For ikke så lenge siden postet jeg et innlegg «Da fattern ble funnet», et innlegg som forteller om vold i nære relasjoner, noen bruddstykker, hendelser som gir et lite innblikk i hvordan min barndom og oppvekst var. At mine foreldre ble skilt med dom. Det jeg ikke fortalte, men jeg har nevnt det i bloggen før, for lenge lenge siden, var at før denne dommen ble satt så måtte min mamma gå i dekning. Da min far fikk papirene om at mamma ønsket skilsmisse, så, ikke uventet, klikket det for han. Så med det flyttet mamma og jeg ut av byen og på landet, og bodde på et rom i en muggen kjeller. Den gang var det ikke noe lov om besøksforbud, andre lover måtte benyttes, og først måtte skilsmissen innvilges, og bare dét tok 2 år.
Så yupp, innlegget jeg skrev tidligere i dag, «Besøksforbud og et liv på flukt og i skjul» ble trigget og provosert frem, og MÅTTE sies noe om. Jeg synes det er et hån mot enhver som har levd med vold i livet sitt, vært på flukt og opplevd slike ting, at noen kan gjøre det hele til en sådan farse. Utgi seg for å være på flukt og i en slags fare, og samtidig publisere i sosiale media, på blogg og Facebook hvor en befinner seg til enhver tid, og opplyse om at ens hjem er fritt frem for å bryte seg inn, bestjele og gjøre hærverk. Jeg tenker, hadde det faktisk vært en reell fare, så hadde man ikke gått ut med slike opplysninger. Man hadde heller ikke lagt ut innlegg i samme blogg og sosiale media, hvor man til stadighet provoserer denne personen som er så grusom og farlig at man må flykte inntil en har fått innvilget besøksforbud fra tingretten. Ingenting av disse greiene «adder up». En farlig blogg slik jeg ser det, jeg ble ihvertfall trigget, og jeg har i dag også blitt kontaktet av andre som har vært gjennom vold i nære relasjoner og måttet flykte, og de opplever også at hva dette mennesket poster er ugreit.
Vel, nok om det. Det var godt å få ut hva jeg mener, skrive om det. Jeg tviler på at det skjer, men det er jo lov å håpe, at vedkommende snart begynner tenke og ta til seg at folk skjønner at ting ikke henger på greip.
Livet er hva det er og det er aldri problemfritt. Men et motto jeg lever under er at det som ikke ødelegger deg, gjør deg sterkere. En annen ting er at problemer simpelten er oppgaver som må løses. Selv om noen problemer er grusom og stå i der og da, noen ganger føler man seg maktesløs, har rett og slett ikke lyst å leve. Man vil bare opphøre å eksistere, dø! I dag er det intet jeg har mer lyst til enn å leve. Jeg har ingen aggressivitet i livet mitt. Her er ingen vold. Jeg kan velge selv hvem jeg vil ha i livet mitt, følelsen av maktesløshet iht eget liv opphørte for lenge siden. Her er det bare ja til livet og kjærligheten, og jeg utnytter ingen forhold for oppmerksomhet. For tro meg, jeg liker også oppmerksomhet. Gjør vi ikke alle? Men altså, da tar jeg på meg en rosa stringtruse og løper gjennom Tollbugata. En kan ikke få mer oppmerksomhet enn en får da, tro meg, bare prøv selv!
Neida, seriøst. Det eventuelle drama i min blogg er ekte, ærlig og ferdig snakka. Og hjemme holder vi alt positivt. Tema i dag har vært bursdagen min. Den er her snart. Bruker vanligvis invitere venner, lage middag, stæsje opp kåken og lage fest. Men jeg føler ikke for det i år. Jeg synes det er blitt så styrete med folk som ikke kan svare ordentlig. Ikke vite hvem og om folk kommer, hvor mange en må lage mat til. Jeg orker ikke at min egen dag skal være stress. Så snuppen min kom med et forslag: vi forlater byen den dagen, vi booker rom på hotell nå og reserverer bord på en «fancy» restaurant og sjekker utelivet i en by vi ikke har fått sjekket utelivet i før. Så ja til livet og kjærligheten, så kan dere der ute gjette hvilken by det er snakk om. Klarer dere det?
Takk for titten og fin fin kveld videre 🥰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Jeg plumpet innom bloggen til Monica Vederhus i dag. Ja jeg vet. JEG burde ikke klikke inn der, og JEG burde ikke kommentere hva hun skriver, og jeg burde ihvertfall ikke skrive noe innlegg her på blogg som involverer henne. Dere som har fulgt meg her på blogg sånn litt over tid vet hvorfor. Bare å nevne den dama kan skape drama av dimensjoner. Men jeg velger å gjøre det likevel.
Saken er den at Vederhus og mannen hennes er på «flukt». Eller hun skriver at de er på flukt. «Jeg flykter til jeg får beskjed om at jeg kan være trygg igjen, jeg nekter å sitte og vente til forbudet går ut for da vet jeg hva som vil skje». Sitert.
Hun skriver at de er på flukt fra en mann som hun omtaler som forferdelig og grusom og så videre. Like fullt poster hun på offentlig blogg nøyaktig hvor hun befinner seg. Litt av en flukt. Hun er på flukt fra en mann hun beskriver som grusom, slik hun i sin tid omtalte meg. Ja jeg vet, jeg er den grusomste kaninen på blogg. Jeg vet også at jeg er den kuleste kaninen på blogg, så det balanserer seg. Det er helt greit.
Anyways, Monica og mannen hennes er på flukt fordi hun ikke har fått avgjørelse fra tingretten enda om forlengelse av besøksforbud. Hun vil ha besøksforbud mot en mann hun over tid vanket med. En som mener hun skylder han penger. Det er liksom flere sider av en sak, og ja, jeg har snakket med mannen. Personlig anser jeg han ikke som en trussel, bare sint for å føle seg urettferdig behandlet og urettferdig omtalt på på offentlig blogg. Jeg kjenner til hvordan det kan være, å bli uthengt på en plattform der du ikke blir gitt noen mulighet til å forsvare deg, da det er den som ønsker ramme deg som modererer, bestemmer hva som skal bli sagt og ikke sagt, bestemmer hvilke kommentarer som skal godkjennes og ikke godkjennes. Det å flere ganger i uken måtte lese (eller ikke), eller bare vite at noen omtaler deg negativt, og hele tiden vrir og vender på dine ord, til og med lyver om deg. Det kan faktisk være veldig belastende. I Vederhus tilfelle, så er jo denne mannen også frustrert fordi han mener at hun har bestjålet han for verdier og penger som faktisk tilsvarer.. mye!! Og andre ting..
Det som forundrer meg her, det som er årsaken til at jeg skriver er at Monika forteller i bloggen sin at hun ikke visste at besøksforbud må godkjennes. Altså mannen hun har rettet besøksforbud har sagt at han ikke godkjenner sådan forbud, fordi han anser seg ikke som noen trussel for henne iht krav eller vilkår for besøksforbud. Ved besøksforbud må han se til å ikke være i nærheten av Monica på noen måte. Ved et slikt forbud handler det ikke om å ikke få lov til å besøke noen, det handler om å ikke kunne befinne seg i nærheten av. Kontaktforbud!! Hvis hun er på Rema, han kommer inn og ser henne, da må han forlate. Hvis ikke vanker det fengsel eller bot! Det er jo frihetsberøvelse å innvilge et sådan forbud hvis han ikke er en trussel. Og det vil jo bli svært belastende på slikt et lite sted som Måløy. Hadde det vært Oslo hadde han vel gitt flatt faen. Men å ikke kunne bevege seg fritt i egen bygd, selvfølgelig godkjenner man ikke det. Jeg hadde ikke gjort det, dét kan jeg si med en gang.
Vet dere, der jeg kommer fra var det en kvinne som fikk en bot på 6000 kroner. Det eneste hun gjorde var å legge igjen en kommentar under et Instagram-bilde som den hun hadde blitt pålagt besøksforbud fra hadde postet. Det holder med et «liker» klikk i sosiale media, så vanker det straff.
Når man da jobber som erfaringskonsulent, og oppå dette, hele tiden er i konflikt med en eller annen, så finner jeg det helt utrolig rart at man skal tro at det bare er å løpe ned politistasjonen for å ilegge noen besøksforbud. Hadde det vært så enkelt hadde jeg selv hatt en lang liste av personer jeg skulle fått vedkjent besøksforbud mot. .. ja på nettet er det noen stykker. Insekter. Og gjennom livet har det blitt noen in real life. Jeg tenker på overgripere og voldspersoner jeg var utsatt for i oppveksten som plutselig tar kontakt med meg som voksen. Jeg mener.. fuck off!!
Monica synes dette at man ikke bare kan ilegge noen besøksforbud kun går ut over offeret. Men hallo da, ville ikke en uskyldig person bli et offer hvis han urettmessig ble pålagt besøksforbud?
Det er mange gærninger der ute, dramaqueens som går over lik for oppmerksomhet, og det er mange som lager støy fordi de næres på å lage kvalme. Hvis en bare kunne gått og hentet ut besøksforbud, så er det ingen tvil i min sjel om at det ville blitt mange som hadde gjort det bare på pur faen!
Ikke sant??!
Men jo. I noen tilfeller føles det nok for strengt. For vanskelig. At det tar for mye tid å få et besøksforbud når det faktisk er ramme alvor. I utgangspunktet skal påtalemyndigheten behandle søknadene raskt, men det er ikke satt noen tidsfrist. Så «raskt» blir jo bare et begrep definert av den som behandler saken. For meg ville raskt være innen en uke når vi snakker besøksforbud, for en annen kan raskt være åtte uker.
En kvinne og en mann i Rogaland ble drept av denne kvinnens eks-kjæreste. Hun hadde søkt om kontaktforbud 4 uker i forkant av drapene. Saken var forblitt ubehandlet. Politiet i Sør-Vest politidistrikt har i etterkant opprettet en rutine på at slike saker skal behandles innen 24 timer. Men ellers i landet varierer det veldig.. og så har vi dette med om besøksforbud er et fungerende tiltak.
Jeg har en venninne, hun forelsket seg i og ble sammen med en muslim. Dette var her i Drammen. Han fikk ikke godkjent å bli i Norge. Så da flyttet de til Sverige. De giftet seg og fikk et barn sammen. En sønn. Fra den dagen de ble gift endret alt seg. Forelskelsen var over, hun var ikke en kvinne han begjærte lengre, som han var god mot og ga kjærlig oppmerksomhet til. Hun ble en gjenstand, en slave og fødekasse som skulle utføre plikter. Sprike med beina når han befalte. Psykisk og fysiske voldtekter. Hun fikk ikke lov til å jobbe mer og han tvang henne til å gå med hijab. Når muligheten kom, så tok hun barnet og stakk. Hun forlot, hun rømte.
Denne saken gjør meg så forbannet altså, det koker i meg når jeg tenker på det. Faens dritt!!
På krisesenter fikk hun hjelp, og levde i skjul. Søknad om skilsmisse ble sendt, og søknad om besøksforbud. Søknad om besøksforbud skulle straffe seg. For da hennes man fikk beskjed fikk han jo også informert hvilket politidistrikt hun befant seg. Så med det fikk hun et gjeng islamister etter seg, som dukket opp på krisesentere. Og besøksforbud lot også vente på seg. Hun hadde jo intet bevis på at mannen var farlig. Men han hadde sagt at hvis hun rømte fikk hun ikke ta med seg sønnen, hennes lille gutt, hvis hun det gjorde så ville han hente gutten, og hun ville aldri få se han igjen.
Hun rømte fra krisesenteret da han var i ferd med å finne henne. Hun søkte ikke om noe besøksforbud igjen. Hun fikk skilsmisse. Hun endret navn, og lever i dag, enda, noen år etter at dette skjedde, på hemmelig adresse. Altså nytt navn, hemmelig adresse, et sted der ingen kjenner dem. Hun har ikke kontakt med sin familie eller venner. Hun kan ikke besøke sin søster eller bror, ikke sin mamma, sin pappa. Ingen! Hun kan ikke besøke sin hjemby hvor hun vokste opp, og hun kan ikke komme hit til Drammen. Da vil hun bli funnet med en gang. Finner han henne, dreper han henne!
Et besøksforbud kan muligens ha en viss effekt. Men om noen virkelig vil skade deg, om noen vil kidnappe sønnen din, om noen vil drepe deg. Om de virkelig vil dette, om de faktisk er så gale og grusomme, så gir de vel flatt faen i et besøksforbud. Hellige kaninmåne.. så jeg tenker, slem som jeg er, at å hyle og skrike om dette daglig i sosiale media er mer det stadig økende behovet for oppmerksomhet. Når man bor på et bittelite sted, der det hele ens liv bare har vært drama og elendighet, og en attpåtil lever i frykt. Når en ikke har barn som lever der, en har jobb et annet sted, en har bil og muligheter. Flytt for faen, skap deg et nytt og godt liv. LEV!! Men neida.. the show must go on!
Nylig gikk NRK gikk igjennom 86 drapssaker fra 2009 til 2020 der gjerningspersonen er enten partner eller eks-partner. Vi snakker vold og drap i nære relasjoner. I 14 av sakene var det vurdert eller vedtatt besøksforbud og/eller voldsalarm i forkant av drapet. Halvparten av både ofrene og gjerningspersonene hadde hatt kontakt med politiet forut for et drap, men en betydelig mindre andel har søkt om og fått voldsalarm eller besøksforbud. Så en kan vel slå fast at det faktisk ikke beviselig at besøksforbud har noen effekt whatsoever. Derimot kan det gi en falsk trygghet som kan gjøre en mindre oppmerksom og dermed utsette seg for større fare.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Hvis du gjentar en løgn ofte nok, vil folk tro den, og du vil til og med komme til å tro på den selv.
– Joseph Goebbles
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Nå ligger både snuppen min, jentene våre og jeg her på sofaen og slapper av, lader opp litt før kvelden. Det er jo lørdag, og dere vet jo hva som skjer her da?! Hehe.. Mens jeg ligger her på lading har jeg surfet litt innom enkelte andre blogger bare for å følge med litt. Jeg ser karikari karikatur er innom så mange kommentarfelt som mulig og gjentar det som den respektive blogger allerede har skrevet i innlegget sitt. Jeg må le. Noe jeg må le enda mer er et utsagn i en annen blogg: «det er ikke alltid den som ønsker å fremstå som offer er det virkelige offeret». Mer sant kan det ikke sies, men har den respektive blogger skjønt dette nå? Jeg orker ikke spekulere i det, men det er interessant hvor mange som bare skriver ting, uten å reflektere over det. Akkurat dét er moro med blogg, hvordan man etterhvert kan se personlighetene, hvem dem er, enhver blogger avslører seg selv på godt og vondt, også de anonyme. Men her er en del flotte folk, dét er helt klart!
Ei som er langt fra anonym her inne, og som ikke prøver å være en annen enn hun er, er Dask, Helene Dask som drifter bloggen «Doc&Dask». (Klem til deg!) Det siste innlegget hennes svarer hun på spørsmål hun har fått, og svarer på dem i plenum. Bare for moro skyld svarer jeg her på de samme spørsmålene som om spørsmålene er stilt til snuppen min og meg. Bare for å fylle de siste fem minuttene før jeg skal dusje og stelle meg til kvelden. Sånn før det blir musikk, snacks og drinker på balkongen, yuhuuu.. i kveld blir det liv!!
Skal dere til Vinstra/Seljord? Nope, aldri vært der heller. Hverken på Vinstra eller Seljord. Kunne nok dratt dit en gang hvis vi ble invitert av noen og var et gjeng. Da kunne vi dratt for moroa, folkelivet og festen. Men for musikken, I think not, ikke noe gærnt med denslags, men om vi skulle dratt på festival for musikken så ville det nok blitt en helt annen festival. Hører vaktene på Seljord er noe sære også, Helene Dask forteller at vaktene ødela hele Seljord for dem.
Skal dere på Bluesen i år? Nope, må nok avgi samme svar her som på forrige spørsmål.
Har dere noen gang vurdert onlyfans?
Nei, har nok fans her på blogg. Kjerringa med baktanker, KariKari, Kari, Kari, Magica fra Tryll og insektene.
Har dere kjøpt ny bobil? Hvorfor?
Nei. Ingen av oss kjører. Da er det ikke hensiktsmessig med bobil. Vi blir gjerne med på bobiltur, aldri vært invitert med på sånn enda. Bare trailere if you know what I mean.. hehe..
Bruker du noe som helst skjønnhetsprodukter, eller driter du helt i utseende?
Ser det ut som om jeg driter i utseende??! Det var da en underlig formulering på det spørsmålet. Skjønnhetsprodukter.. jeg bruker fra tid til annen produkter, men ikke for skjønnheten. Bunny kan jo ikke bli skjønnere enn hva Bunny allerede er, så den er jo grei. Men for moro skyld, og for forandring, til temafester og denslags, så ja. Hvis såpe, shampoo, parfyme et cetera regnes som skjønnhetsprodukter så bruker jeg det hver dag. Må jo holde pelsen blank og velduftende!
Har dere sikra jentene mot flått?
Yupp. De får hver sin tablett mot flått to ganger i året. Hver gang funker i tre måneder. Første gang er i første halvdel av april, og så skal de ha nå. Var og hentet tablettene forleden.
Hvordan går det med myggen, noen nye stikk? Og hva bruker du mot den?
Bruker ingenting. På tross av hvor interessert insekter er i meg, så biter de ikke. Egentlig tror jeg den interessen for meg er at de blir opphisset av meg, ikke noe annet.
Hvilken rase er Ella og Ariel og hvor gamle er de?
Jentene er renraset mops. Ella er mammaen til Ariel og hun ble 11 år tidlig på året, mens Ariel blir 9 år denne måneden, bare noen dager før min fødselsdag.
Selger du undertøy eller bilde av føttene for penger?
Nei, men burde kanskje begynt å selge undertøy. Jeg har jo veldig mye sexy flott undertøy altså. Tror jeg overgår enhver mann (og kvinne) i dette landet når det kommer til undertøy. Veldig mye rosa. Når det kommer til føttene mine, hva burde prisen være for bilder av mine flotte puselabber? Bare Vipps meg så kommer bilder!
Hvordan går det med sykdommene deres med så mye festing?
Hva er definisjonen her iht «mye festing»? Snuppen min har ingen sykdommer som forverres av alkohol av noen grad. Og jeg selv, om det er utmattelsessyndrom eller psoriasisutbrudd, osas eller whatever du sikter til (listen er lang) så er jeg uansett uføre og ikke i noen jobb, så jeg slutter ikke å leve fordi jeg har diagnoser i journalen min. I motsetning til hvordan det er hos enkelte andre på blogg, så eier ikke mine diagnoser meg. En annen blogger skrev til meg her om dagen at hennes motto er: «Det er en menneskerett å være syk på en slik måte at man har litt glede av det».
Med det sagt, nå er jeg klar for fest, kos dere alle sammen!! 🐰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
I 1906 ble en ung filippinsk jente brakt til Coney Island, New York, for å være en del av en «utstilling» ment å vise frem verdens såkalte «eksotiske kulturer». Denne utstillingen, kjent som «The World in Miniatyre» (verden i miniatyr), var lokalisert i Luna Park og inkluderte forskjellige utstillinger av mennesker kjøpt og hentet fra forskjellige deler av verden. Inkludert denne lille jenta som ble utstilt på en trebenk.
Jenta, hvis navn er ukjent, var en av de mange fra urbefolkningen som ble kjøpt og tatt fra hjemlandet og vist i utstillinger som denne. Hun, og og grusomt mange flere ble behandlet som gjenstander, med null hensyn til deres verdighet eller grunnleggende menneskerettigheter. De ble tvunget til å opptre for publikums underholdning, og deres kulturer og skikker ble ofte feilrepresentert eller sensasjonisert.
Denne lille jenta var langt hjemmefra, omgitt av fremmede som så på henne som et dyr, eller en ting, et objekt, en gjenstand. Hun var tvangskledd i tradisjonelle klær, altså slik de var kledd på Filippinene, som har et helt annet klima og temperatur enn i den vestlige verden. Der er fuktig, og når det er kaldt på Fillipinene, da snakker vi 28 grader. Hun var altså tvunget (bundet) til å sitte lettkledd og helt stille på en benk i timevis, hver dag, uten å forstå hva som skjedde rundt henne.
«Utstillingen» var ment å tiltrekke folkemengder og tjene penger til arrangørene, men til hvilken pris? Vel, arrangørene tjente selvfølgelig grovt. Mens de som var fanget og utstilt var utsatt for særdeles tøffe og grusomme forhold, med ingen whatsoever hensyn til deres helse eller velvære. Mishandlet og under sosial kontroll ble mange av dem ble syke og døde som følge av hvordan de ble behandlet.
Dette var menneskelige dyreparker på 1800-tallet og som enda eksisterte på begynnelsen og en tid inn i 1900-tallet. Folk fra koloniserte eller eksotiserte kulturer ble stilt ut i offentlige utstillinger, ofte i bur eller andre innhegninger, til underholdning for det vestlige publikum.
Disse utstillingene ble ofte kalt «etnologiske show» eller «menneskelige dyrehager» og ble promotert for å vise frem og da fremme kolonialisme, hvilket er når riker eller stater erobrer og kontrollerer en annen stat, et annet område eller et folk utenfor deres egentlige territorium, og imperialisme, en politikk som føres av en stat når den underlegger seg, eller forsøker å underlegge seg, andre stater og samfunn og former dem i sitt eget samfunnsbilde, ofte med religiøs eller ideologisk inspirasjon. Imperialisme betegner også ulike politiske tankeretninger, ideer eller teorier om det samme.
Denne lille jenta, kalt «The Zoo Girl», i denne filippinske dyrehagen var bare ett av mange ofre for denne praksisen. Lignende utstillinger ble holdt over hele USA og Europa, og disse viste frem mennesker fra Afrika, Asia og andre deler av verden. Praksisen ble til slutt avskaffet på midten av det tjuende århundre, skaden var dessverre allerede gjort. Ikke noe å gjøre med, annet enn å lære av historien, for å ikke gjenta slike grusomheter.
Har vi lært noe i det hele tatt? Eller har vi bare fortrengt historien? Visket den ut i skam?
I dag når vi hører om disse utstillingene grøsser vi, og vi skulle gjerne hatt en historie uten denslags grusomheter. Men det har vi ikke, dét kan vi ikke endre, det er umulig. Men vi trenger ikke gjenta historien. Gjør vi vel?
Vi i den vestlige delen av verden har i all tid etter anerkjent den dype urettferdigheten som er gjort mot disse personene og vi har strebet særdeles etter å lære av de feil som ble begått. I vår vestlige verden innså vi at alle, uavhengig av rase eller nasjonalitet, har iboende verdighet og verdi, og vi må alltid behandle andre med respekt og medfølelse.
Saken er at vi i dag har tatt dette for langt. For å bøte på de ugjerninger begått av «White supremacy», altså hvit makt, hvit overmakt, hvit overlegenhet eller hvitt overherredømme. For å bøte på de ugjerninger som ble begått under den rasistiske forestillingen om at «hvite mennesker» (den kaukasoide rase) var overlegen folk av andre menneskeraser og derfor burde dominere dem, så gir vi i dag fra oss alt for å kompensere de ugjerninger som den gang ble begått.
Vår kultur, vårt levesett, våre land.
Det man ikke tenker på, ikke innser, eller nekter å innse, er at i den ikke-vestlige verden lever enda den dag i dag ukulturer som rangerer mennesker og hevder til eksempel at menn er mer verdt en kvinner. Små jentebarn kan selges, tvangsgiftes bort, kles som mennene ønsker, indoktrineres til å kun eksistere som fødekasser, ikke bare behandles som slaver, men faktisk være slaver og gjenstander. Det ender ikke der, for i disse kulturene er det også slik at kun dem som tror på hva de tror, har verdi, alle andre mennesker er verdiløse, eller rangert.
Denne kulturen innføres nå i stadig større omfang, i vårt velfungerende samfunn som er bygd opp på verdier som respekt og medfølelse uavhengig av rase eller etnisitet, i vårt eget land, rett foran nesen på oss skjer dette. De fleste av oss i dag i vår vestlige verden har sett dette utvikle seg så gradvis, at man er blitt nesten så totalt indoktrinert at man ikke ser at disse bygningene som settes opp er små utstillinger hvor avtaler inngås, jentebarn selges, for å kun eksistere som en gjenstand for bruk, at det læres at mennesker har forskjellig verdi, akkurat på samme måte som «The World of Miniatyre» bare mer manipulativt, og i større og farligere omfang.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Man kan ikke snakke om havet med en frosk som sitter i en brønn.
– Zhuang «Zhuangzi» Zhou.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Klesvasken har hopet seg opp her de siste ukene, så slik startet dagen min i dag. Uendelig mye som skulle vaskes, tromles, tørkes, brettes og legges på sine respektive plasser. Men så var det gjort, og energinivået bare økte og økte. Da startet jeg på en sånn greie at jeg har gått gjennom alle hyller, skuffer og skap etter ting å kaste. Hatt en skikkelig opprydning med andre ord.
Lenge har jeg og tenkt at jeg må kvitte meg med klær. Altså jeg har tresifret antall med t-skjorter bare med Madonna. De kvitter jeg jo selvsagt ikke med, det er helt umulig for meg. Men jeg tenkte jeg sikkert skulle greie å finne noe blant alt det andre. Har jo utrolig masse t-skjorter fra konserter jeg har vært opp gjennom årene, i tillegg til «vanlige» t-skjorter. Så er det jo skjorter, jakker, bukser og i det hele tatt. Men der måtte jeg bare gi opp, klarte ikke finne noenting i klesskapene å kvitte meg med. Eneste var en underbukse, men den var ikke min sin en gang, det var snuppens.
Vel vel, mye er blitt gjort, og det er ryddig i heimen, og ryddigere i skuffer og skap. Jeg er fornøyd med dét.
Nydelig vær har det vært i hele dag, så det ble en fin tur med jentene i ettermiddag også. Snuppen min måtte jobbe overtid, så det er ikke så veldig lenge siden han kom hjem. Underveis hentet han med sushi til oss. Dét var helt nydelig!
På slutten her, før snuppen kom hjem ble jeg sittende litt på balkongen mens jeg utålmodig ventet på sushi, haha.. så nøt jeg noe iskald Solo Super og en sigg og scrollet gjennom hva folk har postet på SnapChat i dag. Plutselig var jeg inne på denne podcasten til hun derre Fetisha, venninna til Sophie-Elise. Jeg klarte ikke slutte høre på, hun snakket kukk og ligg, fitte og strap-on, big dicks og det var liksom ikke måte på. Bare serverer dette på sølvfat til hele befolkningen hva hun har gjort og ikke gjort, hva hun har i skapene sine og ikke minst i nattbordskuffen. Ærlig talt, det var utrolig fascinerende. Nå bare kaller jeg henne «Fitte-Fetisha», jeg tenker at hun umulig kan oppleve det krenkende, hun er altså one craaaaazy chick!
Anyways, det ble sagt noe på slutten av videoen (for på snap får man ikke se hele podcasten, men bare noen minutter fra en episode). Det ble snakket om noe hekseri, overtro eller kjerringråd. Hun som var gjest hos Fetisha hadde fulgt hennes råd og skrevet tre navn på hver sine lapper og lagt i fryseren. Så brøt det hele av og jeg fikk ikke vite hvorfor.
Nysgjerrig som jeg er begynte jeg å søke og google på internettet, men jeg har enda ikke funnet ut av det. Er det noen der ute som har en forklaring? Hvorfor skriver man navn på lapper og legger i fryseren? Hva er det som skal skje da?
Ha en fin kveld folkens 🥰🐰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Her kommer et innlegg fra meg som rett og slett er vanskelig å skrive. Av flere årsaker. Jeg vet rett og slett ikke hvilken ende jeg skal begynne, det er så omfattende, og så mye følelser som ble vekket til livet, at det smerter virkelig. Men jeg forsøker..
I vennelisten på min facebook har jeg en klassevenninne fra barndommen som har postet en artikkel fra VG der det skrives om en mor som har gått ut i media og forteller om sin sønn som ble mobbet av sin lærer. Det skrives at gutten i løpet av to år hadde 330 fraværsdager. Dét er virkelig mye fravær, hinsides mye.. Altså, denne gutten har vært mye mer hjemme enn på skolen i skoletiden. Årsaken er opplevelsen gutten har hatt av å ha blitt mobbet av en lærer tidligere i skoleløpet.
Gutten var 10 år da han sa til sin mor at han ønsket å dø. Og den dagen kom forklaringen på årevis med magesmerter, hodepine, angst, gråt og søvnvansker. Der og da fortalte han moren sin at han følte seg mobbet over lang tid. Av sin egen kontaktlærer. Læreren gjorde ting som å nekte han å gå på do når han måtte, presset han til å spise mat når han ikke ville ha. Daglig sa læreren ting til han som fikk han til å føle seg dum. Han ble tiltalt ved feil navn, tvunget til å delta i aktiviteter, en hel del ting som skapte mistrivsel og utrygghet for gutten. Noe som ødela hverdagen og flere års skolegang for han.
Gutten beskriver læreren som «slem når det ikke er andre voksne til stede, men blid og hyggelig når det er andre voksne til stede».
Det hele ble rapportert inn og skolen laget en egen tiltaksplan for eleven som blant annet innebar at den aktuelle læreren ikke skulle ta kontakt med gutten, og rett og slett holde fysisk avstand til ham. Men foreldrene opplevde at gutten deres fortsatt var utrygg på skolen på grunn av lærerens tilstedeværelse. De startet derfor en hittil to års lang kamp for å få deres sønns tidligere kontaktlærer til å bytte skole. Men læreren jobber fortsatt i denne samme skolen.
For to uker siden uttalte Statsforvalteren i Oslo og Viken seg om denne saken, og i statsforvalterterens beslutning sies det at «skolen har ikke gjort det som med rimelighet kan forventes av den når det gjelder plikten til å undersøke og plikten til å sette inn tiltak».
Beslutningen i seg selv er bra, omsider opplever foreldrene og barnet at de er blitt hørt. Det gutten har gått gjennom er brudd på opplæringslovens paragraf 9A. Men saken er at selv om en slik beslutning foreligger fra statsforvalteren så ser det ut til at dette ikke får konsekvenser for kommunen og skolen. Statsforvalteren sier at på generelt grunnlag at «de som tilsynsorgan og klageinstans ikke kan pålegge en kommune å flytte en lærer som mobber».
Universitetslektor på Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, Kari Stamland Gusfre, er en av få i Norge som forsker på elever som opplever seg mobbet av voksne i skolen. Hun mener det er et problem at det finnes lite forskning, få tall og data om hvor omfattende «voksne som mobber barn» og skolevegring er i Norge.
Så til hvorfor denne saken vekket så mye tanker og følelser hos meg at dette ble vanskelig å ordlegge. Jeg gikk alle mine år på samme grunnskole, i samme klasse. Da vi gikk fra barneskole til ungdomsskole var det vanlig at klassene ble delt opp, og blandet med elever som kom fra en annen barneskole. Dette for integrering å gjøre det lettere for elevene å få venner og tilpasse seg. Men vår klasse ble ikke delt. Der ble derimot spedd på med noen nye elever fra den andre skolen, vi var en klasse på 23 og ble til en klasse med 30 elever.
Dette var en forferdelig klasse på mange måter. Så mye mobbing og fæle opplevelser at det faktisk er vannvittig. Det ble ALDRI innført noen tiltak. La meg si det slik, det har aldri vært noen «reunion», klassegjenforening eller noe slikt whatsoever. Ingen har forsøkt å få noe slikt til, jeg tror ikke noen har tenkt tanken engang. Det på tross av at vi faktisk var den samme klassen alle grunnskoleårene.
Vi hadde den sterkt medisinerte gutten med epilepsi som ble så mobbet at det trigget nesten daglig alvorlige anfall. En gang fant jeg han på toalettet hvor han prøvde ta sitt eget liv etter å ha blitt slått og trakassert av en annen i klassen. Jeg fikk avverget det, snakket han ned og fulgt han til rådgiver. Vi hadde hun overvektige jenta fra Jehovas Vitner som også fikk kjørt seg, der må sies at vitnene la opp til det med å kreve utenforskap. Vi hadde jenta med MBD som ble mobbet til hysteriske raserianfall hvilket kunne resultere i at vi ikke fikk undervisning i det hele tatt. Dette var bare få av en hel del eksempler. 30 elever der de fleste var i konflikt. Og der var meg selvfølgelig, et kraftig uromoment som ikke kom til skolen ved skolestart og dro igjen før skoleslutt. Ga fullstendig faen, malte gangene svart. Jeg begynte å røyke og drikke alkohol da jeg var 10 år, og startet med narkotika i 12-13 års alderen. Rop om hjelp, joda, ble noe gjort, nei ikke faen.
Lærerne så ikke elevene. Jeg kom ikke til skolestart, og forlot før skoleslutt fordi jeg ble forfulgt av en overgriper. Han ventet på meg på morgenen og kom kjørende etter meg ved skoletidens ende. For å unngå han kunne jeg ikke møte på skolen om morgenen til satt tid, eller forlate skolen ved dagens slutt. Disse andre nevnte ble mobbet dag ut og dag inn i årevis for noe de ikke kunne noe for. Altså fra første dag, til siste dag. Jeg sverger, ingen tiltak ble gjort. Vi som elever ble heller kritisert for å være umulige, vanskelige. Alt var vår feil, vårt ansvar, ikke de voksnes. Der var så utrolig mye rart. Vi satt 30 elever i et klasserom uten lufting. Vinduene ble spikret igjen. Der var et lite vindu igjen bakerst i klasserommet, sånn størrelse 50×40 cm kan jeg tenke meg. Da det også ble spikret igjen tok hele klassen og bar pulter og stoler ut i skolegården og satte oss der. Det ble forsideoppslag i lokalavisen.
Lærerne løste problemene for egen del, men ikke for oss barna. De fast ansatte hadde færre timer med vår klasse enn andres. De bare satte inn erstattere, vikarer til vår klasse. Det var et salig rot. Mannen som skulle fungere som vår hovedlærer (kontaktlærer, klasseforstander) i ungdomsskolen, han ga seg. Pakket sammen og sluttet. Ikke bare som lærer for vår klasse, han underviste aldri igjen. Han taklet oss overhodet ikke, hyggelig snill mann, men overveldet av en klasse med så mange enkeltelever med problemer, et elendig miljø og uvanlig mange konflikter. Siste året i ungdomsskolen var vår hovedlærer ikke en lærer i det hele tatt, men en vikar. Faktisk nabogutten, en jeg vokste opp sammen med. Fem år eldre enn oss mener jeg. Helt insane! Han holdt ut, kjempegrei kar, men ved tilbakeblikk var ikke det riktig. Det visste vi vel egentlig allerede da.
I dag i nyere tid leser man mye om hvor forferdelig det er i skolene. Særlig i byene. Lærere som blir slått, kalt horer, spyttet på og truet. Det er skikkelig ille i skolene som har høy andel med innvandrerbakgrunn, som kommer fra kulturer hvor respekt ikke er en del av oppdragelsen. Hvor kvinnesynet er helt horribelt, og vold er helt vanlig. Lærere har i alle år egentlig hatt en umulig oppgave, for når elever ikke blir sett, når problemstillinger ikke blir tatt tak i fra høyere hold, så er det lite lærere kan gjøre. Til eksempel her jeg bor, Galterud skole hvor det stadig er elever som lager branner, kaller lærerne horer, og truer både lærere og medelever. Hva er greia med å «plante» så mange fra disse ukulturene på samme sted, i samme skole og skape slike, rett og slett ghettosamfunn? Det snakkes om integrering, hva er integrering med å sette så mange vanskelighetsstilte med adferdsvansker i samme rom?
Nå sklir jeg litt ut her. Men hvorfor investeres det ikke mer i skolene, hvorfor investeres det ikke mer i elevene, barna, neste generasjon? Vi ser jo bare at det blir verre og verre. Det er alt for få voksne ift barn. Dette ser vi allerede i barnehager.
Bemanningsnormen for barnehager stiller krav om at barnehagen har en bemanning som tilsvarer minimum én ansatt per tre barn under tre år og én ansatt per seks barn over tre år.
Én ansatt per seks barn over tre år..
Det høres forsvarlig ut? Det er ikke det.. barnehagene har ikke råd til noe mer enn minimumskravet, hva skjer når én fireåring må på do og en voksen må forlate sammen med det barnet, og hva skjer når én eller to voksne blir syke? Listen er lang over unødvendige vanskelige situasjoner som må løses, forskjellige fra dag til dag, for å ivareta trygghet og sikkerheten til barna.
I 2017 vedtok Stortinget å innføre en norm for hvor mange elever det skal være per lærer. Fra høsten 2018 skulle det ifølge normen i gjennomsnitt være maksimalt 16 elever per lærer i ordinær undervisning på 1.–4. trinn, og maksimalt 21 elever per lærer på 5.–10. trinn. Fra august 2019 ble normen skjerpet til 15 elever på 1.–4. trinn og 20 elever på 5.–10. trinn.
Tenk litt over det. 20 elever og én lærer!
Når jeg tenker på min klasse gjennom hele grunnskolen, så skulle der ha vært 4-5 lærere i klasserommet. Noen tilgjengelige for elevene for å heve nivået for læring, samtidig som lærerne kan ha kontroll på elevene. Dette ville gitt mye bedre resultater både når det kommer til karakterer, oppdragelse, disiplin, trygghet, sikkerhet og så videre. Det ville nok virket forebyggende på mobbing mellom elevene og i det hele tatt.
Og til slutt, dette fenomenet som var årsaken til dette innlegget. Om denne gutten som gjennom flere år ble mobbet av læreren. Det ville nok ikke skjedd om der var flere voksne til stede. Som denne gutten selv sa: «læreren var slem når det ikke var andre voksne til stede, men blid og hyggelig når andre voksne var til stede».
At lærere mobber er heller ikke noen nyhet. I første og andre klasse hadde vi en hovedlærer (klasseforstander, kontaktlærer). Da vi begynte i tredje klasse var hun læreren plutselig borte. Vi fikk en ny lærer det året. Hun venninnen min som postet denne nevnte artikkelen på sin FB ga meg plutselig en forklaring på dette. Etter alle disse årene, for over artikkelen har hun skrevet følgende: «Dette er så trist. Og treffer rett hjem. På barneskolen ble jeg så mobbet av læreren at hun måtte ta 1 års pause».
Tenke seg til. Læreren vår måtte ta et års pause fra skolen for å ha mobbet ei lita jente på 8 år gjennom et helt skoleår. Hun jenta hadde gått et år i en annen skole og kom til oss som ny elev i annen klasse. Og det hun måtte oppleve var å bli mobbet av en voksen, en som skulle ta vare på henne, bygge hennes selvtillit, lære henne fag og ferdigheter, men gjorde det motsatte, brøt henne ned.
I den siste Elevundersøkelsen for 2022 – har 1,6 prosent av de spurte elevene svart at de er blitt mobbet av voksne på skolen de siste månedene. Høres ikke så mye ut, men det tilsvarer faktisk 7364 elever av elevene i grunnskolen, og det er en økning tilsvarende 1841 elever fra 2021. Og her er sikkert mørketall, for som de fleste av oss vet, og som jeg selv har erfart, så er det mye barn ikke tør fortelle, i frykt for at feil voksne skal få vite.
Slik jeg ser det har samfunnet aldri vært flink nok til å ta vare på barn, ivareta deres interesser, holde dem trygge og hjelpe dem bli de beste utgavene av seg selv. Dessverre går det feil vei, helt i motsatt retning av hva det burde, og vi ser stadig flere somvokser opp og sliter under frykt, depresjoner, angst og det som verre er, fordi voksne ikke tar sitt ansvar.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Husk at venner er som blomster, de må vannes og gjødsles.
– Bunny
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
I dag har jeg gjort masse, men når jeg skriver det ned hva jeg har gjort, så virker det så lite. Rart hvordan helt enkle ting krever så mye tid.
Anyways, i formiddag tok jeg bussen til Åssiden og gikk videre til Hageland derfra. Måtte ha et par potter og en seksliterspose med perlite. Da jeg stelte plantene mine i går så innså jeg at flere planter måtte ompottes. Underveis der jeg gikk så hylte og skrålte måsen etter meg og stupte rundt omkring. Det var fryktelig irriterende og jeg bare «sssshhhh». Jeg hysjet på måsen!! Jeg tok meg i det der og da, «hva er det du driver med» tenkte jeg. «Hysjer på måsen, hva er vitsen med det, tror du den bryr seg?». Vi mennesker gjør mye rart altså. Og nå har jeg altså hysjet på måsen. Hellige kaninmåne..
Anyways, fikk med meg potter og perlite og tok bussen hjemover igjen, bare stoppet på Strømsø senter og hentet en eske med tassimokaffe som jeg hadde fått levert der. Og så var jeg innom apoteket og hentet ut tabletter mot flått som jeg skal gi til jentene i løpet av de neste par ukene. Tenke seg til, 534 kroner for to små pillere. Men jeg betaler jeg, her i huset skal ikke noen bli bitt av de små dritsekkene som ikke har noen nytte her på planeten.
Så var det hjem da, og plante om blomster. Og nå har jeg desverre måttet kaste masse fine spragler. Blomsterhjertet mitt blør, men jeg har ikke plass, de vokser som om de er stein fette gale. Ikke har jeg venner som vil ha heller. Så det er trist. Blomster koster, blod, svette, penger og tårer.. så det er synd å måtte gjøre på det viset.
Anyways, nå er det fint her på balkongen. Ferdig med ompotting og plasseringer, støvsuget og tørket litt. Snart helg, og dere vet hva som skjer da, hehe..
Ellers har jeg fått gjort litt sånn tillitsvalgtarbeide her for borettslaget. Snart brannkontroller og sådan igjen, og alle må ha beskjed i god tid. De er blitt flittige med brannsikkerheten her på Fjell nå etter storbrannen. Rart at det er store tragedier som må til før sikkerhet tas på alvor. Her er mye rart som burde vært på stell for mange mange år siden. Nå skjer det liksom.. Heldigvis ingen som mistet livet, ille nok med alle som har vært «hjemløse» i halvannet år.
Så er det andre ting som må gjøres som jeg har fått gjort, klager jeg har måttet dokumentere og sende til styret her, og så må jeg jo be skriftlig om info om ditten og datten. Nå er agendaen å finne ut hvor mye penger det er å rutte med i kassa, for vi tenkte få til en sommerfest, forrige tillitsvalgt har viss aldri arrangert noe slikt. Så nå blir det andre boller, skikkelige gode og smakfulle bunny-boller, haha..
Nei, nå avslutter jeg her. Tar meg en røyk og et glass Solo Super først, så skal jeg gå en fin luftetur med jentene. Vært rart vær i dag, men nå er det nydelig blå himmel og fin temperatur. Takk for titten, enjoy, og prekas i morgen 🐰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
