Som barn drømmer mange om å bli kjendis, for eksempel sangstjerne eller skuespiller. Jeg gjorde det, men drømmen endret seg, eller, berømt har jeg ikke lyst å bli. Ikke på det nivået ihvertfall. Men jeg har lyst å spille inn en sang, og en film.
Hahaha.. hadde blitt skikkelig originalt ihvertfall. Med tanke på min stemme, og mitt utseende.
Har jo fått oppfylt en liten prosent av denne drømmen. Tror jeg. Får se når filmen «Barn» med Henriette Steenstrup kommer ut. Jeg var med på innspillingen der i flere dager. Steenstrup er rektor i filmen, jeg er lærer.
Skulle gjerne hatt en rolle av betydning, der jeg sier noe, blir lagt merke til, og husket. Men men, som sagt, jeg har fått gjennomført en liten prosent av denne drømmen. Det er mer enn mange får. Og det var kjempemoro.
Så var det drømmen om å spille inn en sang. Jeg skjønner jo nå at det måtte blitt med en slik effekt at stemmen blir endret. Hahaha.. men samme det, så lenge sangen hadde vært min, i sin helhet. Tekst, melodi og sang.
Det er så pussig. For her om dagen ramlet en melodi inn i hodet mitt, og jeg aner ikke hvor den kom fra. Og det kom ord også. Så jeg skrev ned ordene, og nynnet melodien inn på mobilen min. Videre vet jeg ikke hva som skjer.. må først finne ut om det er mine ord og min melodi, jeg tror det, men etterhvert kom tanken om at det kan være noe jeg har hørt. Har de siste dagene sett nesten fire hele sesonger av serien «Nashville». Kanskje det har noen betydning.. men vi får se, om det en dag blir en sang..
De av dere som leste mitt forrige innlegg har fått med dere situasjonen mellom meg og en av naboene som bor i samme oppgang her. Hvordan han har utsatt meg for trusler, banket dama si og presset henne ut av leiligheten sin, og attpåtil skrevet kontrakt med huseieren vår om å få leie videre her.
I dag etter at snuppen min var ferdig på jobb så snakket vi om situasjonen, og at det kanskje er på tide at vi begynner se oss om etter et annet sted å bo. Vi vet jo at huseier skriver treårskontrakter, og tre år er uaktuelt å leve under omstendigheter som det har vært her. Vi skal skrive ny kontrakt i år, da er det tre år siden forrige gang. Men vi får se på det. Man har ikke mye lyst til å betale mange tusen i husleie hver måned til en som ikke bryr seg om annet enn penger, og faktisk velger å leie ut til voldelige psykopater.
Jeg må innrømme at hvis vi flytter så blir det trist. Det tar tid å gjøre et sted til sitt eget. Kjøpe møbler og inventar tilpasset leiligheten og så videre. Ni år har vi bodd her, så det har jo faktisk blitt hjemmet vårt. Vi har mange fordeler med å bo her. Men vi har jo alltid visst at vi må flytte en dag.. har bare alltid trodd at det skulle være av mer positive årsaker.
Det hele startet med en ulåst dør, ytterdøren i oppgangen vår. Den døren tilhører fire leiligheter, vår og tre til. I en av de andre leilighetene har det i flere år bodd et par, og hun har tre barn fra tidligere forhold.
En dag jeg sto utenfor for å lufte jentene og kaste søppel, så kom mannen hjem og døren var ulåst. Han truet meg med juling hvis døren var ulåst flere ganger.
Ikke lenge etter ble sykkelen hans «stjålet». Den sto inne i oppgangen. Fem sykler sto utenfor ulåst, men bare hans sykkel som sto inne i gangen ved siden av vår ulåste sykkel ble stjålet. Jeg mistenker forsikringssvindel. Men samme det, jeg fikk skylden og ble truet igjen. Jeg sa fra til huseier om episodene, og da ble bare situasjonen verre. Jeg har blitt truet og skjelt ut flere ganger. Han har til og med simulert at han skyter meg idet jeg går forbi muskelbyggerbutikken hans.
Jeg har flere ganger fryktet at han kan skade jentene, eller meg, den frykten har jeg ennå og jeg unngår «bolemannen» alt jeg kan.
Huseier er blitt informert hele veien, men har uttalt at han ikke kan bli kvitt denne mannen da leiligheten/kontrakten står i hennes navn, og hun ikke kan nektes å ha besøk.
En gang i midten av november cirka ble det brutalt i leiligheten deres. Roping og brøling og vanvittig dundring. Jentene mine ble redde, og jeg ble redd for hun dama hans. Det har aldri vært slikt bråk i huset her. Jeg skjønte fort at det var brutal vold. Det fortsatte, så jeg kontaktet henne, sendte SMS, så de skulle vite at jeg er vitne. Så ble det stille.
Få dager etter ble jeg truet igjen. Det var på Strømsø torg. Han så ut til å komme etter meg. Akkurat da åpnet Brita Palmen pub, så jeg skyndte meg inn der.
Etter bråket i leiligheten over, så har jeg ikke sett hun nabodama. Hun har stikket. Reist. Hun sendte meg melding for to-tre dager siden og fortalte, og spurte om jeg kunne følge med om det skjedde noe utenom det vanlige, for hun skal komme på lørdag (i morgen) å hente sakene sine.
I går fant jeg klær, kjøkkenutstyr og ting og tang i søppelcontainerne bak huset her. Jeg tok bilder og sendte henne. Det var hennes.
I dag kontaktet jeg huseier. Fikk så vite at han har nå skrevet kontrakt med mannen, og han blir boende her tross alt som har skjedd og alt han har gjort!
Sophie Elise offentliggjorde nettopp en ny TV-serie, hun lanserer en ny musikksingel, reiser til og fra Harstad, Gøteborg, New York, skriver bok, blogg, får samboer, samtidig som hun går ut med at hun har depresjon – så sitter jeg her hjemme og ikke har depresjon, men synes det er tøft nok å ha den indre uroen og tomhetsfølelsen jeg har hatt over en tid nå. Frykten (angst) for depresjon. Jeg spiser vitaminer og medisiner og prøver holde meg oppe.
Sophie Elise går ikke til psykolog, fordi ifølge hun selv «ikke har funnet en hun liker enda». Jeg selv har gått i terapi ukentlig og noen ganger oftere, i cirka halvannet år nå. Jeg sliter med å komme meg ut av leiligheten om dagene. Sophie Elise reiser verden rundt, tar operasjoner, spiller inn TV-serie og musikk, legger ut bilder av puppene sine, rompa si, og all sminken hun greier å male i ansiktet sitt hver dag, og det er ikke lite akkurat. Jeg skrev til henne at jeg synes det er fantastisk hva hun får til mens hun sliter med depresjon og angst, dette er svaret jeg fikk:
«Roger. De som virkelig har slitt psykisk vet hvordan det er, men de burde også vite at vi alle takler ting forskjellig. Det kunne aldri ha falt meg inn å tvile på noen som sier de har det vondt. Hvem faen vil "skryte" på seg å ha det vondt? Det er jo "flaut" i dagens samfunn. Alle vil jo ha det bra, gi inntrykk av et perfekt liv. Nå som jeg er aktuell så mye, hadde jeg virkelig "tjent" på å vise at jeg har det vondt? NEI! Jeg blir rådet i fra det, man skal vise noe perfekt, et produkt som selger. En fasade jeg også har kjempet for å holde oppe, men det ble for mye. Jeg har jobbet nesten hver dag i 6 år, og for meg – å ta 10 dagers pause hvor jeg ligger inne og skjelver og gråter – da er det vanskelig. Jeg har jobbet selv om jeg har hatt kjærlighetssorg, selv om en nær venn tok sitt eget liv, igjennom alle stormer, igjennom drama hjemme, igjennom ALT. Når jeg plutselig ikke klarte, så er det faktisk ganske ille.»
Dette greier jenta faktisk å skrive til meg rett etter hun har offentliggjort «depresjonen» og alt det andre – og i samme innlegg ber hun om at folk skal stemme på henne til Vixen Awards.
Tilfeldig? I think not!!
Og dette med «å ta 10 dagers pause hvor jeg ligger inne og skjelver og gråter – da er det vanskelig», kommer jeg tilbake til helt i slutten av innlegget.
Sympatistemmer er det mange som gir. Metoden er jo velbrukt fra Sophie Elise. Her er noen av diagnosene hun sier selv hun har:
ADHD
Depresjon
Angst
Eksistensiell Angst
Psykose
Bipolar
Selvskader – psykotisk adferd
Tvangstanker
Hypokonder
Papyrofobi
Derelezation disorder
Aviatofobi
Essensiel Tremor
Dysmorfofobi
Altså, det er sikkert flere, men uansett.. før jeg tar det videre. La oss se litt på hva sistnevnte, dysmorfofobi, hva det er.
«Dysmorfofobi er betegnelse på en personlig opplevelse av at formen på ens egen kropp er endret uten at det kan påvises/verifiseres av andre personer. Personen søker ofte legehjelp for de opplevde kroppsforandringene. Dysmorfofobi kan være et symptom ved flere ulike psykiske lidelser, for eksempel schizofreni. Bekymringene er ofte knyttet til utseende, for eksempel ansikt, nese, bryst. Kirurgisk behandling av den opplevde, fysiske defekten er sjelden vellykket. Medikamenter er ofte effektiv behandling. Se også hypokonder.»
Jeg tenker at noen av diagnosene stemmer vel, men tror at de fleste er et resultat av MYTOMANI der toppbloggeren faktisk googler til seg diagnoser for oppmerksomhet og økonomisk gevinst.
Jeg kan legge inn en av kommentarene fra en leser:
«Jeg har hatt de de kaller «klinisk alvorlig depresjon» i over 20 år. Det Sophie Elise gjør er å latterliggjøre mennesker som faktisk har EKTE problemer. Ikke rart hun har store nedturer når hun lever som hun gjør. Flyve høyt og falle dypt. Men det et ikke en klinisk depresjon. Det er en naturlig reaksjon som hun har påført seg selv. Overrasker meg ikke at hun er «dypt deprimert» etter nok en operasjon. Uansett hva hun fikser på så kommer hun aldri til å bli fornøyd og det er jo selvfølgelig deprimerende for henne. Men å skrive om hvor fælt hun har hatt det de siste dagene og selvskading og sånt et bare sympati sanking. Et sørgelig innlegg på bloggen, og så så blir alt så mye bedre når hun skal forurense seg til new york og reklamerer for vippeserum og fortsetter som det kyniske mennesket hun er.»
Og til dere som mener dette er et mobbeinnlegg så henviser jeg til denne kommentaren:
«Til dere som desperat forsvarer Sophie Elise; hun har jo forsåvidt akkurat innrømt at alle de andre gangene hun har vært «deprimert» tidligere har misbrukt begrepet og overdrevet. Så hvorfor skulle hun ikke lyve om det nå? Eller «overdrive»? Jeg har grei tro på at hun sliter og opplever motgang som alle gjør på et punkt, men den jenta har virkelig NULL troverdighet etter at hun gjentatte ganger har blitt regelrett avslørt i løgn, ekstrem dobbeltmoral og overdrivelse i flere av utsagnene hun kaster rundt seg. Jeg har aldri i mitt 30 år lange liv hørt om noen med skikkelig depresjon, og så mange andre psykiske lidelser hun påstår at hun har, greie å opprettholde en så kaotisk og høytempo-livsstil som hun har med jobber, møter og flere andre karrierer ved siden av bloggen. Flere ganger skryter hun av hvor mye hun får gjort iløpet av en dag, i tillegg til til alle gangene hun har forklart hvordan hun kom seg ut av den heavye depresjonen sin: hun bestemte seg bare en dag for å ikke være deppa 😂 altså, really? Jeg sliter selv med moderat depresjon, og jeg er arbeidsufør rett og slett fordi at jeg ikke fungerer for fem flate når alt står på som verst. Sorry, i’m not buying it. Jeg tror hun selv tror hun er deprimert.»
Så til slutt. For rundt tre timer siden la Sophie Elise ut et innlegg om at hun blir skikkelig lei seg for at hun ikke blir trodd i alt dette?? Lei seg?? Hva er vel det i forhold til å være deprimert??!!! 😱 og nettopp nå for litt over en halvtime siden hadde hun live-sending fra en restaurant i New York med kjæresten – superglad og reklamerer for den nye singelen hun har sluppet!! 😂
Den nye TV-serien hennes «startet å filme i Oktober, og har hatt 5-6 dager med opptak hver uke. Det vil si alt som kommer ut er ganske ferskt, noe som var viktig for meg. Vi filmer forresten enda og skal gjøre det til slutten av januar – Sophie Elise».
Så når er det hun har disse fantastiske depresjonene sine? Når tok hun de «10 dagers pause hvor jeg ligger inne og skjelver og gråter?» Får vi se det i serien..? at hun ligger inne og skjelver og gråter i nesten to uker?? Really?? Altså de filmer jo 6 dager i uken!! Eller er «depresjonen» en måte å få oppmerksomhet til seien og den nye singelen??!!
Jeg har ikke skrevet innlegg i bloggen her på over en uke, fordi jeg har det som jeg har det – så nå har jeg presset meg til å produsere dette innlegget rett å slett for å ytre hvor dårlig gjort, hvor respektløst jeg synes det er av Sophie Elise å holde på som hun gjør!!!
