I dag var det demonstrasjon på Strømsø Torg her i Drammen.
Dette innlegget er kun en oppfordring til det norske folk å oppsøke informasjon om barnevernet i Norge og hvordan de har operert i en årrekke, og hvordan de fortsatt opererer.
Det er mange grusomme historier og skjebner. Jeg har selv sittet ved flere tilfeller på første rad og fått med meg hvordan overgrep og brudd på vår egen grunnlov og brudd på menneskerettigheter har forekommet.
Mange barn og familier har blitt ødelagte urettmessig. Barnevernet vi har i dag burde vært lagt ned for lenge siden for å kunne bygge opp et nytt barnevern som setter barna og familien først. Vær så snill, opplys dere selv og vær med å kjempe mot dagens barnevern, for barna!
Takk for at dere leste, lik og del!
Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
Fruen og eg har jobba for barnevernet i over 20 år, og må seia det er trist å lese om alt som foregår nå.
Er glad for å kunne sei at me har god kontakt med alle, både borna me har hatt omsorgen for, og foreldra deira. Og etter kvart borna til “borna våre”.
Noko rekteg må me ha gjordt 😎.
Er jo noen som er der for å gjøre godt. Men barnevernet som helhet har gjort mye grusomt over flere tiår.
Ja, me såg jo dessverre eksempler på det, me og 😢. Folk med heilt feil haldningar, som tenkte meir på pengane, enn på borna. Og ikkje minst sakshandsamarar som ikkje hadde snøring på kva dei dreiv med. To av dei sakshandsamarane me var borti, måtte me rapportera, og nekta å samarbeida med. Dei var rett og slett udugelige. Heldegvis hadde dei ein dykteg sjef, som kalla dei inn på teppet, og dei måtte svara for seg i vårt påhøyr.
Du kan seia det slik, me vart ikkje så populære blandt sakshandsamarane, men desto meir populære hjå mora til guten 😀.
Håper barnevernet som er kan legges ned, og bygges opp riktig.
Ja, noko drastisk må iallefall gjerast. Slik det er nå, går det ikkje ann å ha det.
Glad jeg ikke har barn selv.
Bra bilder med klar tekst. Særlig synes jeg det er bra med en oppfordring til å sette seg inn i tingene, sånn at de som ikke vet noe fra før, ikke behøver å føle seg overkjørt men kanskje fatter interesse for å finne ut virkeligheten som våre myndigheter skjuler.
Jeg har hatt gleden av å være med på demo på Strømsø Torg, og i Lier også, selv om det begynner å bli en god stund siden. Med corona og økende alder er det litt vanskelig å komme såpass langt, men jeg sender dere gode tanker nå på ettertid. Det er nyttig med folk som holder ut og fortsetter, selv når vi ikke får våre ønsker raskt oppfylt. Jeg tror nok at når barna som er tatt, blir gamle nok til selv å kunne tenke uavhengig og kritisk, vil det bety mye for dem å få se bilder og beretninger fra familiene som trofast fortsatte å tenke på dem og arbeide for å kunne ta dem i favn igjen.
PS: Les gjerne advokat Venil Thiis’ klare beskrivelse av barnevernet og den nye loven regjeringen vil kjøre igjennom, som gjør forholdene ytterligere ille. (Står på hjemmesiden min http://www.mhskanland.net).
Takk for dette 👍🏾
Eg kom ihug ei historie.
Sidan me ikkje har born sjølv, har me altså gått på bygda og lånt nokon, frå tid til annan.
Ein periode hadde me 3 syskjen, 2 jenter og 1 gut. Me hadde avtalt ein tur med dei, for å sjå på ein steinfigur. Då dagen for turen kom, bles der stiv kuling og pøsregna, men me kledde oss godt, og la i veg med godt mot. Etter å ha gått eitt stykke, måtte me søka ly i le av ein granskog. Me vaksne ville snu, men det kom ikkje på tale. Jentene skulle berre sjå den steinkjerringa. Guten, stakar, var både sliten og trøtt, så han putta me oppi ein ryggsekk, med berre haudet oppe i det fri, og der sovna han 😊.
Då sa fruen, nå skulle barnevernet ha sett oss. Kor på eg svara, ja, me er jo barnevernet, og då fekk me oss ein god latter 😂.
Me nådde målet, og ungane snakkar enda om den turen som ei kjekk og positiv oppleving. Og for ikkje så lenge sidan, fekk me tlf frå ei av jentene. Hu ville ha vegbeskriving til Steinkjerringa, for hu ville gi sine eigne born ei tilnærma oppleving som hu hadde fått.
Ja, der er situasjoner en kan få slike tanker om barnevernet. Husker tanta mi ble meldt til barnevernet for å ha kjørt gjennom byen med guttungen sovende i barnesetet bak etter klokken 20:00 på kvelden. Det førte til en del kjedelige besøk en stund framover der de leitet som gale for å finne feil og mangler.
Ja, det har vorte heilt sjukt.
Det virker som om jo fleire familiar dei kan øydeleggja, jo høgare status får dei.
Då me engasjerte oss, var det motsatt. Då var det om å gjera å hjelpa foreldre i ein kortare periode, slik at dei vart i stand til å ta vare på borna. Samarbeid med foreldra var 1. pri. Skjønt der var ein del ugreit i den tida og.
Nå er det jo om og gjera å omplassera flest mogleg, og plaga livet av flest mogleg.
Noko drastisk må gjerast med dette uvesenet. Og når ein ser på regjeringa, og den arrogansen dei syner over domane i Strasbourg, så er det vanskeleg å halda att raseriet.
Jeg har vært rasende på barnevernet i nærmere 30 år. Og ja, regjeringen og Strasbourg-dommene hjelper ikke akkurat mot det raseriet.
Oppsann, da har vi visst om barnevernets forferdeligheter omtrent like lenge.
Naturligvis enig i at regjeringens barnevernsdrift er skrekkelig, og den nye loven til Ropstad gjør forholdene om mulig enda verre enn de har vært. Den mannen og det partiet kommer seg ikke ut av sine ønskedrømmer om et evig hel-dekkende diktatur for barn og foreldre, hvor de selv skal betjene alle ‘jobbene’.
Men med Strasbourg-dommene er det jo tvert imot. Dommene gir håp, og det er som Bernt Vingen sier: det er våre inkompetente myndigheters latterlige arroganse på dommene som kan gjøre en rasende. Virkeligheten i sakene dommene beskriver, er ikke tilfeldige avvik, de er typiske, og vi ser dem igjen og igjen. At vårt politiske etablissement ikke vil stoppe det, men tvert imot bygge det ut fortsatt, setter oss vel nærmest i klasse med Hvitrussland og andre diktaturer. Så det nytter ikke å appellere til disse politikernes fornuft – den styrer bare det som gavner deres egen karriere og plass i andedammen, og de vil aldri frivillig innse at de er med på grusomheter. Men langt flere i den almindelige norske befolkning vet noe, og orienterer seg, nå enn da jeg selv begynte å skrive om det på 90-tallet. Og særlig ved hjelp av Strasbourg begynner det å bli kraftig kjent i utlandet, og vi må ha hjelp fra utlandet hvis vi skal få Ola Nordmann til å ta et oppgjør med de system-tro politikerne og barnevernsindustrien.
Enig i alt. Og vi må få frem mer om dette i Norge. For selv om Norge begynner å bli kjent i utlandet for sitt elendige barnevern, så er ikke disse grusomhetene, dommene i Strasbourg noe som omtales særlig i norsk MSM.