Her om dagen leste jeg et lite eventyr skrevet av Hanni Afsar, og jeg fant med meg selv at jeg ville dele dette her på bloggen da jeg følte at historien er verdt å tenke på. Bildet jeg har brukt her i innlegget heter «Velsignet hus» av en tidligere leser og anerkjent kunstner, Tor Rafael Raael. Men dét til side, håper dere leser eventyret om det lille røde huset:

«I en idyllisk dal i Norge, der fjellene kysset himmelen og elvene sang sine evige melodier, lå en klynge med røde hus som glødet i sollyset. Midt blant dem bodde familien Solberg i sitt lille røde hus, et hjem fylt av varme, latter og duften av nybakt brød.

Mor Anna, far Erik og deres to barn, Lille-Sigrid og Vesle-Olav, levde et enkelt liv, preget av rutiner, arbeid og fellesskap med naboene i de andre røde husene.

En vakker sommerdag, mens bløt vind strøk over engen, banket det på døren til det lille røde huset.

Utenfor sto en familie på fire, med slitne øyne og tunge sekker. De fortalte at de het familien Hassan, at de hadde reist langt over fjell og daler, og nå trengte hvile.

Anna og Erik, med hjerter fulle av gjestfrihet, bød dem inn uten å nøle. De dekket bordet med rømmegrøt, spekemat og flatbrød, og familien Hassan spiste med takknemlighet. Timene fløy mens latter og historier fylte rommet, selv om språket var en utfordring. Anna og Erik nikket høflig, selv om de ikke alltid forsto gjestenes ord.

Men da kvelden kom, og klokken tikket mot midnatt, begynte vertsfamilien å kaste blikk mot uret.

Gjestene viste ingen tegn til å reise. De ble sittende, snakket høylytt og gjorde seg hjemme. Anna hvisket til Erik: «Kanskje de bare er slitne?» De tilbød gjestene å sove i gjesterommet for natten, og familien Hassan takket ja med brede smil.

Dagen etter var gjestene fortsatt der. Og dagen etter der igjen. Uker ble til måneder, og familien Hassan slo rot i det lille røde huset. De begynte å ommøblere, først subtilt, så tydeligere. De ba om at badet ble delt i to – ett for menn, ett for kvinner.

Anna og Erik, som alltid hadde delt badet som familie, syntes det var underlig, men de ville være høflige og sa ja. Så kom kravet om at alt kjøtt i kjøleskapet måtte være halal. Spekepølsen og juleribben, som var Solbergs stolthet, ble skjøvet til side, og snart var kjøleskapet fullt av mat som familien Hassan godkjente.

De ba om tid til bønn fem ganger om dagen, og rommet de hadde fått, ble gjort om til et bønnerom med tepper og bilder som Anna og Erik ikke kjente igjen.

Lille-Sigrid og Vesle-Olav begynte å lure på hvorfor de ikke lenger kunne leke fritt i sitt eget hjem. Gjestene hadde sterke meninger om hvordan jentene skulle kle seg og hvordan guttene skulle oppføre seg.

Anna prøvde å snakke med fru Hassan om det, men samtalen endte i taushet eller misforståelser. Erik, som alltid hadde vært stolt av sitt arbeid som snekker, dro tidlig til jobben hver morgen, mens Anna leverte barna i barnehagen. Familien Hassan ble hjemme, uten arbeid, uten planer om å dra videre. De levde på vertsfamiliens godhet, men bidro lite til fellesskapet.

Huset, som en gang var ett, ble etter hvert delt i to. En usynlig linje gikk gjennom stuen, kjøkkenet og hagen. På den ene siden levde Solberg-familien sitt liv, på den andre hadde Hassan-familien skapt sitt eget.

Det var som om det lille røde huset ikke lenger var ett hjem, men to verdener som kolliderte.

Til slutt ble situasjonen uutholdelig. Anna og Erik, slitne av å føle seg som fremmede i sitt eget hjem, bestemte seg for å søke hjelp. De banket på dørene til naboene i de andre røde husene, fortalte om gjestene som aldri dro, om hvordan deres liv var snudd på hodet. Men naboene, som en gang hadde vært så vennlige, møtte dem med kalde skuldre.

Da Solberg familien søkte hjelp hos naboene i de røde husene, ble de møtt med kalde ord. «Dere bærer fordommer,» sa en nabo og knep øynene sammen. «Lær å leve med andres skikker,» sa en annen, med stemmen skarp som vintervind. Noen kastet til og med navn som sved, og kalte dem rasistiske troll fra gamle sagn.

Dørene, som en gang sto åpne for vennskap, lukket seg med et dunk, og Anna og Erik sto alene i dalens stillhet, med hjertene fulle av tap – både av hjemmet og naboskapets varme.

Med sorg i sinn bestemte Solberg-familien seg for å dra. De samlet sine eiendeler – klær, leker og minner fra det lille røde huset – og la dem i kister. Med Lille-Sigrid og Vesle-Olav ved sin side sa de farvel til hjemmet som en gang var deres. De dro over åsene, mot en ny by, et nytt liv, der de håpet å finne ro.

Familien Hassan ble igjen i det lille røde huset. De tok det i besittelse, malte veggene i sine farger og gjorde det til sitt hjem. De røde husene i dalen sto som før, men noe var forandret. Der tillit og samhold en gang bandt naboene sammen, lå nå en taushet, som om hjertene hadde glemt hverandres språk.

Slik endte sagnet om det lille røde huset – en fortelling om gjestfrihet, om grenser som ble brutt, og om et hjem som gikk tapt i tidens gang».

Slutt.

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#hanni #afsar #bunny #bunnytrash