«Et barn skal ha blitt slått av en vikar i en av barnehagene øst i Oslo 12. september». Det er overskriften jeg leser idét jeg logger inn på sosiale media i dag og det popper opp artikler i nyhetsfeeden min.

Forholdet er nå politianmeldt, og det er opprettet straffesak. Og de opplysninger som fremkommer er at denne vikaren i en barnehage i Oslo Øst tilhørte et av de tre vikarbyråene den aktuelle barnehagen benytter seg. Den aktuelle vikaren vil ikke bli brukt av bydelen i fremtiden, men barnehagen ønsker fortsatt bruke byrået og er i dialog med dem om deres rutiner, for å hindre at dette skal skje igjen.

En ung mor i samme barnehage forteller at bruken av vikarer i den aktuelle barnehagen er høy. Foresatte får ikke vite når det er vikarer på jobb, forteller hun, og sier videre at disse vikarene ofte ikke kjenner til hverken barna eller barnehagen når de kommer. Noen ganger har hun trodd at vikaren er en forelder før hun skjønner at det er en person som skal jobbe der.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hun oppfatter dette med vikarbruk og bemanning som et problem, og at kommunikasjonen rundt dette også er for dårlig. Dette føles ikke så trygt, vi har jo lyst til å vite hvem det er som er rundt barna våre, sier hun.

Kommunikasjonsrådgiver Tomren i bydel Alna sier at de tar de foresattes bekymring på alvor, samtidig som han bekrefter at en lignende hendelse skjedde i bydelen for bare kort tid siden, og at også den gang gjaldt det en innleid vikar. Tomren forteller videre at bydelen er i dialog med vikarbyrået om deres rutiner og ansvar, og ser samtidig på sine egne rutiner knyttet til bruk av vikarer, for å unngå at tilsvarende hendelser skjer igjen.

Jeg finner det underlig at det fremkommer at hendelsen som skjedde først, aldri ble anmeldt. Da er det jo nemlig meget sannsynlig at vikarbyrået fremdeles bruker denne vikaren, og at vedkommende fremdeles jobber med småbarn. De sier at vedkommende ikke blir brukt i bydelen, men det endrer jo ikke at vedkommende ikke har fått noe innført i vandelsattesten sin og dermed fremdeles kan jobbe i barnehager utenfor bydelen. Barn er barn, uansett hvilken bydel de bor.

Så leser jeg videre at en mann, for ikke lengre tid siden i mai i år, ble pågrepet og mistenkt for å ha begått seksuelle overgrep mot barn da han jobbet i to ulike barnehager i Ullensaker kommune mellom 2015 og 2018. I avhør kom det fram at han i tillegg til å besitte overgrepsmateriale av barn, selv har begått overgrep mot barn fra barnehagen gjennom alle tre årene han var ansatt i barnehagene, og at de aller fleste overgrepene skjedde i barnehagene. Han har tatt bilder og filmet.

Mannen er nå siktet for grov voldtekt og forsøk på voldtekt av barn under 14 år, voldtekt og seksuell handling. Han er også siktet for å ha produsert og vært i besittelse av overgrepsmateriale av barn. Det ble identifisert 16 barn som har vært utsatt for nevnte overgrep.

Så kommer det fram. Mannen har tidligere vært anmeldt for mistanke om fysisk overgrep mot et barn. Saken ble den gang henlagt på bevisets stilling (som gjerne betyr at de droppet etterforskningen pga manglende ressurser).

For to dager siden skrev en venninne av meg et blogginnlegg, minner hun hadde fra da hun bodde i Libanon sammen med sin mann og deres to små barn. Det brøt ut i krig der og Libanon ble bombet. De flyktet og kom seg heldigvis til Norge. Yngste barnet hennes var da 4 år og begynte i barnehage. En dag ble mor innkalt og vist en tegning 4-åringen hennes hadde tegnet. Der var bombefly, maskingevær, eksplosjoner og blod. Det slo meg hvor dyktig dette barnet var å formidle i tegning sine opplevelser. 4 år. Fantastisk finmotorikk og ferdigheter, og evnen til å ta innover seg alt som skjer rundt han.

Men så til det som har irritert meg i to dager nå. Istedet for at barnehagen tok i bruk en spesialpedagog til å jobbe med barnet, én til én, tilrettelegge for gutten til å bearbeide hva han har gått gjennom, via tegning og samtaler som terapi, så fikk mor beskjed om at hun måtte «ta en prat med gutten, fordi barnehagen kunne ikke ha det slik at han tegnet og fortalte slike grusomme ting». Begrunnelsen var at de andre barna blir redde.

4 åringer har ingen forståelse av krig når de ikke har opplevd det selv. Ingen av oss har. Ikke engang voksne. Vi som voksne kan ha frykt for krig, vi skjønner smerter og lidelser, men så langt i livet har ikke skjermede 4 åringer kommet. Jeg finner uttalelsen fra barnehagen absurd, inkompetent og empatiløs.

Da dette skjedde med min venninnes familie og hennes lille sønn var samtidig som jeg selv trådte inn i barnehagenes verden, først som assistent, og deretter som spes.ped.medarbeider. Jeg jobbet på flere avdelinger og sirkulerte på avdelinger i fire sykehusbarnehager, i tillegg til sommerbarnehagen hvor barna fra disse fire ble samlet under fellesferien.

Jeg jobbet i multikulturelle barnehager, da med barn som hadde spesielle behov, barn som var på spektret, autister, barn med svulster på hjernen og kreft, barn som hadde vært utsatt for overgrep, vold i nære relasjoner, og innvandrerbarn som ikke kunne språk, og barn fra krigsområder, noen som faktisk aldri hadde sett verden fra utenfor bygninger og leiligheter de satt fanget i, før de fikk flyktet hit til Norge. Jeg jobbet med barn som hylte og skreik og gikk fullstendig amok når vi skulle ut i barnehagen for å leke. De ville ikke ut døren, de var livredde. Så uttalelsen min venninne opplevde fra sitt barns barnehage den gang er uakseptabel. Den gang skulle det være kompetente pedagoger på alle avdelinger i barnehagene. Ingen regel uten unntak, men normal prosedyre ville likevel vært å innhente evt krisepersonell eller ekstra ressurser fra kommunens psykososiale kriseteam. Som jeg vet den aktuelle kommunen faktisk hadde.

Jeg er utrolig glad for min tid, disse årene i barnehagene her. Beste jobben jeg har hatt. Savner den hver gang jeg tenker på det, skulle gjerne vært der enda. Livet skjer. Men jeg skjønner ikke hvordan alle disse hendelsene jeg leser om kan skje. I mine barnehager ville aldri en ny vikar vært alene med barn. Ikke engang personale som hadde vært tiår i barnehagen var alene med barna. Det ville aldri kunnet oppstått noen situasjon hvor en voksen kunne slått et barn eller påført et barn noen skade. Alle avdelinger hadde minst én, men i de fleste tilfeller minst to pedagogiske ledere, hvilket innebærer at man ha en barnehagelærerutdanning eller annen treårig pedagogisk utdanning med videreutdanning i barnehagepedagogikk, som sikrer faglig kompetanse og bidrar til en høy kvalitet i barnehagetilbudet. Og ren vandelsattest. Barnehagene jeg jobbet brukte kun ét vikarbyrå, og det gikk gikk gjennom sentralsykehuset. Ingen tilfeldige vikarier, men personer med utdanning og kompetanse ift barn.

Det er tydelig noe spik spenna gærnt med rutiner i diverse barnehager rundt omkring i dette landet. Hva jeg leser hist og her skulle i bunn og grunn ikke latt seg gjennomføre. Det som skal være nummer 1 i alle barnehager er barnas trygghet. Etter å ha lest disse sakene siste dagene, så blir jeg enda mer stolt over å ha jobbet for sykehusbarnehagene i Drammen, sammen med personalet der. Det er jo noen år siden nå, og ting er forandret.

Et par år før jeg ble uføre ble to av fire av disse solgt til privat eie, og to ble kommunale barnehager. Jeg fulgte da den ene av disse to kommunale og ble ansatt der, beste barnehagen, tre avdelinger, masse kompetanse, og tryggheten til barna først!! Veldig skuffende at det ikke er slik overalt, for det er ikke noe problem å få til!!