Mistet en venn i dag, kanskje to. Der er ikke slik at jeg holdt dem i mine armer og mistet dem og så ble de borte. Ikke er det noen som har omkommet og dødd heller, ikke denne gang. Neida det har seg slik at for noen år siden, bare rett i forkant av pandemiens begynnelse så ble snuppen min og jeg kjent med et par som er sånn pluss minus vår alder. Disse opplevde vi som veldig hyggelige, og da vi møtte dem første gang på et av byens utesteder så pratet vi lenge og hadde det veldig hyggelig. Virkelig god kjemi, og etter det har vi holdt mer og mer sammen, og snuppen min og jeg begynte å anse disse som gode venner. Vi hadde liksom litt til felles også, og både snuppen min og jeg, og dette paret liker å ta seg en fest innimellom, vi er de vi er.

Så med lockdown og pandemi så ble det litt sånn at vi var en «kohort». Dem kom på besøk til oss, vi til dem. Alltid veldig hyggelig. Spiste middager sammen og hadde litt afterparty innimellom. Hun fikk jo en del problemer da pandemien startet, nærmest hysterisk da hun trodde at nå skulle vi alle sammen dø. Hun hadde tydelig angst, og jeg prøvde ofte å «snakke henne ned», sende henne meldinger, vise forståelse og berolige henne. Om jeg var til noen nytte der vites ikke, men jeg forsøkte iallfall, etterhvert greide hun uansett og slappe av. Så da hadde vi jo det riktig trivelig sammen, og prøvde opprettholde en noenlunde normal tilværelse, leve livene våre på tross av alle de begrensinger som skjedde i samfunnet da alt stengte ned med diktaturet hvor staten bestemte hvor mange en kunne ha på besøk i sine egne hjem. Både vi og dem opplevde jo at andre venner «ble borte» under pandemien, så da var det jo kult at vi hadde hverandre, at vi var en «kohort».

Etterhvert begynte jo ting å løsne. Kjøpesentre og utesteder åpnet igjen. Man kunne gå på kino, man kunne treffe andre venner igjen og man kunne være sosiale. Så for snuppen min og meg sin del så dukket jo folk opp igjen, venner og bekjente. Det samme for vårt nye vennepar, deres venner kom også gradvis inn i bildet igjen. Og det var der ting begynte å skjære seg da hun venninna vår har et par venninner som ikke liker meg. Og det ble jo gjensidig. Jeg orker bare ikke disse kvinnemenneskene med sin sjalusi, baksnakking og eventyr. Det er noe med voksne mennesker som forteller forskjellige versjoner av en sak og formidler videre for å lage intriger. Hun sa det til den, og den sa det til den, og man vet ikke hvem man skal høre på. Så jeg trakk meg ut. Tenårene mine var over for lenge siden, og mitt tenåringsliv var ikke så morsomt at jeg trenger noen gjentakelse.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Vårt nye vennepar begynte jo å henge med sine andre venner, og det er jo bare trivelig. Skulle en tro. En vennekrets som ikke inkluderer snuppen min og meg, men som stadig omtaler oss. Det betyr ikke noe for oss, de hverken er eller har vært våre venner. Vi forsøkte en gang i tiden, men så ble det nei takk liksom, vi trenger ikke negativiteten.

Folk må jo selvsagt få henge med hvem dem måtte ønske. Ingen skal velge andres venner, slikt finner man ut av selv. Men når det ble slik at vårt nye vennepar selv laget sammenkomster og inviterer til selskap og sådan, og vi ikke er inkludert hos dem lengre, så blir det jo litt sårt. Men vi lot det bare være med det, vi har vårt liv, dem har sitt. Vi var jo venner likevel, var vi ikke?

Så ble det slik at hun venninna vår begynte å sende meg meldinger i fylla. Om at jeg er sint på henne og hater henne. Jeg skjønner ikke hvor folk henter sånt fra. Altså når man hverken har sagt eller gjort noe, hvor henter man det fra? Men man har jo sett at det ofte skjer ting når hun har pratet med og omgåes bestemte personer. Uansett, disse meldingene i fylla gidder ikke jeg svare på, slikt blir det bare rør av. Så ganske enkelt lar jeg være å respondere på den slags. Jeg har hatt nok drama i mitt liv til at jeg skal gidde bruke energi på fjas og tull.

Nå på fredag begynte disse meldingene igjen fra henne om at jeg er sur på henne, hater henne, og når jeg ikke svarer så «klikker det» og hun begynner å ringe på natterstid. Altså nei, jeg gidder ikke svare på oppringinger klokken 12 om natten fra noen som sitter og drikker, eventuelt er full og bare sitter å rører og innbiller seg ting. Så jeg tok kontakt dagen etter, i går formiddag, og jeg er som jeg er og sier hva jeg mener. Det falt ikke i god jord har jeg skjønt.

Etterpå hadde hun dratt på sommerfest med disse venninnene sine, og tilbakemeldingene derfra var at snuppen min og jeg nok en gang var det hete samtaleemnet. I dag la jeg merke til at jeg hadde én venn mindre på Facebook, og jeg så jo med en gang at det var hun som hadde sletta meg. Jeg vet ikke om jeg har ignorert at der er et større psykisk problem enn jeg har fått med meg, for det hele er ganske surrealistisk. Dagen før var hun i dialog med snuppen min om vi skulle dra på sverigetur sammen i slutten av måneden. Nå, bare dagen etter har hun fjernet oss fra sine sosiale media og skal liksom ikke være venner mer. I bunn og grunn har man vel aldri vært venner når det skal være på det viset?

Jeg blir liksom ikke klok på dette, det har liksom ikke sunket inn. Stadig sier hun at typen spør etter oss, hun omtaler oss som «gutta sine», en gang fikk jeg et kort der hun hadde skrevet de fineste ting om meg og om hvilken god venn jeg er, var. Det var altså så fint skrevet kort at selv jeg ble rørt. Jeg tok vare på dette kortet, det betydde noe for meg. Nå kan man undre seg om slike ord og utsagn ikke hadde noen mening i det hele tatt. Om det bare var stjålne ord og godhetsposering? Tomme meningsløse ord. Dét skremmer meg at noen gjør slikt.

Det hele er jo trist. Jeg skjønner jo at med hennes handlinger så kommer vi ikke til å ha noe særlig kontakt med kompisen vår heller, altså typen hennes, som er en rolig, hyggelig og flott fyr. Lett å snakke med, fordomsfri og holder seg unna konflikter og tull. Men jeg gråter ikke, jeg har mistet noen venner i mitt liv, rett før pandemien døde en av mine aller nærmeste venninner av leukemi, blodkreft som hun fikk av cellegiften i kampen mot brystkreft. Jeg savner henne hver dag.

Jeg har hatt nære venner som har har tatt overdoser, druknet seg, hengt seg og skutt seg. En av mine beste venner gjennom oppveksten, tenårene og inni det voksne liv ble nesten slått i hjel, rullet inn i et gulvteppe og kjørt til skogs hvor han døde. Han ble drept. Altså da kan jeg heller være glad for dette som har skjedd nå. Hvis det er slik hun «venninnen» vår vil ha det, så håper jeg dette er riktig for henne, at hun koser seg med intrigene blant sine andre venner. Jeg tenker enkelt at hvis hun noengang mente det hun skrev på kortet til meg den gang, så er de avgjørelsene hun har tatt nå hennes tap. Det som er med meg er at jeg er en god venn for mine venner, ellers andre som bare bråker og støyer, de driter jeg i. Så takk for meg!

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#vennskap #pandemivenner #bunny #bunnytrash