To dager til julaften og noen voksne gleder seg som om de var barn igjen. Deriblant jeg. Som voksen, og etter snuppen min og jeg ble sammen så tillater jeg meg å glede meg ordentlig, vi har det alltid veldig koselig i jula. Vi begge elsker god mat, god drikke, vi elsker overraskelser og pakker. Han liker å pynte, og jeg elsker bling. Det er ikke som da man var barn, de voksne bestemte alt, og inntil julaften gledet man seg, så ble den en skuffelse, ganske traumatiserende, og arr for livet. Slik fortsatte det da jeg var gift også. Julen ble bare sorg og elendighet.

Men nå er alt annerledes. Tilnærmet 16 år med snuppen og vi har det alltid stas i jula. Han hadde også et ambivalent forhold til denne tiden, men nå gleder han seg som et barn. Hver dag står han opp og forteller meg hvor mange dager det er igjen til julaften. Haha.. Begge er vi sosiale vesener, så da er det jo hyggelig i romjulen også når man har noen andre sosiale rundt seg. Andre juledag er vi invitert på middag og afterparty hos ei venninne. Julaften kommer et vennepar hit. De har en liten hund, så da blir vi fire tobeinte og tre firbeinte. Det blir stas.

Egentlig skulle dette bli et innlegg om hva jeg liker mest med julen, sånn typisk innlegg fra bloggere, men det skinner vel gjennom allerede, mat, drikke, musikk, stemning, kos, bling, glitter, overraskelser, julepakker, julekort, se at folk er glade, julelys med farger, helst skal de blinke, blinke masse, det gjør meg hoppende kaninglad. Listen er lang, rett og slett. Ikke særlig glad i vinter, men jul liker jeg virkelig.

Det jeg liker veldig godt er å være sammen med min lille familie. Ikke sitte alene på kvelden. Det å vite at man har familie, men som ikke er der for deg, det kan gjøre at jul oppleves ekstra ille for noen. Julen har en bakside også, og den er viktig å huske på. Julen minner meg alltid på, etter jeg flyttet fra nordnorge, hvor heldig jeg er, hvor glad jeg er i snuppen min og jentene. Jeg blir litt redd, men samtidig varm i hjertet mitt. Men igjen, viktig å huske på de som ikke lever i samme boble.

Overraskelsene i julen setter jeg også veldig høyt. I år har medbloggere slash venninner sendt meg overraskelser, ingen skjønner helt hvor hoppende kaninglad jeg blir av slikt, så tusen takk ZoeticWorld, Mamma på hjul og Vibbedille. Dere aner bare ikke. Det er noe med det å spre juleglede, før jul kan jeg ofte slite litt, gamle ting som sitter igjen i huden og blodet. Så derfor er det så utrolig bra med folk som gir videre «pay it forward». Man blir bygget opp av medmenneskelighet, omtanke og kjærlighet. En fin tradisjon er å gi videre til minst tre stykker selv hvert år, overrask noen, eller simpelthen vis at du bryr deg. Det kan være hvem som helst, en bekjent, en medblogger, han bostedsløse under broen..

Mammaen min som bor i Harstad har også sendt oss julepakker, og det gjør noe med meg, for hun var lenge den eneste jeg hadde, den viktigste personen i mitt liv, og nå blir hun litt etter litt borte for meg. Jeg griper etter hvert halmstrå hvor hun husker på meg og vet hvem jeg er. Noen av dere skjønner nok hva jeg snakker om, opplever lignende og forstår hva jeg prøver å si. Mamma jeg elsker deg, alltid!

Noe helt spesielt som skjer hver jul er at jeg får kort og bilde fra faddersønnen min i Etiopia. Det gleder jeg meg veldig til. Når jeg har fått det kortet så er jula her for meg. Jeg vet ikke hvor mange år som er gått nå, hvor lenge han har vært min faddersønn. Tosifret antall år. Dessverre har jeg fått med meg at fremdeles er det slik at den blodrøde bollebloggeren poster innlegg og fremstiller meg som et hatefullt menneske, forteller at jeg ønsker å forby mennesker som Bami, min faddersønn. Hvis hun ikke har bedre å gjøre i jula, så får hun holde på, og dere bloggere som liker de innleggene får bare kommentere henne og oppmuntre denslags til å fortsette. Hurra for henne, og dere! Denslags sårer og gjør vondt, men så lenge hun og dere som støtter, liker det, så skal jeg forsøke være glad på deres vegne, at dere får den næring og julestemning dere ønsker.

Tilbake til Bami, han heter egentlig Beamlak, men har siste året tatt kallenavnet Bami i bruk. Nå har jeg fått kort fra han, julekort. Nå er jula her for meg. Bami har lenge vært interessert i sport, da særlig fotball. Nå har han mer og mer begynt å interessere seg for foto, fotokunst og streetart. For en tid siden fikk han mobil som tar relativt bra bilder, og han farter rundt og finner kule motiver og vinkler. Han har godt øye iht lys og skygger og det er skikkelig kult. Jeg kan følge med litt ekstra da han nå er på sosiale plattformer på internettet.

Nå har vi kjøpt kamera til Bami, så håper jeg det tar heeeelt av. En dag skal jeg/vi til Etiopia og besøke han, og håper vi kan få han hit på besøk også. Det er farlig å dra dit, men det er ingen hindring. Ser helst at både jeg/vi får dratt dit og han hit. Det er inspirerende å se forskjellige steder i verden, for det kan jeg si dere, å uttale seg om ting man ikke vet noe om er ignorant. Det å kunne bidra til at en liten foreldreløs gutt skal få et godt liv og oppleve verden, lære og utforske, innhente kunnskaper og ting som gleder, gir styrke og verdier inn i den voksne verden, det er noe jeg er stolt av i dag. Bami er blitt en flott ung mann, så ja det var vel det jeg ville si, at å høre fra Bami er vel noe av det desidert beste jeg forbinder med jul.

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#jul #bunny #bunnytrash