Jeg tror aldri noen kan bli helt rusfri, eller jeg vet at man ikke kan bli det. Det går bare ikke. Livet er en rus, livet er en jævla trip. På fuckings godt og vondt!

Koffein, sukker, tobakk, det er rus. Alkohol er rus, og faktisk en av de verste variantene. Jeg har hatt mange alkoholikere i livet mitt. I slekta, familie, venner og i miljøet jeg vanket. Enda så drikker jeg alkohol selv, aldri alene, maks noen timer en kveld i uka, lørdager hjemme på balkongen, eller hos venner.

Første gang jeg var full var jeg 10 år. Det var da jeg begynte å røyke, tobakk altså. Tre år etter begynte jeg å eksperimentere med andre ting. Prøvde det som var tilgjengelig, og derfra gikk det fort. LSD, hasj, amfetamin, heroin, fleinsopp, opium.. altså listen er lang, kokain, diverse medisiner som ritaliner, temgesic, stesolid, rohypnol..

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det var ikke en dag uten rus, år etter år, fra en sto opp til en «gikk i dørken» på kvelden og natta. Til og med da kunne en våkne for å få i seg noe. Det gikk fullstendig i ett, for alt jeg vet så kanskje satte jeg noe i årene i søvne også, hehe.. ikke greit å si. For så rusa var jeg!

Og vet dere hva, det å være rusa i seg selv var aldri det verste. Rusen var jo en virkelighetsflukt, rusen tok vekk smerter, tankekjør og i det hele tatt. Rusen gjorde livet der og da lettere å leve. Rusen var deilig, rus ER deilig, derfor man ruser seg. Tankemønsteret, holdninger, det å være rusa gjorde at en håndterte ting annerledes. En ga mer faen rett og slett. Pytt pytt. En virkelighetsflukt. Sådan kan rusen være en gave, men med tiden så blir det et slit. Den stadige jakten på en ny dose, finne ut hvordan skaffe penger, bytte, deale, avtale, låne. Tjenester. Umoralske betenkelige tjenester.

Det verste i seg selv var ikke rusen. Det verste for meg var miljøet. Et tungt belastet kriminelt miljø av vinningskriminelle, voldskriminelle, torpedoer. Stadige razziaer, politiovervåking, barnevern. Et vanvittig sammensurium av galskap og kaos. Jeg har så mange historier som for mange er helt ubegripelige. Venner havnet på ungdomshjem, unger ble hentet av barnevern, en tid døde bekjente i hopetall, skjøt seg, hengte seg, tok overdoser og u name it. Folk jeg ruset meg med har blitt druknet i en elv, en annen ble funnet i grunnvannet. En av mine beste venner ble slått ihjel med en jernstang, rullet inn i et teppe og kjørt til skogs og forlatt i en grøft der. Det viste seg at han enda levde inni det teppet i skogen, og døde i grøfta der.

For min del så kom det til et vendepunkt da jeg hang sammen med et gjeng, det var mye amfetamin den perioden. Jeg var fordypet i en psykedelisk tegning som jeg satt og tegnet på i flere dager. Sov ikke, spiste ikke, stanset kun opp for å få en smell eller en blås. Så fortsatte jeg på tegningen. Folk kom og gikk innom denne hybelen jeg var i hele tiden, ting og tang ble levert, penger og dop ble omsatt. En som var innom der ble funnet drept noen dager etter. Funnet i et rør hvor en liten elv, eller bekk rant gjennom. Han hadde tydeligvis snakket litt for høyt om de 7500 kronene han hadde i lommeboken. Så noen av de jeg hang med på den hybelen knertet han.

Derfra ville jeg ut av dette, jeg innså hvor dypt inni det jeg var. Hvilke folk jeg hadde rundt meg. Hvor mye stygt som foregikk. Hvor avhengig av narkotika jeg var blitt. Men en kan ikke bare leve i en liten by som Harstad og bare slutte. En blir oppsøkt hele tiden. Mange jeg kjenner var til rehabilitering, flere var på slike evangeliesentere. Den ene og den andre ble jo bare galere etter slikt opphold, jesuspreik og fiction, lost from the real world, på en annen måte igjen. Og så kom de tilbake til byen, møter miljøet, sprekker og da havner i rushelvetet igjen oppå den religiøse fanatismen, så med det landet enkelte av dem aldri igjen. Livredde for små menn i lyktestolpene, for at djevelen skulle komme, og disse gadgetene ei mente tannlegen hadde satt inn i tennene hennes. At hun ble overvåket, fullstendig paranoia, hold på å rive av seg kjeften.

Det gikk sin tid, for å finne veien ut. Jeg hadde langt hår til halebeinet. Langt tykt hår, som min mamma lovet meg at hvis jeg klippet det vekk så skulle hun betale sydentur for meg. Jeg var kommet i kontakt med en miljøterapeut som hjalp meg søke på skoleplass. Jeg klipte av meg håret, fikk en tur på to uker til Cesme i Tyrkia. Svettet masse dritt ut av kroppen, kom tilbake til Harstad, begynte på skole, fullførte. Traff en mann, innså og innrømmet for meg selv min legning, giftet meg, og havnet så i et annet helvete, men whatever. Jeg satte aldri mer ei sprøyte, jeg sluttet med alt unntatt av å røyke hasj. Hadde jeg ikke røyket hasj hadde jeg nok helt sikkert sprukket mer enn jeg gjorde. Jeg sprakk én gang, fikk i meg noen doser amfetamin, men det ble med det døgnet.

Dette er kortversjonen altså. Jeg var gift noen år, separert og skilt. Begynte på skole igjen, utdannet meg. Pakket pikkpakket mitt, reiste til Drammen, begynte å jobbe på sykehuset. Og her er jeg nå. Jeg er blitt en Drammenser fra Harstad, og har nå i mange mange år vært rusfri, da iht narkotika.

Så grunnen til at jeg skriver dette. Jeg blir rett og slett helt forstyrra av en persons flere ganger daglig oppdateringer om å være rusfri narkoman, sykdom og narkotika, hver dag hele året. I det siste har jeg lagt merke til at ganske mange reagerer på dette. Det er diskusjoner i grupper og forum om denne personen som legger ut flere ganger daglig dette, om seg selv og alle rundt seg. Barn som vokser opp med stemplet av å være barna til hin som ikke gjør annet enn å snakke om rus og narkotika fra morgen til kveld, skriver om det på nettet bak meget dramatiserte clickbait-overskrifter.

Bevares, alle har sin greie. Og jeg vet hvor tøft det er å komme ut av rus og vekk fra et tungt belastet miljø. Jeg vet hvordan det er å se nære og kjæres liv gå til helvete, og jeg har stor respekt for og hyller enhver som kommer seg ut av det. Å skrive en bok eller en blogg or whatever der en tar opp tabutema, inspirere, fortelle om veien ut, sette ord på problematikken, bevisstgjøring rundt rus og avhengighet. Fjerne stigma og fordommer mot rusmisbrukere og narkomane, det er jeg altså for. Jeg vet så inderlig godt om historiene bak personene som havner «utpå», vold, overgrep, mishandling, mangel på kjærlighet og sådanne ting som går igjen. Det jeg ikke har respekt for er melkingen, det å skape et drama rundt, overeksponering og overdrivelser. På et punkt må livet gå videre, hvis en skal være rusfri og hver dag mase om dette, tenke på hver dag, så er en jo faktisk ikke kommet ut av det. Livet til vedkommende handler like mye om narkotika i dag som den gang vedkommende tok narkotika.

Gi slipp på rusen da menneske!!

Enda verre, å vokse opp som barn med foreldre som daglig bedriver dette usunne fokuset, at hver dag skal handle om seg selv og denne rusen, om og om og om og om og om og om og om igjen. Det blir som å sette en ny dose rett i årene. Og disse barna skal foreviges og bli husket som barna til vedkommende som satte disse skuddene hele sitt liv. Tenke seg til når dag 3650 som rusfri skal feires?! Hjelpes, nei den gang jeg ble rusfri, ble et kapittel avsluttet, jeg kan snakke om det i ettertid, men det er et endt kapittel. Mange kapitler har blitt avsluttet siden den gang. Det er bra nå. Jeg feirer heller kjærligheten og livet 🥰

Takk for at du leste!

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#narkotika #rus #bunny #bunnytrash