Jeg hadde en venninne en gang, en veldig god venninne som jeg hang med i mange mange år. Hun heter Karine og var egentlig «venninne» med min tre år eldre søster da de gikk alle år på grunnskole og videregående sammen. Klassevenninne. Så med andre ord, jeg hadde kjent henne så lenge jeg kunne huske egentlig.

Da jeg var bortimot midt i tenårene ble vi to veldig gode venner «bestisser» og hang sammen i tykt og tynt i nærmere 15 år. Hun var på mange måter min beste venn. Døren hennes var alltid åpen for meg, og det hente mang en gang at jeg overnattet der. Jeg kjenner flere sider av henne, hun kjenner flere sider av meg. Jeg har sett hennes mørke, hun har sett mitt. Hun vet ting om meg som ingen andre vet.

Vi suset rundt i Volvoen hennes på korte og lange turer. Alt vi gjorde, alt vi var med på. Utrolig masse historie. Vi elsket å fiske på Stangnes, og på Kilaholmene. Uendelig mange timer tilbragte vi sammen hun og jeg. Når jeg reiste bort på turer i inn og utland var hun alltid den første jeg brukte sende kort til. Slik var det. Helt til jeg flyttet fra Harstad til utenfor Drammen i begynnelsen av 2007.

Enda da jeg hadde etablert meg her så brukte jeg ringe henne. Det var jo en selvfølge for meg, hun var slik jeg følte det, en nær kjær god venninne. Jeg var så glad i henne. Noen ganger ringte jeg henne på kveldene når jeg hadde en stille stund, andre ganger når jeg hadde pause på jobb. Karine var en av dem jeg virkelig ønsket å holde kontakten med etter jeg hadde flyttet. Hun betydde så utrolig mye for meg. Men etterhvert forsvant kontakten helt.

Jeg har aldri dratt ofte tilbake på besøk til Harstad. Byen betyr ikke så mye for meg. Der er noen mennesker som betyr mye for meg, men ikke byen. Mye historie og fæle opplevelser. Narkotikamisbruk, venner som har tatt overdoser og selvmord. Vold og overgrep. Drap. Barnevern. Kommune og politi. Et hardt miljø. Mye grusomt. Jeg satt midt i det. Jeg grøsser.

Jeg lyver ikke når jeg skriver at jeg har vært maks seks ganger i Harstad på 15 år. Besøkt mamma. Mormors 80 årslag. En venninnes bryllup. Mormors begravelse. Jeg har dratt oppover når jeg har følt at jeg har måttet. Jeg har, og har alltid hatt et ønske i hjertet mitt om å stille opp for mine nære og kjære. Så det er hva jeg har prøvd å gjøre. Men allerede under mitt andre besøk i Harstad merket jeg at ting hadde endret seg.

Det er ikke noen god følelse når mennesker du er glad i prioriterer helt ubetydelige ting fremfor deg. Da Karine ikke møtte meg da jeg kom på besøk til Harstad var det utrolig vondt for meg. Jeg ringte og sendte meldinger, men hørte ingenting. Ikke én lyd fra jeg dro derfra til jeg kom tilbake neste gang et år etter.

Det var da bryllup på Kveøy, en annen god venninne som giftet seg. Karine og jeg ble selvfølgelig plassert ved samme bord. Brudeparet så vel på det som bare rett og riktig. Så gode venner som vi var så skulle vi vel sitte ved samme bord når vi møttes. Men det hele ble bare rart.

Bryllupet var sommeren 2011, det var siste gang jeg så Karine. Vi har hatt null kontakt siden. Eneste var at jeg sendte henne melding og gratulerte med dagen da hun hadde rund dag tre år etter. Da svarte hun takk, men det var det, ingenting å bygge videre på. Aldri har jeg fått noen gratulasjon eller hilsen. Jeg måtte bare gi det opp. Det var vondere å forsøke, bedre å bare la fortid være fortid og gå videre. Jeg betydde kanskje ikke så mye for henne som hun gjorde for meg. Noe svar på dét får jeg nok aldri, det har jeg innsett.

Når jeg tenker på dette gjør det enda vondt. Men nå er det sjeldent. Tiden leger alle sår som det heter. Det er nesten sant, bare nesten. Noen sår gror aldri, men det er en annen historie. I dette tilfellet er såret grodd godt nok. Det åpner seg litt en sjelden gang med laaaange mellomrom, slik som i dag. Så gror det fort og greit igjen.

I dag (altså i går, klokken har nå passert midnatt) var jeg ute og mosjonerte, gikk ei mil, og hadde lastet ned noe ny gammel musikk på mobilen som jeg hadde i høreklokkene på turen. Hadde ikke trodd jeg skulle bli sentimental, jeg bruker høre denne musikken med jevne mellomrom, men i dag fikk jeg en reaksjon.

Det kom masse minner da jeg hørte Transvision Vamp og låtene «Velveteen», «Bad Valentine», «Baby I Don’t Care», «Psychosonic Cindy», «Sister Moon», «Revolution Baby», «Trash City», «Sex Kick», «The Only One», «Born to be sold» og «I want your love» fra albumene «Pop Art» og «Velveteen».

Denne gruppa som spiller alternativ rock var musikk Karine presenterte meg for. Musikk fra et band som jeg elsket fra første øyeblikk og alltid siden. Denne musikken er helt meg, helt oss, hun og jeg brukte guffe opp disse platene i Volvoen hennes så det dundret, det hørtes ikke bare i Harstad, men også i hele fylket og nabofylket.

Jeg har skrevet før om Karine i bloggen min, men jeg tror ikke hun har lest det. Jeg tror faktisk ikke noen jeg kjenner i Harstad leser i bloggen min. Det er like greit, det har vært mange kapitler i mitt liv, de er fortid nå.

Det er 15 år siden jeg flyttet nordfra og hit. Jeg har lært for lenge siden at det beste er å se fremover. Gjøre nytt, oppleve nytt, og verdsette dét. Selv om jeg innimellom savner et par av mine «gamle» venner, så har jeg det det godt og morsomt med de få gode vennene jeg har i dag. Det livet jeg lever nå er livet jeg ønsker å leve.

Jeg setter helt klart utrolig pris på hvordan jeg har det i dag og de som er i livet mitt nå ❤️

Det er godt å få ting ut av og til. Det var slik bloggen min oppsto. Det var, og er enda i dag, veldig terapeutisk å skrive. Så med det, da ble det et litt vemodig innlegg denne gang.

Har noen av dere som leser opplevd vennskap som bare har forsvunnet uten at dere har forstått helt hvorfor, eller hva som skjedde? Del gjerne ❤️

Takk!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#minner #nostalgi #harstad #nordnorge #troms #venner #venninne #musikk #popart #velveteen #transvisionvamp #fortid #vennskap