Jeg er en av dem som så gjerne skulle ha blitt oppdaget før, og som så inderlig ønsket meg hjelp tidligere. Jeg klarte ikke si noe selv, men gjorde meget for å bli sett. Selv når jeg ble narkoman ble jeg ikke sett, ikke på en forståelsesfull måte i hvert fall, jeg ble heller foraktet, og aldri trodd.

Og nå går jeg ut med alt, vi er flere, og vi skal ta saken i retten. Men selv om, så vil du trolig ikke automatisk tro meg. Du, dere, vil ikke henge ut mennesker unødig for påståtte overgrep, dere fjerner ikke overgripere fra vennelisten deres på Facebook, for dere er ikke like tøffe til å tro på dem som har blitt utsatt, dere tror på overgriperen.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Det er ikke sånn at ryggmargsrefleksen er å tro på personer når de forteller om en voldtekt, et seksuelt overgrep eller at de blir slått av en i familien. En utbredt instinktiv reaksjon er derimot å stille spørsmål ved om det personen sier er sant. For i det vi ikke tror på dem, trenger vi heller ikke forholde oss til det de sier.

Jeg er en voksen mann på snart 40 år, utdannet kokk, med erfaring fra flere sykehjem og flere år i barnehage bak meg. Jeg har blitt utsatt for seksuelle overgrep fra jeg var tolv år til langt inn i tenårene. Jeg kom meg ikke ut av det fordi jeg ble avhengig av narkotika, og han var leverandøren min.

Jeg har også blitt utsatt for vold og trakassering fra familiært hold, blitt plaget og utsatt for vold av gjenger i byen lokalmiljøet jeg vokste opp, og har flere ulike overgrepserfaringer. Ingen av de voksne rundt meg gjorde noe. Aldri! Det var ikke sånn at det ikke var mulig å oppdage eller forstå tidligere. Jeg har ofte lurt på hvorfor de ikke gjorde noe. Det ville naturligvis vært en belastning for dem. Det var sikkert enklere for dem å ikke gjøre noe. Jeg kan godt forstå at det må være tøft. Jeg håper jeg aldri må ta det valget. Å anklage noen for å hjelpe noen. Men jeg klarer ikke forstå hvordan noen kan la et barn stå alene i en overgrepssituasjon. At noen kan la være å gripe inn når de vet at det skjer. Det kunne ikke jeg gjort.

Det er gjerne vanskelig å tro at mennesker som blir sett opp til i samfunnet, personer med gode jobber og stillinger, eller personer en kjenner, eller er bekjent med som en har en del tillit til, kan gjøre noe galt. Det virker for meg som det er enklere å tro på at de som en ikke har hørt noe negativt om fra før, kan ha gjort noe dumt. Det virker som det er lettere å tro at disse ikke kan være dårlige mennesker og eventuelt kan ha begått overgrep. Det er vel enklere å tro at et barn med en dårlig far, et skilsmissebarn, en rotløs ungdom, en narkoman – lyver. Dette gjør det mye vanskeligere for barn og unge å si ifra. Og det gjør det mye enklere for de såkalt ressurssterke i samfunnet å slippe unna med at de har begått overgrep.

Noe av det jeg vil du skal huske etter å ha lest denne teksten, er at det for meg er minst like traumatisk å ikke bli trodd, som det er å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det er ikke overgrepene i seg selv som jeg sliter mest med i dag, det er skadene av dem, og av å ikke bli trodd. Familie og venner. Det å bli utsatt for så mange overgrep, har selvfølgelig skadet meg. Ødelagt mye av oppveksten min, særlig ungdomstiden. Det gjør at jeg er mer oppfarende og aggressiv og til tider plaget med uro, angst og depresjon. Det kan lett gå utover mine nærmeste. Vondt blir da verre.

For hverdagen min, helt fra jeg var barn, har bestått av at det skjer nye overgrep med uregelmessige mellomrom. Overgrepene i seg selv er ikke bra, og dette er ikke ment som en bagatellisering av dem. Men absurd nok, så er det ikke overgriperne og overgrepene som har skapt størst trøbbel for meg. Det jeg sliter mest med er den vonde sirkelen jeg aldri har kommet meg helt ut av. De negative opplevelsene og følelsene ute blant folk, mangelen på forståelse jeg blir møtt med, frustrasjonen når jeg står på mitt og hva jeg mener, og likevel møter veggen. Konsekvensene av overgrep.

Jeg flyttet til Drammen for mellom ti og elleve år siden. Livet mitt ble fantastisk, og jeg lykkeligere enn noensinne. Siste fire årene har situasjonen bare blitt verre og verre. Sykdommer og triggere. Mobbing fra enkeltpersoner, og fanget i et system der en må slite og være mer enn sterk for å nå frem.

Fra 13. januar i år har livet mitt vært et rent helvete. Store problemer med familie og slekt. Venner som ikke vet og skjønner. Ukentlige besøk hos leger, terapeut og psykiater. Forberedelser til rettsak, avhør hos politi, og møter med advokat.

Jeg gikk til barnevernet selv som barn, etter å ha blitt avvist av politiet første gangen jeg anmeldte min onkel for vold. Å stå alene på et grelt barnevernskontor i lille Harstad var skummelt. Besøkene mine ble lagt merke til, jeg ble anklaget for tysting og fikk da enda mer problemer. Jeg fikk skylden for noe jeg ikke hadde gjort. Barnevernet hørte meg heller ikke og skrev usannheter i rapportene sine og prøvde få meg sendt på ungdomshjem. Jeg hadde ingen støttespillere, men i en periode fikk jeg noe hjelp fra Utekontakten i Harstad og en miljøterapeut i kommunen. Å bli trodd der har betydd uendelig mye, men jeg var allerede sviktet av så mange, så mange ganger, at jeg turte aldri åpne meg helt – og fikk derfor aldri den hjelpen jeg burde fått den gang.

Da jeg anmeldte min onkel neste gang tok politiet imot anmeldelsen, men henla den like fort. Jeg klaget inn saken, den ble åpnet, men henlagt igjen. Derfra var all tillit til uansett hvem det var, ødelagt på forhånd.

Dagens rettssystem fungerer ikke godt nok når det kommer til vold, seksuelle overgrep og voldtekt. 8 av 10 saker som kommer inn i systemet blir henlagte. Noen ofre blir avvist allerede på politistasjonen, og blir aldri registrert. Og et stort antall blir heller aldri forsøkt anmeldt, enten av skam eller mistillit til systemet.

Mennesker som snur seg vekk, og dagens rettssystem gjør det for enkelt for overgriperne å slippe unna. Der det ikke finnes bevis — som det så sjeldent gjør – og overgriper selv nekter – som de har interesse av å gjøre – er det deres ord mot et barns ord. Jeg vet ikke hva løsningen er, men jeg vet at man systematisk favoriserer overgriper. Særlig når det er så vanskelig for de voksne å tro et barn eller en ungdom som forteller om overgrep.

Det burde være en samfunnsoppgave å avdekke seksuelle overgrep og vold. At seksuelle overgrep er utbredt kan man ikke lukke øynene for. Med at staten, samfunnet og politi ikke tror mennesker når de sier fra, bidrar man til at seksuelle overgrep kan fortsette å skje. Som samfunn må en gå ut fra at de aller fleste som melder om seksuelle overgrep, faktisk snakker sant. Barn bør utrustes med et bedre forsvarsverk mot seksuelle overgrep. Vi kan lære barn allerede i barnehagen om grensesetting, en kan med lov forby, og gjøre straffbart, meget straffbart, at andre voksne er alene med barn uten tillatelse fra foreldre og foresatte.

Videre bør vi lære barn at det bare er lov å ha fine hemmeligheter. Vonde hemmeligheter som gjør deg redd eller er skumle, skal alltid deles med en voksen du stoler på. Men for at dette skal fungere, må de voksne ta samtalen med barna og forholde seg til at slike grusomme ting faktisk kan ha skjedd.

Status i dag… med unntak av min mamma, så har jeg ingen familie unntatt den jeg har skapt selv her i Drammen. Min mamma er ingen støttespiller for meg, jeg involverer ikke henne i mine tragedier og traumer, hun er tappet for styrke for lenge siden. Hun er langt fra den samme som hun en gang var.

Det virker som om at hvis en først er blitt utsatt for overgrep, så tar det ikke slutt, det skjer igjen og igjen..

I morgen skal jeg til advokaten min, hun har fått sakspapirene fra Harstad (endelig) der vi nå er flere som har anmeldt min overgriper fra alle de årene fra jeg var tolv.. selv om vi er mange som har anmeldt dette, så står jeg alene – rundt meg ser jeg venner som flykter, nære som ikke forstår eller er for vanskelige å prate med, jeg ser hat, og jeg ser mye av hva jeg mener er det motsatte av medmenneskelighet.

Men jeg gir meg ikke, jeg må få lov til å tro att denne gangen, i denne saken, skal jeg en dag finne og motta rettferdighet!!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#narkotika #narkoman #narkomani #sak #rett #rettsak #overgriper #overgrep #seksuelleovergrep #hets #trakassering #voldtekt #familie #lokalmiljø #overgrepserfaringer #barn #barndom #ungdom #ungdomstid #ødelagtungdom #skilsmisse #skilsmissebarn #overgrepssituasjon #reaksjon #konsekvenser #instinktivreaksjon #oppvekst #uro #angst #depresjon #negativeopplevelser #sykdom #sykdommer #triggere #mobbing #samfunnet #staten #politi #politiet #barnevern #familie #slekt #ingenfamilie #ingenstøtte #harstad #drammen #ungdomshjem #utekontakten #miljøterapeut #terapeut #terapi #lege #psykiater #avhør #rapporter #skam #mistillit #dagensrettssystem #rettssystemet #norge #hemmelig #hemmeligheter #etterforskning # tragedier #traumer #stenasaga #hat #utsatt #mangelpåmedmenneskelighet #tro #håp #rettferdighet