«Pensjonistgunna» postet et blogginnlegg på Facebook for noen dager siden, innlegget ble skrevet etter at hun hadde lest at en kollega av henne, bloggeren «Ei_heks» (bloggen er nå slettet) hadde satt i gang en kampanje mot mobbing. Pensjonistgunna skriver at «dette er så viktig» at det vil hun også være med på. Hun forteller videre at hun har vel aldri blitt direkte mobbet, at hun hadde rødt hår og fregner i oppveksten, at hun fikk litt kommentarer på rødfargen. Men når hun nå i ettertid reflekterer over det, så innser hun at det var mer erting enn mobbing.

Til slutt skriver hun «selv om jeg med min usikkerhet antageligvis kunne oppfatte det som mobbing». Altså hun var/er så usikker på seg selv at hun innrømmer å ikke kunne se forskjell på erting og mobbing.

Kampanjen mot mobbing som hun refererer til, der oppfordres vi som blogger til å skrive så mye som mulig om mobbing. Jeg antar at dette fordi folk skal lese hvor ødeleggende mobbing kan være, hvordan man bryter ned andre mennesker når man mobber, hvordan man ødelegger menneskeliv. Og at det at vi skriver om mobbing skal virke forebyggende.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har en historie om en gutt som gikk i klassen min på grunnskolen. Jeg selv gikk i samme klasse på samme skole alle årene i barne- og ungdomsskolen. Jeg tror vi startet på 5. klassetrinn da denne nye gutten kom i klassen. Bjørn het han. Liten og puslete, og sterkt medisinert.

Epilepsi er ikke én sykdom, men en samlebetegnelse på sykdommer og skader i hjernen med tendens til anfallsvis opptreden av funksjonsforstyrrelse. Funksjonsforstyrrelsene i hjernen er forårsaket av unormale og ukontrollerte elektriske utladninger.

Bjørn hadde epilepsi, og han fikk disse anfallene hele tiden. Plutselig ramlet han om, i klasserommet, i skolegården, overalt. Han gikk rett i bakken og hele kroppen hans sprellet noe vanvittig samtidig som han frådet og snerret. Hvit skum ut av munnen, det så utrolig skremmende ut, varte noen minutter, så våknet Bjørn til seg selv og husket selv ikke noe av det.

Dette var helt sikkert traumatiserende for noen av oss barna og se, selv nå når jeg tenker på det, så kjenner jeg at jeg blir noe skremt, får vondt inni meg, et ubehag. For disse anfallene så faktisk ut som hentet fra en skrekkfilm der onde ånder overtar kroppen til den rammede, eller noe slikt. Så kan man jo forestille seg hvordan dette var for Bjørn som fra han var liten gutt måtte leve med at denne epilepsien ville nok ende hans liv. Jeg kjenner flere i ettertid som er diagnosert med epilepsi, men aldri har jeg hørt om, sett eller opplevd noen i nærheten av alvorlighetsgraden i Bjørns tilfelle.

Noen barn sympatiserte og følte med Bjørn. Foreldre og lærere forklarte at han hadde en alvorlig sykdom, at man burde hjelpe han, stille opp for han og bidra til at han hadde det så bra som mulig rett og slett. Mens andre barn utpekte han som annerledes, og jeg vet ikke om det var noe de tok med seg hjemmefra, men annerledes var ikke greit. Så istedet for å være forståelsesfull med Bjørn, så plaget de han.

Bjørn kom på skolen og ble dyttet, de laget lyder til han, kalte han ting. Alt mulig som ikke var greit. Jeg er overbevist at mange av epilepsi anfallene hans ble provosert og trigget fram. Han hadde noen helt forferdelige år i klassen «min», fra han kom, til siste dag. Jeg vil påstå at han var i helvete. En gutt på 10 år kom til skolen, opplevde 5 år i helvete, og ingenting ble gjort. Jeg har ikke sett han etter det siste året på skolen.

Jeg selv var utsatt for et mobbegjeng i oppveksten, gutter som var eldre en meg. Det de så og trodde, var at jeg var en som ikke tilhørte noen klikk eller gjeng. Fordi jeg fulgte ikke flokken, da så de på meg som svak, et offer, og forsøkte ta meg for det. Det jeg kan si nå i ettertid er at jeg er enda her, det er ikke dem.

Men i klassen min, klassekameratene mine mobbet meg ikke. Mine foreldre skilte seg da jeg var 8 år, alt dette havnet i media, og mye rykter var det også. Barna fikk beskjed av sine foreldre om å holde seg unna meg, så jeg ble vel heller mobbet av voksne, fremfor barna. Der var noen i klassen som forsøkte seg på meg, i begynnelsen. Men det var slik at kastet noen vått papir på meg, da fikk de en bøtte vann over seg til gjengjeld. Ødela noen blyanten min, da satte jeg fyr på ryggsekken deres. Rører du meg så brenner jeg ned hjemmet ditt når du sover var beskjeden fra meg. De visste jeg mente det. Jeg fikk være i fred, de turte ikke, de visste de kunne slå meg til blods, og det ville bli blodhevn. Jeg ble aldri redd, jeg bare dundret på, fullstendig fryktløs!

Ungdomsskolen var grei nok den for min del. Nå snakker jeg om forholdet til klassen min. At jeg ikke møtte på skolen før halve dagen var gått, at jeg ruset meg, ble forfulgt av en overgriper, utsatt for utallige overgrep, det er en annen historie. Jeg var venner med stort sett alle. Ble invitert på klassefester, holdt fester hjemme selv, de villeste og beste festene var det vel jeg som stod for. Men det var også slik, at jo mer utenfor noen andre i klassen var, desto bedre venn var jeg for dem. Jeg snakket heller med dem som opplevde utenforskap, som Tone som ble omtalt som tilbakestående av lærere (det var en forferdelig skole egentlig), men som slett ikke var i nærheten av det. Barbro som ikke fikk delta i musikkundervisning, dra på klubben, fikk ikke komme i bursdager eller noen former for feiringer. Hun tilhørte Jehovas Vitner. Dette var i skolesammenheng, når skoledagen var over levde jeg et helt annet liv.

På slutten av siste skoleår hadde jeg de såkalte «kuleste» (de minst kule) så langt opp i halsen, et par av håndballjentene, og to-tre gutter. Det skulle bli en sann glede å bli kvitt dem. Alt hva de sa og gjorde var bare så grusomt, og nei, voksne gjorde ingenting. Det kom til den dagen jeg kom inn i klasserommet, og disse to-tre guttene plaget Bjørn igjen. Dyttet på han, kalte han ting. Så tok den største av dem, knyttneve, og hentet medfart i et sideslag og slo Bjørn i ansiktet så han fløy sidelengs og gikk i gulvet. Han reiste seg, så seg rundt med et blikk som jeg aldri glemmer. Det kan ikke forklares, men noe skjedde med gutten der og da. Og han løp ut, og forsvant. Jeg meddelte disse bøllene, at om Bjørn var skadet, så var det dems tur neste. Så forlot jeg.

Jeg lette etter Bjørn i skolegården og de nærmeste byggene til jeg fant han innelåst på et toalett, han hadde kuttet pulsårene på håndleddene.

16. mai like etter. Fest et bortgjemt sted som heter Brurvika, ytterst på en holme, etter et godt stykke terreng. Alle som var noe, eller trodde dem var noe, skulle på fest dit. Tradisjon for tenåringer å feste på 16. mai. Jeg vanket i et rusmiljø, mennesker fem og ti år eldre enn meg. Fikk dem med meg til Brurvika, fikk dem til å ta tak i denne mobbegjengen, de ble bokstavelig talt tatt i nakken, sparket i rævva og sendt hjem. Uten å dele detaljer: de ble fullstendig ydmyket. Siden har de aldri snakket til meg, og aldri rørt Bjørn igjen.

I dag har vi internett, voksne folk sitter bak tastatur og tror de kan holde på som dem vil, kjerringer som kommer med beskyldninger og anklager, voksne menn som skriver til uskyldige mennesker at de fremstår som tilbakestående og dumme. Høres ikke ille ut? Det foregår grov sjikanering og mobbing! På blogg har det vært mye i det siste. Det er stygt som faen, men én dag, det kan ta uker, måneder, kanskje må noen tåle 5 år med konstant bølling og mobbing, slik som Bjørn, men jeg sier dere. Jorden er liten og sjansen for at dere blir innhentet for deres handlinger er stor, plutselig en dag skjer det.

Bare slutt og mobb, hold kjeften deres, hold fingrene deres vekke fra tastaturene, så går det dere helt sikkert bra. Og dere som deltar passivt, ikke tro dere er uskyldige. Dere er årsaken!

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#mobbing #blogging #bunnytrash #bunny