet at snuppen min sitt hjerte er mer verdifullt enn mitt.. kjærlighet dør ikke, den du elsker vil alltid leve videre i hjertet ditt, men likevel, måtte snuppen min og jeg, vi begge gå bort samtidig, med et smell.

Ja til livet og kjærligheten ❤️

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#livet #døden #kjærligheten #bunnytrash #bunny