Det hadde seg altså slik at denne jenta hatet ikke bare seg selv, hun hatet alle. ‘Hat’ er et sterkt ord, og den sterkeste følelsen vi mennesker har ved siden av kjærlighet. En skal være forsiktig med å bruke ordet, men her er det altså slik denne jenta følte.
Den eneste personen hun ikke hatet var hennes omtenksomme og gode kjæreste, han var alltid der for henne, uansett hva det måtte gjelde. I tykt og tynt, no matter what, og jenta hadde sagt at hvis hun bare kunne se verden, så ville hun helt klart gifte seg med ham.
En dag donerte noen et par øyne til henne. Dagen hvor hun kunne se alt, se verden, den dagen kom. Himmelen, havet, den fargerike enga av blomster rett bak huset hun bodde. Hun kunne se seg selv, hun kunne se alt hun hadde ønsket å se, inkludert kjæresten.
Kjæresten hennes spurte henne, «nå som du kan se verden, vil du gifte deg med meg?» Jenta ble helt satt ut og sjokkert da hun så at kjæresten også var blind, og hun nektet å gifte seg med ham. Det var ikke snakk om. «Nei», var hennes svar.
Kjæresten forlot henne i tårer og med knust hjerte. Hans liv ga ingen mening mer. Han bestemte seg for å reise vekk og prøve legge all den tid de hadde hatt sammen bak seg, og forsøke starte et nytt liv uten henne på et helt annet nytt sted. Før han reiste skrev han et brev til jenta og sa:
«Bare ta vare på øynene mine kjære».
Jeg forsøkte å finne moralen i historien, men jeg ble så perpleks at jeg mistet på en måte ord. Snakk om å leve seg inn i hva en leser. Jeg fikk skikkelig vondt av denne gutten. Men det er noe med at når omstendighetene våre endrer seg, endres sinnet vårt også. Vi «glemmer» lett. Noen mennesker kan kanskje ikke se hvordan ting var før, og kanskje ikke være i stand til å sette pris på dem? Jeg kjenner meg igjen i hva han måtte føle, det er vondt når en gir alt, og sitter igjen uten.
Hva tenker du om dette?
Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#blindkjærlighet #hat #kjærlighet #bunny #bunnytrash
Forferdelig trist historie 😔Han hadde mye kjærlighet ja, men hun derimot kjenner jeg at jeg blir fryktelig sint på. Mest opptatt av seg selv. Først var alt fælt, med henne og med verden. Når noen “gir henne verden” så går hun fra det eneste hun hadde kjært før. Fy jeg ble lei meg 😔
Enda mer trist synes jeg det er at historien har opphav fra menneskelig adferd. Det positive er vel at slike historier får en til å gå litt inn i seg selv. Å donere øynene sine er jo ikke noe man hører om hele tiden, men vi hører hele tiden om at den godhet man gir til hverandre blir tatt for gitt. Hvis man tenker litt oftere på hvem er jeg, hva gjør jeg, så er det mye å lære av hverandre og hvordan bli bedre.
Jeg har lest den historien før, og jeg misliker den fremdeles.
Det eneste vettuge jeg har klart å tolke ut av den, det er at hjerte og sjel «ser» klarere enn øyne og tanker…..
Jeg liker historien, for den vekker følelser og er gripende, det jeg ikke liker er at den speiler mange menneskers adferd.
trist historie ..
Kjenner det i hjerterota ja.. ❤️