Noen tilbakemeldinger fra enkelte som har lest/leser bloggen min sitter igjen med et sterkt inntrykk av at jeg er en person som misliker alt som er annerledes, at jeg hater innvandrere, muslimer og er rasist. Det stemplet vil nok alltid vedvare da jeg alltid vil være sterkt imot den uvettige innvandringen til Europa og Norge. Jeg kommer alltid til å kritisere religion og da særlig ideologien islam som jeg anser som farlig både for mennesker og samfunn. Men uansett hvilket stempel folk måtte gi meg, uansett hva andre måtte mene, så vet jeg med meg selv hvem jeg er, hvorfor jeg mener så sterkt om dette. Jeg vet at selv om jeg kommer fra en øy i Nordnorge, så har jeg selv valgt å flytte til Drammen som er kjent for sin høye innvandring og det flerkulturelle. Faktisk har jeg/vi kjøpt leilighet i en bydel som er av de mest kjente og mest tettbebodde bydelene i landet hva innvandrere angår. I 15 år har jeg bodd ved siden av en moské, og i dag er halvparten av mine venner innvandrere eller personer med innvandrerbakgrunn. Mennesker fra Korea, Italia, Chile, Jamaica, Danmark, Hellas. I det hele tatt. Og da også land som Iran, Pakistan, Tunisia, Marokko, Irak og Tyrkia, for å nevne noen.

Denne historien som kommer her nå er om en venninne fra Tyrkia, denne historien handler om et helt liv, så jeg håper dere vil lese videre, for dette er en historie om islam, barnebruder, overgrep, mishandling, voldtekt, samtidig om frihet, kjærlighet og kampen om det frie liv.

Snuppen min og jeg bruker ofte reise til Tyrkia, før pandemien reiste vi mye til mange land, ikke bare for å ligge på stranda, feste på kveldene og bedrive shopping. Men også for å oppleve og lære om andre kulturer. Det har vi også gjort, på små reiser ut av turismens områder. Inn i moskeer, ut i landsbyer og ørkenområder. Før jeg ble sammen med min nåværende hadde jeg en liten periode et forhold til en en flott kjekk mann, tyrkisk muslim. Men med de skremmende holdninger som er i muslimske land og islam sier det seg selv at dette var et forhold som ikke kunne overleve. Hans familie og venner kunne ikke vite noe. Vi måtte være for oss selv i utkantene. Selv ble jeg også arrestert av politiet i Tyrkia for å være homofil, jeg satt på en pub sent på kvelden, på en sådan homofil pub hvor regnbueflagget hang over døren og politiet hadde blitt oppmerksom på stedet og da fant det som en misjon å «terrorisere». Så ja, jeg arrestert, presset inn i en politibil og tatt med på en kjøretur jeg aldri glemmer.

Men nå til historien, denne historien er om barnebruden Roja, min venninne gjennom mange år og enda i dag. Det er henne dere ser på bildene, i tillegg til hennes datter og andre venner av oss.

Med sotede øyne, knallrøde lepper, kort skjørt og lærjakke kan hun sitte sammen med meg på en hvilken som helst bar i den tyrkiske badebyen, Alanya. Det kommer lange blikk fra felles landsmenn idet hun hever rødvinsglasset. De ser på henne og tror hun bare er en dum dame i 40-årene som ikke vet om annet enn det frie, europeiske livet. Men de aner ingen ting om hvilket liv hun har levd. Hun dømmes, men bryr seg ikke lengre. Det har skjedd mang en gang vi har tatt taxi hvor hun har blitt kjørt hjem først, og jeg videre til hotellet mitt, hvor taxisjåføren har fått seg til å kalle henne hore, for å se ut som hun gjør, og for å ha de vennene hun har.

Roja har for lengst kastet den svarte niqaben som bare viste øynene. Den er erstattet med antrekk som beskrevet, dyp utringning og litt rocka stil. For hennes foreldre fremstår det nedverdigende. For noen fremstår det som selvopptatt og falskt. For henne er det bare frihet. Full frihet — fra det som en gang var.

Roja var bare 11 år første gang hun prøvde ta sitt eget liv. Hun var dypt ulykkelig med å leve under islam og den kulturen islam medbringer. Hun har vært veldig åpen om hvordan faren hennes brukte ta henne inn på badet og piske henne. Den gang hadde Roja et annet navn, hun het Fatima , oppkalt etter profetens datter som han fikk med sin første kone, som det heter seg at var den eneste Muhammed viste kjærlighet for..

Dødsangsten sitter fortsatt i kroppen til Roja. Alt hva hun opplevde sitter fremdeles i kroppen. Hun ble banket lilla og blå. Hun var livredd for at han skulle drepe henne, men samtidig orket hun ikke tanken på å leve én dag til. Den gang som 11-åring, hennes første selvmordsforsøk kom hun seg opp på et hustak på flere etasjer. Hun var klar til å hoppe og la den mørke stillheten omfavne henne helt da noen skrek ut. Det var lillesøsteren, Dicle. Fatima, min kjære Roja overlevde, men uskylden i henne døde.

Roja hadde ingen barndom. Hun var deprimert og redd hele tiden, og var plaget med skjelvinger.

Rett før Roja fylte 13 år ble hun ikledd en hvit niqab som skjuler skjulte den mishandlede blå og lilla kroppen hennes. Hun fikk en ring på fingeren som da skulle vise at hun var forpliktet til en fetter hun aldri har møtt. Det eneste hun visste var at han var nærmere 10 år eldre enn henne og bodde da på andre siden av landet, landsbyen Siirt i de øst-tyrkiske fjellene.

Fakta er at hele 1 av 3 ekteskap i Tyrkia involverer mindreårige, ifølge den tyrkiske helse- og befolknings undersøkelsen fra 2014. Mørketallene er trolig store, siden mange gjør som Rojas familie og gjennomfører seremonien privat i fjellene med en imam til stede.

Roja ble oppdratt med i en kultur hvor hun ble overbevist om at hun kunne bli voldtatt for å si imot eller ikke underkaste seg. Hun fryktet å bli voldtatt bare fordi noen kunne se hvor redd hun var, frykten måtte skjules, det var hennes oppgave som barnebrud. Dette er hennes ord, og Roja er fortsatt er gift med sin mann i dag, passerte 35 år senere.

Roja har gjort det til sin misjon i livet at folk skal få vite hva som foregår bak «de lukkede dørene» i kulturen hun er oppvokst, islamsk kultur, islamsk «religion». Dette må vi fortelle til alle sier hun. Roja har stått fram til alternative medier rundt om i verden, også i Norge. Der sammenligner hun forholdene i lokalsamfunnet hun kom fra med Den islamske stat (IS).

Roja vokste opp med 24 søsken til hun ble giftet bort rett før hun ble 13 år. Bryllupsnatten glemmer hun aldri. Hun gråt hele tiden og var livredd. Han overså at kroppen hennes var slått lilla og blå. Det var da hun lovet seg selv at en dag skal hun fortelle alt, også til dem som ikke vil høre.

De låste Roja inn på et rom og banket henne da hun nektet å gifte seg. Faren slo hardest av alle. Det gjorde han alltid. Derfra ble det en bratt læringskurve for et jentebarn som enda ikke var blitt kvinne. Hun kunne ikke lage brød en gang, svigerfamilien hennes var helt forferdet, de var tydelig misfornøyd med henne, de lot henne virkelig få kjenne på det da hun ble tvunget til å være en slags husslave. Alt husarbeid måtte gjøres for hånd. Elektrisitet og innlagt vann fantes ikke i mils omkrets.

Roja flyktet fra virkeligheten gjennom musikk. Sanger om glede, kjærlighet og det frie liv. En av hennes yndlingssanger Opus «Life is life» ble med henne fra Alanyas strender på 80-tallet og helt opp og inn i de øst-tyrkiske fjellene. Mange år etter fikk hun førsteutgaven av denne vinylplaten hos meg, den har hun hengende på veggen sin. Roja nynnet på musikk for å få tankene vekk, musikken tok henne ofte med tilbake til den varme sanden i Alanya. Hennes nye familie mente hun gjorde skam på hele familien med disse sangene. De kontrollere alt hva hun gjorde, hva hun spiste, hva hun drakk, hva hun hadde på seg. Musikken.. alt!!

For Rojas ektemann begynte det å bli veldig ubehagelig. Familien var sinte for at han ikke hadde kontroll over denne innflytter-jenta som snart skulle gi ham en sønn. Roja ble gravid raskt etter tvangsekteskapet var fullbyrdiget. Slik fikk de hennes mann til å mishandle henne.

I følge rapporter fra det tyrkiske familiedepartementet oppgir nær 50% av kvinner Tyrkia å ha blitt fysisk eller seksuelt misbrukt i løpet av livet. Det er alltid mørketall i et samfunn hvor en blir mishandlet til taushet forklarer Roja.

Svigerfamilien presset hennes mann, ydmyket han og fikk han til å gjøre grusomme ting mot henne. Han svidde henne, stumpet sigaretter på huden hennes. Enda i dag har hun arr etter brennmerker på brystet og magen.

Roja fødte sin førstefødte, Selim, før hun var 14 år gammel. Det var så vidt hun greide gjennomføre, hun var enda for ung og kroppen sent utviklet. I følge rapporter er svangerskap og fødsel den vanligste dødsårsaken blant tyrkiske kvinner i alderen 14-19 år.

Roja følte ikke noe omsorg for sitt nyfødte barn. Hun sier at hun var bare et barn som fikk ansvar for et barn. Det var ingen morsfølelse der. Heldigvis klarte hun å oppfostre gutten på et vis. Han er gift og lever i dag med datter og kone i Nederland. Rojas største ønske er å få sine barn vekk fra den islamske verden, fra islam. Dette har hun vært pådriver for i alle år.

Da Roja hadde fått barn dro mannen i militæret. Det ga henne frihet til å tøye grensene. Mer enn noen gang følte hun at hun måtte stå for prinsippene sine for å unngå at sønnen skulle bli som hennes svigerfamilie, som sin far, og som faren til barnet hennes holdt på å bli. Som menn som har underkastet seg islam stort sett blir.

Roja kastet niqaben, hun sa til svigerforeldrene sine at hun hatet den. Foraktet den. Virkelig hatet den. De prøvde tvinge henne, men hun nektet. Etterhvert fikk Roja overtalt sin mann til å være med å flytte tilbake til Alanya hvor hun er fra. Hun solgte gifteringen sin for å få til en ny framtid for den lille familien. Hun tok ikke med seg niqaben.

I skjul fra foreldrene, tilbake i hjembyen, begynte Roja å lese aviser og revolusjonære bøker av revolusjonære kurdiske feminister. Når hun var ferdig brant hun dem, i frykt både for myndighetene og familien. Kontrollbehovet til foreldrene hennes var like stort som hennes svigerforeldres. De trodde de kunne bruke mannen hennes til å banke «fornuft» i henne, men det gjorde henne sikrere på at hun hadde rett. For å få råd til å flytte ut fra foreldene sine søkte hun etter jobb, uten hijab ble hun avvist hver eneste plass hun søkte. Slik ble det til at Roja måtte gå på jobb med hijab og la den vekk så snart hun forlot jobben. Hun ble kritisert og fordømt i Alanya også, men der fikk hun et nettverk blant kurdiske feminister. Før fylte 18 år var hun blitt trebarnsmor.

Rojas mann viste seg til å ikke falle så dypt under islam og familiens kontroll, han valgte heller å følge Rojas kamp mot kvinneundertrykkelse og islam, og da foreldrene hennes innså at de verken kunne kontrollere henne eller mannen hennes begynte de på barna deres. Da var det nok for Roja, hun pakket og familien på fem flyttet til andre siden av Alanya. De kuttet kontakten, og det var da hun fant seg seg selv, det var da hun ble den vi kjenner i dag.

Det var da hun byttet navn fra Fatima til Roja, en markering på et nytt liv. Roja betyr «solskinnsdager» på kurdisk. Hijaben ble kastet, Hijab er et politisk symbol som indikerer støtte til den islamismen som det Ottomanske kalifatet var bygget på.

Slik ble vi kjent med flotte fine Roja. Hun har bevisst prøvd å få sine barn trygge, vekk fra islam og påføre dem gode verdier med å legge til rette for at de kommer i kontakt med vestlige turister. Pushet og oppmuntret dem til å dem til arbeid i turistindustrien.

Vi kjenner barna til Roja, de er voksne nå og vi har vært mye sammen. Roja og hennes datter Suzan er som familie for meg og snuppen vår. Vi har kontakt hele tiden, og har fulgt hverandre også nå gjennom pandemien når vi ikke har kunnet reise.

Den ultimate triumfen for Roja var da eldstesønnen og hans nederlandske kone ga henne et barnebarn, som får vokse opp i Nederland. Suzan har studert turisme og vært på utveksling i Latvia og også hatt en tids opphold her i Norge i forbindelse med utdannelse.

Siden 1923 så har Tyrkia vært en sekulær stat, og med det har det siden den gang vært forbud med burka, hijab, niqab i alle skoler og alle offentlige virksomheter. Men i lokalsamfunnene er det mye totalitær islam. Da Kemal Atatyrk la grunnlaget for Tyrkia etter nederlaget 1. verdenskrig, var det vesentlig at symboler som fremmet holdninger som støttet et såkalt «religiøst» definert samfunn, ikke kunne aksepteres. Men islam er tålmodig, får det litt innpass så vokser det og sprer seg, som det verste virus menneskeheten noengang har sett.

Fetteren til Roja fortalte en gang at familie og slekt så en gang på Roja som djevelen for å stå imot islam og islamske holdninger, levesett og kultur. I dag er det mange som ser på henne som en helt. Hun startet en revolusjon for kvinners rettigheter i deres familie. Hun og tre søstre har engasjert seg politisk for kurdiske og kvinners rettigheter. En av dem ble drept i krigen på 80-tallet. Med tiden så ting ut til å bli bedre i Tyrkia. Så kom Erdogan til makt, og gjør alt for å beholde den.

Nå vokser islam igjen i Tyrkia. Et virus som skaper frykt hos de som har kjempet mot så lenge for ytringsfrihet, kjærligheten og menneskelig frihet.

I 2016 ble det forsøkt gjøre kupp mot Erdogan, hvilket ble mislykket. Det medførte at han, uten lov og dom, men heller ved tvilsomme prosesser, fjernet over 100 000 personer fra sine stillinger, angivelig sine fiender i politiet, domstolene, hæren, på universiteter og i mediene. Dette inkluderte da vår Rojas søster, som da ble fengslet med kontaktforbud.

Roja og hennes familie, våre muslimske venner i tyrkia, andre islamland, også her i Norge advarer mot islam. Samtidig opplever vi her i Norge at det islamiseres, legges til rette for islam, det snakkes om at det kan bli bønnerop fra moskeene, vi har nå mellom 220-300 moskeer i Norge.

Erdogan har minst 9 moskeer og 15 imamer i Norge. I Oslo, Moss, Stavanger, Trondheim, Bergen og her i Drammen.

En annen venninne i Tyrkia sa en gang for 5-6 år siden til meg «dere i Norge, og flere med dere i Europa vet ikke hva dere gjør».

Slik jeg ser det så har disse kvinnene, våre venninner som har levd i fjellene i Øst-Tyrkia helt rett. Men hvem lytter?

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#islam #muhammed #muhammad #allah #roja #hijab #tvangsekteskap #barnebrud #pedofili #tyrkia #kemalattaturk #erdogan #flerkoneri #iskamisme #is #islamisering #fatima #niqab #islamisme #bunnytrash