For meg, ligger det faktisk en verdi i Henriksen -navnet, hvilket gjør at jeg aldri ville kvittet meg med det uansett. Det er nemlig navnet fra min oldefar Anton (som var sønn av min tippoldefar Henrik), som er den av mine forfedre, ved siden av min tippoldemor på min morfars side, jeg er virkelig stolt av mitt slektskap til.. Han slår seg nemlig opp som kjøpmann, hvilket i tiden før 2 verdenskrig innebar skyhøy status her til lands, så her var det både tjenerskap og det hele på plass i boligen der min farfar vokste opp.. Men han hadde imidlertid verken grådigheten eller klassebevisstheten som var normen blant kakser og høystatus borgere, hvilket skulle bli avgjørende for min blotte eksistens..
For mens min farfar vokste opp i rikdom og status på det som i dag er Fredrikstad-siden av elven mellom Fredrikstad og Sarpsborg, vokste min jevngamle farmor opp i fattigdom etter å mistet sin far i en arbeidsulykke på Greåker-fabrikken i ung alder. Så i det hun som regel var den som ble sendt for å handle det lille de hadde råd til, pleide oldefar å sende med henne rester og annet som ikke var aktuelt for salg i butikken, hvilket gjorde at de etter forholdene klarte seg riktig så bra. – Og følgelig, blir jo mine besteforeldre kjent- og ikke minst tillatt å gifte seg på tvers av klasseskillet.. Dette forklarer jo hvorfor det var uaktuelt for farmor å gå inn i noe nytt forhold etter å ha blitt enke i ung alder, for å si det sånn!
For meg, er den evnen til å drite så langflatt i samfunnets politisk korrekte kutyme på den tiden en arv som verdsettes umåtelig høyt..