En bokanmeldelse brakte fram minner og inspirerte meg til dette innlegget da en medblogger postet et innlegg om krimboken «Djeveløya» av Karen Thommesen. Handlingen foregår på Jan Mayen som er en 377 km² arktisk og vulkansk øy som siden 1930 tilhører en del av Kongeriket Norge. Vedkommende blogger anbefaler denne debutantboken, men jeg tror nok ikke jeg kommer til å lese den. Jeg liker best biografier, mystisisme og denslags.

Men saken er at jeg har bodd på Djeveløya selv. Men da snakker jeg ikke om Jan Mayen, jeg har ærlig talt aldri hørt før at Jan Mayen omtales som Djeveløya. Derimot kjenner jeg til den Djeveløya som på fransk heter Île du Diable som er en liten øy i Atlanterhavet utenfor kysten av Fransk Guyana. Denne øya var den strengeste delen av en fransk fangekoloni inntil 1946.

Fangekolonien ble grunnlagt av Napoleon III i 1852, og Djeveløya ble et av de mest berømte fengsler i historien. Den tilhørte fangekolonien som hadde sitt hovedkvarter i Kourou på fastlandet, og som også omfattet andre øyer. Navnet «Djeveløya» brukes ofte som fellesbetegnelse på hele straffekolonien, men var altså den verste og strengeste øya i kolonien.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Omkring 80 000 fanger ble sendt til denne øya mellom 1852 og 1946, og svært mange av dem vendte aldri tilbake fra det sykdomsbefengte fengselet. Selve Djeveløya huset bare et fåtall av disse fangene. Hva gjaldt sykdom var ikke øya det verste stedet, ettersom epidemier ikke så lett nådde øya.

Fordi Djeveløya var den delen av straffekolonien som det var vanskeligst å rømme fra, ble gjerne de fangene som utgjorde den største rømningsfaren plassert der. De kunne være alt fra politiske fanger til mordere.

Boken Papillon («Sommerfugl») er selvbiografisk bok om den dømte forbryteren og rømlingen Henri Charrière, utgitt første gang i Frankrike i 1969 ble en umiddelbar bestselger, senere filmatisert, den handler om Djeveløya, og er en bok jeg vil anbefale. Filmen fra 1973 også, for den saks skyld. Steve McQueen og Dustin Hoffman i hovedrollene.

En annen kjent bok om straffekolonien er «Den tørre giljotinen» av Rene Belbenoit, utgitt i 1938. Boken viste fangekoloniens gru, og bidro til at opinionen vendte seg mot denne straffemetoden og Djeveløyas virksomhet. Denne boken førte til, allerede samme år, at man sluttet sende fanger dit. De fangene som allerede var der ble sittende til 1946, da ble fangekolonien nedlagt.

Fra denne fangekolonien og nevnte øy oppstod navnet på øyen jeg bodde. Jeg snakker ikke om Hinnøya som er Norges største øy, ligger i Troms, med Harstad som eneste by. De fleste vet jeg er født og oppvokst i Harstad, men jeg har flyttet en del i mitt tidligere liv, og i to omganger bodde jeg på Djeveløya. Da med mange års mellomrom, andre omgang var bare en sommer da jeg jobbet som helsemedarbeider og pleieassistent på sykehjemmet på øya. Jeg gjorde intet annet der, jobbet hverdager og helger, bare sov på en liten klaustrofobisk hybel, og mistrivdes noe veldig. Men dette var veien for realkompetansevurdering og dermed bli hjelpepleier. Etter den sommeren har jeg kun satt mine bein på Djeveløya én gang, vinteren 2005/2006, et dagsbesøk til en hytte for å besøke en kompis som en venninne og jeg var bekymret for. Aldri mer!

Første gang jeg bodde på øya var som nevnt, en del år tidligere. Det har seg slik at i 1975, noen år før jeg ble født, ble det etablert en videregående skole der, med vekt på handel- og kontorfag. Den gang var det bare 3 klasser der. Skoleåret 83/84 skjedde det endringer og skolen ble utbygd og mekaniske fag startet opp høsten 1984. I tillegg kom helse- og sosialfag, husstell, fiskerifag, kystnæringsfag og allmenne fag (som jeg gikk den gang). Med tiden kom det flere linjer, som blant annet Legesekretær.

Denne videregående skolen gikk fra å være en skole med elever i området, til å bli en skole for tilflyttende. Historien forteller at kommunen ble mindre og mindre fordi områder ble omgjort til nye kommuner, i tillegg flyktet folk fra den gjenstående kommunen, fordi mange følte seg som fanger på denne lille øyen. Dermed måtte elever hentes inn fra andre områder. Slik ble denne videregående skolen kjent som en internatskole, og ble ganske populær for ungdommer som ville vekk fra hjemmene sine, fra foreldre og foresatte, realisere drømmen om å være mer selvstendig og klare seg selv.

På øya var det mange nye tilflyttede elever som fikk gjennomgå, innfødte ungdommer fant sine ofre og gyvet løs på de nyinnflyttede som var hjemmefra for første gang. Man kunne ikke akkurat bare pakke sammen og dra. Internatet lå noen mil fra den eneste båten fra øya, som også gikk veldig sjelden og den gang brukte timer på å frakte en til fastlandet eller en annen større øy tilhørende sivilisasjonen. Slik oppsto tilnavnet Djeveløya, et navn som henger ved enda den dag i dag.

Elevene ved internatet ble etterhvert integrert på øya, og dermed dratt inn i en kultur som var preget av hjemmebrygg og farlige utfordringer. Råkjøring i fylla, hoppe fra skrenter, isbading i beruset tilstand, drikke en bestemt mengde heimbrygg eller få juling. Mye farlig for unge ungdommer, men var man ikke med på utfordringene, så ville det definitivt straffe seg. Uskreven lov på Djeveløya.

Min tid på øya, dette første året, kunne jeg ikke vært foruten, men jeg hadde aldri gjort dette valget igjen om jeg i forkant hadde visst. Jeg selv var allerede rusmisbruker da jeg flyttet dit og gikk førsteåret allmennfag der, og livet på Djeveløya bidro vel ikke akkurat til bedring, tvert imot. Men på den annen side kom jeg meg vekk fra ukentlige og daglige overgrep jeg opplevde i hjembyen min. Det var alltid det som var målet mitt, å komme meg vekk fra Harstad, men jeg var ganske rådløs. Men å bosette seg på en øy kalt Djeveløya, var ingen løsning, ihvertfall ikke veien ut som jeg håpet på.

Så hvor var denne skolen og dette internatet? Hvor er denne øya? Hva heter øya egentlig?

I dag er det slik at denne øya er en del av en kommune som består av to øyer som er bundet sammen med hverandre med en undersjøisk tunnel. I år består befolkningen der av 1301 mennesker fordelt 688 husholdninger på disse to øyene. Djeveløya er den største av de to øyene (105,71 km²), men likevel der det bor flest, mens den andre øya som er større (135,3 km²) er «berømt» for å ha Skandinavias høyeste fjell på ei øy.

På Djeveløya er det gjort 8000 år gamle redskapsfunn og det finnes gravrøyser som viser at der har vært aktivitet i yngre steinalder, bronsealder og jernalder. Der er helleristninger fra steinalder, figurer av elg, som er cirka 5500 år gamle, blant de eldste i Norge.

Da kirken på øya ble restaurert i 1967, ble det funnet en sarkofagstein under gulvet. Steinen skal ha blitt hugget ut på 1200- eller 1300-tallet, og har et hjulkors som relieffmotiv. Dette motivet ble senere til kommunevåpen der, med sølvfarge på blå bunn.

Vet dere hvilken øy her er snakk om, hvor den ligger og hvilken kommune?

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#djeveløya #bunny #bunnytrash