Bloggverdenen er ganske interessant til tider. Det mangfoldet som er, representerer virkeligheten, og noen i bloggverdenen har en historie som virkelig er verdt å få med seg, historier som gir perspektiv, som gir forståelse og i en del tilfeller faktisk aksept. Dette heier jeg på. Jeg kan ikke annet, for det er så godt å lese når folk frigjør seg selv, gir av seg selv, står opp for seg selv og kjemper sine kamper for å fjerne tabu og stigmaer, for økt forståelse, rettferdighet og respekt for sine medmennesker med de belastninger de har. Skriver om og ut fra seg selv, istedet for om alle andre.

Vi har noen viktige blogger som tar opp sider av virkeligheten som en burde ta til seg mer kunnskaper om. Mamma på hjul er den viktigste, hun er i en situasjon som få kan sette seg inn i, men kampen om livet er hver dag, det å dele opplevelsene med sådan ordlegging som skaper innlevelse slik at vi blir dratt inn i det er fantastisk. Mamma på hjul har fått en ‘forbannelse’ over seg, sykdommen og diagnosen ALS, og enda verre (i mine øyne) det å bli forbigått og overkjørt av systemet fordi hun er blitt gitt dette føkka dritkjipe ‘kortet’. Den største forbannelsen er vel når øvrigheten prøver å frata henne stemmen sin, retten til å avgjøre og inneha kontroll over eget liv. Mamma på hjul lever likeså med en gitt gave, et talent, det er den at hun faen ikke gir seg på flate marka, stemmen hennes kan ingen ta fra henne, hun er så rå på å formidle at enhver som klikker inn i hennes verden og ruller med Mamma på hjul får vondt i hjertet, blir bragt til tårer, provosert, sint. En kan nesten ta på, men garantert føle kjærligheten, en blir gjort bevisst på hva som er viktig i livet, en tar seg sammen og tar ikke alt for gitt når en stifter bekjentskap med denne mammaen. Og ikke minst de fantastiske skildringene som får fram smilet, gleden og plutselige latterbrøl.

En tid leste jeg mye, og daglig i bloggen til Monica Vederhus. Tilbake til livet, også en utrolig viktig blogg på mange måter. En blogg jeg ikke trengte leve meg inn i, for jeg er Monica, jeg har vært Monica. Altså jeg har levd det livet, vært på kjøret, rusa meg fra morgen til kveld. Alkoholisert kriminell pappa, narkomane slekt og familiemedlemmer, narkoman søster. Narkoman selv. En sitter plutselig en dag med åpen munn, gapende og måpende, og ikke skjønner hvordan i helvette det kunne bli som det er, og hva meningen er. Et helt rått miljø, noe så intenst og farlig, venner som skyter seg i hodet så blodet sitter fast oppetter husveggen til foreldrene, overdoser, kompiser som henger seg, drukner seg, blir druknet, slått ihjel med et jernrør og rullet inn i et teppe, kjørt til skogs og etterlatt for å dø. Jeg er homofil, jeg har ingen barn som Monica Vederhus, men jeg har sett barnevernet i aksjon, og der mister man sin stemme som menneske og forelder, de vil hverken se eller høre deg. Mine søsters barn ble hentet av barnevernet, og i det minste kunne systemet prøvd å la dem få vokse opp sammen disse to guttene. Men barnevernet driver menneskehandel og guttene ble solgt til to forskjellige hjem i forskjellige fylker.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Hjernevasket er også en blogg som er viktig, en av mine favoritter også, for som de to nevnte ovenfor, dønn ærlige og rett fra levra. Dessverre er ikke Hjernevasket en aktiv blogg, hun ga seg når folket begynte å bli bevisste på bloggen, og det er synd, for det var da hun skulle kjørt på, gasset på og bare latt folk få føle hva psykisk helse innebærer. For det er hva bloggen handler om, mental helse, psykisk helse, og hvor funksjonshemmende det kan være å få en dårlig psykisk helse. Det å bli psykisk syk. Nå bunnen, bli hjernevasket og i det hele tatt. Dette er så utrolig viktig å få ut og frem, snakke om, dele, ta bort stigmaet. For er det noe jeg vet så er det at for å få bedre psykisk helse, bli frisk, eller friskere, eller kunne leve med for eksempel angst, så er det å vite om, snakke med folk som skjønner, likesinnede som har opplevd ting. Få forståelse, vite at en er ikke alene. Så jeg er Hjernevasket også, altså jeg har gått gjennom mye av det samme, og jeg håper denne bloggen våkner til liv igjen, for fullt, for de som ikke sliter med psykisk helse trenger utvide horisonten de også. Det er for mange som dømmer, altfor mange!

Gryende er også en av mine favorittblogger, dette er en blogg som veksler mellom humoristisk satire og dyptgående samfunnsaktuelle temaer med et perspektiv som kan være vekkende. Folks naivitet forbauser meg stadig, de små boblene folk lever i der de tror multikultur, islam og religion er berikende og media, politikere og myndigheter er hundre prosent til å stole på, at de ønsker alle ve og vel og korrupsjon ikke eksisterer. Folk blir ikke uskyldig dømt i Norge og fengslet for ugjerninger de ikke har begått. Vi har rosa enhjørninger og sukkerspinn med et jordbær på toppen. Gryende vet å gi perspektiv, en tankevekkelse, ord til ettertanke. Gryende holder kortene tettere til brystet om personlige anliggender og privatliv enn de andre nevnte, men et stikk og hint hist og her viser at dama har ikke reist den smale sti, hun vet litt om mye og innehar en rolle og kunnskap og jobber i Mental Helse i Viken.

Det er sikkert flere bloggere som tar opp viktige temaer, blogger jeg helt sikkert skulle lest, men det er vanskelig å få med seg hele landskapet. Men jeg stikker innom uleste blogger og besøker innlegg for å se om jeg finner bloggere som gir av seg selv. De overnevnte, Mamma på hjul, Hjernevasket og Monica Vederhus fant jeg helt selv, helt tilfeldig. Gryende var det annerledes med, for hun var, og er, lenge en fast leser og kommentator i min blogg. Hun er en lojal Bunny Trash’venn. Plutselig en dag etter lang tid oppdaget jeg at dama har egen blogg, og hun kan skrive og gi folk hodebry, hehe..

Jeg vil også nevne Kokkejævel, han har jo ligget på toppen med x antall flere lesere enn alle andre bloggere etter Sophie Elise og Isabel Raad forlot bloggplattformen. Desverre bedriver han mye reklame, clickbaits og sådan som styrer meg personlig vekk fra hans område. Han er business-blogger, så det må vel være slik.. Morsom type med ei skikkelig bra og humoristisk kone (ChristineEmilie), jeg liker humoren hans også når han er i rette humøret. Han er nordfra, så man merker humørskiftet til og med gjennom blogg. Men det jeg skulle si, han har, som mann attpåtil, tatt opp dette med psykisk helse, lagt på bordet følelsene og hva man sitter igjen med å miste eget barn. Jeg blir litt stolt av jævelen når han bruker plattformen sin til noe viktig, tar opp tema som betyr noe. Få ting er vel verre en å gå gjennom det, miste eget barn. Jeg har ikke mistet barn, jeg kan ikke relatere mer enn at jeg har mistet. Skal ikke si mer der, men jeg synes det er veldig bra at menn snakker om dette også. Det er som sagt viktig.

Tusen takk til nevnte bloggere. Det er noe av meg i alle de nevnte. Så jeg kan avslutte med å si at jeg tar det som kompliment at noen liker bloggen min, lar seg provosere og setter pris på min ærlighet. At jeg ikke ønsker eller innehar noe filter, at jeg er for meningsmangfold, skriver rett fra levra og ønsker flere lesere for å nå ut. Enhver aktiv blogger ønsker flere lesere, ingen kan si noe annet. Bloggere som Gryende, Linda og ZoeticWorld har møtt meg, vet litt om meg, og jeg tror, er faktisk ganske sikker på at de vil samtykke at jeg kan være VELDIG stolt av meg selv utfra det liv jeg har levd og hvor jeg er nå, og de samme tror jeg også aldri ville definert meg, satt meg i bås som en som er høy på seg selv. Så langt derifra faktisk.

Følg gjerne:

Bunny Trash på MeWe: Link!!

Bunny Trash på Facebook: Link!!

#politisk ukorrekt #blogg #mammapaahjul #hjernevasket #tilbaketillivet #monicavederhus #gryende #kokkejaevel #christineemilie #linda #zoeticworld #norge #bunnytrash